Unge som skaper seg i barnehagen

[PieLill]

Er ikke det helt typisk for barnehager, da? Alle problemer er "mamma-problemer", har jeg inntrykk av. De har brukt 2 1/2 år på å fortelle oss at det vi opplever som leveringsproblemer er foreldre-betinget, for hun er IKKE sånn når vi har gått. Når vi forteller at hun gråter hjemme om morgenen for at hun ikke vil i barnehagen, så sier de at det er bare tull, for hun trives jo så godt.

Og så må jeg vel legge til at hun byttet fra liten til stor avdeling for ett og et halvt år siden, og med omskiftinger i personalet er det nok minst 15-20 ansatte vi har vært borti i denne tiden. Og det er vel i grunnen ingen av dem som har vist seg spesielt mer lydhøre for det vi forteller enn andre.

I vår barnehage har jeg aldri blitt avspist med mammaproblem-unskyldninger.

Men jeg måtte lære meg at jeg gjorde vanskelige avskjeder verre ved å hale dem ut. Og det hadde jeg nok brukt laaang tid på å komme på helt av meg selv, om ingen hadde sagt noe.

(Vi hadde "vanlige" leveringsproblemer som gav seg fort.)

;-)

Det du beskriver høres ikke ut som mammaproblemer, men personalproblemer. Det er faglig syltynt å afeie at et barn kan trenge endringer i barnehagen for å trives, fordi missnøyen kun viser seg hjemme. Man bør i hvert fall undersøke om barnets ytre veltilpassethet kan skyldes uttrygghet snarere enn trygghet.

mvh

[Gjest også en mamma]

Jeg tror ikke det nødvendigvis er negativt at hun skjuler/demper følelser ved levering. Man kan også se det som en mestringsstrategi for å ha det bedre i en vanskelig situasjon.

Kanskje dere kan finne andre måter/tidspunkt for å vise at dere ser henne i disse situasjonene og at dette ikke

er helt enkelt for henne. Men det er ingen enkel balansegang mellom sunn medfølelse og det å forsterke de negative følelsene.

Hun ville sansynligvis opplevd det verre om hun fortsatte å øse seg opp, gråte og være hysterisk.

Men det blir jo fryktelig bakvendt om bedre adferd "belønnes" med at man ikke tar tak i jentas reelle problemer.

Man trenger ikke å være utdannet førskolelærer for å skjønne at noen barnehageproblem ikke blir synlige før man kommer hjem i trygge og rolige omgivelser.

Håper ped. leder er i stand til å tenke litt nytt og konstruktivt omkring dette.

I vår barnehage var det en stund så mye snakk om ro og skjerming at jeg nesten ble frustrert. Men jeg begynner jo å revurdere den frustrasjonen...

mvh

Takk for at du tar deg tid til å svare meg! :-)

Det er en hårfin balansegang når vi skal på den ene siden anerkjenne jentas følelser og på den andre siden unngå å forsterke negative følelser omkring barnehagen.

Men vi har diskusjoner med henne så godt som daglig. Ikke bare om morgenen, men også på ettermiddagene, og ikke minst om kvelden før sengetid. Hun spør HVER kveld: "Hva skal vi i morgen?" og når jeg svarer i barnehagen så er det sukking og stønning og sutring og klaging, og mange ganger også gråting.

Vi prøver å fokusere på det som er positivt i barnehagen, og prøver å få HENNE til å fortelle om noe hyggelig som har skjedd. Det er ikke bare enkelt, nei. Men hun prøver, og ofte er det positive av typen "bestevenninna kom i dag" eller "vi fikk male". Samtidig føler hun behov for å fortelle om den gutten som plager alle hele tiden, og den gutten som plager HENNE støtt og stadig. Når hun kommer hjem og forteller om gutten som hoppet på henne så hun gikk i bakken, så MÅ vi jo gi en anerkjennelse til henne på at det er ikke riktig, det den gutten gjør. Det er ikke hun som gjør noe galt.

