baby og samliv

[Gjest kaja26]

Har akkurat vært gjennom en stor operasjon i underlivet, der det ble klart at det er "nå eller aldri" med å få barn. Vi har vel halvhjertet forsøkt en stund, og tenkt at "skjer det, så skjer det" (og at det er en fin ting).

Jeg har verdens herligste mann, og vi har det kjempefint sammen. På alle måter er vi et godt lag, og når hans barn er her (annenhver uke) er vi samkjørte og jeg har aldri tvilt på at det kommer til å gå bra om vi også en gang får egne barn.

Han, derimot, hadde det veldig vanskelig med sin eks graviditet. Han opplevde at hans kjæreste forandret seg, og at forholdet fra det øyeblikket hun ble gravid (uten hans fulle samtykke, må bemerkes) ble svært forandret. Han sier han er veldig redd for å miste meg om vi får egne barn, og har vel ærlig talt med det ikke gitt sitt fulle samtykke om at vi skal prøve nå. Men jeg vil jo aldri få sjansen igjen:(

Jeg lurer på hvordan samlivet deres forandret seg når dere fikk barn, og hvordan dere løste utfordringene?

[Linnea78]

Samlivet forandrer seg da en blir gravid og ikke minst da barnet kommer. Plutselig blir en jo ikke to, men tre. Og den tredje er krevende og vil alltid være der. Vårt samliv ble faktisk like bra som før, men det forandret seg. Det kommer deres til å gjøre også. Det trenger ikke forandre seg til det dårligre, kan like lett bli bedre eller like bra som det er i dag. Hvis dere er redd for at det skal gå skeis ville jeg sett om det fantes samlivskurs dere kan være med i. Dette skal tibys nesten alle steder hos par som får sitt første barn. Forhør dere litt rundt. Det kan jo faktisk ødlegge forholdet hvis du ønsker veldig barn, men han er redd for å miste deg også. Hvis dere får ett barn må han jo begynne å dele deg med ett lite knøtt. Nå har det seg slik at du må dele han med det samme knøttet. For babyen blir jo like mye hans som din. :-)

Jeg ville prøvd å snakke med han og forklart hvordan du føler det, hvis du veldig gjerne vil ha barn. Jeg er sikker på at hvis dere har det veldig bra nå, og han ikke er altfor sjalu så går det greit om du blir gravid. Men han må være forberedt på å måtte dele deg, dele er ikke det samme som miste. Lykke til!

[org]

Det haster jo for dere å ta beslutningen nå. Sett dere ned sammen og ta en god prat om dette.

Jeg er stygt redd du kanskje angrer hvis du lar sjansen gå fra deg!

(Samlivet forandret seg, til det bedre, vil jeg si.)

[Gemini]

Nå har jo ikke jeg fått barnet ennå, har sånn ca 3,5 mnd igjen til termin.

Men jeg må si at jeg tror både mannen min og jeg er positivt overrasket over hvor bra det faktisk går nå underveis, både når det gjelder humør, plager (eller mangel på sådanne) og sex-livet. Er selvsagt spent på hvordan det vil bli når barnet kommer, men tar ingen sorger på forskudd, selv om jeg vet at det kan bli strevsomt i starten.

Men disse tingene er jo individuelle, som det meste annet. Mannen din må prøve å tenke på at du ikke er som hans eks. Om dere begge egentlig ønsker barn sammen, men bare er engstelige for å gå i gang, så prøv å rydd opp i bekymringstankene, og gå i gang. Men dere må være sammen om det selvfølgelig.

Lykke til!

[Gjest Elextra]

Selv om samlivet kan bli dypere og bedre på mange vis, tror jeg mange savner anledningen til bare å være kjærester. Man blir jo også sliten av nesten aldri å ha tid for seg selv. Barna fyller livet, på godt og vondt. Mest godt, selvfølgelig og heldigvis:-).

[jubalong70]

Tja, jeg ble jo forholdsvis opptatt av svangerskapet, mens mannen min var litt mer tilbakeholden og ikke viste så mye interesse som jeg skulle ønske han gjorde. Men vi er jo så forskjellige, så det ble nå greit det også.

Hormonene gjorde meg litt slitsom en periode, litt som en litt langvarig PMS. Men forholdet holdt greit gjennom det også.

Den store utfordringen kom heller når barna ble født. Da ble jeg veldig sliten av mangelen på søvn, og ganske irritert på ham som bare sov seg gjennom barnegråten. (Jeg måtte jo opp og amme uansett da.)

Men vi har klart oss gjennom 3 nyfødtperioder med forholdet intakt. Greit, det har helt sikkert forandret seg. Noe annet hadde vel ikke vært å vente. Det er jo en stor forandring å gå fra å være 2 til å være 3, 4 og 5.

MEn jeg tror at så lenge man støtter hverandre, respekterer hverandre og godtar at i perioder på tosomheten komme i bakgrunnen og barnet komme først, så vil forholdet overleve.