Å trekke seg eller stå løpet ut

[Gjest vil at livet skal gå videre]

Jeg er så motløs av ventinga nå. Ingen tidshorisont å skue, og alt står på vent. Klarer ikke å "leve som normalt" mens det står på. Har ei datter fra før som blir stadig eldre når prosessen tar så mange år. Begynner å bli ferdig med småbarnsperioden, og kjenner at jeg begynner å tvile på om det er riktig å vente på barn nummer to. Både av hensyn til meg, til datra vår, og til alle de foreldreløse barna fra Kina som tydeligvis kan velge og vrake i gode foreldre.

Også i fhd til jobb går det på lavgir. Lenge igjen til vi får barn, men hodet mitt var innstilt på permisjon for lenge siden. Og mannen min stakkar. Tør ikke helt ta opp problemstillinga med han. Føler meg så feig og svak som vurderer å backe ut i fhd til det jeg har slåss sånn for å få på plass. Men alt av frustrasjon blir jo likevel tatt ut i andre sammenhenger og under vikarierende motiv.

Er det noen av dere som strever med samme tanker? Har dere noen råd eller kloke ord å dele? Tar i mot både trøst, ris og ros.

[trk1365380645]

Kjære deg!

Jeg skjønner godt at du er sliten og motløs, det er fryktelig å gå sånn og vente og vente og stadig få lengre ventetider å forholde seg til. Kanskje du skulle prøvd å finne på et eller annet som kunne fått fokuset over på noe annet av og til? Lære deg å sy bunad eller noe sånt;-)

Bare du vet om dette er forbigående, depressive tanker, eller noe du virkelig står for. For meg hadde det vært fryktelig å avslutte en påbegynt adopsjonsprosess, fordi barnet allerede har en plass i hjertet mitt og i hodet mitt, det ville være å miste et barn og jeg ville sørget lenge. Men sånn trenger det jo ikke være for andre.

Uansett vil jeg bare ønske deg lykke til og jeg håper at du kommer deg styrket gjennom dette! Som nybakt tobarnsmor vil jeg jo si det ER verdt å vente på...

Stor trøsteklem fra trk

[snø]

Åh hvor jeg kjenner meg igjen i å være sliten av at hele livet er på vent!! :-( Jeg har hele tiden sagt at jeg skulle ha tre unger, men etter at vi ventet fire år på nr to, så kjenner jeg at det er helt utrolig, sinnsykt deilig å ikke vente lengre.

På den andre siden så tror jeg at man angrer mer på de barna man ikke får, enn på de man får... Og for meg var det aldri aktuelt å hoppe av karusellen mens vi ventet, selv om det var siiinsykt hardt til tider, og slet meg ut både psykisk og fysisk.

Så jeg vil råde deg til å stå løpet ut. Du sier jo at du har et barn fra før, og dette barnet gleder seg vel også til å få en lillesøster eller -bror, selv om ventetiden drøyer? Hvis du seriøs vurdere å trekke saken, så synes jeg at dere også bør ta barnet dere har fra før av med på råd.

Men som sagt, jeg vet det er ulidelig tungt å vente, og særlig det å vente i uvisshet tærer på. Men tro meg, den dagen Telefonen ringer, den dagen så er det verd all ventingen, alle tårene, all fortvilelsen. Jeg sier ikke du glemmer ventetiden, det har ikke jeg gjort enda, og det er ni mnd siden Telefonen. Men nå kjenner jeg at det var verd det, og at selv om jeg gjerne skulle ha vært ventetiden foruten, så ville jeg aldri ha vært foruten Lillebror.

Ok, så ble det 5 års aldersforskjell, men ungene har veldig stor glede av hverandre likevel.

Og så vil jeg tipse om at i alle fall AF (aner ikke hvem dere adopterer via) har kurrator-tjeneste, et menneske som du kan prate med og lufte tankene og følelsene for. Kan jo være greit å ha noen utenforstående, men som fremdeles forstår (AF sin kurrator har adoptert selv!). Vet ikke om VB og Inor har noe tilsvarende, men de har garantert noen du kan snakke med.

Lykke til, fra ei som også til tider var helt utslitt av å vente i total uvisshet. Men som nå er lykkelig tobarnsmor.

[colombia75]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver....

Så vi er nokk flere med slike tanker ja, og vi har vurdert å skifte land event. hoppe av men da temaet virkelig kom opp på alvår ble det liksom ikke aktuelt like vel.

Har tross alt ventet på dette barnet i snart 3 år....

