Ufordragelige barn.

[sammfunnskritiker]

Er det noen som opplever at enkelte barn er irriterende, og at man blir sint nesten man bare tenker på de?

Møtte et slikt barn her om dagen, og stiller spm til dere; Hvilken egenskaper har disse barna som irriterer?

Jeg snakker her om en veslevoksen kar på 6, med enormt godt språk, masse detaljerte kunnskaper om veldig mye, Veldig rett frem, og finner seg raskt til rette og finner sin plass. Altså på mange måter et vidunderbarn, men som likevell irriterer.

Er det at forventningene mine til barn, ikke passet med dette barnet? Eller?

er det bare noen barn som utfodrer mer en andre?

[Dorthe]

Jeg irriterer meg stort sett bare over voldlige unger og som slår og sparker unger som er mindre enn seg gjerne sammen med et par andre som de har "lurt"med seg.

Tre mot en er så urettferdig og også det å slå og sparke andre som ligger på bakken allerede.

Jeg vet ikke riktig om jeg har lyst å kvele ungene eller foreldrene som driter i det.

[jubalong70]

Vi vet også av et slikt barn. Han har blitt 11 år nå, og blir bare mer og mer ufordragelig.

Det som irriterer meg noe så inderlig er at han er fullstendig overbevist om at han er suveren på alle mulige områder. Ingen er flinkere eller bedre enn ham.

Egentlig er det jo ikke hans feil, det er moren som har ødelagt ham.

Det triste er at ingen andre barn vil være venn med ham heller.

[Gjest LOTUS78]

Noen foreldre utforderer meg mer enn ungene. Når unger forstyrrer, gaper og gråter på bussen, t-banen eller butikken o.s.v blir jeg irritert dersom foreldrene ikke letter på en "finger" for å roe ned barnet. Jeg blir da irritert på foreldrene, jeg snakker da selvagt om barn mellom 3-6år. Om ikke barnet roer seg ned nevneverdig er det greit, men foreldrene har i hvertfall prøvd å få barnet til å roe seg ned. Er barnet begynt på skolen er det gammelt nok til å vise hensyn til andre mennesker rundt seg.

Jeg var på butikken for en stund siden, da var det en gutt ca 8 år kanskje eldre som var med foreldrene sine på butikken. Han hulket, gråt og hikstet som om han opplevde den største og mest traumatiske sorg i livet. Det var ikke så galt selv omdet hørtes slik ut, men han fikk ikke det han ville ha på butikken. Jeg blei skamfull og flau på både foreldre og barn. Jeg hadde tatt med meg gutten ut å fått far til å handle ferdig. Gutten var altfor gammel til å reagere på den måten over at han ikke fikk en stor sjokoladepose midt i uka.

[Gjest AveM]

En venn av min sønn har en side som ikke er så koselig, og det er at han alltid må true med noe om han ikke får det som han vil. Ellers er han en kjekk gutt.

[Gjest LOTUS78]

Vi vet også av et slikt barn. Han har blitt 11 år nå, og blir bare mer og mer ufordragelig.

Det som irriterer meg noe så inderlig er at han er fullstendig overbevist om at han er suveren på alle mulige områder. Ingen er flinkere eller bedre enn ham.

Egentlig er det jo ikke hans feil, det er moren som har ødelagt ham.

Det triste er at ingen andre barn vil være venn med ham heller.

Jeg overhørte en gutt på bussen som pratet med en kjenning av foreldrene sine. Han hevdet at Norge var det verste land å bo i, fordi det var så dyrt her. Det var så mye avgifter og skatter så man omtrent betalte seg i hel. Denne stakkars dama forsøkte å forklare denne gutten at Norge var en av de landa i verden som var best å bo i. Men nei gutten ville ikke høre og hevdet hardnakket at Norge måtte være en av de verste landene å bo i fordi det var så dyrt. Jeg hold jo på å få angst, for man hører jo på gutten at han har fanget opp det de voksne hjemme sier og trekt sine egne konklusjoner.

[Lillemus]

Jeg var nettopp ute for en unge (9 år) som satte seg helt i vrangstrupen hos meg. Makan til bedrevitende og ufyselig unge!

Forhåpentligvis er han snill innerst inne, men han hersjet noe veldig med hunden sin bl.a. Dessuten avbrøt han til stadighet oss voksne når vi pratet, brølte til hunden, skrøt av at han hadde ditt og datt og alt var mye bedre enn det andre hadde selvfølgelig og tok ikke de klareste hint om at han kanskje burde gå fordi vi skulle spise.

Nei, det var ikke jeg som var vertinne og det var første gangen jeg traff ham så det var ikke en venn av mine unger.

[jubalong70]

Jeg overhørte en gutt på bussen som pratet med en kjenning av foreldrene sine. Han hevdet at Norge var det verste land å bo i, fordi det var så dyrt her. Det var så mye avgifter og skatter så man omtrent betalte seg i hel. Denne stakkars dama forsøkte å forklare denne gutten at Norge var en av de landa i verden som var best å bo i. Men nei gutten ville ikke høre og hevdet hardnakket at Norge måtte være en av de verste landene å bo i fordi det var så dyrt. Jeg hold jo på å få angst, for man hører jo på gutten at han har fanget opp det de voksne hjemme sier og trekt sine egne konklusjoner.