Likevel kan vi ikke helt sette fingeren på HVA som er problemet, for joda, små konflikter med andre barn, men ikke så mye at vi har trodd det var et problem. Og de ansatte forteller altså en skikkelig solskinnshistorie om henne. Hun er så veltilpasset og populær at det er ikke måte på.

Av og til lurer jeg på om vi snakker om samme unge. :-)

[Gjest også en mamma]

I vår barnehage har jeg aldri blitt avspist med mammaproblem-unskyldninger.

Men jeg måtte lære meg at jeg gjorde vanskelige avskjeder verre ved å hale dem ut. Og det hadde jeg nok brukt laaang tid på å komme på helt av meg selv, om ingen hadde sagt noe.

(Vi hadde "vanlige" leveringsproblemer som gav seg fort.)

;-)

Det du beskriver høres ikke ut som mammaproblemer, men personalproblemer. Det er faglig syltynt å afeie at et barn kan trenge endringer i barnehagen for å trives, fordi missnøyen kun viser seg hjemme. Man bør i hvert fall undersøke om barnets ytre veltilpassethet kan skyldes uttrygghet snarere enn trygghet.

mvh

Det siste avsnittet ditt her skal jeg legge meg på minne, for det var utrolig god forklaring, og det skal jeg bruke i møte med barnehagen. Selv om problemene bare er synlige for oss, så betyr ikke det at de ikke eksisterer.

[Gjest prust]

Takk for at du tar deg tid til å svare meg! :-)

Det er en hårfin balansegang når vi skal på den ene siden anerkjenne jentas følelser og på den andre siden unngå å forsterke negative følelser omkring barnehagen.

Men vi har diskusjoner med henne så godt som daglig. Ikke bare om morgenen, men også på ettermiddagene, og ikke minst om kvelden før sengetid. Hun spør HVER kveld: "Hva skal vi i morgen?" og når jeg svarer i barnehagen så er det sukking og stønning og sutring og klaging, og mange ganger også gråting.

Vi prøver å fokusere på det som er positivt i barnehagen, og prøver å få HENNE til å fortelle om noe hyggelig som har skjedd. Det er ikke bare enkelt, nei. Men hun prøver, og ofte er det positive av typen "bestevenninna kom i dag" eller "vi fikk male". Samtidig føler hun behov for å fortelle om den gutten som plager alle hele tiden, og den gutten som plager HENNE støtt og stadig. Når hun kommer hjem og forteller om gutten som hoppet på henne så hun gikk i bakken, så MÅ vi jo gi en anerkjennelse til henne på at det er ikke riktig, det den gutten gjør. Det er ikke hun som gjør noe galt.

Likevel kan vi ikke helt sette fingeren på HVA som er problemet, for joda, små konflikter med andre barn, men ikke så mye at vi har trodd det var et problem. Og de ansatte forteller altså en skikkelig solskinnshistorie om henne. Hun er så veltilpasset og populær at det er ikke måte på.

Av og til lurer jeg på om vi snakker om samme unge. :-)

Min femåring fokuserer også mye på negative ting, selv om vi VET hun har gjort morsomme og spennende ting på barnehagen.

Til og med da hun hadde vært i bursdag i går, så hadde det vært "kjedelig" og bursdagsbarnet "hadde ikke syntes gaven hennes var fin". Det er liksom nederlag for henne å fortelle om noe positivt... Synes det er leit, men jeg prøver å ikke presse henne!

[PieLill]

Takk for at du tar deg tid til å svare meg! :-)

Det er en hårfin balansegang når vi skal på den ene siden anerkjenne jentas følelser og på den andre siden unngå å forsterke negative følelser omkring barnehagen.

Men vi har diskusjoner med henne så godt som daglig. Ikke bare om morgenen, men også på ettermiddagene, og ikke minst om kvelden før sengetid. Hun spør HVER kveld: "Hva skal vi i morgen?" og når jeg svarer i barnehagen så er det sukking og stønning og sutring og klaging, og mange ganger også gråting.

