Unge som skaper seg i barnehagen

[Gjest også en mamma]

Dårlig overskrift, kanskje, men var vanskelig å sammenfatte. :-)

Jenta er 4 1/2 år, og har et ambivalent forhold til barnehagen. Hvis hun fikk velge ville hun valgt å være hjemme hver dag, men når hun først er i barnehagen syns hun det for det meste er greit nok, og til dels også morsomt.

En periode var leveringen et mareritt, med en utrøstelig unge som gråt og bar seg og bare ville hjem. Dette jobbet vi mye med, sammen med barnehagen, og det har blitt bedre.

Men i stedet har et annet "fenomen" oppstått. OK, hun er normalt sett ei nokså vimsete jente, som glemmer før hun har snudd seg. Men når hun kommer i barnehagen, det er som å slå på en bryter i det vi går inn i garderoben. Plutselig er det "sirkus". Hun snurrer rundt, smiler og ler, shower og styrer, ramler på golvet, drar i genseren, løper rundt i ring i garderoben... ja i det hele tatt.

Min teori er at fortsatt syns hun at leveringen er vanskelig, og at hun prøver å dekke over at hun egentlig føler seg usikker og er lei seg.

Trivselen i barnehagen er varierende, og hun er ei jente som er veldig flink til og glad i å leke selv. Samtidig er hun sosial. Så hun setter pris på samvær med andre, men hun syns nok det blir litt mye. Lange dager hver dag...

Vi har som sagt jobbet med gråtingen, og både gjort "avtaler" på forhånd f.eks. om morgenen om at i dag skal du ikke gråte, og vi har bedt henne slutte å gråte, og vi har forlatt henne gråtende og hysterisk strittende i mot når de voksne fysisk må BÆRE henne inn på avdelingen mens hun sparker og slår.

Jeg tenker derfor at den negative oppmerksomheten hun fikk på gråting har snudd om. Hun greier ikke helt å håndtere følelsene rundt atskillelse, men hun prøver så godt hun kan.

Slik det er nå blir leveringen et reelt sirkus, og jeg ser at andre unger lar seg rive med i herjingen, og det får da negativ respons fra de ansatte, og fra andre foreldre. Vi må ofte snakke til henne utallige ganger for å få henne til å samarbeide om avkledning og på med innesko.

Så jeg er usikker på hva vi bør gjøre. La det passere? Ta tak i atferden? Ta tak i trivselen i barnehagen? Hvordan? Forslag?

[Velouria]

"Vi har som sagt jobbet med gråtingen, og både gjort "avtaler" på forhånd f.eks. om morgenen om at i dag skal du ikke gråte, og vi har bedt henne slutte å gråte, og vi har forlatt henne gråtende og hysterisk strittende i mot når de voksne fysisk må BÆRE henne inn på avdelingen mens hun sparker og slår."

Jeg får litt (ganske mye egentlig) vondt i hjertet å høre at dere avtaler med barnet at hun ikke skal gråte. Å nekte henne å vise den følelsen kan umulig være bra for noen, eller er jeg helt ute å kjøre?

Jeg tror helt sikkert at du er en god mor for barnet ditt, sansynligvis den beste mammaen hun kan tenke seg. Jeg syns bare at denne måten å gå frem på, for at hun skal få en hyggelig dag i barnehagen kanskje virker mot sin hensikt?

Hun må vise at hun er sterk og fikser dette og det høres rimelig ut at hun lager sirkus for å få bort de triste tankene på at mamma eller pappa skal være borte hele dagen.

Jeg har egentlig ikke noen løsning til deg, men kanskje det å snakke med ped leder å prøve å finne en rolig og fin løsning for dere. Dette er jo ikke lett for noen av dere. Er det mulig å kle av henne eller følge med henne til et rom hvor dere får kledd av dere og sagt hade alene i rolige former? At dere er der i noen minutter så hun kommer igang i lek før dere går?

Uansett så håper jeg dere finner ut av det, lykke til.

[Gjest efoll]

Jeg tror i hvert fall at du har rett i det du sier om at det er en ny måte å prøve å takle adskillelsen på.

Jenta mi kan også bli sånn i siuasjoner der hun er usikker, feks når litt ukjente venniner skal være med hjem, da "skaper hun seg" og oppfører seg veldig merkelig (tuller med venninnen, lager mye støy og krumspring). For meg er den litt utrygge situasjonen helt klar årsak her, og den ligner på måten din datter oppfører seg.