Man får bare håpe at denne gutten gjør sine egne erfaringer etterhvert

[Velouria]

Jeg kjenner et barn som jeg sliter med å like, jeg prøver så godt jeg kan virkelig. De siste gangene vi har treffes har jeg satt meg sammen med barna og puzzlet e.l for å prøve å snakke litt mer med det, så kanskje jeg kan bedre forstå. Jeg vil jo gjerne ha godt forhold til barna jeg omringes, så jeg prøver, men jeg biter meg i tungen noen ganger og blir fryktelig irritert. Oppgittheten tar jeg ut etter barnet har gått selvsagt, men jeg prøver iallefall.

Jeg håper andre gjør det samme om de har problemer med å omgås mine barn. Men alle kan jo ikke like alle..

[Gjest også en mamma]

Kanskje det var sønnen min du møtte? Beskrivelsen passer. Bortsett fra at jeg ikke irriterer meg over han, da. :-)

Men jeg tror at det kanskje er primært to kategorier av barn som irriterer andre. Det ene er den typen du nevner, som egentlig er tilnærmet vidunderbarn, men som irriterer mest av alt fordi de er veslevoksne og ikke tar fem øre for å sette en voksen på plass hvis det passer seg sånn. Den andre typen er unger som ikke lar seg styre, ikke reagerer på tilsnakk, og derfor generelt virker "ufyselige". Og i begge tilfeller tror jeg den voksnes irritasjon skyldes at man ikke greier å "håndtere" barnet. Man føler seg maktesløs og blir irritert på barnet.

[Gjest også en mamma]

Kanskje det var sønnen min du møtte? Beskrivelsen passer. Bortsett fra at jeg ikke irriterer meg over han, da. :-)

Men jeg tror at det kanskje er primært to kategorier av barn som irriterer andre. Det ene er den typen du nevner, som egentlig er tilnærmet vidunderbarn, men som irriterer mest av alt fordi de er veslevoksne og ikke tar fem øre for å sette en voksen på plass hvis det passer seg sånn. Den andre typen er unger som ikke lar seg styre, ikke reagerer på tilsnakk, og derfor generelt virker "ufyselige". Og i begge tilfeller tror jeg den voksnes irritasjon skyldes at man ikke greier å "håndtere" barnet. Man føler seg maktesløs og blir irritert på barnet.

[keinstein]

Barn er ulike, som voksne.

Jeg tror det finnes like mange irriterende voksne som barn.

Noen av oss er mer følsomme for ulikheter enn andre. Noen tiltrekker seg også irriterende mennesker og har ikke evne til å gå vekk.

Når 4-5 unger galopperer fram og tilbake over hodet på meg en hel søndag, da reagerer vi helt forskjellig. Jeg gir f, og ler av det. Noen ganger høres det som en gjeng sauer eller hester på et tregulv, kontinuerlig. Eneste jeg tenker er at det kan være mulig å lage så jævlig spetakkel og at de ikke kan gå ut å leke :-)

[frosken]

Slike reaksjoner har som regel sterkere sammenheng med sider ved en selv enn ved barnet.

Svaret på spørsmålet ditt ligger i hvilke følelser dette barnet vekker i deg - hvilke av dine svake sider berøres.

[Gjest denda]

Skjønner ikke helt hvorfor han skulle irritere. Kanskje du følte en missunelse fordi han kanskje var lenger fremme enn ditt barn? Ikke vet jeg.

Her har vi mye besøk og det er kun en som irriterer meg en del. Grunnen er at han er uhøflig og ufin i uttelesen. Han er også litt hyper. Ellers så vil jeg si jeg har høy toleranse for barn.

[sammfunnskritiker]

Skjønner ikke helt hvorfor han skulle irritere. Kanskje du følte en missunelse fordi han kanskje var lenger fremme enn ditt barn? Ikke vet jeg.

Her har vi mye besøk og det er kun en som irriterer meg en del. Grunnen er at han er uhøflig og ufin i uttelesen. Han er også litt hyper. Ellers så vil jeg si jeg har høy toleranse for barn.

Mulig jeg blir sjalu, uten jeg er bevisst det. Ungen har meget gode kunnskaper om alt som har med natur og miljø blant annet. Detaljerte forklaringer på oppbygging av atomer blant annet.

Barnet kunne f. eks si til meg, " hvorfor lager du jevning slik, og ikke sånn, du vet dersom du bruker det og det melet, så blir den tjukkere, og har flere kalorier enn...".

Jeg tror det ble så mye han, at jeg fikk en annen måte å forholde meg til barn på, enn det jeg er vant til. Når ting blir annerledes- eller "ting endrer seg", har jeg vell problemer med alle fordommene mine på godt og vondt, kanskje?

Jeg kjenner ikke så mange slike 6- 7 åringer.

