Hvordan takle?

[Lillemus]

Hva mener du med "konsekvente tilbakemeldinger og sanksjoner"

Har du noen eksempler?

Jeg har ikke bokstavbarn så jeg kan ikke uttale meg om riktig handling i tilfelle med dem, men når det gjelder mine så kommer de ingen vei med f.eks. sutring, da er reaksjonen min alltid:"Slutt med den sutringen, snakk ordentlig til meg så skal du få svar." Dersom poden er slem mot søstra får han ikke spille dataspill resten av dagen f.eks. Altså fjerning av goder.

[double]

Jeg har ikke bokstavbarn så jeg kan ikke uttale meg om riktig handling i tilfelle med dem, men når det gjelder mine så kommer de ingen vei med f.eks. sutring, da er reaksjonen min alltid:"Slutt med den sutringen, snakk ordentlig til meg så skal du få svar." Dersom poden er slem mot søstra får han ikke spille dataspill resten av dagen f.eks. Altså fjerning av goder.

Fjerning av goder bør vel forutsette at barnet forstår årsaken/sammenhengen?

Ikke alle bokstavbarn forstår sammenhengen, og da blir det ganske meningsløst og forvirrende.

[Lillemus]

Fjerning av goder bør vel forutsette at barnet forstår årsaken/sammenhengen?

Ikke alle bokstavbarn forstår sammenhengen, og da blir det ganske meningsløst og forvirrende.

Jeg sa jo da også at jeg ikke har noen erfaring med bokstavbarn og dermed ikke kan uttale meg på vegne av disse. )

[org]

Enkelte voksne er tannløse i forhold til sine barn. Akkurat som de tror de gjør barna sine vondt hvis de setter grenser eller stiller krav til dem.

Men i skolen og samfunnet forøvrig _blir_ det stilt krav, diagnose eller ikke.

Derfor er det em tabbe - en kjempetabbe - hvis man pga en f

diagnose ikke stiller krav eller setter grenser.

Så svaret må bli at grensene må være de samme for barn med/ uten diagnose, rent bortsett fra i de tilfellene sykdommens art gjør at barnet ikke har samme muligheten som andre.

[double]

Jeg sa jo da også at jeg ikke har noen erfaring med bokstavbarn og dermed ikke kan uttale meg på vegne av disse. )

"Det er da konsekvente tilbakemeldinger og sanksjoner kommer inn i bildet vel? Fjerning av goder f.eks."

Du skrev jo dette, og det var det jeg svarte på. Måtte bare avklare hva du la i det først.

[tula]

Orker ikke gå inn på absolutt alle sider ved oppdragelse/takling av bokstavbarn her, men bare svare på det eksempelet du gir i innlegget ditt.

Jeg har selv et adhd-barn, og vet at dersom min sønn hadde slått seg vrang i butikken, kunne jeg godsnakket med han i timesvis uten å komme noen vei. Så jeg hadde tatt han under armen, oversett hyling og spark og slag og gått ut av butikken.

Har aldri godtatt og dikket med han pga diagnosen, men opp igjennom årene har jeg som mor til adhd-barn måttet svelge en del kameler ved dårlig oppførsel for å forhindre en annen verre oppførsel.

Nei jeg skulle jo ikke gå inn på det nå

[sammfunnskritiker]

Bokstavbarna trenger nok tydligere kommunikasjonsbetingelser enn vanlige barn. Likevell tror jeg det kreves ekstrem dyktighet for å kunne forstå barnet, sinnet, reaksjoner, handling og atferdsmønster. I forhold til foreldre med barn med hyperkinetisk atferdsforstyrrelse, finnes det utallige veiledningsprogrammer for foreldrene. Det i seg selv sier nok syns jeg. Jeg er overbevisst at disse foreldren står over reelle utfordringer, og at det slett ikke dreier seg om manglende vitenhet angående oppdragelse av barn. Jeg har stor stor respekt for den jobben foreldrene står i og ovenfor, i rollen til barn med atferd som utfordrer. Så ja, kanskje hadde det vært m itt barn som kunne stått slik i en butikk, hvem vet? Jeg skal ikke være den første til å si "det hadde ikke skjedd meg"

[sammfunnskritiker]

Enkelte voksne er tannløse i forhold til sine barn. Akkurat som de tror de gjør barna sine vondt hvis de setter grenser eller stiller krav til dem.

Men i skolen og samfunnet forøvrig _blir_ det stilt krav, diagnose eller ikke.

Derfor er det em tabbe - en kjempetabbe - hvis man pga en f

diagnose ikke stiller krav eller setter grenser.

Så svaret må bli at grensene må være de samme for barn med/ uten diagnose, rent bortsett fra i de tilfellene sykdommens art gjør at barnet ikke har samme muligheten som andre.

Jeg hører på utalelsen din hvor ufattelig dårlig peiling du har på utfordringer foreldrene til disse barna stilles over. Jeg vet ikke om du vet, at det finnes en del barn med ha, som blir fosterhjemsplasserte pga atferd? Eller som i hjemmet kan ha 1-2 offentlige ansatte for å bistå familien? Ytterpunktetene på disse barna er SÅ stor at det er umulig å forestille seg forskjellene. Noen barn med ha, kan du knaps merke er noe med.

