Hvor skal barnet sove?

[Libris]

Hva er best? At barnet legges på eget rom allerede første dagen hjemme etter hentereisen eller at barnet ligger i egen seng på foreldrenes rom? Dere som allerede har hentet hjem barn, hvilke erfaring har dere med soverutiner?

[Gjest dessie]

Vi har adoptert tre barn, de var 6 mnd, 1 år og 2 år på adopsjonstidspunktet. Alle har blitt lagt i egen seng på vårt soverom etter hjemkomst. De to yngste var vant til nattmåltid, så da var det jo også praktisk å ha dem helt nære...En av dem viste seg å sove bedre da h*n ble lagt på eget rom, de andre har blitt flyttet ut etter noen måneder. Det finnes nok ingen fasit her, noen barn trenger tryggheten av å ha mor/far helt nære om natta, noen barn "plundrer" med søvnen uansett hvor de sover. Vår opplevelse er uansett at faste leggevaner er det viktigste...

[Gjest følte det var riktig for våre barn]

Vi lå på samme rom som barna den første tiden (2-3mnd..husker ikke helt)

Det var greit og være i nærheten om barnet våknet litt i løpet av natten, stikke fram en hånd,snakke rolig og la barnet få vite at vi var der.

Begge var ca 15 mnd da vi hentet dem.

[Gjendine]

Her finnes det ingen fasit, men tenk på hva barnet er vant til. Og ikke minst tenk tilknytning.

Vi har selv adoptert to barn fra Kina. Den første tiden lå barna i samme seng som mor (fremmer tilknytning), deretter på foreldrerommet i egen seng og til slutt på eget rom. Vi valgte å skynde oss langsomt

Barn som er vant til å sove på samme rom eller i samme seng som fosterforeldre eller i samme rom som 15 andre barn kan synes det er skremmende å plutselig bli lagt på eget rom.

[tevil]

Her må vel hver enkelt finne ut dette selv ut i fra barnas adferd og reaksjoner.

Våre to Indiagull ble lagt på eget rom fra dag en. Dette gikk veldig greit og håper og tror dette var det rette for dem. Ellers hadde vi ikke gjort det på den måten.

Hilsen

[fillolin]

Med fare for å tråkke noen på tærne og uten å utgi meg for noen ekspert: jeg synes det virker vel tøft å legge barna på eget rom fra starten av og kan vanskelig se for meg hvorfor dette skulle være det beste alternativet. Barna har tross alt vært igjennom enorme omveltninger, og det er svært lite som kan gi trygghet på et nytt soverom. De voksne er det viktigste for barnet og hvis disse er på samme rom blir det også så trygt som det kan bli. Og samsoving er en relativt enkel vei til god tilknytning også, selv om det selvfølgelig også er viktig hva som skjer om dagen. Litt annerledes blir det kanskje hvis barnet sover veldig lett, men jeg tror også det er lett å forveksle utrygghet, sorg eller sinne med søvnproblemer den første tiden. Det stemmer iallefall med våre erfaringer så langt og med slik jeg har forstått den (begrensede) litteraturen jeg har funnet om dette. Jeg tror dette med sovingen går seg til etterhvert likevel, men at en uansett ikke kan regne med å få kveldene (eller så mye annen tid) for seg selv den første tiden Men så finnes det ikke noen bedre start på dagen heller, da, enn å våkne opp sammen med ønskebarnet!

[ylvali1365381015]

Ikke alene på eget rom iallefall! Bare noen dager etter at det har ligget inni deg og livmoren har vært dets verden...

For meg har det alltid føltes grunnleggende feil å legge ned et par dager gammelt spedbarn, for så å forlate det og legge meg inntil min mann i stedet.

Hvilket dyr ved sine sansers fulle fem ville lagt bort babyen sin, men søkt nærhet selv?

Husk at alt er nytt og dete eneste trygge er deg. Babyer trenger nærhet. ha i det minste barnesenga på samme rom.

Kos deg masse, og til lykke med en liten gullklump! :-)

Mvh,

[Gemini]

Ikke alene på eget rom iallefall! Bare noen dager etter at det har ligget inni deg og livmoren har vært dets verden...

For meg har det alltid føltes grunnleggende feil å legge ned et par dager gammelt spedbarn, for så å forlate det og legge meg inntil min mann i stedet.

