Oppfølging knips dask

[Gjest Anonym for anledningen]

Ikke overraskende skriver de fleste at knips og dask er uakseptabel oppdragelsesmetode. Jeg er enig i dette, og har ikke dasket eller knipset barna noen gang. Men et par ganger har jeg nok blitt akkurat så sint at jeg har tatt tak i dem i armene og løftet dem opp /unna på et eller annet vis, og at de har sagt at det gjorde vondt i armen. Blir usikker på om det virkelig har gjort vondt (at jeg feilvurderer min egen kraft eller situasjonen) eller om det er slikt de sier for å lede fokus over på annet (ubehagelig å bli løftet/tatt i armen, og fokus på det fremfor årsaken til at jeg reagerte, som er deres dårlige adferd). Jeg er vel normalt en varm og tilstedeværende mor, men har nok dessverre temperament når det topper seg. Og jeg er livredd for å gjøre noe som barna selv opplever som fysisk avstraffelse!

Har dere opplevd dette, og hva tenker dere?

[hidi, the scorpion]

For meg er et knips på fingrene ikke barnemishandling. Barnet skjønner poenget. Et lite dask på bleiestumpen helt ufarlig.

Det skal ikke gjøre vondt, men man får ønsket oppmerksomhet fra barnet.

For meg så var det uproblematisk, og barnet gråt aldri.

Synes det er store vesensforskjeller her.

Å dra barn i armene, synes jeg er verre. Det kan føles ydmykende for ungen.

Jeg har brukt å telle til ti, slik at jeg blir roligere, og heller pratet alvorlig med barnet.

Har aldri slått mine, men tatt på en streng maske, og det har hjulpet meg.

Vi er bare mennesker og vi feiler, men det er viktig å tenke seg om.

[Gjest Anonym for anledningen]

For meg er et knips på fingrene ikke barnemishandling. Barnet skjønner poenget. Et lite dask på bleiestumpen helt ufarlig.

Det skal ikke gjøre vondt, men man får ønsket oppmerksomhet fra barnet.

For meg så var det uproblematisk, og barnet gråt aldri.

Synes det er store vesensforskjeller her.

Å dra barn i armene, synes jeg er verre. Det kan føles ydmykende for ungen.

Jeg har brukt å telle til ti, slik at jeg blir roligere, og heller pratet alvorlig med barnet.

Har aldri slått mine, men tatt på en streng maske, og det har hjulpet meg.

Vi er bare mennesker og vi feiler, men det er viktig å tenke seg om.

Hva mener du med å dra? Jeg mener å løfte dem opp fordi de må ut av en situasjon eller noe.

[hidi, the scorpion]

Hva mener du med å dra? Jeg mener å løfte dem opp fordi de må ut av en situasjon eller noe.

Løfte er helt i orden!

[Gjest signaturelia]

For meg er et knips på fingrene ikke barnemishandling. Barnet skjønner poenget. Et lite dask på bleiestumpen helt ufarlig.

Det skal ikke gjøre vondt, men man får ønsket oppmerksomhet fra barnet.

For meg så var det uproblematisk, og barnet gråt aldri.

Synes det er store vesensforskjeller her.

Å dra barn i armene, synes jeg er verre. Det kan føles ydmykende for ungen.

Jeg har brukt å telle til ti, slik at jeg blir roligere, og heller pratet alvorlig med barnet.

Har aldri slått mine, men tatt på en streng maske, og det har hjulpet meg.

Vi er bare mennesker og vi feiler, men det er viktig å tenke seg om.

Hadde du knipset en voksen på fingrene da? Eller dasket en voksen på stumpen?

[Gjest girasol]

Hei! Jeg er på INGEN måte for noen som helst fysisk eller psykisk avstraffing av barn eller andre mennesker for den saks skyld!... Men av og til blir jeg helt matt av norske foreldre!... Det virker som om enkelte tror at bare vi tar på ungene våre vil de få sår på kropp og sjel som aldri vil heles... Jeg tror ikke noe på det! Og det er veldig viktig for meg å poengtere at mennesker er forskjellige! Foreldre er forskjellige og barn er forskjellige! Mennesker over hele verden oppdrar barna sine på forskjellige måter, og i noen kulturer er det vanligere med et hissigere temperament enn i andre kulturer. Ingen skal SLÅ , eller for å gjennta meg selv fra starten her, eller bruke fysisk eller psykisk avstraffelse fordi man kan skylde på et hissigere temperament, men om man er litt bråere og hissigere i en familie tror jeg neppe ungene der tar mer skade av det enn unger som vokser opp under helt rolige omstendigheter uten brå bevegelser av noe slag. Faktisk tror jeg barn som aldri får oppleve temperament hjemme blir langt reddere for det temperamentet de da finner utenfor sin egen familie (det er uunngåelig at de opplever det i ny og ne) enn de som er vant til litt høye stemmer, brå bevegelser osv. De takler ting på en helt annen måte, de er mer robuste kan en si.

