Datteren min har en fantasivenn

[Gjest ingen nick i dag]

Denne fantasivennen har hun hatt i mange år. Når er hun 6 år gammel.

Hun sier hun føler seg litt utenfor på skolen, og det hender hun "prater" med fantasivennen sin, og leker med henne i stedet.

I dag sa hun at fantasivennen satt ved oss ved bordet, og tok hjertet sitt og la det på hodet, for hun tuller med datteren min.

Eg fikk litt gåsehud, samtidig som eg tenkte at Albert Åberg hadde Skybert, og Anne fra Bjørkely hadde jenta i speilet.

Kom med konstruktive kommentarer, folkens.

[Gjest barne-og ungdomsarb.elev]

Det er heeeelt normalt at barn har en fantastivenn

mange barn vil at foreldre skal dekke på middagsbordet til fantasivennen også...

står i læreboka mi

[Sør]

Forskning viser at det er et tegn på (godt) over gjennomsnittelig intelligens.

(jeg har ikke referanser til dette, men har lest det flere steder.)

Med vennlig hilsen

[Sofline]

Jeg hadde fantasivenner og har ikke tatt skade av det. Men jeg tror ikke jeg hadde dem med til bords eller på skolen.

[Gjest AveM]

Jeg har alltid forstått det sånn at det i hovedsak er positivt med fantasivenn. Barnet er kreativt, har noen å leke med, noen å søke trøst hos osv.

Når hun er litt alene finner hun sikkert mye selskap og trøst i fantasivennen. Jeg ville latt fantasivennen være hos henne, og samtidig prøvd å hjelpe til med å finne virkelige venner også. Der kan nok skolen hjelpe til.

Sønnen min hadde Belle og Ding i åresvis. Det hender fremdeles han snakker om dem, men ikke så ofte som før. Han går i 3. klasse nå. Vi lot han få ha dem, det ble egentlig en humorgreie av det. Vi snakket om dem som om de virkelig eksisterte, men han skjønte jo at vi visste. Det hendte et par ganger han la skylda på dem når han hadde gjort noe mindre bra, det også med en humoristisk undertone

[Gjest prust]

Eldstemann hadde en fantasivenn som het Hansen, og han pratet han med og lekte med i en periode i 3-5 års alderen, tenker jeg. De siste par årene har vi ikke hørt noe om Hansen. Gutten er nå snart 8 år.

Jenta på 5,5 år har ikke hatt noen fantasivenn, heller ikke minstejenta som nå er snart 3 år.

Jeg selv hadde mange fantasivenner da jeg var barn, og hadde dem til oppe i skolealder. Det sammen hadde søsteren min.

Tror dette er veldig vanlig!

[Sofline]

Eldstemann hadde en fantasivenn som het Hansen, og han pratet han med og lekte med i en periode i 3-5 års alderen, tenker jeg. De siste par årene har vi ikke hørt noe om Hansen. Gutten er nå snart 8 år.

Jenta på 5,5 år har ikke hatt noen fantasivenn, heller ikke minstejenta som nå er snart 3 år.

Jeg selv hadde mange fantasivenner da jeg var barn, og hadde dem til oppe i skolealder. Det sammen hadde søsteren min.

Tror dette er veldig vanlig!

Jeg hadde Martin og Martine som bodde i et rosa hus i nabolaget. :-)

[Sofline]

Jeg har alltid forstått det sånn at det i hovedsak er positivt med fantasivenn. Barnet er kreativt, har noen å leke med, noen å søke trøst hos osv.

Når hun er litt alene finner hun sikkert mye selskap og trøst i fantasivennen. Jeg ville latt fantasivennen være hos henne, og samtidig prøvd å hjelpe til med å finne virkelige venner også. Der kan nok skolen hjelpe til.

Sønnen min hadde Belle og Ding i åresvis. Det hender fremdeles han snakker om dem, men ikke så ofte som før. Han går i 3. klasse nå. Vi lot han få ha dem, det ble egentlig en humorgreie av det. Vi snakket om dem som om de virkelig eksisterte, men han skjønte jo at vi visste. Det hendte et par ganger han la skylda på dem når han hadde gjort noe mindre bra, det også med en humoristisk undertone

Kusina mi la ofte skylda på fantasivennene Martin og Stine da hun var yngre. :-)

[Gjest prust]

Jeg hadde Martin og Martine som bodde i et rosa hus i nabolaget. :-)

Jeg hadde Ububi og Ginga og Lilla.

Søstera mi hadde Berit og Kjalis (inspirert av Charles fra Huset på prærien) :-)

Artig!

[Gjest morentilfire]

Jeg vet nå ikke om svaret mitt blir konstruktivt. Men jeg lo litt da jeg leste det du skrev. Jeg husker så inderlig godt hvordan min søster og jeg fortalte skrøner og skrev vannvittige stiler som ble lest opp på skolen til alles latter (positivt). Og jeg husker at jeg tok det for en selvfølge at hun (vår mor) tillot oss å lage 'virtuell reality' siden hun kunne skrøne om supersterke Pippi og den stakkars OliverTwist som hun leste med innlevelse.

Jeg antar at du eller barnehagen har lest eventyr?

