Om pene barn - myrsnipa osv

[morsan]

De fleste mødre er jo som myrsnipa - vi synes at våre egne barn er de flotteste som finnes.

Men selv om de fleste av oss _føler_ det slik, så skjønner vil vel at vi ikke akkurat er objektive og unnlater å snakke om til folk at du har så fantastisk pene barn, eller?

Jeg kjenner en som stadig vekk snakker om skjønnheten til ett av barna som at det er en objektiv sannhet at han er veldig pen. Dette gjentas og gjentas, og det er jo litt pussig, da.

Jeg føler det nesten som om hun forventer at jeg skal si meg 100% enig, og det er jeg jo ikke! *he he*

Noen ganger lurer jeg på om det er en måte å "kompensere" på, for dette barnet er psykisk utviklingshemmet (er det fortsatt OK å si det slik??) For hun trekker ikke frem de andre barnas utseende på samme måte.

Men jeg verdsetter han (og alle andre barn for den saks skyld) uavhengig av skjønnheten. Jeg bare smiler og forholder meg stum hver gang skjønnhets-kommentarene dukker opp.

[Gjest siljen]

i know!

en venninne av meg sier det rett ut av mine barn er de flotteste. selv har hun komentert sitt barn som nydelig,men litt skjev i øyepartiet..hun ler da og sier at det er jo ikke alle som kan være perfekte hehe

men ja...det er utrolig mangen som omtrent roser sine barn og vil ha deg til å si deg enig..

*åhh...se så nydelig jenten min er!!

-ehm..ja hun er så fin atte..kremt*

alt for mange kanskje?

jeg er ikke så opptatt av denne rosen. jeg har min egen mening og det er at mine barn er deiligst og bestest!

om de hadde vært verdens styggeste i andres øyne, så hadde de alikavell vært mine nydeligste:)

[Gjest Derry]

Jeg synes ikke det gjør noe at noen sier slikt om barna sine. Langt verre med de som skryter over seg selv hvor pene de er fordi andre har sagt det. Det er kvalmt det.

[PieLill]

Hva er objektivt når det gjelder vakkert, skjønnet eller "penhet"?

Jeg synes f.eks. at svært mange av de som vinner missekonkuranser og den slags slett ikke er vakre selv om de er pene. Jeg synes tvert imot mange av dem ser fullstendig standardiserte og kjedelige ut og mangler utstråling og særpreg.

Det "fullkomne" utseende mangler i mine øyne ofte det lille ekstra som gjør det tiltrekkende og attraktivt.

For meg er skjønnhet og ekthet uløselig knyttet sammen.

Jeg kan godt tenke meg at man kan ha ekstra behov for å si ekstra mye pent om et barn som ikke settes like høyt i alle sammenhenger.

mvh

[morsan]

Hva er objektivt når det gjelder vakkert, skjønnet eller "penhet"?

Jeg synes f.eks. at svært mange av de som vinner missekonkuranser og den slags slett ikke er vakre selv om de er pene. Jeg synes tvert imot mange av dem ser fullstendig standardiserte og kjedelige ut og mangler utstråling og særpreg.

Det "fullkomne" utseende mangler i mine øyne ofte det lille ekstra som gjør det tiltrekkende og attraktivt.

For meg er skjønnhet og ekthet uløselig knyttet sammen.

Jeg kan godt tenke meg at man kan ha ekstra behov for å si ekstra mye pent om et barn som ikke settes like høyt i alle sammenhenger.

mvh

Ja, jeg skjønner også ønsket og behovet for det.

Men jeg synes det er mange positive ting å si om dette barnet, og for meg blir det så snålt at hun ikke bare sier at hun synes han er pen, men at hun sier det som om det er en objektiv sannhet, uten rom for personlig mening fra andre.

[Gjest også en mamma]

I MINE øyne er mine barn verdens vakreste. Helt klart. Jeg VET at jeg syns det fordi de er barna mine, likevel greier jeg ikke å se noe annet enn at de er de vakreste i verden. :-)

Men ja, jeg tror ofte at de som har intenst behov for å fremheve sine barns skjønnhet gjør det for å kompensere for andre ting. Særlig når de prøver å få det til å høres ut som en objektiv sannhet.