Det er sikkert mange som er uenige med meg, men det må de nå bare være, så lenge vi kan diskutere sammen på en ordentelig måte.

Hilsen

[hidi, the scorpion]

Hadde du knipset en voksen på fingrene da? Eller dasket en voksen på stumpen?

Kunne jeg fint finne på! Det er snakk om om et lite knips, og jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne at det er barnemishandling...

[Gjest Jente31]

Hei! Fikk litt lyst til å skrive her jeg, om min erfaring i dette..

Jeg tenker at man ikke skal slå barn når de gjør noe galt. De lærer da at vold er en løsning å takle problemer på. Og det er det jo ikke.. .

Jeg har en datter (8)som er veldig utagerende. Hun kan virkelig erte på seg gråstein, og skal utredes hos BUP for dette. Så kansje blir det litt spesielt pga hennes adferd, noe altså BUP skal finne utav.

Men kansje vil det vise seg at dattern min bærer preg av å ha blitt kritisert og slått flere ganger. For det viser seg at hun bærer på mye sinne og frustrasjon og er sliten.

Jeg har også en sønn som slår når noe går han i mot. Og han er ellers veldig rolig av seg.. Ikke den utagerende typen.

(Vi får nå hjelp til barna.. Mannen min får også hjelp for sitt sinne. Men det er jo ikke sikkert at vi blir en familie igjen, for det).

[Klara Q]

For meg er et knips på fingrene ikke barnemishandling. Barnet skjønner poenget. Et lite dask på bleiestumpen helt ufarlig.

Det skal ikke gjøre vondt, men man får ønsket oppmerksomhet fra barnet.

For meg så var det uproblematisk, og barnet gråt aldri.

Synes det er store vesensforskjeller her.

Å dra barn i armene, synes jeg er verre. Det kan føles ydmykende for ungen.

Jeg har brukt å telle til ti, slik at jeg blir roligere, og heller pratet alvorlig med barnet.

Har aldri slått mine, men tatt på en streng maske, og det har hjulpet meg.

Vi er bare mennesker og vi feiler, men det er viktig å tenke seg om.

Et lite dask på bleiestumpen? Om det er noen som ikke skal daskes, så er det vel barn som er så små at de fremdeles bruker bleie!

Ikke at jeg synes noen andre skal daskes heller. Jeg har ved noen få anledninger blitt revet i håret, tatt hardt i armen og fått ris på røven som barn. Gjett hvilken sort jeg opplevde som mest ydmykende og fornedrende?

[Åsemor]

For meg er et knips på fingrene ikke barnemishandling. Barnet skjønner poenget. Et lite dask på bleiestumpen helt ufarlig.

Det skal ikke gjøre vondt, men man får ønsket oppmerksomhet fra barnet.

For meg så var det uproblematisk, og barnet gråt aldri.

Synes det er store vesensforskjeller her.

Å dra barn i armene, synes jeg er verre. Det kan føles ydmykende for ungen.

Jeg har brukt å telle til ti, slik at jeg blir roligere, og heller pratet alvorlig med barnet.

Har aldri slått mine, men tatt på en streng maske, og det har hjulpet meg.

Vi er bare mennesker og vi feiler, men det er viktig å tenke seg om.

Å dra barn i armen, f.eks bort fra en varm ovn, skal være ydmykende, mens dask på rompa IKKE er det? *sjokkert*

[Åsemor]

Jeg har også dratt i armen så hun har fått vondt, fordi jeg har sett det som viktig å få henne unna en situasjon. Da sier jeg til henne, selv om hun ikke alltid skjønner alt jeg sier "unnskyld, det var ikke meningen at du skulle få vondt, det var ikke det jeg ville. Men du skjønner at du kan ikke få lov til å ta på ovnen når den er på, det er mye vondere og jeg var nødt til å hjelpe deg bort fra den."