Hvilket dyr ved sine sansers fulle fem ville lagt bort babyen sin, men søkt nærhet selv?

Husk at alt er nytt og dete eneste trygge er deg. Babyer trenger nærhet. ha i det minste barnesenga på samme rom.

Kos deg masse, og til lykke med en liten gullklump! :-)

Mvh,

livmor?

Du er på forum for adopsjon nå...

[ylvali1365381015]

Ikke alene på eget rom iallefall! Bare noen dager etter at det har ligget inni deg og livmoren har vært dets verden...

For meg har det alltid føltes grunnleggende feil å legge ned et par dager gammelt spedbarn, for så å forlate det og legge meg inntil min mann i stedet.

Hvilket dyr ved sine sansers fulle fem ville lagt bort babyen sin, men søkt nærhet selv?

Husk at alt er nytt og dete eneste trygge er deg. Babyer trenger nærhet. ha i det minste barnesenga på samme rom.

Kos deg masse, og til lykke med en liten gullklump! :-)

Mvh,

Oooops! *Rødme* Så ikke at det var under adopsjonsforum... Vet ikke hvor ny i verden din lille er, men jeg ville uansett gitt barnet masse kos og nærhet, kanskje spesielt fordi man som adoptert har hatt dårlig tilknytning til omsorgsperson og har måttet distansere seg fra sine behov på en annen måte ennn barn med to oppofrende foreldre helt for seg selv.

Dessuten er jo alt nytt for et adoptert barn også.

Ta tiden til hjelp, jeg ville startet med seng på foreldrerommet tror jeg nok.

;-)) Lykke til!

[Mrs. Wallace]

Med fare for å tråkke noen på tærne og uten å utgi meg for noen ekspert: jeg synes det virker vel tøft å legge barna på eget rom fra starten av og kan vanskelig se for meg hvorfor dette skulle være det beste alternativet. Barna har tross alt vært igjennom enorme omveltninger, og det er svært lite som kan gi trygghet på et nytt soverom. De voksne er det viktigste for barnet og hvis disse er på samme rom blir det også så trygt som det kan bli. Og samsoving er en relativt enkel vei til god tilknytning også, selv om det selvfølgelig også er viktig hva som skjer om dagen. Litt annerledes blir det kanskje hvis barnet sover veldig lett, men jeg tror også det er lett å forveksle utrygghet, sorg eller sinne med søvnproblemer den første tiden. Det stemmer iallefall med våre erfaringer så langt og med slik jeg har forstått den (begrensede) litteraturen jeg har funnet om dette. Jeg tror dette med sovingen går seg til etterhvert likevel, men at en uansett ikke kan regne med å få kveldene (eller så mye annen tid) for seg selv den første tiden Men så finnes det ikke noen bedre start på dagen heller, da, enn å våkne opp sammen med ønskebarnet!

Jeg skriver under her, jeg. )

[fillolin]

Oooops! *Rødme* Så ikke at det var under adopsjonsforum... Vet ikke hvor ny i verden din lille er, men jeg ville uansett gitt barnet masse kos og nærhet, kanskje spesielt fordi man som adoptert har hatt dårlig tilknytning til omsorgsperson og har måttet distansere seg fra sine behov på en annen måte ennn barn med to oppofrende foreldre helt for seg selv.

Dessuten er jo alt nytt for et adoptert barn også.

Ta tiden til hjelp, jeg ville startet med seng på foreldrerommet tror jeg nok.

;-)) Lykke til!

He-he, alle kan ta feil Og så er det vel rett og slett slik at argumentasjonen din er på sin plass, enten barnet er nyfødt eller nyadoptert så er det jo aldeles nytt i den verdenen det er og foreldrene aldeles nybakte foreldre...

[ylvali1365381015]

He-he, alle kan ta feil Og så er det vel rett og slett slik at argumentasjonen din er på sin plass, enten barnet er nyfødt eller nyadoptert så er det jo aldeles nytt i den verdenen det er og foreldrene aldeles nybakte foreldre...

;-)

Alle gode ønsker for deg og familien!

Mvh,

[Gjest litchi]

Vi kunne bare glemme å legge vår yngste datter i egen seng da vi fikk henne i Kina. Hun hylte og protesterte vilt da vi prøvde å legge henne i sprinkelsengen på hotelrommet, og da presset vi henne narurligvis ikke til det. Bare armkroken til pappa var bra nok de første ukene!

