Beundrer dere alenemødre!

[double]

Altså: ikke misforstå meg. Mange gjør en kjempegod jobb i situasjoner de ikke så for seg, og godt er det.

Men det skulle bare mangle.

Atene:

"Men jeg tror likevel det kommer som en overraskelse på de aller fleste hva det faktisk innebærer å få et barn, og å ha ansvaret for det. Selv om man er to."

Det tror jeg også, og det ser jeg gang på gang.

Men det sier litt om hvor utrolig naive veldig mange er.

I min verden er det ikke noe "det skulle bare mangle" som du skriver. Her er det "enten eller". Enten kan jeg ta vare på ungene mine eller så må noen andre gjøre det for meg.

At noen andre skal gjøre det for meg er ikke noe alternativ, så jeg har offret alt jeg kan og i tillegg mye av det jeg ikke kan, for å kunne ta vare på ungene mine selv.

Det er ikke enkelt for andre å forstå hvor mye jeg egentlig har gått igjennom og hvor mye jeg har offret for ungenes skyld. Jeg har aldri hatt noe behov for å få skryt på noen måte, heller ikke medfølelse eller sympati. Jeg har aldri hatt den type behov, hos meg eksisterer kun behov for forståelse.

Jeg har tre barn med tre forskjellige fedre og har aldri hatt noen far som har stilt opp for ungene. Dette er noe jeg har måttet gå rundt og skjemmes over og holde for meg selv. De gangene jeg har nevnt dette har jeg alltid fått passet mitt påskrevet.

Jeg har aldri hatt den samme muligheten som andre mødre til å kunne klage over at det kan være slitsomt med ungene. Hvis mine mål på hva som er slitsomt skulle vært lik andre mødres, så hadde jeg klaget hver dag.

Om en alenemor klager over at det går galt med en frihelg, fordi faren plutselig ikke kan ha ungen/ungene den helgen, så evner jeg ikke å forstå problemet. Jeg vet ikke hva en frihelg er, dermed kan jeg hverken savne det eller vite hva jeg har gått glipp av.

Og hvorfor klager de egentlig? Burde de ikke heller være takknemlige for å få ekstra tid med barna sine? Jeg er ihvertfall utrolig takknemlig over å kunne ha barna mine selv. Det er ikke en ting i verden som er viktigere for meg. Det er tross alt for dem jeg har ofret mine egne grunnleggende behov.

Jeg er ingen supermamma, er på ingen måter perfekt og vet jeg har gjort mye galt, men jeg er heller ingen vanlig alenemor.

De problemene jeg har slitt med har jeg aldri kunnet si til noen, for jeg har vært redd for å bli sett på på en måte jeg ikke liker. Jeg har heller aldri selv visst hvorfor jeg er så anderledes enn andre mødre og alenemødre.

Jeg vet nå at min verden er anderledes fordi jeg er autist. Og nå vet jeg også at mange mener sånne som meg aldri skulle fått barn. Tar jeg ikke helt feil så har også Nils Håvard Dahl den meningen, men samtidig er han kanskje det eneste menneske her inne som kan forstå hvor mye jeg har slitt og hvor mye jeg har ofret for ungene.

Ja, jeg vet det er mye jeg aldri kan lære barna mine, men det er også mye andre aldri har kunnet lære meg. Det minste barnet mitt er såkalt neurotypisk, de andre to er som meg og må lære mye på samme måte som meg selv.

De tingene jeg ikke er istand til å lære dem, vil de likevel ikke kunne lære. Det minste barnet mitt er sosial og lærer disse tingene gjennom samvær/samhandling med andre mennesker.

Jeg skriver dette for å få frem at verden ikke er svart/hvit, det finnes mange nyanser. Det har aldri vært noen selvfølge at jeg skulle klare å ta vare på barna mine. Det er ikke noe "det skulle bare mangle" som du skriver. Jeg er heller ikke naiv.

