Har dere alltid ønsket dere barn?

[Gjest blame]

Jeg vet jo at flere har vært over 30 før de fikk barn, men hvor tidlig begynte dere å tenke det, at "en dag vil jeg ha barn"?

Jeg blir straks 25, føler meg sent ute i forhold til vennene mine. De har allerede 2åringer, babyer og noen venter til og med nr 2 og de er alle på min alder.

Mens jeg - jeg vet ikke om jeg noensinne vil ha barn. jeg har en nevø jeg forguder over alt i verden og har tett kontakt med han, har vært tilstede i livet hans siden han var 3 timer gammel, kanskje jeg har fått utløp for litt der..

Dere som fikk barn sent, var det fordi dere ikke visste tidligere om dere ville ha det, eller passet det ikke før?

Tror dere at man kan endre seg såpass, fra å ikke se på det som noe "must" å få barn, til å virkelig ønske seg det senere?

Mye man kan filosofere over en lørdagskveld hvor man sitter alene ja.. :-)

[Gemini]

Jeg var akkurat som deg, til jeg var over 30. Er nå 36 og venter barn i juni (vil antakelig rekke å bli 37 før barnet kommer, hvis han ikke har hastverk).

Men jeg hadde ikke noe som helst barneønske før for få år siden. Og selv når et visst barneønske begynte å dukke opp så var jeg veldig usikker, og har gått mange runder med meg selv (sammen med mannen min selvsagt, som jeg ble sammen med da jeg var 30 for øvrig). Så her har det helt klart vært en prosess fram til at jeg/vi ble klar på at vi virkelig ønsket barn!

[Gjest blame]

Jeg var akkurat som deg, til jeg var over 30. Er nå 36 og venter barn i juni (vil antakelig rekke å bli 37 før barnet kommer, hvis han ikke har hastverk).

Men jeg hadde ikke noe som helst barneønske før for få år siden. Og selv når et visst barneønske begynte å dukke opp så var jeg veldig usikker, og har gått mange runder med meg selv (sammen med mannen min selvsagt, som jeg ble sammen med da jeg var 30 for øvrig). Så her har det helt klart vært en prosess fram til at jeg/vi ble klar på at vi virkelig ønsket barn!

Så da er det håp, altså. Jeg har nesten hatt følelsen av at jeg ikke er normal, fordi jeg ikke har hatt den trangen til å bli mamma, som noen jenter har hatt siden de var unger selv. Aldri kjent den, jeg.. Og jeg er veldig glad i unger og babyer, jeg skifter gjerne møkkableier og er barnevakt osv, så det er ikke sånne ting jeg er redd for heller.

Men den uka med nevøen min (husker du?) endret meg litt. Det var jo så godt å ha han her, det var ikke slitsomt. Jeg følte at jeg hadde taket på det. Og når en liten kropp kommer og skal ligge oppå deg på sofaen og se barnetv - kan man annet enn å smelte da?

Men da kan det jo være at jeg endrer meg sånn som du har gjort.. Forutsatt at jeg finner meg et passende offer å få unger med, da.. Det er jo en liten detalj

[birdie]

Jeg fikk min første som 29-åring, og hadde vel inntil et års tid i forveiene eller så mer eller mindre slått meg til ro med at jeg ikke skulle/ville ha noen barn.

[Gjest blame]

Jeg fikk min første som 29-åring, og hadde vel inntil et års tid i forveiene eller så mer eller mindre slått meg til ro med at jeg ikke skulle/ville ha noen barn.

Kanskje det forandrer seg for meg også da

Takk for at du svarte

[Gemini]

Så da er det håp, altså. Jeg har nesten hatt følelsen av at jeg ikke er normal, fordi jeg ikke har hatt den trangen til å bli mamma, som noen jenter har hatt siden de var unger selv. Aldri kjent den, jeg.. Og jeg er veldig glad i unger og babyer, jeg skifter gjerne møkkableier og er barnevakt osv, så det er ikke sånne ting jeg er redd for heller.

Men den uka med nevøen min (husker du?) endret meg litt. Det var jo så godt å ha han her, det var ikke slitsomt. Jeg følte at jeg hadde taket på det. Og når en liten kropp kommer og skal ligge oppå deg på sofaen og se barnetv - kan man annet enn å smelte da?

