ADD Diagnose i voksen alder

[Gjest Multippel]

Er det noen her som har fått ADD diagnosen i godt voksen alder?

Det hadde vært fint å få høre litt om deres erfaring om dette.

Jeg har en sønn som nå skal utredes for ADHD. Han har veldig typiske tegn.

Jeg har etter å ha lest en masse begynt å lure på om jeg kan ha det selv.

Nå har jeg selvsagt ikke bestemt meg for noen diagnose på meg selv og jeg vet det finnes andre forklaringer som kan gi noe av det samme symptombildet.

Men det hadde vært fint å høre om noen her har fått diagnosen som voksen.

[Ares1365380229]

Jeg fikk diagnoesen for ett års siden. Fylte 30 i fjor. Synest det var ganske leit å få AD/HD diagnosen. Jeg er den jenta som sitter og drømmer seg bort og er veldi plikt oppfyllende. Vis du ser tegn på denne diagnosen, burde du utrede deg.

[Gjest Rrose]

Jeg fikk diagnoesen for ett års siden. Fylte 30 i fjor. Synest det var ganske leit å få AD/HD diagnosen. Jeg er den jenta som sitter og drømmer seg bort og er veldi plikt oppfyllende. Vis du ser tegn på denne diagnosen, burde du utrede deg.

Jeg ser tegn ja, men det er jo også mange diagnoser som har temmelig like symtomer.

Du sier du var dagdrømmer jenta...noe jeg også er...men følte du uro? Og hvordan var denne uroen?

Jeg har tenkt på dette. For jeg føler meg omtrent konstant urolig. Noenganger har jeg tenkt om denne uroen som en slags førhøyet angstnivå i kroppen..men jeg føler meg ikke redd da...jo jeg kan være redd i mange sammenhenger...men jeg føler meg ikke konstant redd...bare urolig og jeg får problemer med å fokusere og det å gjøre daglige gjøremål. Jeg har søvnproblemer så jeg går trett store deler av dagen..

Hehe...skal ikke fortsette nå. Jeg vet jeg må til legen og utrede meg...Bortsett fra at jeg er distre, rotete og glemsom så virker jeg også veldig rolig og reflektert utad. Jeg er redd jeg ikke skal bli tatt alvorlig...jeg er vel litt redd for å ta feil også.

Hvordan var det du fikk mistanke? Og hvordan ble du møtt hos legen?

Hvorfor ble du lei deg for å få diagnosen?

[Ares1365380229]

Jeg ser tegn ja, men det er jo også mange diagnoser som har temmelig like symtomer.

Du sier du var dagdrømmer jenta...noe jeg også er...men følte du uro? Og hvordan var denne uroen?

Jeg har tenkt på dette. For jeg føler meg omtrent konstant urolig. Noenganger har jeg tenkt om denne uroen som en slags førhøyet angstnivå i kroppen..men jeg føler meg ikke redd da...jo jeg kan være redd i mange sammenhenger...men jeg føler meg ikke konstant redd...bare urolig og jeg får problemer med å fokusere og det å gjøre daglige gjøremål. Jeg har søvnproblemer så jeg går trett store deler av dagen..

Hehe...skal ikke fortsette nå. Jeg vet jeg må til legen og utrede meg...Bortsett fra at jeg er distre, rotete og glemsom så virker jeg også veldig rolig og reflektert utad. Jeg er redd jeg ikke skal bli tatt alvorlig...jeg er vel litt redd for å ta feil også.

Hvordan var det du fikk mistanke? Og hvordan ble du møtt hos legen?

Hvorfor ble du lei deg for å få diagnosen?

Det sånn som du beskrev det. En liten sånn angst følelse. Jeg er også glemsom, rotete, før kunne si det jeg tenkte. noen ganger kom det litt feil ut og folk ble litt fornærma.

Men alle vet at jeg ikke er onskapsfull og de spr heller hva jeg mener.

Jeg leste i ett blad om hva AD/HD var for noe og såg datteren min i de tegna. Og jeg kjente meg litt i datteren min, hvordan jeg var som liten.

Ingen merker at jeg er hyper så jeg er veldi flink til å binde meg og ikke viser det. Og jeg kan finne på å ta på meg formye å gjøre, som feks jobb, høgskole, alene med 2 barn. Dette har gjordt at jeg har slitt meg ut.

Derfor søkte jeg hjelp hos legen min som søkte meg inn hos psykiater som utredet meg.

Sorgen kom av at jeg fikk satt ord på ting, men likevell var det mye jeg ikke forsto som var skremmende. Største grunnen at jeg kunne hatt ett annet liv, vis jeg hadde vist det før.

Du burde forte deg¨å søke, det er 1 års vente tid vis du er uheldi. Og det er en prosess som tar 1 år å utrede.

