Hva skal vi gjør med hans sjenerthet?

[Gjest blyga]

Huff, jeg synes synd på 1. klassingen vår. Han er så sjenert! Han er den høyeste i klassen og dette tror jeg gjør at han føler seg litt utenfor.

I tillegg er faren en sjenert type. Det er tydelig at han har arvet dette.

Men hva skal vi gjøre?

Har ikke hatt inntrykk av at det har hemmet han særlig på skolen. Men han hilser ikke på jentene for eksempel når de sier hei.

I dag begynte han å gråte på fotballtreningen. Han klarte ikke å hente seg inn og vi satt og så på de andre når de hadde det kjekt.

Lenge etterpå fortalte han at det var fordi det var så mye folk der.

Jeg avtalte at vi skulle være de første neste gang, og ikke de siste. Forstår at det kan være ekstra ille for en sjenert person når de kommer som siste mann inn i et rom og de andre er i gang med en aktivitet.

Men hva andre ting kan vi gjøre for at han skal få det bedre? Er det andre som har så sjenerte barn?

[Gjest AveM]

Min eldste datter er ganske sjenert på skolen, men ikke med familie og venner. Nå er hun så stor at hun har begynt å snakke om det, at det irriterer henne at hun ikke våger å vise seg mer fram.

Din er så liten enda, så det blir kanskje ikke helt riktig å sette navn på det. Han er som han er og må godtaes som det. Jeg ville vokte meg vel for å stemple han som sjenert som 1. klassing. Det er jo ikke bare-bare å bli kastet i skolen og finne sin rolle der. Han er kanskje en av de som trenger litt tid på å føle seg trygg.

Jeg kjenner en jente som er så sjenert at hun knapt nok svarer når vi snakker med henne. Når jeg er med henne tenker jeg alltid på en voksen jeg kjenner som var sjenert. Hun ble stemplet som sur og tverr, bare pga at hun nesten ikke turte snakke. Ofte ble hun oversett pga det, så din sønn er heldig om han har voksne rundt seg som ser han selv om han tilsynelatende ikke "er" der. Han trenger å bli sett og hørt, kanskje mer enn andre. Det er god trening for en som er sjenert.

I den situasjonen med fotballen var det greit at han trakk seg litt vekk fra de andre. Han følte seg ikke helt trygg. Det er jo ikke uvanlig reaksjon for en 1. klassing. Mamma og pappa er fremdeles basen i slike situasjoner.

Jeg ville latt han være som han er, men arbeidet med å forsterke hans positive sider. Gi han mye skryt der han er god. Tren forsiktig med han der han føler han ikke strekker til, men ikke gjør han bevisst på hva dere trener for. Han er sikkert en gutt som trenger mye skryt. Det øker selvtilliten. Han er liten enda, så mye kan skje framover.

Jeg har sett mange sjenerte 1. klassinger som er veldig utadvendte noen år senere.