Hvordan takle?

[Lillemus]

Ikke lynsj meg nå om jeg spør om noe som er kjempeselvsagt, knallteit eller om det er noe man rett og slett ikke skal spørre om eller noe sånt, jeg barer lurer - det er ikke av vond vilje jeg spør, jeg bare undrer meg.

Et barn med en bokstavdiagnose, skal man føye det så langt som råd er? Skal barnet få tøye mor/far i det uendelige eller skal man ha enda strengere grenser enn med "vanlige" barn? Når barnet ikke vil gå fra butikken f.eks. skal man da bare ta det med seg, om så med makt (ta det i armen eller løfte det opp) eller skal man la barnet vente til det selv bestemmer at nå vil det gå? Om det så tar en halvtime?

Har nettopp vært vitne til et lite opptrinn og vet bare at mine to (uten bokstavdiagnose) aldri i verden hadde fått lov til å oppføre seg på den måten. Jeg verken sa eller gjorde noe som helst altså, bare lurte på om barnet kunne ha en eller annen diagnose som gjorde at det fikk lov til å holde på som det gjorde.

[hidi, the scorpion]

Tror det beste er faste grenser, uansett diagnose.

Barn er/kan være ganske utspekulerte og utnytte enhver situasjon. Jeg hadde aldri gitt etter, og tatt barnet ut av butikken.

Helt enig med deg, altså!

[kaffepiken]

Jeg tror at barn med bokstavdiagnoser trenger grensesetting i minst like stor grad som alle andre barn. De med bokstavdiagnoser er gjerne enda mer avhengig av at omgivelsene er forutsigbare, at grensene er overtydelige. Jeg tror ikke foreldre med bokstavbarn anbefales å føye barna sine i det lengste, tvert imot.

[Lillemus]

Jeg tror at barn med bokstavdiagnoser trenger grensesetting i minst like stor grad som alle andre barn. De med bokstavdiagnoser er gjerne enda mer avhengig av at omgivelsene er forutsigbare, at grensene er overtydelige. Jeg tror ikke foreldre med bokstavbarn anbefales å føye barna sine i det lengste, tvert imot.

Nå vet jeg jo ikke om dette barnet hadde eller skulle hatt noen bokstavdiagnose, men det hadde noen reaksjoner som var helt forskjellige fra hvordan mine egne ville reagert, uten at det betyr noe som helst egentlig.

[Terka]

Jeg vet jo ikke hva du var vitne til og hva du reagerte på, bare for å ha sagt det.

Men noen bokstavbarn har så mange problemområder at om de skulle bli korrigert på alle sammen til en hver tid, så ville de hele dagen fått negative tilbakemeldinger. Og det har de ikke godt av! Du kan jo tenke deg selv dersom alt du gjorde ble kommentert negativt av andre. Derfor er det gjerne sånn at foreldrene til bokstavbarn velger sine kamper. De må konsentrere seg om noen typer atferd som er viktig å gjøre noe med, og velge å overse andre.

For utenforstående kan det virke helt horribelt at mor ikke reagerer når unger f.eks river av seg bannskap, eller noe annet uakseptabelt. Men da kan det rett og slett hende at denne atferden ikke er blant de som er viktigst å endre akkurat da.

En annen ting som mange bokstavbarn sliter med er vanvittige raserianfall. Ofte er det i slike situasjoner slik at all inngripen blir som å helle bensin på bålet. Måten å få dette til å gå overpå er å la barnet rase fra seg (selvsagt uten å skade andre eller å ødelegge andres ting)

Dette kan også virke underlig på utenforstående dersom opptrinnet skjer i en butikk.

Jeg tror de fleste foreldre til bokstavbarn har sylklare grenser for barna sine, men er nødt til å løse enkelte situasjner på en annen måte enn det som er vanlig med ikke-bokstavbarn.

[Lillemus]

Jeg vet jo ikke hva du var vitne til og hva du reagerte på, bare for å ha sagt det.

Men noen bokstavbarn har så mange problemområder at om de skulle bli korrigert på alle sammen til en hver tid, så ville de hele dagen fått negative tilbakemeldinger. Og det har de ikke godt av! Du kan jo tenke deg selv dersom alt du gjorde ble kommentert negativt av andre. Derfor er det gjerne sånn at foreldrene til bokstavbarn velger sine kamper. De må konsentrere seg om noen typer atferd som er viktig å gjøre noe med, og velge å overse andre.