Løsningen må være å fortsette å jobbe med trygghet i barnehagen, og ikke bare ved leveringssituasjonen, men hele tiden.

Barnehageansatte må passe ektra på en stund, at hun har noen å leke med, at det er rolig rundt henne og at hun virker fornøyd.

Sønnen min har også hatt perioder da han ikke vil i bhg, og helst vil være hjemme (det vil han nok hvis han fikk velge, være hjemme og kose seg hver dag...). Det har bedret seg i det siste.

Mitt råd er altså snakk med de ansatte igjen (selv om dere har gjort det, gjenta det), og be dem følge ekstra med jenta en stund fremover. Mye positiv oppmerksomhet og fokus på trygghet tror jeg er løsningen.

[Gjest også en mamma]

"Vi har som sagt jobbet med gråtingen, og både gjort "avtaler" på forhånd f.eks. om morgenen om at i dag skal du ikke gråte, og vi har bedt henne slutte å gråte, og vi har forlatt henne gråtende og hysterisk strittende i mot når de voksne fysisk må BÆRE henne inn på avdelingen mens hun sparker og slår."

Jeg får litt (ganske mye egentlig) vondt i hjertet å høre at dere avtaler med barnet at hun ikke skal gråte. Å nekte henne å vise den følelsen kan umulig være bra for noen, eller er jeg helt ute å kjøre?

Jeg tror helt sikkert at du er en god mor for barnet ditt, sansynligvis den beste mammaen hun kan tenke seg. Jeg syns bare at denne måten å gå frem på, for at hun skal få en hyggelig dag i barnehagen kanskje virker mot sin hensikt?

Hun må vise at hun er sterk og fikser dette og det høres rimelig ut at hun lager sirkus for å få bort de triste tankene på at mamma eller pappa skal være borte hele dagen.

Jeg har egentlig ikke noen løsning til deg, men kanskje det å snakke med ped leder å prøve å finne en rolig og fin løsning for dere. Dette er jo ikke lett for noen av dere. Er det mulig å kle av henne eller følge med henne til et rom hvor dere får kledd av dere og sagt hade alene i rolige former? At dere er der i noen minutter så hun kommer igang i lek før dere går?

Uansett så håper jeg dere finner ut av det, lykke til.

Enig i at avtaler om ikke gråte ikke er optimalt. Men situasjonen var ganske desperat. Ofte startet gråtingen allerede da vi vekket henne om morgenen (gjør det til dels fortsatt). Gjennom påkledning og frokost gikk vi med avledning og bortprating, ellers ble det bare gråting, og hun fikk ikke verken kledd seg eller spist.

Så var det gråting i bilen, og gråting i barnehagen. Og det var vel i grunnen over grensen for gråting, mer raseri. De ansatte i barnehagen mente at vi bare skulle gå raskest mulig, og at det ville løse problemet. Det syntes vi ikke hjalp noe særlig, for å være ærlig.

Så begynte de i barnehagen også å gjøre "avtaler" med henne, gjerne om ettermiddagen ved henting. De mente (og vi var forsåvidt enige) at dette egentlig bare var "tull" og en "uvane", og at gråtingen tok slutt ganske raskt når vi gikk.

Så vi prøvde "avtaler". Og jeg er helt enig i det du sier om at det nok ikke har vært lurt. Men en unge som absolutt ikke vil i barnehagen, i måned etter måned, man blir desperat til slutt. Jeg vet jo at hun fortsatt ikke vil i barnehagen, men mener altså at det hun gjør nå er å skjule gråten.

[Gjest også en mamma]

Jeg tror i hvert fall at du har rett i det du sier om at det er en ny måte å prøve å takle adskillelsen på.

Jenta mi kan også bli sånn i siuasjoner der hun er usikker, feks når litt ukjente venniner skal være med hjem, da "skaper hun seg" og oppfører seg veldig merkelig (tuller med venninnen, lager mye støy og krumspring). For meg er den litt utrygge situasjonen helt klar årsak her, og den ligner på måten din datter oppfører seg.

Løsningen må være å fortsette å jobbe med trygghet i barnehagen, og ikke bare ved leveringssituasjonen, men hele tiden.

Barnehageansatte må passe ektra på en stund, at hun har noen å leke med, at det er rolig rundt henne og at hun virker fornøyd.

