Oppfølging knips dask

[Gjest Anonym for anledningen]

Jeg har aldri knipset,klapset, dasket og opplevde det aldri selv heller.

Jeg har tatt hardt i skuldra til sønnen min for å hindre han i å springe ut i veien,det har skjedd engang og det var en ren reflekshandling.den dårligesamvittigheten min i dette tilfellet gårpå atjeg ikke passet på nok slik at jeg hadde sluppet å bruke "nødmakt".

Barna mine er svært aktive, de er nyskjerrige og prøver seg på det meste. Jeg har sagt nei en milliongangersnart, jeg har løftet bort barn noen tusen ganger og forklart og forklart og forklart.

Jeg har aldri sett noen grunn til å bruke fysisk makt i oppdragelsen, og ellers prøver jeg å være forutseende og være i forkant slik at vi unngår "nødbruk" av fysisk makt.

Men det er en hav av forskjell på det som skjer som en refleks og det som skjer som en bevisst handling.

Så hardt at du får blåmerke er da virkelig altfor hardt! Hvordan tenker du om det i ettertid!?

[birdie]

For å si det veldig enkelt. Å dra (av og til hardt) i armen er for å forsvare barnet. Å daske/knipse er å angripe det.

Enig med du - å dra vekk en unge fra noe er en reflekshandling, og noe jeg ville ha kunnet gjort med et voksent menneske også. Å knipse for å unngå at noen skal skade seg (!) hadde jeg aldri funnet på, selv i "refleks".

[cecily]

Ingen normale foreldre går bevisst inn for å ydmyke sine barn! Ærlig talt, så er det forskjell når du sitter ved siden av barnet ditt og sier "NEI! Det må du ikke gjøre for det er farlig" To ganger for deretter å gi et forsiktig knips på lanken...

Hvis dere ikke forstår forskjellen, så skjønner jeg godt hvorfor så mange barn ikke eier oppdragelse, og stadig utsetter seg for farlige situasjoner!

Det er stor forskjell på en susende ørefik, og et lite dask på lanken....

I mine øyne er det ikke det. Jeg husker også at jeg har fått en eller to dasker på hånden, og ydmykelsen var ikke mindre da.

Jeg skjønte ikke hvorfor foreldrene mine gjorde slikt mot meg, og jeg husker jeg ble skikkelig flau og lei meg.

Det skjedde ikke ofte, men jeg husker absolutt at det har skjedd. Jeg syns det var helt grusomt, selv om det ikke direkte var fysisk vondt.

Jeg skal aldri, aldri gjøre noe slikt mot mitt barn.

[Rhea Silvia]

Så hardt at du får blåmerke er da virkelig altfor hardt! Hvordan tenker du om det i ettertid!?

At det var ille.

Men han er et barn som får lett blåmerker...Det var en ren refleks. Han var på vei ut i veien, foran en bil. Jeg bare langa ut ei hånd og greip fast i skuldra hans. Hadde han hatt mer klær på seg hadde det sikkert ikke blitt merke.

Det jeg har dårlig samvittighet for i dette tilfelelt var at jeg ikke passet på FØR han skulle til å springe, slik at jeg hadde sluppet å ta tak i han på den måten.

Men når jeg ikke gjorde det, så hadde jeg ikke tid til å vurdere styrken eller noe. Det var det eller at han ble truffet av en bil.

Og derfor ville jeg trolig ha gjort det samme igjen om jeg måtte, selv om jeg mener det er viktigere å passe på før det kommer så langt.

Men jeg har sett et barn fyke igjennom luften etter å ha blitt påkjørt av en bil, sett barnet treffe asfalten og... ( hver eneste detalj er sylskarpt i minnet selv etter over 30 år)

Derfor kommer jeg til å ta et barn, mitt eller andres, hardt i armen, skulderen eller hvor det nå måtte være for å hindre at det skjer i igjen. OG får barnet blåmerker, så er det tross alt bedre.

Jeg troi forresten barnet mitt ikke lærte noe særlig av akkurat dette,jeg tror nok heller alvorssamtalen vi tok etterpå ga mer virkning.