Etter at vi kom hjem, sov hun ca ett år i egen seng på vårt soverom.

Så - det kan godt hende at barnet selv "bestemmer" hvor det skal ligge, helt uavhengig av hva dere planlegger.

Vår eldste, egenfødte datter, sov også på samme rom som oss det første året. Det hadde mer med oss/meg enn med henne å gjøre. Synes jeg har mest kontroll med barna på samme rom, og ville ikke flytte dem før jeg syntes jeg "kjente dem" skikkelig. Dessuten tror jeg det er bra for barna å oppleve tryggheten av felles soverom med foreldrene i starten, uavhengig om det gjelder fødsel eller adopsjon. Men det er "pur synsing" fra min side. Kan på ingen måte dokumentere det.

[snø]

Med fare for å tråkke noen på tærne og uten å utgi meg for noen ekspert: jeg synes det virker vel tøft å legge barna på eget rom fra starten av og kan vanskelig se for meg hvorfor dette skulle være det beste alternativet. Barna har tross alt vært igjennom enorme omveltninger, og det er svært lite som kan gi trygghet på et nytt soverom. De voksne er det viktigste for barnet og hvis disse er på samme rom blir det også så trygt som det kan bli. Og samsoving er en relativt enkel vei til god tilknytning også, selv om det selvfølgelig også er viktig hva som skjer om dagen. Litt annerledes blir det kanskje hvis barnet sover veldig lett, men jeg tror også det er lett å forveksle utrygghet, sorg eller sinne med søvnproblemer den første tiden. Det stemmer iallefall med våre erfaringer så langt og med slik jeg har forstått den (begrensede) litteraturen jeg har funnet om dette. Jeg tror dette med sovingen går seg til etterhvert likevel, men at en uansett ikke kan regne med å få kveldene (eller så mye annen tid) for seg selv den første tiden Men så finnes det ikke noen bedre start på dagen heller, da, enn å våkne opp sammen med ønskebarnet!

Jeg er fryktelig enig med deg i teorien, men har et barn som er stikk motsatt i praksis :-) Dvs, vi sov sammen de først tre ukene i Colombia. Og vi sov også i samme rom den første natten hjemme her i Norge. Men deretter sov Lilebror på eget rom, og der sover han også best. Er han skikkelig trøtt vil han ikke høre snakk om å sove sammen med oss, han blir sint som bare det. Han sover også så lett at han fort våkner av andre i rommet. Nå på hytta feks. Annen familie på besøk, da må storesøster og lillebror dele rom. Å få dem til å sove på eget rom er håpløst, Lillebror sovner ikke om det er andre i rommet. Så løsningen er å legge storesøster i vår seng, og bære henne inn til lillebror når begge har sovnet. Fungerer helt til lillebror våkner og oppdager storesøster. "Dadda!!!", stor stas og stormende jubel, men lite søvn. Og sinne fordi han ikke får komme opp i sengen til storesøster... som våkner, og atter blir lagt inn i vår seng, mens lillebror etter litt om og men sovner søtt i egen seng igjen. Neste natt gadd vi ikke bære storesøster inn på rommet, og begge barna sov søtt hele natten gjennom (foreldrene derimot... ;o) ).

Vi kunne helt sikkert ha trent opp Lillebror til å sove sammen med oss. Og vi vet at han er vant med å sove sammen med andre. Men vi ser ikke helt poenget, så lenge vi har en liten pjokk som er verdens enkleste å legge, og som de aller fleste netter sover uten å våkne.

De nettene han våkner er vi selvfølgelig der for ham, men vi har etter hvert funnet ut at det overhode ikke fungerer med samsoving. Hvis Lillebror er trøtt, så vil han ikke sove sammen med noen, og er han ikke trøtt, ja da vil han ikke sove - eller at vi skal gjøre det ;o)

Men som sagt. Selv om vår erfaring tilsier at Lillebror sover best på eget rom, så er jeg helt enig i at det overhode ikke må være et mål å få barnet til å sove på eget rom fra dag en. Men jeg synes heller ikke at de av oss som har barn som gjør det, nødvendigvis trenger å ha dårlig samvittighet for det. La barnet styre, man finner fort ut hva det ikke liker og liker. Og liker de ingen av delene, så ville jeg definitivt gått for soving på samme rom, selv om det gikk ut over egen nattesøvn.

