Om barn som ikke spiser...

[Gjest Problemmødreogmat]

Til debatt om noen gidder:

De fleste foreldre er bekymret når barnet ikke tar til seg mat, eller "riktig mat". Men noen foreldre skaper så mye uro rundt mat at man kan miste matlyst av mindre....

I min omgangskrets er det flere, jeg vil kalle det hysteriske mødre, som høylydt - også når barna hører det, lirer av seg om Problembarna. "Mitt barn spiser ingenting". Bør barna høre at de er et Problem?? En av mødrene er en stresset mor som løper rundt omkring i huset mens hun putter maten inn i 5-åringen når hun løper forbi. Blir det matro av slikt?

En annen mor bruker all sin kløkt og fantasi på å lage spennende matpakker og, barnevennlige morsomme middager, hun er helt utslitt. Hvor lenge kan hun holde det gående mon tro? For noen år siden leste jeg et intervju med flere familier om barn og mat. En innvandrerkvinne skjønnte ikke spørsmålet som ble stillt om "Hva er det barna dine ikke liker?" - Hun hadde aldri vært borte i den problemstillingen :-) Så jeg vil bare si at vi får bruke sunn fornuft når det gjelder mat. Mat er godt, det er sosialt, det skal nytes i godt selskap. Barn er som voksne: noen ganger spiser vi mye, andre ganger er vi rett og slett ikke sultne. Ingen barn dør hvis de må vente til neste måltid.

[Gjest kommer an på så mye]

Jeg er enig i det meste, for de aller fleste så lager man problemene selv, etter sykdom eller at barna generelt er småspiste, og så prøver man litt for mye og lager varige problemer.

Men det er skummelt å skjære alle over denne kammen, for det er noen barn som spiser så lite over lang tid, at de vokser dårligere og får dårligere helse. Selvsagt blir de hjulpet før de sulter ihjel, men det er endel barn som får varig lav høyde / størrelse av lavt næringsinntak over tid.

Men dette gjelder ikke de fleste.

[Tinkebøtta]

Jeg støtter din innstilling.

Synes ofte jeg ser tendens til at de som styrer mye med maten får unger som ikke spiser og de som "driter" i det får unger som har et uproblematisk forhold til mat.

Min teori er at unger har en tendens til å vise trass på de områder som de opplever betyr mest for foreldrene.

Har man en unge som spiser lite en periode, og begynner å lage mye oppstyr rundt dette kan det fort bli en ond sirkel.

Jeg kjenner noen foreldre med småspiste barn. Ofte ser jeg at disse familiene gjør en del dumme ting også, som å gi saft/melkeflaske mellom måltidene. Gi alternativ mat etter middag hvis ungen ikke har spist. Gi kun dårlig mat (ex. pizza pølser) fordi "det er det eneste ungen liker"... O.s.v....

[Gjest ikke alltid mammas skyld]

... og noen ganger problematiserer vi veldig på andres vegne.

Hvis den moren lager så fantasifulle matpakker - så henne om det, sant?

Vi har lett for å se det verste i det andre gjør. Og enda verre, vi tror at vi selv kunne gjort det så mye bedre.

Som mor til ett småspist barn har jeg hørt alle påstandene. At det er vi (spesielt jeg) som er skyld i spiseproblemene. At det er jeg som LAGER problemene. At "andre" skulle fått han til å spise hva-som-helst. "Send han en uke til meg, du, så skal vi nok få slutt på "spiseproblemer"". Har hørt det noen ganger, ja.

Har hørt at det er vårt hysteri, dårlige matrutiner, ukoselige måltider, stress, mas og generell udugelighet som er årsaken. At det EGENTLIG er et problem bare i "mammas hode".

Av en eller annen grunn tror andre at vi med småspiste barn gjør alt feil, dikter og ljuger. De tror at vi løper etter med maten, dikker og diller, skifter pålegg på skiva, og så videre.

Vi har en nabo med ei jente på snart 5, og de hevder at jenta er så småspist. Likevel, hun er i normalt godt hold, for å si det sånn, hun er ikke tykk, men heller ikke slank eller tynn. Og som naboer ser vi noe som foreldrene ikke tenker over. Nemlig at de lar henne småspise støtt og stadig. Is, boller, pølser, kjeks, godteri, mer kjeks, kaker... den ungen har nesten alltid mat i hendene.

Likevel betyr ikke det at alle med småspiste barn er "sånn".

Vi har et avslappet forhold til ting, og selv om vi en del ganger har tatt opp problemet med leger, så betyr ikke det at vi stresser opp ungen. Vi har også måttet si i fra i barnehagen og til foreldrene til barnets venner, slik at de er forberedt når han er på besøk og ikke nærmest tvinger i han mat eller lager noe stort sirkus ut av at "liker du virkelig ikke det??? ALLE liker jo det! Nei nå tuller du vel bare?!".