Sønnen min har også hatt perioder da han ikke vil i bhg, og helst vil være hjemme (det vil han nok hvis han fikk velge, være hjemme og kose seg hver dag...). Det har bedret seg i det siste.

Mitt råd er altså snakk med de ansatte igjen (selv om dere har gjort det, gjenta det), og be dem følge ekstra med jenta en stund fremover. Mye positiv oppmerksomhet og fokus på trygghet tror jeg er løsningen.

Takk for godt svar! Ja, jeg tror nok vi må ta det opp med barnehagen igjen. Men jeg er frustrert, for hver gang vi tar opp slike ting så hevder de at dette er et "mamma-problem" hvis du skjønner. At "det er verre for deg enn for henne" og "hun slutter å gråte når du har gått". Jeg syns det er vanskelig å få dem til å forstå at hun syns leveringssituasjonen er vanskelig. Men takk for gode råd!

[Gjest efoll]

Takk for godt svar! Ja, jeg tror nok vi må ta det opp med barnehagen igjen. Men jeg er frustrert, for hver gang vi tar opp slike ting så hevder de at dette er et "mamma-problem" hvis du skjønner. At "det er verre for deg enn for henne" og "hun slutter å gråte når du har gått". Jeg syns det er vanskelig å få dem til å forstå at hun syns leveringssituasjonen er vanskelig. Men takk for gode råd!

Ikke la dem avspise deg med dette. Det er viktig for alle at hun trives i barnehagen. Snakk heller med dem for mange ganger enn for få. La barnehagen få komme med forlag til løsninger. De er pedagoger, og de burde kunne ta seg av dette.

[PieLill]

Du har nok helt rett i at det er en variasjon av temaet leveringsproblemer.

Gjør avskjeden så kort som mulig! Eventuelt overlat til personalet å ta av yttertøy etc. Lange avskjeder er et mammaproblem. Det blir verre om man forsøker å mildne det ved å bruke mye tid. Som å dra ut en tann sakte. Man gir barnet for mye tid til å øse seg opp å kjenne etter hvor mye h*n missliker situasjonen.

Om du tror hun ikke trives i barnehagen, ta det opp som et separat problem, ikke i tilknytning til leverings- /hentingsproblematikk. Da får du bare mammaproblemstempelet.

Jeg forsto det slik at kortere dag i barnehagen for øyeblikket ikke er mulig?

Hva kan gjøre dagen bedre? Mer ro. Mer skjerming av barna i mindre grupper? Andre typer aktiviteter? Variere på hvem hvem hun er sammen med av barn og voksne....??? Ikke alle barn er de flokkdyrene man trenger å være for å trives i mange barnehager.

Ta det opp med personalet som et praktisk problem i en ikke anklagende tone. Og ikke nevn problemer ved levering og henting samtidig.

Håper dere finner en god løsning.

mvh

[Åsemor]

Jeg ville forsøkt korte leveringer i en periode. Inn døra, hadekos, ut døra.

[Gjest også en mamma]

Du har nok helt rett i at det er en variasjon av temaet leveringsproblemer.

Gjør avskjeden så kort som mulig! Eventuelt overlat til personalet å ta av yttertøy etc. Lange avskjeder er et mammaproblem. Det blir verre om man forsøker å mildne det ved å bruke mye tid. Som å dra ut en tann sakte. Man gir barnet for mye tid til å øse seg opp å kjenne etter hvor mye h*n missliker situasjonen.

Om du tror hun ikke trives i barnehagen, ta det opp som et separat problem, ikke i tilknytning til leverings- /hentingsproblematikk. Da får du bare mammaproblemstempelet.

Jeg forsto det slik at kortere dag i barnehagen for øyeblikket ikke er mulig?

Hva kan gjøre dagen bedre? Mer ro. Mer skjerming av barna i mindre grupper? Andre typer aktiviteter? Variere på hvem hvem hun er sammen med av barn og voksne....??? Ikke alle barn er de flokkdyrene man trenger å være for å trives i mange barnehager.

Ta det opp med personalet som et praktisk problem i en ikke anklagende tone. Og ikke nevn problemer ved levering og henting samtidig.

Håper dere finner en god løsning.

mvh

Jeg har etter over 2 år med leveringsproblemer mistet troen på raske leveringer. Hvis det hadde nyttet så burde vi vel vært over det nå? Vi har gjort som barnehagen har bedt oss om, raske leveringer, forlatt hylende unge. Stort sett hver dag i månedsvis. Hele forrige barnehageår, delvis året før, og altså helt fram til nå, hvor hun har begynt å tøyse i stedet.