Dette innlegget kunne jeg egentlig laget som en egen tråd, men det vil jeg ikke. Jeg har ikke noe personlig ønske om oppmerksomhet, og det er derfor tryggere å legge det som et svar til noen.

Og bare for å være sikker på at det er helt klart; jeg er et menneske uten behov for medfølelse, trøst eller andre følelsesrelaterte reaksjoner. Forståelse er en helt annen ting, for det gjør meg istand til å kunne kommunisere med andre mennesker.

Jeg vet det finnes andre enn meg som ikke er A4, og som sliter mye, men aldri klager. Derfor vises vi heller ikke.

[double]

Det er jo helt klart mye enklere å være alene med unger som er fra 4 år og oppover enn med f.eks. en baby og en bleieunge da. Mine var 3 og 5 da vi skilte lag og det har gått greit, hadde noe trøbbel med eldstemann det første året før han slo seg helt til ro med situasjonen, men siden har det gått veldig bra.

Og siden både mor og far har det mye bedre etter bruddet så smitter jo det over på ungene også. )

Jeg er ikke enig med deg Lillemus. Det er enklest med babyer. De roter ikke, de har ikke egne meninger, de stikker ikke av og du trenger ikke være bekymret for alt som kan skje når de er ute av huset.

[Gjest Wita]

I min verden er det ikke noe "det skulle bare mangle" som du skriver. Her er det "enten eller". Enten kan jeg ta vare på ungene mine eller så må noen andre gjøre det for meg.

At noen andre skal gjøre det for meg er ikke noe alternativ, så jeg har offret alt jeg kan og i tillegg mye av det jeg ikke kan, for å kunne ta vare på ungene mine selv.

Det er ikke enkelt for andre å forstå hvor mye jeg egentlig har gått igjennom og hvor mye jeg har offret for ungenes skyld. Jeg har aldri hatt noe behov for å få skryt på noen måte, heller ikke medfølelse eller sympati. Jeg har aldri hatt den type behov, hos meg eksisterer kun behov for forståelse.

Jeg har tre barn med tre forskjellige fedre og har aldri hatt noen far som har stilt opp for ungene. Dette er noe jeg har måttet gå rundt og skjemmes over og holde for meg selv. De gangene jeg har nevnt dette har jeg alltid fått passet mitt påskrevet.

Jeg har aldri hatt den samme muligheten som andre mødre til å kunne klage over at det kan være slitsomt med ungene. Hvis mine mål på hva som er slitsomt skulle vært lik andre mødres, så hadde jeg klaget hver dag.

Om en alenemor klager over at det går galt med en frihelg, fordi faren plutselig ikke kan ha ungen/ungene den helgen, så evner jeg ikke å forstå problemet. Jeg vet ikke hva en frihelg er, dermed kan jeg hverken savne det eller vite hva jeg har gått glipp av.

Og hvorfor klager de egentlig? Burde de ikke heller være takknemlige for å få ekstra tid med barna sine? Jeg er ihvertfall utrolig takknemlig over å kunne ha barna mine selv. Det er ikke en ting i verden som er viktigere for meg. Det er tross alt for dem jeg har ofret mine egne grunnleggende behov.

Jeg er ingen supermamma, er på ingen måter perfekt og vet jeg har gjort mye galt, men jeg er heller ingen vanlig alenemor.

De problemene jeg har slitt med har jeg aldri kunnet si til noen, for jeg har vært redd for å bli sett på på en måte jeg ikke liker. Jeg har heller aldri selv visst hvorfor jeg er så anderledes enn andre mødre og alenemødre.

Jeg vet nå at min verden er anderledes fordi jeg er autist. Og nå vet jeg også at mange mener sånne som meg aldri skulle fått barn. Tar jeg ikke helt feil så har også Nils Håvard Dahl den meningen, men samtidig er han kanskje det eneste menneske her inne som kan forstå hvor mye jeg har slitt og hvor mye jeg har ofret for ungene.