En ting jeg ordna var at jeg hadde faste dager jeg gikk til psykiater. Forda ble jeg ikke utrygg og hadde system på det.

[Gjest Rrose]

Det sånn som du beskrev det. En liten sånn angst følelse. Jeg er også glemsom, rotete, før kunne si det jeg tenkte. noen ganger kom det litt feil ut og folk ble litt fornærma.

Men alle vet at jeg ikke er onskapsfull og de spr heller hva jeg mener.

Jeg leste i ett blad om hva AD/HD var for noe og såg datteren min i de tegna. Og jeg kjente meg litt i datteren min, hvordan jeg var som liten.

Ingen merker at jeg er hyper så jeg er veldi flink til å binde meg og ikke viser det. Og jeg kan finne på å ta på meg formye å gjøre, som feks jobb, høgskole, alene med 2 barn. Dette har gjordt at jeg har slitt meg ut.

Derfor søkte jeg hjelp hos legen min som søkte meg inn hos psykiater som utredet meg.

Sorgen kom av at jeg fikk satt ord på ting, men likevell var det mye jeg ikke forsto som var skremmende. Største grunnen at jeg kunne hatt ett annet liv, vis jeg hadde vist det før.

Du burde forte deg¨å søke, det er 1 års vente tid vis du er uheldi. Og det er en prosess som tar 1 år å utrede.

En ting jeg ordna var at jeg hadde faste dager jeg gikk til psykiater. Forda ble jeg ikke utrygg og hadde system på det.

Jeg har nok ikkevært slik at jeg buser ut med ting...likevel kjenner jeg jo at det glipper. Ikke fornærmende ting men at jegkan komme til å gi opplysninger jeg ikke burde gjort til feil vedkommende. Men dette opplever jeg ikke som ett stort problem hos meg. Det er det å få fokusert rett. Gjøre ting i rett rekkefølge. Jeg føler at denne urofølelsen får meg til å gjøre en masse for å slippe unna følelsen..

Jeg blir betraktet som rolig...har alltid undret meg over det. Jeg føler meg ikke rolig. Noen ganger føler jeg at jeg har snakkekick, men andre hører det ikke slik:-) Jeg er nok vant med å holde tilbake ja.

Jeg var umulig å oppdra som barn sier mamma. Jeg gjorde som jeg ville. Litt i opposisjon. men rolig og for detmeste lydig på skolen. kanskje heller litt unnvikende for jeg gjorde ikke lekser.

Faglig sett kunne jeg sprike enormt i ett og samme fag. Som at jeg fikk 5 i matte en høst og 2 på vårparten.

Ellers var jeg middelmådig på skolen. Men jeg føler selv at jeg presterete under det jeg liksom kunne ha gjort. Jeg var ikke konsentrert nok.

Jeg var liksom lit splitta i min personlighet. Litt barnslig og umoden på den ene siden i forhold til gutter i ungdomstiden og i forhold til ansvar etc. Likevel var jeg nok også mer "moden" på andre måter. Veldig reflektert og søkende jente, med selvstendige meninger.

Jeg har tenkt mye på dette og føler på sett og vis at noe stemmer og andre ting ikke..

Forstår at eneste løsning er å gå til legen og få det utredet. De vil vel også se etter om en annen diagnose er rett når de først setter igang?

[Ares1365380229]

Jeg har nok ikkevært slik at jeg buser ut med ting...likevel kjenner jeg jo at det glipper. Ikke fornærmende ting men at jegkan komme til å gi opplysninger jeg ikke burde gjort til feil vedkommende. Men dette opplever jeg ikke som ett stort problem hos meg. Det er det å få fokusert rett. Gjøre ting i rett rekkefølge. Jeg føler at denne urofølelsen får meg til å gjøre en masse for å slippe unna følelsen..

Jeg blir betraktet som rolig...har alltid undret meg over det. Jeg føler meg ikke rolig. Noen ganger føler jeg at jeg har snakkekick, men andre hører det ikke slik:-) Jeg er nok vant med å holde tilbake ja.

Jeg var umulig å oppdra som barn sier mamma. Jeg gjorde som jeg ville. Litt i opposisjon. men rolig og for detmeste lydig på skolen. kanskje heller litt unnvikende for jeg gjorde ikke lekser.

Faglig sett kunne jeg sprike enormt i ett og samme fag. Som at jeg fikk 5 i matte en høst og 2 på vårparten.

Ellers var jeg middelmådig på skolen. Men jeg føler selv at jeg presterete under det jeg liksom kunne ha gjort. Jeg var ikke konsentrert nok.