Men jeg forstår at du som mor grøsser litt ved å høre fleip med hjerter. Men husk, i Snøvit fikk en ansatt beskjed om å ta med Snøvit på tur, drepe henne og ta med hjertet tilbake til stemoren. (Denne jegeren drepte et rådyr i stedet).

Hvis du vet at jenta di har det greit, så la hennes fantasi få blomste, vil nå jeg si. Livet senere er så fryktelig fantasidrepende, at heldig er den som får leve mens man gjøre det.

[Gjest Uten nick - fordi jeg ikke vil bli kjent igjen...]

Mine fantasivenner het Ragnhild og Vrangbord. Ragnhild var veldig grei og hjelpsom og alt slikt, men Vrangbord var en annen greie!

Gjorde vi noe galt, var det alltid Vrangbord som hadde funnet på det - selv om jeg utførte det.

Mine fantasivenner var alltid med ved bordet, men de trengte ingen egen stol/tallerken/hva som helst, de greide seg fint. For det meste var de ved lekeplassen vår og ventet på meg.

Poenget: Det har gått svært godt med meg i livet, selv om disse vennene var med meg langt opp i småskolen.

:-)

[Gjest morentilfire]

Det er heeeelt normalt at barn har en fantastivenn

mange barn vil at foreldre skal dekke på middagsbordet til fantasivennen også...

står i læreboka mi

Ja, da. Og det er her at Albert Åberg er genial. Han oppdager nemlig fantasivenners begrensninger.

De er jo ikke der når det trengs! Nå faren virkelig oppstår er de tilfeldivis vekk!

Men en ekte gutt, til og med en liten anti-helt-gutt, han kan være modig når det trengs!

Sukk, ja, jeg merker at jeg savner Albert litt. Bør nok ta med bøkene til neste søskenbarn-treff!

[Sofline]

Jeg hadde Ububi og Ginga og Lilla.

Søstera mi hadde Berit og Kjalis (inspirert av Charles fra Huset på prærien) :-)

Artig!

Morsomme navn! :-)

[Sofline]

Mine fantasivenner het Ragnhild og Vrangbord. Ragnhild var veldig grei og hjelpsom og alt slikt, men Vrangbord var en annen greie!

Gjorde vi noe galt, var det alltid Vrangbord som hadde funnet på det - selv om jeg utførte det.

Mine fantasivenner var alltid med ved bordet, men de trengte ingen egen stol/tallerken/hva som helst, de greide seg fint. For det meste var de ved lekeplassen vår og ventet på meg.

Poenget: Det har gått svært godt med meg i livet, selv om disse vennene var med meg langt opp i småskolen.

:-)

Vrangbord! *lol* Supert navn på en rampete unge. :-)

[tonie]

Sønnen min har en hel Skybertfamilie:-) Han kaller dem for naboene, og de finner på utrolig mye rart. De gjør mange dustete ting, særlig sånt som han selv absolutt ikke får lov til.

Jeg er ikke bekymret i det hele tatt. Han bruker fantasien til å teste ut ting, han bearbeider ting på denne måten og han underholder seg selv når han kjeder seg litt. Det går seg nok til. Jeg hadde fantasivenner selv som barn. Husker ikke helt når de ble borte, men borte ble de. Tror jeg;-)

[Gjest morentilfire]

Forskning viser at det er et tegn på (godt) over gjennomsnittelig intelligens.

(jeg har ikke referanser til dette, men har lest det flere steder.)

Med vennlig hilsen

Kan hende det er rett, ja.

Intelligens er et begrep jeg ikke tør uttale meg om. Men det du skrev fikk meg til å tenke på en artikkel jeg leste i spesialpedagogikk. Det ble hevdet at de som hadde det lettest for matte hadde samtidig lettest for å 'snakke innvendig' (veldig forenklet oppsummering).

Artikkelen etterlot meg med en ide om at språk, fantasi (konvertering/selvtillit), matematikk henger noe sammen.

På en måte rart at man vet så lite om læring i 2007.

[Gjest også en mamma]

Det er ikke unormalt. Jeg hadde selv opptil flere fantasivenner da jeg var barn, og til ganske langt opp i skolealder. Etter hvert lærte jeg å holde det skjult for omgivelsene, for jeg skjønte at mange reagerte negativt.

[laban]

Fantasivenner er helt fint, så lenge det ikke går så langt at de kommer i veien for ordentlige venner.

Men de aller fleste barn foretrekker jo "Viktor" framfor "Skybert", sistnevnte er bare en erstatning når det ikke er andre muligheter.

Ikke la fantasivennen bestemme for mye eller forlange for mye oppvartning, sett de samme grensene for vennen som for datteren din. Ellers kan du ta det helt med ro

synes

[mariaflyfly]

Broren min hadde en usynlig venn, husker jeg. Han satt alltid i midten i baksetet når vi var på tur med bilen, og brodern spente han omsorgsfullt fast sikkerhetsbeltet. Han var ikke alltid like snill, men det var litt vanskelig å få tak i hva han egentlig dreiv med. Kloff forsvant en gang tidlig på 80-tallet.

[org]

Broren min hadde også en fantasivenn. Veldig vanlig.

Og litt merkelig.