[Mrs. Wallace]

Jeg er fryktelig enig med deg i teorien, men har et barn som er stikk motsatt i praksis :-) Dvs, vi sov sammen de først tre ukene i Colombia. Og vi sov også i samme rom den første natten hjemme her i Norge. Men deretter sov Lilebror på eget rom, og der sover han også best. Er han skikkelig trøtt vil han ikke høre snakk om å sove sammen med oss, han blir sint som bare det. Han sover også så lett at han fort våkner av andre i rommet. Nå på hytta feks. Annen familie på besøk, da må storesøster og lillebror dele rom. Å få dem til å sove på eget rom er håpløst, Lillebror sovner ikke om det er andre i rommet. Så løsningen er å legge storesøster i vår seng, og bære henne inn til lillebror når begge har sovnet. Fungerer helt til lillebror våkner og oppdager storesøster. "Dadda!!!", stor stas og stormende jubel, men lite søvn. Og sinne fordi han ikke får komme opp i sengen til storesøster... som våkner, og atter blir lagt inn i vår seng, mens lillebror etter litt om og men sovner søtt i egen seng igjen. Neste natt gadd vi ikke bære storesøster inn på rommet, og begge barna sov søtt hele natten gjennom (foreldrene derimot... ;o) ).

Vi kunne helt sikkert ha trent opp Lillebror til å sove sammen med oss. Og vi vet at han er vant med å sove sammen med andre. Men vi ser ikke helt poenget, så lenge vi har en liten pjokk som er verdens enkleste å legge, og som de aller fleste netter sover uten å våkne.

De nettene han våkner er vi selvfølgelig der for ham, men vi har etter hvert funnet ut at det overhode ikke fungerer med samsoving. Hvis Lillebror er trøtt, så vil han ikke sove sammen med noen, og er han ikke trøtt, ja da vil han ikke sove - eller at vi skal gjøre det ;o)

Men som sagt. Selv om vår erfaring tilsier at Lillebror sover best på eget rom, så er jeg helt enig i at det overhode ikke må være et mål å få barnet til å sove på eget rom fra dag en. Men jeg synes heller ikke at de av oss som har barn som gjør det, nødvendigvis trenger å ha dårlig samvittighet for det. La barnet styre, man finner fort ut hva det ikke liker og liker. Og liker de ingen av delene, så ville jeg definitivt gått for soving på samme rom, selv om det gikk ut over egen nattesøvn.

Unger er forskjellige. Man bør ha som utgangspunkt at de skal være trygge, og flertallet av barn (både a- og b-barn, for den saks skyld) er nok tryggest med noen nære seg. Men så finnes det unntak, da.

Så lenge det er så tydelig at lillebror trives på eget rom, ser jeg ikke noe problem med det. Storebror her sov myye bedre for seg selv (og det samme gjorde jeg).

Lillesøster, derimot, må ha hudkontakt for å sovne, ellers blir hun hysterisk. Så får det heller være at jeg blir liggende urolig om natta og lytte til hvert minste grynt... :o/

Du har mail, forresten! ;o)

[snø]

Unger er forskjellige. Man bør ha som utgangspunkt at de skal være trygge, og flertallet av barn (både a- og b-barn, for den saks skyld) er nok tryggest med noen nære seg. Men så finnes det unntak, da.

Så lenge det er så tydelig at lillebror trives på eget rom, ser jeg ikke noe problem med det. Storebror her sov myye bedre for seg selv (og det samme gjorde jeg).

Lillesøster, derimot, må ha hudkontakt for å sovne, ellers blir hun hysterisk. Så får det heller være at jeg blir liggende urolig om natta og lytte til hvert minste grynt... :o/

Du har mail, forresten! ;o)

Jeg så nettopp det! Absolutt et av dagens høydepunkt :-D

Og når det gjelder svaret ditt her, så er jeg enig, så enig. I tiden etter at man kommer hjem er det ungenes, ikke egne behov, som er de viktigste.

Og det går nok ikke så lenge før du har mail, du også ;o)

[hjertebarnet]

Siden mitt barn var vant til å sove i rom med andre hele sitt liv (barnehjem, var 14 mnd ved henting) syntes jeg det var det eneste å fortsette med inntil hun var trygg her hjemme. Gradvis har hun senere (et års tid senere begynte vi med det) blitt vennet til å sove på eget rom).