Jeg var liksom lit splitta i min personlighet. Litt barnslig og umoden på den ene siden i forhold til gutter i ungdomstiden og i forhold til ansvar etc. Likevel var jeg nok også mer "moden" på andre måter. Veldig reflektert og søkende jente, med selvstendige meninger.

Jeg har tenkt mye på dette og føler på sett og vis at noe stemmer og andre ting ikke..

Forstår at eneste løsning er å gå til legen og få det utredet. De vil vel også se etter om en annen diagnose er rett når de først setter igang?

Lykke til. Det hjelper mye å få en diagnose. Da vet man hva man kan jobbe med eller at bitene faller på plass.

[Gjest Rrose]

Lykke til. Det hjelper mye å få en diagnose. Da vet man hva man kan jobbe med eller at bitene faller på plass.

Takk...bare ett lite spørsmål...jeg gruer meg litt jeg...vet at symtomer kan være så mangt...bad du om å få en utredning med en gang eller så dere det an? Jeg har en sterk mistanke. Selvom jeg har opplevd mye dritt og møkk som kan gi lignene symptomer. Så ser jeg tilbake på da jeg var barn...ikke sant. Jeg hadde jo mye av det samme da også.

[Ares1365380229]

Takk...bare ett lite spørsmål...jeg gruer meg litt jeg...vet at symtomer kan være så mangt...bad du om å få en utredning med en gang eller så dere det an? Jeg har en sterk mistanke. Selvom jeg har opplevd mye dritt og møkk som kan gi lignene symptomer. Så ser jeg tilbake på da jeg var barn...ikke sant. Jeg hadde jo mye av det samme da også.

Psykeateren hadde mistanke med en gang så det var hun som tok det opp. Men det er bare be om det når du kommer dit.

[Gjest adhd dama]

Ja jeg har fått diagnosen i en alder av 38 år, dvs jeg har adhd. Har laget en hjemmeside med har nå mistet mitt domene. Så jeg skal finne et gratis domene å legge det ut på. Legger da adressen inn her.

[Gjest Rrose]

Ja jeg har fått diagnosen i en alder av 38 år, dvs jeg har adhd. Har laget en hjemmeside med har nå mistet mitt domene. Så jeg skal finne et gratis domene å legge det ut på. Legger da adressen inn her.

Veldig fint. Jeg er kjempeinteressert uansett. Jeg har en sønn som nå skal utredes. Jeg skal til legen imorgen og gruuuuer meg vanvittig. Jeg vet at det ikke er sikkert at jeg har dette....men det er en belastning å gå å lure. Det er så mange ting som stemmer....

[zanahoria]

Jeg skriver det samme til deg som jeg skrev til en over her:

Sjekk hjemmesiden www.npif.no

Du kan få en helt annen ro i kroppen.

Nevrofeedback er også en behandling som går rett på de områdene av hjernen som trenger trening - og helt uten bivirkninger.

Hilsen zanahoria (mor til en og datter til en annen ....)

[Gjest Rrose]

Jeg skriver det samme til deg som jeg skrev til en over her:

Sjekk hjemmesiden www.npif.no

Du kan få en helt annen ro i kroppen.

Nevrofeedback er også en behandling som går rett på de områdene av hjernen som trenger trening - og helt uten bivirkninger.

Hilsen zanahoria (mor til en og datter til en annen ....)

Sier du dette av egen erfaring?

[ebakerha]

Psykeateren hadde mistanke med en gang så det var hun som tok det opp. Men det er bare be om det når du kommer dit.

Det er fryktelig lett å tro at alle med AD/HD må være på en spesiell måte når man leser det som skrives i aviser, ukeblader osv... Jeg var den som alltid prøvde å være usynlig i klasserommet, var skoleflink på barneskolen, men drømte meg bort, underyter på ungdomsskolen, hanglet meg gjennom videregående, har massevis av hele og halve utdannelser med meg, depresjoner, .... rolig og blid på utsiden, kaos på innsiden, og det verste av alt -jeg følte meg alltid ANDERLEDES. Passet aldri inn.

Så fikk sønnen min ADD-diagnose, og jeg oppdaget plutselig at dette også var noe voksne kunne ha. Ba legen min henvise meg for utredning, og her jeg bor går sånt iallefall kjapt, fra henvisning til ferdig diagnose tok det ikke mer enn tre måneder. Nå er jeg 44 år og har gått på medisiner siden juni ifjor. Var fryktelig redd for å begynne med dem, men har ingen følelse av å ha forandret meg pga av medisinene, er bare blitt kvitt MASSE problemer!!! For meg er livet blitt mye bedre med diagnose og medisiner! Forøvrig bør du lese Pernille Dysthes selvbiografi "Hyper", den er flott.

[Gjest ADDjegogså?]