Godt mulig at det da har sittet noen sånne mødre som deg der, og himlet med øynene litt diskret og tenkte herregud for en hysterisk mor.

Men vi er redde for at andre skal lage stress rundt barnets matvaner, og derfor velger vi heller å ta den børen på oss selv. Det er bedre for gutten vår at du og andre tror at JEG er udugelig, enn at dere lager oppstyr rundt måltider og stresser opp gutten min.

[Kinesermor]

Som du skjønner så er jeg bare så utrolig enig med deg!!!

[Gjest ikke alltid mammas skyld]

Jeg er enig i det meste, for de aller fleste så lager man problemene selv, etter sykdom eller at barna generelt er småspiste, og så prøver man litt for mye og lager varige problemer.

Men det er skummelt å skjære alle over denne kammen, for det er noen barn som spiser så lite over lang tid, at de vokser dårligere og får dårligere helse. Selvsagt blir de hjulpet før de sulter ihjel, men det er endel barn som får varig lav høyde / størrelse av lavt næringsinntak over tid.

Men dette gjelder ikke de fleste.

Enig med deg.

[jubalong70]

Joda, du er nok inne på noe. Men jeg synes du generaliserer litt vel mye. Det finnes faktisk de som gjør alt "riktig", men som likevel ikke får barna sine til å spise, eller bare spise veldig begrensede ting.

Jeg tror nok at ofte vil dette rette på seg ved å ha litt is i magen.

Som andre også påpeker, så er det lett å stikke til disse småspiste en bolle eller en kjeks "for han må jo spise _noe_". Og så skaper man bare enda større problemer.

[laban]

NOEN mødre (for det er jo alltid mødrene det er noe feil med!) overdriver sikkert litt når de klager over problemer med mat, søvn eller oppførsel. Spesielt kanskje de som ikke har andre barn å sammenlikne med og / eller blir utsatt for helsesøstre, venninner eller (sviger)mødre med tydelige pekefingre.

NOEN mødre har også helt feil forventninger, f.eks. om at ungen skal spise middag etter at den har spist kjeks halve formiddagen.

Men det finnes sikkert også barn som spiser eller sover uvanlig lite, og derfor tydelig mangler energi. Jeg tror ikke alle disse bare lider av hysteriske eller hjernedøde mødre.

Jeg tror generelt ikke på enkle sammenhenger. Det er innlegg her også iblant av typen "vi har vært SÅ flinke med ditt og datt fra dag 1, og DERFOR har vi heller ikke hatt problemer med dette". Jeg tror ikke det er så enkelt. Man kan faktisk gjøre en masse "riktige" ting uten å lykkes, det er bl.a. derfor hvert barn gir forskjellig utfordringer.

Man kan komme med tips om at "dette funket for oss", men man har ingen garanti. Vi har f.eks. ikke hatt spesielle problemer med søvn, men jeg tror det har like mye med flaks som med meg å gjøre.

[Glimtipper]

Nå generaliserer du veldig.

Jeg har hatt et småspist barn. Faktisk var det problemer helt fra begynnelsen, han ville ikke ta puppen (av diverse grunner). Etterhvert fikk vi en god rutine med MME og flaske, og han la godt på seg. Så skulle vi begynne med fast føde. Vi begynte i 5-måneders alderen og det gikk selvfølgelig sakte, slik det skal gjøre. Rundt 8 måneder spiste han fremdeles ingenting som kunne ligne på et måltid. Om vi skulle få i han noen skjeer, så krevde det veldig rolige omgivelser, noe familien vår ofte ikke respekterte. Da vi var en uke på besøk hos svigermor, så spiste ungen tilnærmet ingenting. Han drakk ca. tre flasker med melk om dagen og det var det.

Da han var ti måneder, begynte han å gå nedover i vekt. Selv da stresset jeg ikke med det og det var aldri samtaleemne mens han var tilstede, selv om han var så liten. Hvem vet hva de snapper opp? Vi snakket med helsestasjonen og legen var litt bekymret, så vi skulle til fast avtale der en gang i måneden.

Nå er barnet 18 måneder og akkurat passe vekt i forhold til høyde, selv om han er et hakk under jevnaldrende i gjennomsnitt. Han spiser noe til hver eneste måltid, selv om det bare er en halv brødskive eller en banan.

Og selv om jeg aldri har vært hysterisk angående dette, så må du forstå at man blir både redd og bekymret, spesielt når helsepersonell deler din bekymring. Den dagen han spiste nesten en hel porsjon grøt, så ringte jeg moren min, fordi jeg var så glad.