Nei, pr nå er ikke kortere dager et alternativ, og egentlig tror jeg det hadde vært å foretrekke med fri et par dager i uka fremfor kortere dager. Men det er altså pr. nå ikke mulig å få til det.

Jeg har tatt opp trivselsproblemene hennes, og barnehagen "ser" ikke det som jeg "ser". De ser "populær lekekamerat" - jeg ser "sliten unge som av og til vil være i fred". Hun klager over at hun ikke får leke i fred, at det stadig er noen som maser på henne.

Sannsynligvis har begge parter "rett", men så lenge jenta sin opplevelse av situasjonen er negativ mener jeg at barnehagens personale burde vært mer aktive til å ta tak i det. Men det blir med prat.

[Gjest også en mamma]

Jeg ville forsøkt korte leveringer i en periode. Inn døra, hadekos, ut døra.

Det er forsåvidt det vi har gjort de siste 2 1/2 ÅRENE, uten at det har hatt nevneverdig effekt. :-)

Men vi er helt nødt til å bli med inn, hjelpe av med yttertøy, henge opp sekken, få på innesko, finne fram evt. matboks før vi kan si hade. De ansatte møter ikke barna i garderoben annet enn sporadisk, og jevnlig må vi inn og lete etter voksne før jeg kan si hade å gå. Og vi MÅ ha en voksen, ellers skriker hun bare og løper etter meg.

[PieLill]

Jeg har etter over 2 år med leveringsproblemer mistet troen på raske leveringer. Hvis det hadde nyttet så burde vi vel vært over det nå? Vi har gjort som barnehagen har bedt oss om, raske leveringer, forlatt hylende unge. Stort sett hver dag i månedsvis. Hele forrige barnehageår, delvis året før, og altså helt fram til nå, hvor hun har begynt å tøyse i stedet.

Nei, pr nå er ikke kortere dager et alternativ, og egentlig tror jeg det hadde vært å foretrekke med fri et par dager i uka fremfor kortere dager. Men det er altså pr. nå ikke mulig å få til det.

Jeg har tatt opp trivselsproblemene hennes, og barnehagen "ser" ikke det som jeg "ser". De ser "populær lekekamerat" - jeg ser "sliten unge som av og til vil være i fred". Hun klager over at hun ikke får leke i fred, at det stadig er noen som maser på henne.

Sannsynligvis har begge parter "rett", men så lenge jenta sin opplevelse av situasjonen er negativ mener jeg at barnehagens personale burde vært mer aktive til å ta tak i det. Men det blir med prat.

Korte leveringer fjerner ikke alltid leveringsproblemet, men man unngår i det minste seigpiningen lang levering kan medføre. Personalet burde være mer villig til å innrømme at levering kan være et problem selv om man gjør "alt rett". Det burde også være nærliggende å spørre seg om det vedvarende problemet kan ha med trivsel å gjøre.

Jeg synes det er synd at barnehagen ikke hører på deg mhp at jenta vil ha det bedre om hun fikk litt mere ro i løpet av dagen og andre ting du har tatt opp med dem. Det burde være innlysende at selv om et barn ytre sett takler en situasjon, er ikke sluttsummen nødvendigvis bare positiv. Tror du et brev ville hjulpet, eller blir det bare bråk av slikt?

Noen barnehager ser ut til å ha en full-rulle-filosofi. Jeg kjenner noen som fra tid til annen fikk beskjed om å hente ungen fordi h*n var syk, når "sykdommen" ikke var annet enn at ungen var stille og rolig. De hadde heldigvis mulighet til å finne et annet sted for barnet.

Håper dere klarer å jobbe fram en løsning som gir en bedre situasjon for jenta.

mvh

[PieLill]

Det er forsåvidt det vi har gjort de siste 2 1/2 ÅRENE, uten at det har hatt nevneverdig effekt. :-)

Men vi er helt nødt til å bli med inn, hjelpe av med yttertøy, henge opp sekken, få på innesko, finne fram evt. matboks før vi kan si hade. De ansatte møter ikke barna i garderoben annet enn sporadisk, og jevnlig må vi inn og lete etter voksne før jeg kan si hade å gå. Og vi MÅ ha en voksen, ellers skriker hun bare og løper etter meg.