For utenforstående kan det virke helt horribelt at mor ikke reagerer når unger f.eks river av seg bannskap, eller noe annet uakseptabelt. Men da kan det rett og slett hende at denne atferden ikke er blant de som er viktigst å endre akkurat da.

En annen ting som mange bokstavbarn sliter med er vanvittige raserianfall. Ofte er det i slike situasjoner slik at all inngripen blir som å helle bensin på bålet. Måten å få dette til å gå overpå er å la barnet rase fra seg (selvsagt uten å skade andre eller å ødelegge andres ting)

Dette kan også virke underlig på utenforstående dersom opptrinnet skjer i en butikk.

Jeg tror de fleste foreldre til bokstavbarn har sylklare grenser for barna sine, men er nødt til å løse enkelte situasjner på en annen måte enn det som er vanlig med ikke-bokstavbarn.

Dette barnet gjorde egentlig ikke annet enn ikke å ville gå og mora var temmelig tafatt, men det er jo mulig hun ikke ville lage noen sene da.

"Nå må du komme da, XXX, kom daaaa..." med pusestemme gang på gang liksom, uten at ungen reagerte nevneverdig. Jeg hadde tatt ungen under armen og gått forlengst.

Men du er inne på det jeg egentlig lurte på - om dette var et bokstavbarn, ville det da skape store traumer (for å sette det på spissen!) om mora bare hadde tatt med seg ungen og ikke latt ungen få styre det hele totalt?

[Terka]

Dette barnet gjorde egentlig ikke annet enn ikke å ville gå og mora var temmelig tafatt, men det er jo mulig hun ikke ville lage noen sene da.

"Nå må du komme da, XXX, kom daaaa..." med pusestemme gang på gang liksom, uten at ungen reagerte nevneverdig. Jeg hadde tatt ungen under armen og gått forlengst.

Men du er inne på det jeg egentlig lurte på - om dette var et bokstavbarn, ville det da skape store traumer (for å sette det på spissen!) om mora bare hadde tatt med seg ungen og ikke latt ungen få styre det hele totalt?

En typisk bokstavbarn-foreldre-taktikk ville vært å lage en avtale med barnet på forhånd dersom det ofte var problemer i butikken. Du ville da ha hørt at moren henviste til avtalen, og forespeilet konsekvenser dersom ungen ikke holdt sin del av avtalen.

det å ta ungen under armen, slik du ville gjort hadde nok ikke utløst traumer hos barnet, men kanskje et raserianfall.

Nå synes ikke jeg at oppførselen til mor og barn i den situasjonen du opplevde tyder på at det er noen bostavproblematikk inne i bildet. Kanskje rett og slett bare en tafatt mor som ungen har tatt kontroll over.

[Lillemus]

En typisk bokstavbarn-foreldre-taktikk ville vært å lage en avtale med barnet på forhånd dersom det ofte var problemer i butikken. Du ville da ha hørt at moren henviste til avtalen, og forespeilet konsekvenser dersom ungen ikke holdt sin del av avtalen.

det å ta ungen under armen, slik du ville gjort hadde nok ikke utløst traumer hos barnet, men kanskje et raserianfall.

Nå synes ikke jeg at oppførselen til mor og barn i den situasjonen du opplevde tyder på at det er noen bostavproblematikk inne i bildet. Kanskje rett og slett bare en tafatt mor som ungen har tatt kontroll over.

Jeg følte vel også at mora hadde gitt opp overfor et meget viljesterkt barn rett og slett. Det kom til slutt inn en ung mann som kjente dem på en eller annen måte, han snakket litt med ungen, hun nektet å gå og han slengte henne over skuldra og bar henne ut. Vel ute var hun blid og fornøyd igjen. Skulle nok bare sjekke hvor langt hun kunne trekke mor.

[Gjest mamma til to med adhd]

Mine to ADHD`ere fungerer absolutt best med faste rammer og en besluttsom mamma. Ingen slinger i valsen og de oppfører seg bedre enn barn uten diagnose i mange sammenhenger.

[Gjest mamma til to med adhd]

Jeg følte vel også at mora hadde gitt opp overfor et meget viljesterkt barn rett og slett. Det kom til slutt inn en ung mann som kjente dem på en eller annen måte, han snakket litt med ungen, hun nektet å gå og han slengte henne over skuldra og bar henne ut. Vel ute var hun blid og fornøyd igjen. Skulle nok bare sjekke hvor langt hun kunne trekke mor.