Vi prøver å fokusere på det som er positivt i barnehagen, og prøver å få HENNE til å fortelle om noe hyggelig som har skjedd. Det er ikke bare enkelt, nei. Men hun prøver, og ofte er det positive av typen "bestevenninna kom i dag" eller "vi fikk male". Samtidig føler hun behov for å fortelle om den gutten som plager alle hele tiden, og den gutten som plager HENNE støtt og stadig. Når hun kommer hjem og forteller om gutten som hoppet på henne så hun gikk i bakken, så MÅ vi jo gi en anerkjennelse til henne på at det er ikke riktig, det den gutten gjør. Det er ikke hun som gjør noe galt.

Likevel kan vi ikke helt sette fingeren på HVA som er problemet, for joda, små konflikter med andre barn, men ikke så mye at vi har trodd det var et problem. Og de ansatte forteller altså en skikkelig solskinnshistorie om henne. Hun er så veltilpasset og populær at det er ikke måte på.

Av og til lurer jeg på om vi snakker om samme unge. :-)

Noe handler kanskje om negativ fokusering fra hennes side, måter å gjøre seg interessant på, onde sirkler etc.

En av mine har stadig vekk ingen og leke med _hele_ dagen og _ingen_ venner. Det vet vi er en sannhet som trenger betydleige modifikasjoner.

;-)

Men noe kan også handle om at det er i overkant mye fart, liv og folk for mye av tiden. Og selv om hun gjør det beste ut av det i de akutte situasjonene, betyr ikke det at hun ikke kan være underernært på ro og fred og tosomhet i stedet for ti-tolvsomhet.

Det kan også handle om at det rett og slett blir for mye barnehage uansett. Men det var det jo ikke så enkelt å gjøre noe med.

Uansett synes jeg barnehagen bør forsøke å gjøre noe med de tingene der jenta konkretiserer problemene. F.eks. at det over tid blir for mange på en gang.

mvh

[PieLill]

Det siste avsnittet ditt her skal jeg legge meg på minne, for det var utrolig god forklaring, og det skal jeg bruke i møte med barnehagen. Selv om problemene bare er synlige for oss, så betyr ikke det at de ikke eksisterer.

Hvor ille et barn slo seg klokka 11 forstår vi først når h*n begynner å gråte når mamma kommer klokka 5.

mvh

[løvinne71]

Kanskje endringen i oppførselen hennes rett og slett skyldes at hun nå har blitt eldre, og forstår mere både av hva som forventes av henne, og hvilken respons hun får på ulik type oppførsel?

At hun ikke gråter lenger, er jo et godt tegn! Antakelig kommer det av at hun nå har innsett at dette "må" hun uansett.

Samtidig oppfatter hun tidsperspektiver på en annen måte enn tidligere. Hun forstår at dagen ikke varer evig, og at dere faktisk kommer å henter henne etter x-antall timer. Derfor virker heller ikke adskillelsen så skremmende lenger.

Til gjengjeld har hun kanskje funnet ut at hun kan holde på deres oppmerksomhet litt lenger om morgenen, ved å lage abligøyer og show i garderoben. Hun har også funnet ut at dette tiltrekker positiv oppmerksomhet fra de andre barna, samtidig som det gir henne noen minutter ekstra med dere før adskillelsen.

Altså en vinn vinn situasjon for henne!

Forøvrig synes jeg det er dårlig fra barnehagen sin side, at de ikke møter barna i garderoben!

Da mine gikk i barnehage, var det rutine at en av de ansatte møtte barna da de kom, og fulgte dem da de gikk! Og dette var en av de tingene vi foreldre oppfattet som svært positivt!

Det har kanskje ikke noen sammenheng med din datters oppførsel. Og jeg vet ikke hva, eller om, det er noe å gjøre med det.

Hvis dette ikke er et veldig stort problem på noen måte, ville jeg nok bare sett tiden an, og vært glad for at hun iallefall ikke gråter og er lei seg når dere går..