Ja, jeg vet det er mye jeg aldri kan lære barna mine, men det er også mye andre aldri har kunnet lære meg. Det minste barnet mitt er såkalt neurotypisk, de andre to er som meg og må lære mye på samme måte som meg selv.

De tingene jeg ikke er istand til å lære dem, vil de likevel ikke kunne lære. Det minste barnet mitt er sosial og lærer disse tingene gjennom samvær/samhandling med andre mennesker.

Jeg skriver dette for å få frem at verden ikke er svart/hvit, det finnes mange nyanser. Det har aldri vært noen selvfølge at jeg skulle klare å ta vare på barna mine. Det er ikke noe "det skulle bare mangle" som du skriver. Jeg er heller ikke naiv.

Dette innlegget kunne jeg egentlig laget som en egen tråd, men det vil jeg ikke. Jeg har ikke noe personlig ønske om oppmerksomhet, og det er derfor tryggere å legge det som et svar til noen.

Og bare for å være sikker på at det er helt klart; jeg er et menneske uten behov for medfølelse, trøst eller andre følelsesrelaterte reaksjoner. Forståelse er en helt annen ting, for det gjør meg istand til å kunne kommunisere med andre mennesker.

Jeg vet det finnes andre enn meg som ikke er A4, og som sliter mye, men aldri klager. Derfor vises vi heller ikke.

Selvsagt har du også behov for medfølelse og trøst. Alle har det.

Og i tillegg vi jeg si at sånne som deg beundrer jeg og fy flate!, så uheldig du har vært i valg av fedre til dine barn.

[Lillemus]

Jeg er ikke enig med deg Lillemus. Det er enklest med babyer. De roter ikke, de har ikke egne meninger, de stikker ikke av og du trenger ikke være bekymret for alt som kan skje når de er ute av huset.

Men når du har en baby blir du jo helt alene om alt av bleieskift, mating og nattevåk da.

[double]

Selvsagt har du også behov for medfølelse og trøst. Alle har det.

Og i tillegg vi jeg si at sånne som deg beundrer jeg og fy flate!, så uheldig du har vært i valg av fedre til dine barn.

Nei, jeg mener det helt seriøst. Jeg har ikke behov for sånne ting som medfølelse og trøst. Dette er aldri noe jeg er ute etter. Når jeg forteller noe er det rent informativt, men jeg bruker alltid meg selv som eksempel. Derfor kan det virke personlig også, uten at det er min hensikt.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal ta imot medfølelse eller trøst. Det oppleves veldig ubehagelig og jeg responderer ikke på det. For jeg vet ikke hvordan.

Jeg har også tenkt som deg, at jeg har vært uheldig med fedrene til barna mine. Ja, faktisk med alle forhold jeg har hatt. Det kan sikkert være en delvis sannhet i det, men den største feilen ligger nok hos meg.

Jeg er som sagt autist og min måte å se verden på er noe anderledes enn for folk flest. Andre ser på meg som pedantisk, mens jeg selv mener det er alle de andre som er for lite nøye på detaljer og små viktige ting.

Sånn er det nok med alle forholdene jeg har vært i (eller prøvd meg på) også. Det har vært alvorlige feil med dem alle, som jeg ikke kunne akseptere eller leve med. Men egentlig er det meg problemet ligger hos.

Selv om jeg har en enorm selvinnsikt er jeg ikke istand til å endre meg, men kun forstå meg selv og mine handlinger.

[double]

Men når du har en baby blir du jo helt alene om alt av bleieskift, mating og nattevåk da.

"Men når du har en baby blir du jo helt alene om alt av bleieskift, mating og nattevåk da."

Ja, men når du er alene om sånne ting, blir du fysisk sliten. Det er mye enklere å takle og reparere enn psykisk slitenhet.

Når barna er større blir det mindre av det fysiske og mer av det psykiske.

Når det gjelder det du nevner om stell og pass av baby, så er det større fare for psykisk slitenhet hvis en har en partner som ikke hjelper til.