Det du beskriver der synes jeg høres ut som elendige god-morgen-rutiner fra barnehagens side.

mvh

[Gemini]

Enig i at avtaler om ikke gråte ikke er optimalt. Men situasjonen var ganske desperat. Ofte startet gråtingen allerede da vi vekket henne om morgenen (gjør det til dels fortsatt). Gjennom påkledning og frokost gikk vi med avledning og bortprating, ellers ble det bare gråting, og hun fikk ikke verken kledd seg eller spist.

Så var det gråting i bilen, og gråting i barnehagen. Og det var vel i grunnen over grensen for gråting, mer raseri. De ansatte i barnehagen mente at vi bare skulle gå raskest mulig, og at det ville løse problemet. Det syntes vi ikke hjalp noe særlig, for å være ærlig.

Så begynte de i barnehagen også å gjøre "avtaler" med henne, gjerne om ettermiddagen ved henting. De mente (og vi var forsåvidt enige) at dette egentlig bare var "tull" og en "uvane", og at gråtingen tok slutt ganske raskt når vi gikk.

Så vi prøvde "avtaler". Og jeg er helt enig i det du sier om at det nok ikke har vært lurt. Men en unge som absolutt ikke vil i barnehagen, i måned etter måned, man blir desperat til slutt. Jeg vet jo at hun fortsatt ikke vil i barnehagen, men mener altså at det hun gjør nå er å skjule gråten.

Kunne det vært en løsning å søke henne over i en annen barnehage, som er mer lydhøre ovenfor hennes behov?

[Gjest også en mamma]

Korte leveringer fjerner ikke alltid leveringsproblemet, men man unngår i det minste seigpiningen lang levering kan medføre. Personalet burde være mer villig til å innrømme at levering kan være et problem selv om man gjør "alt rett". Det burde også være nærliggende å spørre seg om det vedvarende problemet kan ha med trivsel å gjøre.

Jeg synes det er synd at barnehagen ikke hører på deg mhp at jenta vil ha det bedre om hun fikk litt mere ro i løpet av dagen og andre ting du har tatt opp med dem. Det burde være innlysende at selv om et barn ytre sett takler en situasjon, er ikke sluttsummen nødvendigvis bare positiv. Tror du et brev ville hjulpet, eller blir det bare bråk av slikt?

Noen barnehager ser ut til å ha en full-rulle-filosofi. Jeg kjenner noen som fra tid til annen fikk beskjed om å hente ungen fordi h*n var syk, når "sykdommen" ikke var annet enn at ungen var stille og rolig. De hadde heldigvis mulighet til å finne et annet sted for barnet.

Håper dere klarer å jobbe fram en løsning som gir en bedre situasjon for jenta.

mvh

Takk for konstruktivt svar!

Det er vel alltid sånn at de som roper høyest får mest oppmerksomhet. Og jenta mi er av de snille, greie, føyelige, med mange lekekamerater. Derfor ser de ikke at hun kan ha problemer.

Jeg tror nok at et brev bare skaper rabalder, og det ønsker jeg ikke. Men har bestemt meg for å be om foreldresamtale med pedleder. Snarest mulig.

Jeg er klar over at vi foreldre har bidratt til at jenta nå skjuler følelsene sine rundt levering, men også barnehagen har bidratt. Og jeg tror ikke at det bare er leveringssituasjonen som er vanskelig, men hele barnehagetilværelsen.

Hun trenger litt mer ro og fred enn det hun får i barnehagen, og det er ikke lett å gjøre noe med.

[Gjest også en mamma]

Kunne det vært en løsning å søke henne over i en annen barnehage, som er mer lydhøre ovenfor hennes behov?

Nei, egentlig ikke. Jeg tror det er lettere å jobbe med de ansatte som vi "kjenner" litt, og i et miljø hvor jenta er kjent, enn å starte helt på nytt. Jeg tror ikke at de ansatte egentlig er vrange, men de ser bare ikke problemet, og selv om vi minner på støtt og stadig så glemmer de henne igjen, for hun er jo så snill og hjelpsom.

[Gemini]

Nei, egentlig ikke. Jeg tror det er lettere å jobbe med de ansatte som vi "kjenner" litt, og i et miljø hvor jenta er kjent, enn å starte helt på nytt. Jeg tror ikke at de ansatte egentlig er vrange, men de ser bare ikke problemet, og selv om vi minner på støtt og stadig så glemmer de henne igjen, for hun er jo så snill og hjelpsom.