[hidi, the scorpion]

Å dra barn i armen, f.eks bort fra en varm ovn, skal være ydmykende, mens dask på rompa IKKE er det? *sjokkert*

Visste det ville komme reaksjoner. men jeg står for det jeg har gjort. For 23 år siden var det ikke et tema overhodet...Å overse barn er mye verre i mine øyne.

*sorry*

[hidi, the scorpion]

Et lite dask på bleiestumpen? Om det er noen som ikke skal daskes, så er det vel barn som er så små at de fremdeles bruker bleie!

Ikke at jeg synes noen andre skal daskes heller. Jeg har ved noen få anledninger blitt revet i håret, tatt hardt i armen og fått ris på røven som barn. Gjett hvilken sort jeg opplevde som mest ydmykende og fornedrende?

Dasken på stumpen?

For 23 år siden var tidene litt annerledes. Slo ikke, men et lett dask på bleiestumpen. Jeg angrer ikke heller.

*sorry*

[Speak]

Dessverre (eller heldigvis) er vi ikke perfekte.

Jeg bruker ikke knips/dask til avstaffelse, men jeg kan godt ta tak i henne og holde henne fast mens jeg snakker.

Det synes jeg kan være effetivt i grovere tilfeller.

Da holder jeg henne fast, går ned på kne så vi går god øyekontakt og snakker stengt. Tror nok at det som gjør mest vondt er den strenge stemme og det "intime" forholdet.

Ho blir oftest veldig lei seg, men husker dette veldig godt etterpå.

Men nå har ho blitt stor. (7 år) så det er veldig sjeldent jeg må ta i harde tak.

[Åsemor]

Visste det ville komme reaksjoner. men jeg står for det jeg har gjort. For 23 år siden var det ikke et tema overhodet...Å overse barn er mye verre i mine øyne.

*sorry*

Jeg er enig i at det er ille å overse barna, og at det kan bli svært traumatisk for de, men jeg er ikke enig i at all oppmerksomhet er positiv oppmerksomhet.

[Lillemus]

Jeg er enig i at det er ille å overse barna, og at det kan bli svært traumatisk for de, men jeg er ikke enig i at all oppmerksomhet er positiv oppmerksomhet.

For unger som er vant til å bli oversett er det dessverre sånn at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet. Selv om de blir dengt så blir de i alle fall sett...

Har du ikke hørt Åges Ramp? "Ja, pryl oss og dæng oss, men vis at dokk bryr dokk litt om oss!"

[Åsemor]

For unger som er vant til å bli oversett er det dessverre sånn at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet. Selv om de blir dengt så blir de i alle fall sett...

Har du ikke hørt Åges Ramp? "Ja, pryl oss og dæng oss, men vis at dokk bryr dokk litt om oss!"

Jeg velger å se barnet og la være å slå jeg da.

[Åsemor]

For unger som er vant til å bli oversett er det dessverre sånn at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet. Selv om de blir dengt så blir de i alle fall sett...

Har du ikke hørt Åges Ramp? "Ja, pryl oss og dæng oss, men vis at dokk bryr dokk litt om oss!"

Men altså, det kommer an på hva slags overse hun mener da. Om det gjelder å overse at jenta mi tegner på bordet eller knipse henne på fingrene, så er jeg overhodet ikke enig i at det er bedre å knipse altså. Men om hun aldri fikk oppmerksomhet i det hele tatt, er det sikkert godt å bli "sett" selv om det er pga de negative tingene.

Huff, vondt å tenke på at barn faktisk har det sånn.

[Gjest GA]

Det har hendt meg også, at jeg fysisk har tatt tak i dem for å få dem til å høre.

Jeg tror det viktigste er å be om unnskyldning hvis jeg har trått over streken.

[Mrs. Wallace]

Dasken på stumpen?

For 23 år siden var tidene litt annerledes. Slo ikke, men et lett dask på bleiestumpen. Jeg angrer ikke heller.

*sorry*

Det er mer enn 23 år siden jeg var liten, og jeg husker fremdeles den ENE gangen jeg fikk en dask på stumpen etter å ha vært usedvanlig masete og vanskelig. Den følelsen av avmakt og ydmykelse glemmer man ikke så lett.