Morsdagstanker fra kaos

[Gjest hardt mot hardt?]

Jeg er en sånn inkonsekvent mor du ser på Supernanny og lignende serier. Gir for lett etter, er sliten når jeg er sammen med barna og vil helst ha fred, sliter med å få endene til å møtes. Det ser så enkelt ut på tv - Time-out og konsekvens og leketid med ungene. Og en håpløs mann som etterhvert skjønner og hører på Nanny og tar sin del av jobben. Problemet mitt er - ingen Nanny til å hjelpe meg og ingen mann som bor sammen med oss eller vil samarbeide i det hele tatt!

Hver gang jeg setter grenser for minstemann på 10, pakker hun ryggsekken og vil flytte til far. Time-out - jeg vet fremdeles ikke hvordan man gjennomfører slikt når ungen ikke går med på det? Og jeg innbilder meg at det å være konsekvent og voksen sammen med barn, er mye lettere hvis man ikke er alene voksen i familien? Jeg føler meg i hvert fall veldig aleneog da blir det en stor påkjenning for meg å holde ut konflikter med ungene som kan vare både 1 og flere dager.

Jeg har 4 -så selv om jeg bare har konflikter med det enkelte barnet etpar ganger i uka, vil det si konstant konflikt. Ikke bare det - om det er konflikt med en, blir det fort uro med flere et annet sted i leiligheten, og da mister jeg hodet, rett og slett!

Saken er - hva gjør jeg når minstejenta trekker ut alle klærne sine fra klesskapet for å flytte til far - og så ikke får lov, men ikke vil rydde inn klærne, heller? Da blir broren hun deler rommet med sinna, for han liker ikke rot, og så krangler de. Og hun rydder framdeles ikke. Dermed sitter jeg med min konflikt med henne om en eller annen (nødvendig) filleting som gir henne flyttelyst, konflikten mellom søsknene, som fort utarter til skikkelig slossing, så - i tillegg til meg, kommer en eller annen storebror inn og tar snart lillebror, så lillesøster fatt - og ingen hører på meg. Med andre ord, kaos. Men høre på meg, det vil ingen av dem. Alle kjører eget løp og da blir det fort den sterkestes rett. Men er det ikke jeg som skulle ha vært sterkest og ikke den som er fysiskt størst?

Kanskje jeg bare bør la dem få sloss ferdig så hver finner sin plass i (ulve)flokken?

Er det noen av dere som vet hvordan jeg nå, etter alle disse årene som inkonsekvent og sliten og unnfallende voksen og mor kan ta tilbake ledelsen jeg bør ha i flokken?

Og er det noen som vet hvor jeg kan søke støtte for meg selv som person når jeg nå går inn i en rolle der jeg skal være voksen, ikke populær, i familien? For jeg sliter med lav selvtillit og har ikke familie eller venner som klarer på en positiv måte å støtte meg her. Jeg hadde trengt en Nanny - men hvor finner jeg det?

Kan jeg f.eks. kontakte barnevernet og spørre om noen derfra kan støtte meg gjennom den prosessen som nå skal til for å bli en god mor?

Far kan bare avskrives som støtteperson i denne sammenhengen. Han bare fyrer opp under konflikter og problemer, i stedet for å støtte meg som forelder overfor barna. Jeg spør dere andre foreldre til råds fordi jeg etterhvert har så lav selvtillit som mor og voksen at jeg nesten ikke tør gå på jobb og se andre voksne i øynene og føle jeg mestrer noe som helst.

[Elis31]

Man kan gå alene til familierådgivning. De kan nok også hjelpe deg videre. Barnevernet er nok ikke den første jeg hadde sprunget til selv, men det er mulig at du kan få hjelp der. Evt hvis du har en dyktig helsesøster kan hun kanskje hjelpe deg.

Kanskje du kan ta fra de goder når de ikke hører etter? Det er også noe som heter bekymringstelefon for foreldre tror jeg hvor man skulle kunne få litt hjelp.

[Dorthe]

Jeg tror bup har slike foreldreforberedende kurs.

[hidi, the scorpion]

Synes det er så inderlig godt å høre en mor, som kan innrømme svakheter...Bare det gjør deg til en bedre mor enn mange andre.

Når oppdragelsen har fått flyte litt fritt over lengre tid, så trenger du så definitivt hjelp! Og er far bare interessert i å hisse opp i situasjonen, så må du finne hjelp andre steder.

I mellomtiden må du begynne et sted. Selv om du føler deg "overkjørt" av dine barn, så er du fremdeles barnas forbilde. Det er enda tid til å få overtaket, men da må du være konskvent!

Har selv tre barn, og vært stort sett alene med dem, men har hatt fedre som står på min side, og det hjelper selvfølgelig mye.