Men at det er slitsomt det kan jeg skrive under på nå, så jeg har fra mandag tatt ut en uke ferie, var så lei og sliten på jobb så det skal bli godt å slippe å tenke jobb disse (få ) dagnen, så får vi se etter ferien hva som skjer...

Lykke til i alle fall uavhengi hva dere bestemmer dere for å gjøre, dere vet nokk best selv;)

Mange trøsteklemmer sendes herved;);)

[anneber2]

Dette er kjente tanker for meg og. Men jeg har bare bestemt meg, vi skal ha et barn til. Og jeg gjentar det for meg selv flere ganger om dagen slik at det sakte men sikkert skal skli inn at det faktisk er mulig. Og virkelig.

[Mrs. Wallace]

Det er helt utrolig tungt og vanskelig og demotiverende å vente noen ganger, så først av alt får du en kjempestor sympatiklem!

Det er vel egentlig bare du som kan avgjøre hvor du er hen, men jeg tenker som så:

Selv om det er vanskelig å forestille seg når du er så langt nede mht ventingen, er det over når barnet endelig kommer. Og for hver dag som går, kommer akkurat det øyeblikket nærmere.

Om dere trekker dere nå, er sjansen derimot stor for at du lenge, lenge etterpå (kanskje for alltid?) vil tenke på barnet dere ikke fikk med lengsel og vedmod, kanskje også anger.

[Gjest vil at livet skal gå videre]

Var litt redd for å få masse kritikk når jeg la ut sånne tanker på DOL. Men tusen takk for gode svar. Tårene trillet - og det gjør også godt av og til. Og så er det godt å oppleve at man ikke er mutters alene om å tenke som jeg gjør. Dere har nok veldig rett i at det er bedre å vente enn å angre i ettertid. I praksis er det vel ikke annet å gjøre enn å bite tennene sammen.

Stor klem til dere som tok dere tid til trøst. Jeg trengte det virkelig.

[anneber2]

Var litt redd for å få masse kritikk når jeg la ut sånne tanker på DOL. Men tusen takk for gode svar. Tårene trillet - og det gjør også godt av og til. Og så er det godt å oppleve at man ikke er mutters alene om å tenke som jeg gjør. Dere har nok veldig rett i at det er bedre å vente enn å angre i ettertid. I praksis er det vel ikke annet å gjøre enn å bite tennene sammen.

Stor klem til dere som tok dere tid til trøst. Jeg trengte det virkelig.

Takk for at du skrev:)

Jeg vet ikke hvor vi kommende foreldre har det fra at vi må være så perfekte.. I forrige svangerskap (i magen) var jeg redd jeg skulle bli redd og skeptisk og "angre" valget. Men da fikk jeg hormonhjelp tror jeg, deilig dopet lullet jeg rundt og var ikke bekymret i det hele tatt. (Mannen min mente at de som klarer å fremstille kunstige slike hormoner har GODE penger å tjene:)

Dette adopsjonssvangerskapet har vært tøft. Fordi

- hormonene mangler (i alle fall de gode..)

- livet settes på vent. Og jeg har ikke satt meg ned med strikketøy og tatt livet med ro men derimot har det gjort meg urolig og stresset.

- det hele tiden er mulig å trekke seg. jeg har hatt nesten tvangstanker om at jeg ringer organisasjonen og ber de om å trekke oss fra lista.

- jeg ikke har hatt det bra på grunn av alt dette så har jeg tenkt at jeg kanskje ikke har det bra nok til å få et barn til. Og da har jeg i alle fall ikke hatt det bra for da leter jeg etter feil og mangler hele tiden..

Mm. Nevrotiske tanker. Men midt oppe i dette er jeg en klok og trygg kvinne:) Og jeg er helt sikker på at vi skal ha et barn til og at det kommer til å bli veldig bra:)

[Gjest - Foreløpig Anno Nym]

Åh, men det var godt å høre at andre har det sånn. Og spesielt med tanke på å dele de tankene med partneren.

Vi venter fremdeles på nummer 1. Og jeg er i blant så veldig i tvil. Og opplever ventetiden som veldig tung og vanskelig. Spesielt fordi jeg ikke føler at denne tiden er positiv mellom ham og meg. Vi er nesten blitt litt irritable på hverandre...

Takk for at du delte dette med oss. Det gjorde godt å vite at jeg ikke er helt tussete... når jeg egentlig bare vil ha det som jeg har ønsket meg i så mange år...