[sammfunnskritiker]

Slike reaksjoner har som regel sterkere sammenheng med sider ved en selv enn ved barnet.

Svaret på spørsmålet ditt ligger i hvilke følelser dette barnet vekker i deg - hvilke av dine svake sider berøres.

Jeg tror jeg blir utfordret i at barnet virker belærende på meg, og at det faktisk kan mer en meg på en rekke områder.

En annen side av det er jo at jeg forventer at barn er mer lekende og utfordskende, enn å tilegne seg faktastoff i en så ung alder.

det hele har nok med noen forventninger å gjøre.

Vet du foresten, hvordan lampeter var utformet i gamle dager og hvorfor de var utformet akkurat slik?

[sammfunnskritiker]

Barn er ulike, som voksne.

Jeg tror det finnes like mange irriterende voksne som barn.

Noen av oss er mer følsomme for ulikheter enn andre. Noen tiltrekker seg også irriterende mennesker og har ikke evne til å gå vekk.

Når 4-5 unger galopperer fram og tilbake over hodet på meg en hel søndag, da reagerer vi helt forskjellig. Jeg gir f, og ler av det. Noen ganger høres det som en gjeng sauer eller hester på et tregulv, kontinuerlig. Eneste jeg tenker er at det kan være mulig å lage så jævlig spetakkel og at de ikke kan gå ut å leke :-)

Det er ikke mange som har utfordret meg på dette viset, derfor er det litt kjekt å reflektere rundt dette. Jeg har jo vært sammen med barn og ungdommer som både knuser, slår, sparker, tenner på, brytrer seg inn, truer, ruser seg- ... og som er helt ok. folk.- og som ikke irriterer meg av en merkelig grunn....

[sammfunnskritiker]

Kanskje det var sønnen min du møtte? Beskrivelsen passer. Bortsett fra at jeg ikke irriterer meg over han, da. :-)

Men jeg tror at det kanskje er primært to kategorier av barn som irriterer andre. Det ene er den typen du nevner, som egentlig er tilnærmet vidunderbarn, men som irriterer mest av alt fordi de er veslevoksne og ikke tar fem øre for å sette en voksen på plass hvis det passer seg sånn. Den andre typen er unger som ikke lar seg styre, ikke reagerer på tilsnakk, og derfor generelt virker "ufyselige". Og i begge tilfeller tror jeg den voksnes irritasjon skyldes at man ikke greier å "håndtere" barnet. Man føler seg maktesløs og blir irritert på barnet.

Klart en greier ikke å sette alle barn på plass. finnes det gode argumenter for hvorfor barna SKAL ut å leke f. eks?

[Gjest også en mamma]

Klart en greier ikke å sette alle barn på plass. finnes det gode argumenter for hvorfor barna SKAL ut å leke f. eks?

Var ikke helt det jeg mente. Jeg mente at vi som voksne har lett for å oppfatte barn som ufordragelige hvis vi føler oss maktesløse overfor dem. Vi blir usikre, og det liker vi ikke.

Når det gjelder det å sette på plass så mente jeg at barn som setter voksne på plass har lett for å ikke bli likt.

Nei, det finnes ikke alltid gode argumenter for ting. Nå er jeg vant til å argumentere fordi min 5 1/2 åring altså er av typen svært verbal og krever svar og begrunnelser.

Kunsten for de av oss som har utfordrende barn, eller omgir oss med sorten, er å ikke bli sint selv om barna spør om ting vi ikke vet svaret på, eller kanskje ikke vil svare på, eller rett og slett ikke har tid til å svare på.

Vi opplever at mange voksne, også i barnehagen, ikke forstår vårt barn, og blir irriterte på han. Vi har prøvd å råde andre til å snakke med han i stedet for å snakke til han.

Fordelen med de verbale barna er at de også forstår argumentasjon. Men de bøyer seg ikke uten videre bare fordi du er voksen.

[Gjest også en mamma]

Mulig jeg blir sjalu, uten jeg er bevisst det. Ungen har meget gode kunnskaper om alt som har med natur og miljø blant annet. Detaljerte forklaringer på oppbygging av atomer blant annet.

Barnet kunne f. eks si til meg, " hvorfor lager du jevning slik, og ikke sånn, du vet dersom du bruker det og det melet, så blir den tjukkere, og har flere kalorier enn...".

Jeg tror det ble så mye han, at jeg fikk en annen måte å forholde meg til barn på, enn det jeg er vant til. Når ting blir annerledes- eller "ting endrer seg", har jeg vell problemer med alle fordommene mine på godt og vondt, kanskje?

Jeg kjenner ikke så mange slike 6- 7 åringer.

Hørtes i mine ører ut som en slitsom og morsom unge. Morsomt med unger man faktisk kan kommunisere med på et annet plan enn bare "spaidermæn" og promp.

Syns nå jeg, da! :-)

Men det bekrefter egentlig det jeg trodde, nemlig at du følte deg usikker og litt maktesløs overfor barnet. Du visste ikke hva du skulle svare, du opplevde barnet som bedrevitersk og provoserende.