Han er fremdeles småspist til tider og det plager meg ikke, når jeg nå ser at han er både frisk og rask. For seks måneder siden var han blek og tynn. Barnet mitt gjør seg ikke til. Selv når han får ting han elsker, som hveteboller, yoghurt eller kjeks, så spiser han ikke noe mer enn han ville ha gjort med annen mat.

Ikke tro at alle foreldre med småspiste barn er hysteriske. Jeg er tilnærmet aldri hysterisk eller stressa. Men ha forståelse for at man blir bekymret for barnet sitt om de går ned i vekt og virker underernærte. Hadde man ikke blitt bekymret, ja... Da hadde man vært en dårlig mor, da og, visst.

[Gjest ikke alltid mammas feil]

NOEN mødre (for det er jo alltid mødrene det er noe feil med!) overdriver sikkert litt når de klager over problemer med mat, søvn eller oppførsel. Spesielt kanskje de som ikke har andre barn å sammenlikne med og / eller blir utsatt for helsesøstre, venninner eller (sviger)mødre med tydelige pekefingre.

NOEN mødre har også helt feil forventninger, f.eks. om at ungen skal spise middag etter at den har spist kjeks halve formiddagen.

Men det finnes sikkert også barn som spiser eller sover uvanlig lite, og derfor tydelig mangler energi. Jeg tror ikke alle disse bare lider av hysteriske eller hjernedøde mødre.

Jeg tror generelt ikke på enkle sammenhenger. Det er innlegg her også iblant av typen "vi har vært SÅ flinke med ditt og datt fra dag 1, og DERFOR har vi heller ikke hatt problemer med dette". Jeg tror ikke det er så enkelt. Man kan faktisk gjøre en masse "riktige" ting uten å lykkes, det er bl.a. derfor hvert barn gir forskjellig utfordringer.

Man kan komme med tips om at "dette funket for oss", men man har ingen garanti. Vi har f.eks. ikke hatt spesielle problemer med søvn, men jeg tror det har like mye med flaks som med meg å gjøre.

Godt innlegg.

Vi har for eksempel en som er småspist - og dertil liten for alderen og svært lett. Og så har vi en som spiser godt, nesten mer enn sine jevnaldrende, og som er høyere enn snittet, helt midt på streken i forhold til vekt, og liker nesten alt.

[Linnea78]

Jeg mener at alle friske barn spiser når de blir sultne.... :-) (Babyer er jeg ikke helt sikker på, og iallfall ikke hvis de fortsatt får pupp/MME. Syke barn er jo også noe annet).

[Aisha1365380364]

Jeg er til dels enig med deg. Noen barn spiser lite uansett, og vil kanskje bli småspiste voksne. Mens andre, som den ene niesen min, spiser lite og lite variert hjemme, og "hva som helst" borte.

[Gjest Problemmødreogmat]

Takk for mange innspill, veldig flott å høre andres synspunkter.Klart vi alle er bekymret for barna våre. Og klart alle vil barnets beste! Beklager jeg ikke klarte å formidle at det er forskjell på det å være bekymret og det å være hysterisk. Men jeg ser at mange (ja, stort sett er det mødre) er svært, svært fortvilet over dette med spisingen, og at dette sliter dem helt ut! Av hensyn til seg selv trenger de/vi å få vite at det er normalt at barns matlyst går opp og ned. Det kan også oppstå et matpress på barna som er uheldig. (Snakker om friske barn som kan ta til seg mat selv)

[Gjest ikke alltid mammas skyld]

Jeg mener at alle friske barn spiser når de blir sultne.... :-) (Babyer er jeg ikke helt sikker på, og iallfall ikke hvis de fortsatt får pupp/MME. Syke barn er jo også noe annet).

Det spørs hva du definerer som frisk. Jeg har en som har spist for lite i snart 5 år, som er undervektig og flater ut på lengdeveksten. Det er ingenting som feiler han.

[kaffepiken]

Nå er det jo slik at noen av oss har hatt barn som av uviss årsak ikke har klart å spise nok og gradvis blitt svært tynne. Så tynne at det er fare for helsa.

Når vi lot barnet styre hvor mye han ville spise, spiste han nesten ikke noe. Til hvert måltid, og over flere måneder. Det handlet ikke om stressa foreldre, men om et barn som ikke hadde lyst på mat.

Hos vårt barn ble det funnet en fysiologisk årsak, men det visste vi jo ikke før etter lang tid.