Jeg innrømmer at det er i mine øyne, og jeg er ikke uten videre sikker på at alle andre vil være enige. :-) Og jeg er heller ikke uten videre enig med andre i at DERES barn er så vakre.

[PieLill]

Ja, jeg skjønner også ønsket og behovet for det.

Men jeg synes det er mange positive ting å si om dette barnet, og for meg blir det så snålt at hun ikke bare sier at hun synes han er pen, men at hun sier det som om det er en objektiv sannhet, uten rom for personlig mening fra andre.

Men det er en objektiv sannhet at ungene mine er pene!

Og jeg er ikke særlig interessert i å høre noe annet, nei. Men jeg prøver å velge mitt publikum til de som gir meg mest støtte.

;-)

Hva skulle være hensikten med å diskutere den "objektive sannheten" om et barns utseende med barnets mor? En mor som skryter av sitt barns utseende sier ofte ikke annet enn at jeg elsker hver tomme av den ungen.

;-)

mvh

[Gjest mammantil4]

Blir folk like fornærmet om man sier noe om klærne deres? Huset? Bilen? Eller om man har dårlig ånde? Eller er det her et eksemple på at noen mødre ikke helt ser ting i perspektiv, og at de ser ungen litt annerledes enn de som ikke er mamman deres.

[morsan]

Men det er en objektiv sannhet at ungene mine er pene!

Og jeg er ikke særlig interessert i å høre noe annet, nei. Men jeg prøver å velge mitt publikum til de som gir meg mest støtte.

;-)

Hva skulle være hensikten med å diskutere den "objektive sannheten" om et barns utseende med barnets mor? En mor som skryter av sitt barns utseende sier ofte ikke annet enn at jeg elsker hver tomme av den ungen.

;-)

mvh

*he he* Ja jeg synes også at det er en objektiv sannhet at jeg har et vakkert barn, men jeg omtaler han lilkevel ikke slik overfor andre (unntatt faren og besteforeldrene).

:-)

Jeg ville ihvertfall blitt utrolig fornærmet for en negativ kommentar om barnets utseende, selv om jeg "egentlig" ikke synes det er en voldsomt viktig egenskap;-) Rart det der....

[Torv]

I MINE øyne er mine barn verdens vakreste. Helt klart. Jeg VET at jeg syns det fordi de er barna mine, likevel greier jeg ikke å se noe annet enn at de er de vakreste i verden. :-)

Men ja, jeg tror ofte at de som har intenst behov for å fremheve sine barns skjønnhet gjør det for å kompensere for andre ting. Særlig når de prøver å få det til å høres ut som en objektiv sannhet.

Jeg innrømmer at det er i mine øyne, og jeg er ikke uten videre sikker på at alle andre vil være enige. :-) Og jeg er heller ikke uten videre enig med andre i at DERES barn er så vakre.

I min tidlige ungdom, la oss si jeg var 11-12 år, ble jeg kjent med ei jente på skolen.

Hun var ikke populær, bla.pga av sitt karakteristiske utseende.

Det ble sagt mye om utseende hennes av andre.

Da hun ble min ordentlige gode venninne(hun er min beste venninne også i dag), ble hun for meg en av de vakreste jentene/kvinnene jeg visste/vet om.

Dette er for meg sterkt knyttet til andres indre.

I utgangspunktet når jeg finner mennesker pene, blir de faktisk ikke pene etterhvert om de har en "bad behaviour"

[morsan]

Blir folk like fornærmet om man sier noe om klærne deres? Huset? Bilen? Eller om man har dårlig ånde? Eller er det her et eksemple på at noen mødre ikke helt ser ting i perspektiv, og at de ser ungen litt annerledes enn de som ikke er mamman deres.

Denne tråden handler ikke om hva man eventuelt blir fornærmet over hva andre sier om ens barn, hus, bil, klær, ånde.

Den handler om det å _selv_ fremheve noe ved seg og sitt, i dette tilfellet barna.

[tzatziki1365380058]

Jeg synes ungene mine er fantastiske, men jeg har faktisk aldri syntes de har vært de peneste i verden. Jeg synes de er søte og pene og nydelige - for all del - men det er jo på grunn av følelsen jeg får i magen når jeg ser på dem! Ikke fordi de er så smellvakre, hvis jeg tar på meg objektive brilleglass i stedet for de myrsnipe-glassene jeg går med til vanlig.