Desverre er det en del foreldre som gir opp når diagnosen blir satt og bruker diagnosen som en unnskyldning.

Jeg bruker si at diagnosen er ingen unnskyldning men en forklaring.

Uansett må man være forsiktig med å dømme, mine to er veldig ulik. Der den ene får raserianfall vil den andre gjøre som jeg sier, så jeg må tilpasse min tilnærming til personligheten. Å trigge et raserianfall på en offentlig plass bare for å vise omverdenen at man forsøker å oppdra er ikke lurt hvis man ved å overse f.eks. banning kan få en vellykket tur til f.eks. butikken - vellykket sammenlignet med forige gang når barnet klatret i hyllene og rev ned godteristativ.... f.eks.

Generelt synes jeg folk er altfor flink til å oppdra andres barn.

[Gemini]

Jeg følte vel også at mora hadde gitt opp overfor et meget viljesterkt barn rett og slett. Det kom til slutt inn en ung mann som kjente dem på en eller annen måte, han snakket litt med ungen, hun nektet å gå og han slengte henne over skuldra og bar henne ut. Vel ute var hun blid og fornøyd igjen. Skulle nok bare sjekke hvor langt hun kunne trekke mor.

En sånn scene kunne nok skjedd ift. en kamerats datter. Dvs. det hadde ikke skjedd om hun var hos faren, for han setter grenser, mens moren sliter med å klare å sette grenser for barnet sitt (har vært åpen om at hun har fått hjelp av fagfolk med det, og allikevel glir det tilbake til gamle uvaner der barnet triller mor rundt lillefingeren og mor resignerer).

Hadde barnet vært noenlunde likt problematisk når det er hos faren, så ville jeg nok mistenkt en bokstavdiagnose, men her er det bare tafatthet og dårlige foreldre-evner hos mor, dessverre...

Så det kan nok ha vært noe sånt du har vitne til, like gjerne som et bokstavbarn...

[Lillemus]

En sånn scene kunne nok skjedd ift. en kamerats datter. Dvs. det hadde ikke skjedd om hun var hos faren, for han setter grenser, mens moren sliter med å klare å sette grenser for barnet sitt (har vært åpen om at hun har fått hjelp av fagfolk med det, og allikevel glir det tilbake til gamle uvaner der barnet triller mor rundt lillefingeren og mor resignerer).

Hadde barnet vært noenlunde likt problematisk når det er hos faren, så ville jeg nok mistenkt en bokstavdiagnose, men her er det bare tafatthet og dårlige foreldre-evner hos mor, dessverre...

Så det kan nok ha vært noe sånt du har vitne til, like gjerne som et bokstavbarn...

Jeg tror nok du har rett i det du sier, dessverre for barnet skyld. Det kommer jo ikke til å bli det minste bedre når det blir større!

[isbe]

Du kunne nok helt sikkert ha opplevd mitt bokstavbarn slik at du ville ment at vi voksne "skulle ha reagert". Driver å tenker på hvilke situasjoner jeg kan bruke som eksempel, men må kommer litt tilbake til det.

Arbeidsmetoden rundt mitt barn og barn innen autismespekteret er slik at man lager struktur, struktur og atter struktur, Forberedelse er et utrolig viktig stikkord, MEN så kan det skje at ting skjer som IKKE var planlagt.

Vi forbereder å gå i butikken, forbereder at da må man først kle på sånn og slik, så må han holde hånden når vi er ute, når vi er inne i butikken kan han kjøre liten handlevogn, men dersom begynner å kjøre fort må han stå oppi mamma sin store handlevogn. SÅ er er MÅLET med butikkturen at vi skal kjøpe f.eks. kaviar - det finner vi slik og sånn.

SÅ kan det hende at butikken er utsolgt, eller har flyttet kaviaren eller at mamma stopper og prater med noen kjente (det sto ikke i forberedelsesplanen). Da mister junior strukturen og blir uhyre frustrert og stresset. Han mister fokus og husker ikke hva vi skulle gjøre og vet ikke hvordan han skal komme ut av det - da braker det løs - slår seg i hodet, legger seg ned og gråter, roper, løper - eller alt på en gang... Måten å komme ut av det - for vår del, kan være enten å holde han, samle armene om han og vise at HER er tryggheten og rammene, og han roer seg da, og vi kan "starte på nytt". Eller så må vi fysisk gå noen hakk bakover - kanskje gå ut av butikken, ny forberedelse, og så gå inn igjen og gå gjennom alt pånytt. Det KAN også hende at man velger å overse - når han har så mye panikk og stresser så mye, og jeg vet at jeg ikke har tid til dette, hender det at jeg putter han i handlevogna, lar han hyle og skrike uten å vise hverken for eller imot, og gjør det jeg skal gjøre.