Dette har kanskje ikke

[Gjest også en mamma]

Kanskje endringen i oppførselen hennes rett og slett skyldes at hun nå har blitt eldre, og forstår mere både av hva som forventes av henne, og hvilken respons hun får på ulik type oppførsel?

At hun ikke gråter lenger, er jo et godt tegn! Antakelig kommer det av at hun nå har innsett at dette "må" hun uansett.

Samtidig oppfatter hun tidsperspektiver på en annen måte enn tidligere. Hun forstår at dagen ikke varer evig, og at dere faktisk kommer å henter henne etter x-antall timer. Derfor virker heller ikke adskillelsen så skremmende lenger.

Til gjengjeld har hun kanskje funnet ut at hun kan holde på deres oppmerksomhet litt lenger om morgenen, ved å lage abligøyer og show i garderoben. Hun har også funnet ut at dette tiltrekker positiv oppmerksomhet fra de andre barna, samtidig som det gir henne noen minutter ekstra med dere før adskillelsen.

Altså en vinn vinn situasjon for henne!

Forøvrig synes jeg det er dårlig fra barnehagen sin side, at de ikke møter barna i garderoben!

Da mine gikk i barnehage, var det rutine at en av de ansatte møtte barna da de kom, og fulgte dem da de gikk! Og dette var en av de tingene vi foreldre oppfattet som svært positivt!

Det har kanskje ikke noen sammenheng med din datters oppførsel. Og jeg vet ikke hva, eller om, det er noe å gjøre med det.

Hvis dette ikke er et veldig stort problem på noen måte, ville jeg nok bare sett tiden an, og vært glad for at hun iallefall ikke gråter og er lei seg når dere går..

Dette har kanskje ikke

Joda, hun gjør det nok for å få oppmerksomhet, og det får hun jo.

Grunnen til at jeg ser det som et problem er at hun fortsatt ER lei seg, og ikke vil gå i barnehagen. Problemene hjemme fortoner seg likt, med en unge som sutrer og gråter litt støtt og stadig over at hun må i barnehagen. Og på dager hvor hun får være hjemme så storkoser hun seg og leker hele dagen. Jeg overdriver faktisk ikke, hun er utrolig flink til å leke selv.

Så jeg tror at hun fortsatt er like lei seg, men at hun i større grad skjuler det nå enn før. Når vi kommer hjem på ettermiddagene kan hun ikke få nok av kos og fang-sitting, og oppmerksomhet.

Men problemet er diffust, og det er vanskelig for oss også å se klart hva som egentlig er problemet.

[Gjest også en mamma]

Noe handler kanskje om negativ fokusering fra hennes side, måter å gjøre seg interessant på, onde sirkler etc.

En av mine har stadig vekk ingen og leke med _hele_ dagen og _ingen_ venner. Det vet vi er en sannhet som trenger betydleige modifikasjoner.

;-)

Men noe kan også handle om at det er i overkant mye fart, liv og folk for mye av tiden. Og selv om hun gjør det beste ut av det i de akutte situasjonene, betyr ikke det at hun ikke kan være underernært på ro og fred og tosomhet i stedet for ti-tolvsomhet.

Det kan også handle om at det rett og slett blir for mye barnehage uansett. Men det var det jo ikke så enkelt å gjøre noe med.

Uansett synes jeg barnehagen bør forsøke å gjøre noe med de tingene der jenta konkretiserer problemene. F.eks. at det over tid blir for mange på en gang.

mvh

Noe av det vi har sett selv, og informert barnehagen om, er at andre barn som vil leke med henne sjelden spør. De bare sier "du skal leke med meg", og i enkelte tilfeller har vi opplevd at andre barn kommer allerede mens vi leverer i garderoben, og når hun trekker seg litt unna, så har de begynt å dra henne i armen for å få henne til å bli med.

Det er VELDIG negativt for henne, og hun er ikke så veldig flink til å si i fra. Dvs hun sier i fra, men når andre blir fysiske så blir hun veldig tafatt.