Så jeg lurer fælt på hvordan du skulle løse verden med "hardt mot hard", jeg er overbevist at annen kometanse enn det er nødvendig for å kunne møte disse barna på en verdig måte. Å bli sint på, kjefte, gi husarest, konsekvenser m.m er fånyttige tips, helt ubrukelig spør du meg.

[sammfunnskritiker]

Hva når barna ikke "for lov til å oppføre seg på den måten", men gjør det alikevel?

7-åringen min gjør det.

Jeg tror mye kan forebygges med å finne en måte å kommunisere med barna på. Enten det er adhd , asberger eller tourette. Ellers så sverger jeg personlig til mine kommunikasjonsferdigheter og opplæringsprogrammer, f. eks "de utrolige årene".

[sammfunnskritiker]

Dette barnet gjorde egentlig ikke annet enn ikke å ville gå og mora var temmelig tafatt, men det er jo mulig hun ikke ville lage noen sene da.

"Nå må du komme da, XXX, kom daaaa..." med pusestemme gang på gang liksom, uten at ungen reagerte nevneverdig. Jeg hadde tatt ungen under armen og gått forlengst.

Men du er inne på det jeg egentlig lurte på - om dette var et bokstavbarn, ville det da skape store traumer (for å sette det på spissen!) om mora bare hadde tatt med seg ungen og ikke latt ungen få styre det hele totalt?

jeg tror bokastvbarna får så mye kjeft og koreks at det skaper ikke mer traumer, enn de nederlagene det til enhver tid opplever. Hvor mange krav tror du disse barna, ikke greier å imøtekomme av ulike årsaker?

[sammfunnskritiker]

Desverre er det en del foreldre som gir opp når diagnosen blir satt og bruker diagnosen som en unnskyldning.

Jeg bruker si at diagnosen er ingen unnskyldning men en forklaring.

Uansett må man være forsiktig med å dømme, mine to er veldig ulik. Der den ene får raserianfall vil den andre gjøre som jeg sier, så jeg må tilpasse min tilnærming til personligheten. Å trigge et raserianfall på en offentlig plass bare for å vise omverdenen at man forsøker å oppdra er ikke lurt hvis man ved å overse f.eks. banning kan få en vellykket tur til f.eks. butikken - vellykket sammenlignet med forige gang når barnet klatret i hyllene og rev ned godteristativ.... f.eks.

Generelt synes jeg folk er altfor flink til å oppdra andres barn.

"Generelt synes jeg folk er altfor flink til å oppdra andres barn", denne har jeg lyst å ta med meg videre. Jeg syns det var et strålende utsag og jeg er veldig veldig enig med deg.

[sammfunnskritiker]

Tror det beste er faste grenser, uansett diagnose.

Barn er/kan være ganske utspekulerte og utnytte enhver situasjon. Jeg hadde aldri gitt etter, og tatt barnet ut av butikken.

Helt enig med deg, altså!

Jeg hadde ville vurdert hendelse konkret, om jeg tok med meg barnet ut eller ikke. Om det hadde veltet tre hyller, to reoler, og danset på kjøttdisen, da hadde jeg nok gjor de grepene som var nødvendig for å få barnet med meg ut.

[double]

Enkelte voksne er tannløse i forhold til sine barn. Akkurat som de tror de gjør barna sine vondt hvis de setter grenser eller stiller krav til dem.

Men i skolen og samfunnet forøvrig _blir_ det stilt krav, diagnose eller ikke.

Derfor er det em tabbe - en kjempetabbe - hvis man pga en f

diagnose ikke stiller krav eller setter grenser.

Så svaret må bli at grensene må være de samme for barn med/ uten diagnose, rent bortsett fra i de tilfellene sykdommens art gjør at barnet ikke har samme muligheten som andre.

"Men i skolen og samfunnet forøvrig _blir_ det stilt krav, diagnose eller ikke.

Derfor er det em tabbe - en kjempetabbe - hvis man pga en f diagnose ikke stiller krav eller setter grenser."

Jeg har et barn med AS/ADHD og har alltid satt grenser og stilt krav, også i alle årene som gikk før vi endelig fikk diagnosen satt. Det er bare at de kravene/grensene mitt barn har trengt (og kunnet forstå og holde) ikke har samsvart med kravene fra skole og samfunnet ellers.

Det er mye mitt barn aldri vil klare å tilpasse seg, og på disse områdene er det faktisk de rundt som må tilpasse seg henne. Selv om alle egentlig har visst at det var sånn, har ingen vært villige til å gjøre noe med dette før hun hadde fått en diagnose. For hun kunne ikke forskjellsbehandles.

[double]

Dette kanskje kan gi et svar:

"Vi kommer ofte i klemme mellom hvordan omgivelsene forventer at vi skal reagere og hvordan vi bør reagere for å nå inn til Thor. Når han for eksempel blir rasende i en butikk, forventer omgivelsene at vi skal «sette ungen på plass». Men gjør vi det, forstår ikke Thor poenget. Vi må snakke om hendelsen i ro og mak etterpå, forteller Arne. – Dermed tror de rundt oss at vi ikke reagerer på en uakseptabel atferd, og konkluderer kanskje med at vi er fullstendig udugelige som foreldre. Men vi har lært

oss til å la folk tro det de vil."

Dette er hentet fra et blad som heter Bulletin (Foreldre for barn), fra et intervju med foreldrene til en gutt med Asperger syndrom.