Jeg har aldri skjønt foreldre som mener at deres barn er de vakreste i verden - og mener at de er det sånn "objektivt" sett. Det er jo en haug av "klassisk vakre" unger rundt i verden - og hvordan kan man unngå å se det?

Det viktige er jo at det ikke spiller noen rolle. Uansett hva andre unger kan slå i bordet med av godt utseendet og andre ting, så er mine uansett de absolutt mest fantastiske - for meg!

[morsan]

I min tidlige ungdom, la oss si jeg var 11-12 år, ble jeg kjent med ei jente på skolen.

Hun var ikke populær, bla.pga av sitt karakteristiske utseende.

Det ble sagt mye om utseende hennes av andre.

Da hun ble min ordentlige gode venninne(hun er min beste venninne også i dag), ble hun for meg en av de vakreste jentene/kvinnene jeg visste/vet om.

Dette er for meg sterkt knyttet til andres indre.

I utgangspunktet når jeg finner mennesker pene, blir de faktisk ikke pene etterhvert om de har en "bad behaviour"

Helt enig med deg.

Jeg merker at jeg ikke klarer å være objektiv mht utseendet til folk som står meg nær, og da sikkert aller minst til eget barn;-)

[PieLill]

*he he* Ja jeg synes også at det er en objektiv sannhet at jeg har et vakkert barn, men jeg omtaler han lilkevel ikke slik overfor andre (unntatt faren og besteforeldrene).

:-)

Jeg ville ihvertfall blitt utrolig fornærmet for en negativ kommentar om barnets utseende, selv om jeg "egentlig" ikke synes det er en voldsomt viktig egenskap;-) Rart det der....

Å kommentere et barns utseende i negativ rettning handler vel ikke om en oppriktig trang til å etablere objektive sannheter.

Snarere handler det om en holdning til barnet og/eller dets foreldre. Derfor blir vi så dødelig fornærmet. Slike kommentarer er enten en måte å sette oss på plass på som foreldre eller å uttrykke misshag i forhold til barnet på.

Jeg forbeholder meg retten til som mor å få lov og være helt forgapt begeistret over mine barn. Om noen mukker, kritiserer de egentlig mine følelser for mine barn.

Jeg har ingen problemer med å innse at de vidunderlige skapningene ikke alltid oppfører seg like vidunderlig. Det kan det absolutt være på sin plass å både snakke om og gjøre noe med.

Men utseende har de ikke valgt og vi kan heller ikke gjøre noe med det. Og hvorfor skulle vi det. Så hvorfor ikke elske det framfor å kritisere det?

Ugress er noe i øynene på den som ser.

mvh

[Gjest togli]

Å kommentere et barns utseende i negativ rettning handler vel ikke om en oppriktig trang til å etablere objektive sannheter.

Snarere handler det om en holdning til barnet og/eller dets foreldre. Derfor blir vi så dødelig fornærmet. Slike kommentarer er enten en måte å sette oss på plass på som foreldre eller å uttrykke misshag i forhold til barnet på.

Jeg forbeholder meg retten til som mor å få lov og være helt forgapt begeistret over mine barn. Om noen mukker, kritiserer de egentlig mine følelser for mine barn.

Jeg har ingen problemer med å innse at de vidunderlige skapningene ikke alltid oppfører seg like vidunderlig. Det kan det absolutt være på sin plass å både snakke om og gjøre noe med.

Men utseende har de ikke valgt og vi kan heller ikke gjøre noe med det. Og hvorfor skulle vi det. Så hvorfor ikke elske det framfor å kritisere det?

Ugress er noe i øynene på den som ser.

mvh

Innleggene dine imponerer meg stadig vekk :-)

[PieLill]

Blir folk like fornærmet om man sier noe om klærne deres? Huset? Bilen? Eller om man har dårlig ånde? Eller er det her et eksemple på at noen mødre ikke helt ser ting i perspektiv, og at de ser ungen litt annerledes enn de som ikke er mamman deres.