[Lillemus]

Du kunne nok helt sikkert ha opplevd mitt bokstavbarn slik at du ville ment at vi voksne "skulle ha reagert". Driver å tenker på hvilke situasjoner jeg kan bruke som eksempel, men må kommer litt tilbake til det.

Arbeidsmetoden rundt mitt barn og barn innen autismespekteret er slik at man lager struktur, struktur og atter struktur, Forberedelse er et utrolig viktig stikkord, MEN så kan det skje at ting skjer som IKKE var planlagt.

Vi forbereder å gå i butikken, forbereder at da må man først kle på sånn og slik, så må han holde hånden når vi er ute, når vi er inne i butikken kan han kjøre liten handlevogn, men dersom begynner å kjøre fort må han stå oppi mamma sin store handlevogn. SÅ er er MÅLET med butikkturen at vi skal kjøpe f.eks. kaviar - det finner vi slik og sånn.

SÅ kan det hende at butikken er utsolgt, eller har flyttet kaviaren eller at mamma stopper og prater med noen kjente (det sto ikke i forberedelsesplanen). Da mister junior strukturen og blir uhyre frustrert og stresset. Han mister fokus og husker ikke hva vi skulle gjøre og vet ikke hvordan han skal komme ut av det - da braker det løs - slår seg i hodet, legger seg ned og gråter, roper, løper - eller alt på en gang... Måten å komme ut av det - for vår del, kan være enten å holde han, samle armene om han og vise at HER er tryggheten og rammene, og han roer seg da, og vi kan "starte på nytt". Eller så må vi fysisk gå noen hakk bakover - kanskje gå ut av butikken, ny forberedelse, og så gå inn igjen og gå gjennom alt pånytt. Det KAN også hende at man velger å overse - når han har så mye panikk og stresser så mye, og jeg vet at jeg ikke har tid til dette, hender det at jeg putter han i handlevogna, lar han hyle og skrike uten å vise hverken for eller imot, og gjør det jeg skal gjøre.

Har all forståelse for dette, men i det konkrete tilfellet jeg viste til så var det nok ikke det som var tilfelle, men en mor som har svært store problemer med å sette grenser for et barn som dermed blir svææært grensetøyende.

[double]

Har all forståelse for dette, men i det konkrete tilfellet jeg viste til så var det nok ikke det som var tilfelle, men en mor som har svært store problemer med å sette grenser for et barn som dermed blir svææært grensetøyende.

Hvordan vet du det? Kjenner du denne moren og barnet?

[Lillemus]

Hvordan vet du det? Kjenner du denne moren og barnet?

Nei, men jeg kjenner noen som kjenner noen...

Nå høres det ut som om jeg har spurt meg for, men jeg kjenner bare ei som bor i nabolaget der og som visste hvem det var.

[double]

Nei, men jeg kjenner noen som kjenner noen...

Nå høres det ut som om jeg har spurt meg for, men jeg kjenner bare ei som bor i nabolaget der og som visste hvem det var.

Lurte bare på hvordan du kunne vite at det var snakk om en bokstavdiagnose, samt at moren var ettergivende.

Nå har du oppklart det og da skjønner jeg. Så slipper jeg å speklurere mer på det

[Gjest Tourette-mamsen]

Hva når barna ikke "for lov til å oppføre seg på den måten", men gjør det alikevel?

7-åringen min gjør det.

[Lillemus]

Hva når barna ikke "for lov til å oppføre seg på den måten", men gjør det alikevel?

7-åringen min gjør det.

Det er da konsekvente tilbakemeldinger og sanksjoner kommer inn i bildet vel? Fjerning av goder f.eks.

[double]

Det er da konsekvente tilbakemeldinger og sanksjoner kommer inn i bildet vel? Fjerning av goder f.eks.

Hva mener du med "konsekvente tilbakemeldinger og sanksjoner"

Har du noen eksempler?