Men da kan det jo være at jeg endrer meg sånn som du har gjort.. Forutsatt at jeg finner meg et passende offer å få unger med, da.. Det er jo en liten detalj

Ei venninne av meg, som nå har verdens herligste lille 6-åring, var som meg i mange år, null planer eller ønsker om barn. Hun var også over 35 da han ble påtenkt... Så - selv om det er svært mange jenter som har tanker og planer om fremtidige barn (og gjerne også detaljplaner om bryllup...) i årevis, så er vi vel ikke HELT snåle fordi om vi er litt utenom strømmen... hehe

Du er forresten langt mer glad i unger enn hva jeg var på din alder! Jeg skiftet ikke bleier eller var barnevakt for andre enn lillebroren min da jeg vokste opp, var fx aldri trillepike. Og har skiftet svært få bleier, og passet svært få barn et fåtall ganger som voksen. Så uten noe press, så vil du nok mest sannsynlig komme til å ønske deg barn før eller siden. Greit å finne en egnet pappa-kandidat først ja... ;-)

Ikke stress, pappaen og barneønsket kommer når tiden er moden. Min mann dukket opp når jeg minst ventet det, og i en periode der jeg absolutt ikke lette etter noen. Enkelte vil jo stresse deg med at du må passe på å få barn før det blir for sent, og til en viss grad har de jo rett i at fruktbarheten gradvis går nedover, men her er det jo store individuelle forskjeller. Man møter på 23-åringer som ønsker barn med ikke kan få uten assistert befruktning, og man har da enkelte, som undertegnede, som har null problem å bli gravid som 36-åring, så det er jo ikke godt å si på forhånd...

Husker forresten nevøen din du passet

[Gjest MammaWaToto]

Jeg ønsket meg ikke barn før jeg hadde passert 30 og vel så det! Hadde ingen behov for barn i livet liksom, vi hadde det helt fint uten. Masse frihet, mange spennende reiser etc. Men begynte å tenke på det å bli gammel og ikke ha barn, og kunne ikke helt forestille meg det heller. Så vi fant ut at jo, kanskje vi skulle ha barn likevel. Sitter nå med to herlige jenter. Fikk førstemann da jeg var 37, og nestemann når jeg nesten var 40. Helt perfekt, kunne ikke tenkt meg ting annerledes. Vi har adoptert, så det tok litt ekstra tid og innsats å få barn, men de er verdt sin vekt i gull. Kunne i dag ikke tenkt meg et liv uten barn, men det har som sagt ikke alltid vært sånn.

[Åsemor]

Jeg er også 25, og det er ganske mange av mine venninner som ikke har barn eller umiddelbare planer om det. Regner med at det kommer etter hvert allikevel, kanskje om 5-10 år.

Selv har jeg hatt lyst på barn siden jeg var 14-16, og nå er nr.2 på vei. Så jeg var vel ikke helt i målgruppen for spørsmålet ditt.

[willow]

Jeg ville ikke ha barn. Ikke før jeg møtte ham jeg er med nå - da jeg var 24. Det var en ny følelse å ville få barn. Før den tid ville jeg adoptere,og/eller bli fostermor. Det forekom meg som en veldig egoistisk drøm å få egne barn når så mange allerede fødte barn trenger ens hjelp.Å møte ham forandret den følelsen, men jeg var på langt nær klar (da jeg slet veldig med depresjon og angst). I dag er jeg 29, og er forsåvidt klar, men å få barn føles ikke som et must. Iallefall ikke et eget barn. Men jeg tror det blir 1-2 av dem. Kanskje.

[Gjest efoll]

25 er ikke sent ute.

Du har god tid!

Kanskje kommer lysten på barn om noen år, kanskje ikke. I så fall er det greit å leve uten også.

Jeg fikk min første som 26 åring. Det er ganske tidlig i forhold til det som er vanlig nå. Jeg har alltid sett for meg at jeg skulle få barn, men det var ikke et brennende ønske i årevis. Plutselig var jeg liksom klar for det. Og det bør du være: klar for det. For det er krevende og man må være forberedt på alle utfordringene.

Bruk tiden til å leve livet, så får livet vise deg hva som kommer etterhvert.

Men husk at det er heller ikke alt som kan planlegges. Ikke alle får barn på det tidspunktet som passer best. Og noen kan heller ikke få barn.

[Lotte :o)]

Ja, alltid. Nei forresten, ikke mellom 17-23 år. Jeg visste at jeg ville ha unger, da jeg møtte mannen min. Da sa jeg at jeg ønsket meg 3 før jeg fylte 30. Jeg bomma litt, tredjebarnet kom ikke før jeg var 30 år og 5 mnd ;o)

[Gjest toya-1]

Jeg har vel alltid ønsket meg barn, og ihvertfall før jeg fylte 30 år sa jeg. Men har dessverre hatt problemer med å få barn, og har holdt på med prøverrørsforsøk. Jeg fikk mitt første barn da jeg var 37 år (har adoptert), og nå venter vi på å få hente vårt andre barn (også adoptert) og nå er jeg over 40 år. Så det er aldri forsent.

[Glimtipper]

Jeg har alltid vært glad i barn. Passet barn da jeg var ungdom og å jobbe i barnehage var den store drømmen

Men det var ikke gitt at jeg ville ha barn selv. Jeg har aldri hatt den gift-med-tre-barn drømmen. Nå kom sønnen min dumpende allerede da jeg var 22 år.