Det første du bør gjøre, er å ha en samtale med alle dine fire barn, gjerne i en koslig setting med god mat, hvor du spør dem, hvordan de ønsker at hverdagen skal være. De fleste barn liker faktisk ikke bråk og uro. Spør dem hva dere sammen kan gjøre for få en greiere hverdag.

Skriv ned hva de enkelte foreslår, og heng lappen på kjøleskapet. Så begynner du forsiktig derfra. og roser den som følger det den selv har sagt skal bli gjort. De som eventuelt ikke følger opp, snakker du til på slutten av uka, gjerne i sammme koslige setting, og spør dem hva som gikk galt.

Slik kan du selv opparbeide deg, den nødvendige selvtillit, du trenger, for å ta deg av barna med en fast hånd.

Jeg skjønner godt, at du er sliten og trett, men det er noe barn merker fort, og vil utnytte.

Forsøk i innvolver andre voksne rundt deg, besteforeldre, tanter eller venninner.

Masse lykke til!

[Gjest Jente31]

For ca 3-4 år siden spurte jeg på helsestasjonen hva jeg skulle gjøre mht barna. Jeg var helt utslitt og alt føltes kaotisk. Jeg ble møtt med full forståelse.

Hun spurte om jeg kunne tenke meg å bli med på et foreldre kurs, hvor jeg møtte andre foreldre med samme type problemer. Og det takket jeg ja til. Jeg fikk med meg gubben på det også.

Det var et kjempe interessant kurs!! Det lignet nanny programmene på tv, og man lærte masse.

Vi foreldre delte erfaringer med hverandre og vi kunne spørre kurslederne (som jobbet i barnevernet) om ting vi lurte på osv.

I mellom kursene, som var en kveld i uka i 12 uker, fikk vi "lekser". Da skulle vi øve på ting med barna, f.eks innføre en slik plakat ordning som nannyene på tv bruker. Og vi fikk også låne en bok.

De ordnet med barnevakt, så barna kunne leke sammen og ha det morsomt mens vi foreldre satt i et annet rom.

Det anbefales ialle fall..Det heter De utrolige årene.

[Gjest EvyM]

For ca 3-4 år siden spurte jeg på helsestasjonen hva jeg skulle gjøre mht barna. Jeg var helt utslitt og alt føltes kaotisk. Jeg ble møtt med full forståelse.

Hun spurte om jeg kunne tenke meg å bli med på et foreldre kurs, hvor jeg møtte andre foreldre med samme type problemer. Og det takket jeg ja til. Jeg fikk med meg gubben på det også.

Det var et kjempe interessant kurs!! Det lignet nanny programmene på tv, og man lærte masse.

Vi foreldre delte erfaringer med hverandre og vi kunne spørre kurslederne (som jobbet i barnevernet) om ting vi lurte på osv.

I mellom kursene, som var en kveld i uka i 12 uker, fikk vi "lekser". Da skulle vi øve på ting med barna, f.eks innføre en slik plakat ordning som nannyene på tv bruker. Og vi fikk også låne en bok.

De ordnet med barnevakt, så barna kunne leke sammen og ha det morsomt mens vi foreldre satt i et annet rom.

Det anbefales ialle fall..Det heter De utrolige årene.

Invitert dem på kaffe og kjøpt gave!

[Gjest hardt mot hardt?]

For ca 3-4 år siden spurte jeg på helsestasjonen hva jeg skulle gjøre mht barna. Jeg var helt utslitt og alt føltes kaotisk. Jeg ble møtt med full forståelse.

Hun spurte om jeg kunne tenke meg å bli med på et foreldre kurs, hvor jeg møtte andre foreldre med samme type problemer. Og det takket jeg ja til. Jeg fikk med meg gubben på det også.

Det var et kjempe interessant kurs!! Det lignet nanny programmene på tv, og man lærte masse.

Vi foreldre delte erfaringer med hverandre og vi kunne spørre kurslederne (som jobbet i barnevernet) om ting vi lurte på osv.

I mellom kursene, som var en kveld i uka i 12 uker, fikk vi "lekser". Da skulle vi øve på ting med barna, f.eks innføre en slik plakat ordning som nannyene på tv bruker. Og vi fikk også låne en bok.

De ordnet med barnevakt, så barna kunne leke sammen og ha det morsomt mens vi foreldre satt i et annet rom.

Det anbefales ialle fall..Det heter De utrolige årene.

Tusen takk for tips og oppmuntring. SKal sjekke på biblioteket om de har den!

[Gjest hardt mot hardt?]

Synes det er så inderlig godt å høre en mor, som kan innrømme svakheter...Bare det gjør deg til en bedre mor enn mange andre.