Det er fryktelig lett å tro at alle med AD/HD må være på en spesiell måte når man leser det som skrives i aviser, ukeblader osv... Jeg var den som alltid prøvde å være usynlig i klasserommet, var skoleflink på barneskolen, men drømte meg bort, underyter på ungdomsskolen, hanglet meg gjennom videregående, har massevis av hele og halve utdannelser med meg, depresjoner, .... rolig og blid på utsiden, kaos på innsiden, og det verste av alt -jeg følte meg alltid ANDERLEDES. Passet aldri inn.

Så fikk sønnen min ADD-diagnose, og jeg oppdaget plutselig at dette også var noe voksne kunne ha. Ba legen min henvise meg for utredning, og her jeg bor går sånt iallefall kjapt, fra henvisning til ferdig diagnose tok det ikke mer enn tre måneder. Nå er jeg 44 år og har gått på medisiner siden juni ifjor. Var fryktelig redd for å begynne med dem, men har ingen følelse av å ha forandret meg pga av medisinene, er bare blitt kvitt MASSE problemer!!! For meg er livet blitt mye bedre med diagnose og medisiner! Forøvrig bør du lese Pernille Dysthes selvbiografi "Hyper", den er flott.

Er i ca samme situasjon som deg, iallfall snart, men med medisinskrekk, kan jeg spørre hva du tar? Er det mulig å maile med deg direkte? Er ikke så kjent på doktorOnline, er det det "svar til meg" knappen betyr?

[ebakerha]

Er i ca samme situasjon som deg, iallfall snart, men med medisinskrekk, kan jeg spørre hva du tar? Er det mulig å maile med deg direkte? Er ikke så kjent på doktorOnline, er det det "svar til meg" knappen betyr?

Hei! Er ikke spesielt godt kjent på doktoronline jeg heller, snublet bare innom en dag og ble veldig engasjert - som jeg ofte pleier... Jeg tar 2x30 mg Ritalin med modifisert frisetting, de virker ca 5 1/2 time (iallfall for meg) per stk, så i de tilfellene hvor jeg skal noe om kvelden hender det at jeg "fyller på" med en vanlig 10 mg. Jeg var enormt bekymret før jeg begynte med medisin, var redd for at jeg skulle bli "annerledes" på noen måte, men min opplevelse er at jeg bare blir rolig og trygg, og uten "bomull" i hodet. Jeg er student, før jeg begynte med medisin hadde jeg store problemer med å henge med gjennom en hel 2-timersforelesning, og lesing var et ork.

[ADDjeg?]

Hei! Er ikke spesielt godt kjent på doktoronline jeg heller, snublet bare innom en dag og ble veldig engasjert - som jeg ofte pleier... Jeg tar 2x30 mg Ritalin med modifisert frisetting, de virker ca 5 1/2 time (iallfall for meg) per stk, så i de tilfellene hvor jeg skal noe om kvelden hender det at jeg "fyller på" med en vanlig 10 mg. Jeg var enormt bekymret før jeg begynte med medisin, var redd for at jeg skulle bli "annerledes" på noen måte, men min opplevelse er at jeg bare blir rolig og trygg, og uten "bomull" i hodet. Jeg er student, før jeg begynte med medisin hadde jeg store problemer med å henge med gjennom en hel 2-timersforelesning, og lesing var et ork.

Takk for svar. min sønn er under utredning, men jeg har jo større utslag på alle disse skjemaene enn han.... og en leser så mye rart om disse medisinene... godt å høre om noen som har gode erfaringer med de.

[ebakerha]

Takk for svar. min sønn er under utredning, men jeg har jo større utslag på alle disse skjemaene enn han.... og en leser så mye rart om disse medisinene... godt å høre om noen som har gode erfaringer med de.

Jeg syntes i alle fall at det var OK å få diagnosen.Det ga meg svar på mange ting jeg aldri hadde skjønt før. For meg ble mye lettere å håndtere. Og det er jo ikke diagnosen som har gitt meg ADHD - derfor skjønner jeg ikke helt dem som "ikke vil vite". Jeg er jo den jeg alltid har vært, og har ikke blitt "en annen" av å ta Ritalin, rent bortsett fra at de problemene jeg tidligere hadde med at jeg fort ble utslitt, og dermed amper, uttafor og lei meg, har forsvunnet. Tidligere hadde jeg store problemer med å være særlig sosial, jeg slet meg ut på det at jeg ikke klarte å ha så mange rundt meg, jeg fikk for mange inntrykk og klarte ikke å slappe av, og fordi jeg var så fryktelig nærtagende ble jeg litt paranoid. Det har blitt mye lettere nå, og jeg føler meg mye mer strukturert på mange måter. Av og til klarer jeg til og med å gjøre meg ferdig med ting...