Jeg synes de ansatte høres temmelig så vrange ut jeg, siden du gjentatte ganger har tatt dette opp, og de bare plasserer problemet hos deg.

[Gjest også en mamma]

Det du beskriver der synes jeg høres ut som elendige god-morgen-rutiner fra barnehagens side.

mvh

Ja, det kan du si. Akkurat der tror jeg ikke vi har mye vi skulle ha sagt, for å si det sånn. Vi har i perioder fått de ansatte til å møte henne i garderoben, mens vi hjelper av med yttertøyet, men slik at de altså aktivt tar i mot henne. Det har bidratt til at hun får rutine på hvordan ting skal foregå, men hun blir ikke mindre sint, lei seg eller altså teatralsk likevel.

Tvert i mot har vi vel opplevd at når selve mottagelsen i barnehagen har vært forutsigbar og forsåvidt god fra de ansattes side, så "tar hun seg ut" hjemme før vi drar i barnehagen i stedet.

[Gjest også en mamma]

Jeg synes de ansatte høres temmelig så vrange ut jeg, siden du gjentatte ganger har tatt dette opp, og de bare plasserer problemet hos deg.

Er ikke det helt typisk for barnehager, da? Alle problemer er "mamma-problemer", har jeg inntrykk av. De har brukt 2 1/2 år på å fortelle oss at det vi opplever som leveringsproblemer er foreldre-betinget, for hun er IKKE sånn når vi har gått. Når vi forteller at hun gråter hjemme om morgenen for at hun ikke vil i barnehagen, så sier de at det er bare tull, for hun trives jo så godt.

Og så må jeg vel legge til at hun byttet fra liten til stor avdeling for ett og et halvt år siden, og med omskiftinger i personalet er det nok minst 15-20 ansatte vi har vært borti i denne tiden. Og det er vel i grunnen ingen av dem som har vist seg spesielt mer lydhøre for det vi forteller enn andre.

[Gjest også en mamma]

Ikke la dem avspise deg med dette. Det er viktig for alle at hun trives i barnehagen. Snakk heller med dem for mange ganger enn for få. La barnehagen få komme med forlag til løsninger. De er pedagoger, og de burde kunne ta seg av dette.

Jeg er enig i at de burde kunne klare det, og jeg tror de kan, hvis de bare vil. Så jeg skal gjøre som du sier, jeg skal ta det opp med dem mange ganger, ikke gi meg før de gjør noe. Tusen takk for oppmuntringen!

[PieLill]

Takk for konstruktivt svar!

Det er vel alltid sånn at de som roper høyest får mest oppmerksomhet. Og jenta mi er av de snille, greie, føyelige, med mange lekekamerater. Derfor ser de ikke at hun kan ha problemer.

Jeg tror nok at et brev bare skaper rabalder, og det ønsker jeg ikke. Men har bestemt meg for å be om foreldresamtale med pedleder. Snarest mulig.

Jeg er klar over at vi foreldre har bidratt til at jenta nå skjuler følelsene sine rundt levering, men også barnehagen har bidratt. Og jeg tror ikke at det bare er leveringssituasjonen som er vanskelig, men hele barnehagetilværelsen.

Hun trenger litt mer ro og fred enn det hun får i barnehagen, og det er ikke lett å gjøre noe med.

Jeg tror ikke det nødvendigvis er negativt at hun skjuler/demper følelser ved levering. Man kan også se det som en mestringsstrategi for å ha det bedre i en vanskelig situasjon.

Kanskje dere kan finne andre måter/tidspunkt for å vise at dere ser henne i disse situasjonene og at dette ikke

er helt enkelt for henne. Men det er ingen enkel balansegang mellom sunn medfølelse og det å forsterke de negative følelsene.

Hun ville sansynligvis opplevd det verre om hun fortsatte å øse seg opp, gråte og være hysterisk.

Men det blir jo fryktelig bakvendt om bedre adferd "belønnes" med at man ikke tar tak i jentas reelle problemer.

Man trenger ikke å være utdannet førskolelærer for å skjønne at noen barnehageproblem ikke blir synlige før man kommer hjem i trygge og rolige omgivelser.

Håper ped. leder er i stand til å tenke litt nytt og konstruktivt omkring dette.

I vår barnehage var det en stund så mye snakk om ro og skjerming at jeg nesten ble frustrert. Men jeg begynner jo å revurdere den frustrasjonen...

mvh