Det vi også har fått tilbakemeldinger fra barnehagen på er at hun er veldig flink til å leke selv også, og at hun er flink til å sette i gang lek. HENNES versjon er at hun begynner å leke og så kommer de andre og maser og blir med i leken.

Men jeg ser jo bare tydligere og tydligere at vi må ta tak i dette.

[PieLill]

Noe av det vi har sett selv, og informert barnehagen om, er at andre barn som vil leke med henne sjelden spør. De bare sier "du skal leke med meg", og i enkelte tilfeller har vi opplevd at andre barn kommer allerede mens vi leverer i garderoben, og når hun trekker seg litt unna, så har de begynt å dra henne i armen for å få henne til å bli med.

Det er VELDIG negativt for henne, og hun er ikke så veldig flink til å si i fra. Dvs hun sier i fra, men når andre blir fysiske så blir hun veldig tafatt.

Det vi også har fått tilbakemeldinger fra barnehagen på er at hun er veldig flink til å leke selv også, og at hun er flink til å sette i gang lek. HENNES versjon er at hun begynner å leke og så kommer de andre og maser og blir med i leken.

Men jeg ser jo bare tydligere og tydligere at vi må ta tak i dette.

Dette har ikke vært et problem spesifikt får våre barn i barnehagen, men et problem det var generelt fokus på og kanskje spesielt i forhold til enkelte barn.

Moralen er i hvert fall at det måtte være lov å være litt for seg selv, eller bare to-tre stykker i lag uten at andre uten videre kunne buse inn.

Med de erfaringer jeg har fra vår barnehage er jeg nokså sikker på at noe slikt som du beskriver ville blitt tatt tak i, uten at vi måtte be om det.

Så du har så absolutt en god og viktig sak.

Om du ikke vinner gehør og det ennå er lenge igjen av barnehageperioden, ville jeg sett meg om etter en grepa dagmamma eller en annen barnehage.

mvh

[PieLill]

Joda, hun gjør det nok for å få oppmerksomhet, og det får hun jo.

Grunnen til at jeg ser det som et problem er at hun fortsatt ER lei seg, og ikke vil gå i barnehagen. Problemene hjemme fortoner seg likt, med en unge som sutrer og gråter litt støtt og stadig over at hun må i barnehagen. Og på dager hvor hun får være hjemme så storkoser hun seg og leker hele dagen. Jeg overdriver faktisk ikke, hun er utrolig flink til å leke selv.

Så jeg tror at hun fortsatt er like lei seg, men at hun i større grad skjuler det nå enn før. Når vi kommer hjem på ettermiddagene kan hun ikke få nok av kos og fang-sitting, og oppmerksomhet.

Men problemet er diffust, og det er vanskelig for oss også å se klart hva som egentlig er problemet.

Hele barnehagesystemet er laget slik at det favoriserer de supersosiale barna. I samme slengen ser det ut til å ha sneket seg inn en tanke/filosofi/lære om at de "riktige" barna er de supersosiale.

Barn som av naturen er litt mer tilbaketrukne og som kan få sosial overdose blir problematisert. Etter mitt syn blir dette å forsøke å forandre terrenget i stedet for kartet. Barn er ikke laget for å passe i barnehager. Barnehager burde lages for å passe til _ulike_ barn.

Ikke alle vi voksne er like fornøyd med å skulle forholde oss til 10-20 stykker i slengen eller flere. Så hvorfor skulle barn være forskjellig.

Dessuten trenger sammunnet og yrkeslivet alle typer, både de sosiale dyrene og einstøingene. Vi trenger noen som kan lukke kontordøra og jobbe effektivt uten at noe sier de er flinke hvert femte minutt. Vi trenger noen som kan sette seg i en trailer og kjøre til Italia uten å dø av ensomhet. Og vi trenger dem som elsker at det koker av folk og liv rundt dem.

Blir en noe filosofisk meningsytring dette. Men kan noe av problemet være at jenta ikke er laget for barnehagen slik den fremstår, eller barnehagen ikke laget for henne.

mvh