Jeg aner ikke om jeg vil ha flere, det er ikke noe jeg tenker på i det hele tatt. Det som skjer, det skjer, tenker jeg

[Gjest Ulvinnen]

Intill like før jeg møtte min mann, så ønsket jeg hverken å gifte meg eller å få barn.

Og det var først etter å ha vært gift et par år, at mannen min klarte å ovetale meg til å forsøke å få småtroll.

Det som utløste barneønsket hos meg, var en SA der jeg ikke visste at jeg hadde vært gravid.

Jeg ble først veldig lettet over at det ikke ble noe barn, men etterhvert så førte tanken på hva det kunne ha blitt, til en lengsel etter barn.

[jubalong70]

Jeg har alltid ønsket meg barn, men det passet aldri å begynne å prøve før jeg var 25, og så brukte vi 3 år før vi fikk det til. Jeg var 3 uker fra å fylle 29 år da vår eldste ble født.

Jeg kunne nok godt ha fått barn før, men ikke så mye før enn når vi startet å prøve.

[tonie]

Jeg visste ikke at jeg ønsket meg barn før jeg ble gravid. Da var jeg 35, og fram til da hadde jeg vært fast bestemt på at det gode liv for meg var et liv uten unger. Så feil man kan ta:-)

[Gjest blame]

Jeg visste ikke at jeg ønsket meg barn før jeg ble gravid. Da var jeg 35, og fram til da hadde jeg vært fast bestemt på at det gode liv for meg var et liv uten unger. Så feil man kan ta:-)

Valgte du da å få flere barn etterhvert?

[Gjest blame]

Jeg er også 25, og det er ganske mange av mine venninner som ikke har barn eller umiddelbare planer om det. Regner med at det kommer etter hvert allikevel, kanskje om 5-10 år.

Selv har jeg hatt lyst på barn siden jeg var 14-16, og nå er nr.2 på vei. Så jeg var vel ikke helt i målgruppen for spørsmålet ditt.

Gratulerer

Det er jo greit å få vite at det kanskje er litt tilfeldig at det bare er mine venner som er så tidlig ute, at det kanskje ikke er gjennomsnittlig.

Jeg er på en måte litt misunnelig på din situasjon, som vet hva du vil og har fått det til

[Gjest blame]

Ei venninne av meg, som nå har verdens herligste lille 6-åring, var som meg i mange år, null planer eller ønsker om barn. Hun var også over 35 da han ble påtenkt... Så - selv om det er svært mange jenter som har tanker og planer om fremtidige barn (og gjerne også detaljplaner om bryllup...) i årevis, så er vi vel ikke HELT snåle fordi om vi er litt utenom strømmen... hehe

Du er forresten langt mer glad i unger enn hva jeg var på din alder! Jeg skiftet ikke bleier eller var barnevakt for andre enn lillebroren min da jeg vokste opp, var fx aldri trillepike. Og har skiftet svært få bleier, og passet svært få barn et fåtall ganger som voksen. Så uten noe press, så vil du nok mest sannsynlig komme til å ønske deg barn før eller siden. Greit å finne en egnet pappa-kandidat først ja... ;-)

Ikke stress, pappaen og barneønsket kommer når tiden er moden. Min mann dukket opp når jeg minst ventet det, og i en periode der jeg absolutt ikke lette etter noen. Enkelte vil jo stresse deg med at du må passe på å få barn før det blir for sent, og til en viss grad har de jo rett i at fruktbarheten gradvis går nedover, men her er det jo store individuelle forskjeller. Man møter på 23-åringer som ønsker barn med ikke kan få uten assistert befruktning, og man har da enkelte, som undertegnede, som har null problem å bli gravid som 36-åring, så det er jo ikke godt å si på forhånd...

Husker forresten nevøen din du passet

Mannfolk er jeg sluttet å lete etter for mange år siden..hehe. Jeg kommer nok til å ende opp med å bli en snål dame uten mann, men med mange katter. Eller aller helst bikkjer :-)

Jeg vet at de dukker opp når man minst venter det, så jeg leter ikke akkurat aktivt. Har vært borti et par litt psyke menn, så jeg er kresen og skeptisk nok nå.

Men sant, så har man jo en sånn venn som er litt for "akademisk" av seg og sitter der med forskningsresultatene sine og slår et slag for at gravide må spise valnøtter, og at jeg burde begynne å skvise ut noen unger snarest før det er altfor sent. Og fra 25 år og oppover, så går det bare nedover.. Jeg har lært meg å skru på "idiotifilteret", men det hender det blir litt for mye å filtrere ute..

[tonie]

Valgte du da å få flere barn etterhvert?

Nei, dessverre. Hadde et så vanskelig svangerskap at jeg ble anbefalt å ikke få flere barn. Synd jeg ikke "så lyset" da jeg var yngre, men jeg har i alle fall en skjønn liten gutt. Det holder for meg:-)