Ja visst, kan de bli fornærmet over alle tingene du nevner. Særlig de tingene de ikke kan gjøre noe med av f.eks. økonomiske årsaker.

Om jeg har malt stuen min gul er det fordi jeg synes det er fint. Om noen ikke liker det, synes jeg de kan holde kjeft om de ikke har blitt spurt.

Veldig mange 'ærlige meninger' handler først og fremst om å underkjenne andre.

mvh

[morsan]

Å kommentere et barns utseende i negativ rettning handler vel ikke om en oppriktig trang til å etablere objektive sannheter.

Snarere handler det om en holdning til barnet og/eller dets foreldre. Derfor blir vi så dødelig fornærmet. Slike kommentarer er enten en måte å sette oss på plass på som foreldre eller å uttrykke misshag i forhold til barnet på.

Jeg forbeholder meg retten til som mor å få lov og være helt forgapt begeistret over mine barn. Om noen mukker, kritiserer de egentlig mine følelser for mine barn.

Jeg har ingen problemer med å innse at de vidunderlige skapningene ikke alltid oppfører seg like vidunderlig. Det kan det absolutt være på sin plass å både snakke om og gjøre noe med.

Men utseende har de ikke valgt og vi kan heller ikke gjøre noe med det. Og hvorfor skulle vi det. Så hvorfor ikke elske det framfor å kritisere det?

Ugress er noe i øynene på den som ser.

mvh

Vel talt!

[laban]

Jeg forstår ikke poenget med å snakke om barns utseendemessige skjønnhet. Spesielt ikke hvis det gjelder ens egne barn. Det er verken foreldrenes eller noen annens "fortjeneste" hvordan barna ser ut.

I likhet med tzatziki klarer jeg utmerket godt å se at mine egne barn ikke ville vunnet noen skjønnhetskonkurranse. Men jeg kan finne på å bemerke at vi har jammen fått pene barn i forhold til hva vi risikerte genetisk sett, og det mener jeg.

Jeg husker da kusinen min fikk barn da jeg var tenåring. Moren hennes, altså min tante, var heeelt på tuppa over hvor nyyydelig denne jentebabyen var. Jeg hadde derfor visse forventninger da jeg skulle se den for første gang. Og det ble en gedigen nedtur, for å si det kort. Herlighet, for en daff klump (ja, jeg var ung og selvopptatt, men hadde vett nok til å holde maska).

Den opplevelsen lærte meg en god del om hvordan sånt fungerer.

[Åsemor]

Jenta mi er selvsagt verdens nydeligste, og jeg ville ikke hatt en annen. MEN, jeg har ingen problemer med å se at f.eks 2 av jentene i barnehagen er mye penere og søtere, gjør seg bedre på bilder, osv. Og jeg har heller ikke noe som helst vansker med å se at hun var mye skjønnere som 9 mnd gammel enn da hun var 15 mnd (da lignet hun mer på faren). Føler meg kynisk som sier dette da...

Men hun er jenta mi. Du og du nå gleder jeg meg til hun kommer hjem fra barnehagen om få minutter altså.

[Åsemor]

Jeg forstår ikke poenget med å snakke om barns utseendemessige skjønnhet. Spesielt ikke hvis det gjelder ens egne barn. Det er verken foreldrenes eller noen annens "fortjeneste" hvordan barna ser ut.

I likhet med tzatziki klarer jeg utmerket godt å se at mine egne barn ikke ville vunnet noen skjønnhetskonkurranse. Men jeg kan finne på å bemerke at vi har jammen fått pene barn i forhold til hva vi risikerte genetisk sett, og det mener jeg.

Jeg husker da kusinen min fikk barn da jeg var tenåring. Moren hennes, altså min tante, var heeelt på tuppa over hvor nyyydelig denne jentebabyen var. Jeg hadde derfor visse forventninger da jeg skulle se den for første gang. Og det ble en gedigen nedtur, for å si det kort. Herlighet, for en daff klump (ja, jeg var ung og selvopptatt, men hadde vett nok til å holde maska).

Den opplevelsen lærte meg en god del om hvordan sånt fungerer.

"ammen fått pene barn i forhold til hva vi risikerte genetisk sett, og det mener jeg."

Huffda... Hehe...