Alle kom med det samme rådet som deg, stress ned, ingen barn sulter seg ihjel med vilje. (Underforstått mener folk da at det er MOR som er problemet, det skjønte jeg jo fort)

Jeg tror at hvis jeg ikke hadde "dillet" litt ekstra med ungen og fått ham til å spise noen skjeer ekstra per måltid, hadde han sluttet å vokse i høyden og kanskje pådratt seg mangelsykdommer. Og det viste seg at jeg hadde rett.

Ganske ofte har faktisk mor rett når hun mistenker at noe er galt med barnet sitt.

[cec5]

Nå er det jo slik at noen av oss har hatt barn som av uviss årsak ikke har klart å spise nok og gradvis blitt svært tynne. Så tynne at det er fare for helsa.

Når vi lot barnet styre hvor mye han ville spise, spiste han nesten ikke noe. Til hvert måltid, og over flere måneder. Det handlet ikke om stressa foreldre, men om et barn som ikke hadde lyst på mat.

Hos vårt barn ble det funnet en fysiologisk årsak, men det visste vi jo ikke før etter lang tid.

Alle kom med det samme rådet som deg, stress ned, ingen barn sulter seg ihjel med vilje. (Underforstått mener folk da at det er MOR som er problemet, det skjønte jeg jo fort)

Jeg tror at hvis jeg ikke hadde "dillet" litt ekstra med ungen og fått ham til å spise noen skjeer ekstra per måltid, hadde han sluttet å vokse i høyden og kanskje pådratt seg mangelsykdommer. Og det viste seg at jeg hadde rett.

Ganske ofte har faktisk mor rett når hun mistenker at noe er galt med barnet sitt.

Kan jeg spørre om hvilken fysiologisk årsak det er snakk om?

Vi sliter veldig med guttungen på 2 år og 5 mnd. Han er under utredning. Nå er det også snakk om å gi han sondemat i dårlige spiseperioder.

Noen her som har erfaring med det?

[stromme]

Jeg mener at alle friske barn spiser når de blir sultne.... :-) (Babyer er jeg ikke helt sikker på, og iallfall ikke hvis de fortsatt får pupp/MME. Syke barn er jo også noe annet).

Feil feil feil

[Tonette]

Kan jeg spørre om hvilken fysiologisk årsak det er snakk om?

Vi sliter veldig med guttungen på 2 år og 5 mnd. Han er under utredning. Nå er det også snakk om å gi han sondemat i dårlige spiseperioder.

Noen her som har erfaring med det?

Vi har vært gjennom det samme som kaffepiken. Vår sønn spiste så å si ingenting, og ble bare mer og mer vanskelig i kosten.

Etter å ha forhørt meg her på dol fikk jeg mistanke om at det kunne være noe med mandlene.

Han ble operert for mandler og polypper før jul.

Nå spiser og spiser han, og skal visst ta igjen alt han ikke har spist før.

Det er godt å se at han setter pris på maten. Og nå er han ikke kresen lenger heller, men spiser det meste. Før spiste han bare ting som fristet eksta mye, og det var selvsagt det som var mest usunt.

[Gjest bare ute etter tiltak]

Jeg støtter din innstilling.

Synes ofte jeg ser tendens til at de som styrer mye med maten får unger som ikke spiser og de som "driter" i det får unger som har et uproblematisk forhold til mat.

Min teori er at unger har en tendens til å vise trass på de områder som de opplever betyr mest for foreldrene.

Har man en unge som spiser lite en periode, og begynner å lage mye oppstyr rundt dette kan det fort bli en ond sirkel.

Jeg kjenner noen foreldre med småspiste barn. Ofte ser jeg at disse familiene gjør en del dumme ting også, som å gi saft/melkeflaske mellom måltidene. Gi alternativ mat etter middag hvis ungen ikke har spist. Gi kun dårlig mat (ex. pizza pølser) fordi "det er det eneste ungen liker"... O.s.v....

Hva mener du man skal gjøre med slike barn, istedet for å gi pizza o.l ?

[Gjest morentilfire]

Her i huset var høyde og vekst fullstendig stagnert. Fikk et tips om cøliaki. Cøliaki funker slik at den maten du spiser ikke blir tatt opp i kroppen, fordi gluten i melet ødelegger tamtottene.

Noen barn blir veldig slappe. Noen er bare 'rolige av natur'.

Nå spises det glutefri mat, og endelig ser jeg spor av apetitt og matglede.

Og vekten øker!

I tillegg får barnet kalorier (som nøtter) som mellommåltid.

Og vekten øker!

Generelt sett er jeg for å la barna styre matinntaket sitt i fred.

Men livet leves ikke etter prinsipper. Det er de voksne som har det overordnede ansvaret.