Når oppdragelsen har fått flyte litt fritt over lengre tid, så trenger du så definitivt hjelp! Og er far bare interessert i å hisse opp i situasjonen, så må du finne hjelp andre steder.

I mellomtiden må du begynne et sted. Selv om du føler deg "overkjørt" av dine barn, så er du fremdeles barnas forbilde. Det er enda tid til å få overtaket, men da må du være konskvent!

Har selv tre barn, og vært stort sett alene med dem, men har hatt fedre som står på min side, og det hjelper selvfølgelig mye.

Det første du bør gjøre, er å ha en samtale med alle dine fire barn, gjerne i en koslig setting med god mat, hvor du spør dem, hvordan de ønsker at hverdagen skal være. De fleste barn liker faktisk ikke bråk og uro. Spør dem hva dere sammen kan gjøre for få en greiere hverdag.

Skriv ned hva de enkelte foreslår, og heng lappen på kjøleskapet. Så begynner du forsiktig derfra. og roser den som følger det den selv har sagt skal bli gjort. De som eventuelt ikke følger opp, snakker du til på slutten av uka, gjerne i sammme koslige setting, og spør dem hva som gikk galt.

Slik kan du selv opparbeide deg, den nødvendige selvtillit, du trenger, for å ta deg av barna med en fast hånd.

Jeg skjønner godt, at du er sliten og trett, men det er noe barn merker fort, og vil utnytte.

Forsøk i innvolver andre voksne rundt deg, besteforeldre, tanter eller venninner.

Masse lykke til!

Takk for forslagene - jeg skal begynne i morgen!

[skygge]

Tusen takk for tips og oppmuntring. SKal sjekke på biblioteket om de har den!

De utrolige årene boken er beregnet for barn imellom 3-8 år.

[Glimtipper]

Synes det er så inderlig godt å høre en mor, som kan innrømme svakheter...Bare det gjør deg til en bedre mor enn mange andre.

Når oppdragelsen har fått flyte litt fritt over lengre tid, så trenger du så definitivt hjelp! Og er far bare interessert i å hisse opp i situasjonen, så må du finne hjelp andre steder.

I mellomtiden må du begynne et sted. Selv om du føler deg "overkjørt" av dine barn, så er du fremdeles barnas forbilde. Det er enda tid til å få overtaket, men da må du være konskvent!

Har selv tre barn, og vært stort sett alene med dem, men har hatt fedre som står på min side, og det hjelper selvfølgelig mye.

Det første du bør gjøre, er å ha en samtale med alle dine fire barn, gjerne i en koslig setting med god mat, hvor du spør dem, hvordan de ønsker at hverdagen skal være. De fleste barn liker faktisk ikke bråk og uro. Spør dem hva dere sammen kan gjøre for få en greiere hverdag.

Skriv ned hva de enkelte foreslår, og heng lappen på kjøleskapet. Så begynner du forsiktig derfra. og roser den som følger det den selv har sagt skal bli gjort. De som eventuelt ikke følger opp, snakker du til på slutten av uka, gjerne i sammme koslige setting, og spør dem hva som gikk galt.

Slik kan du selv opparbeide deg, den nødvendige selvtillit, du trenger, for å ta deg av barna med en fast hånd.

Jeg skjønner godt, at du er sliten og trett, men det er noe barn merker fort, og vil utnytte.

Forsøk i innvolver andre voksne rundt deg, besteforeldre, tanter eller venninner.

Masse lykke til!

Veldig gode forslag, hidi!

[Gjest Jente31]

De utrolige årene boken er beregnet for barn imellom 3-8 år.

eh.. ja, stemmer det. jeg var litt snar.. Takk;)

[Gjest hardt mot hardt?]

De utrolige årene boken er beregnet for barn imellom 3-8 år.

Ja, det er greit. Om mine barn er eldre enn det, kan den sikkert si meg noe om hva jeg har gjort galt - og det sies jo at det aldri er for seint å ha en lykkelig barndom! Så noen av "knepene" kan sikkert brukes selv om mine er over 10.

Takk for tipsene igjen!

[Gjest morentilfire]

Det virker som om du har faren på din side - at det er klart at hun ikke kan bestemme at hun kan flytte til pappa? Men hva når hun blir 12? Jeg tror jeg ville ha kontaktet familierådgiver med far, og diskutert viktighetern av grensessetting for en 10-åring. Det er viktig at far forstår det og ikke soler seg i datteres ønske.

Når det er avklart kan du prøve å ta et skritt til. Finne ut hva som plager deg aller mest med familielivet og prat med noen om det; helsesøser, venn, familierådgiver. Du har jo sett

disse Nannyprogrammene og sett at det går an.

Lykke til, og vit at mange er i samme båt,