(selvsagt rent teoretisk sett og veldig generelt, og litt egen erfaring)

[Gjest Wita]

Nei, jeg mener det helt seriøst. Jeg har ikke behov for sånne ting som medfølelse og trøst. Dette er aldri noe jeg er ute etter. Når jeg forteller noe er det rent informativt, men jeg bruker alltid meg selv som eksempel. Derfor kan det virke personlig også, uten at det er min hensikt.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal ta imot medfølelse eller trøst. Det oppleves veldig ubehagelig og jeg responderer ikke på det. For jeg vet ikke hvordan.

Jeg har også tenkt som deg, at jeg har vært uheldig med fedrene til barna mine. Ja, faktisk med alle forhold jeg har hatt. Det kan sikkert være en delvis sannhet i det, men den største feilen ligger nok hos meg.

Jeg er som sagt autist og min måte å se verden på er noe anderledes enn for folk flest. Andre ser på meg som pedantisk, mens jeg selv mener det er alle de andre som er for lite nøye på detaljer og små viktige ting.

Sånn er det nok med alle forholdene jeg har vært i (eller prøvd meg på) også. Det har vært alvorlige feil med dem alle, som jeg ikke kunne akseptere eller leve med. Men egentlig er det meg problemet ligger hos.

Selv om jeg har en enorm selvinnsikt er jeg ikke istand til å endre meg, men kun forstå meg selv og mine handlinger.

Jeg har ikke helt forstått hva en autist er jeg, tror jeg. Ihvertfall ikke når du sier at DU er det.

[Gjest Amazing Mom]

Jeg ble enke for noen år siden og dermed alenemor for fire barn. At jeg klarer å ta meg av mine barn, er ingenting å beundre. Jeg er deres mor og gjør selvfølgelig mitt aller ytterste for at de skal ha det bra.

Jeg blir bare irritert når folk forteller at det er så fantastisk at jeg klarer meg alene med ungeflokken min. Selvfølgelig gjør jeg det - har jeg noe valg?

[double]

Jeg har ikke helt forstått hva en autist er jeg, tror jeg. Ihvertfall ikke når du sier at DU er det.

Hvorfor skjønner du det ikke når jeg skriver jeg er autist?

Er det fordi du forbinder ordet med f.eks Rainman?

[keinstein]

Det der tror jeg på faktisk.

Når mannen min er ute og reiser sånn som nå, er det jo så lett å holde orden i huset, selv med 3 barn til stede.

Klarer du deg uten bil?

[Gjest Wita]

Hvorfor skjønner du det ikke når jeg skriver jeg er autist?

Er det fordi du forbinder ordet med f.eks Rainman?

Nei, jeg kjente jeg vet bare om et barn og en ungdom som er autister.

Jeg vet ikke om noen voksne, men jeg har levd i den villfarelse at autister ikke ville ha greid å forfatte et innlegg som ditt.

Jeg vet for lite rett og slett. Jeg har skjønt at det er forskjellige grader av autisme,men ikke at en autist kan virke så oppegående som deg.

Håper jeg ikke støter noen nå.

[Gjest Wita]

Klarer du deg uten bil?

Det står 3 biler til min disposjon utenfor her. Vår bil, min bil og en bil vi ikke har fått solgt enda:)

[Liliaceae]

Jeg angrer på at jeg klaget over at vi så så lite til han. Han kunne holdt seg på kontoret:)

Slik det er nå må jeg høre på så mange kjedelige foretningsamtaler. Snakker i telefonen hele tiden og vi må være musestille.

Sånn har vi det også. Synes det går helt greit, jeg.

Deilig med slike hjemmekontordager. Blir ikke så stress om morgenene/ettermiddagene.

Så får vi heller tåle at han tar noen telefoner i vår "fritid", dvs. etter kl. 16/17...

Men, ja det blir en del rot ut av det *sukk*

[double]

Nei, jeg kjente jeg vet bare om et barn og en ungdom som er autister.

Jeg vet ikke om noen voksne, men jeg har levd i den villfarelse at autister ikke ville ha greid å forfatte et innlegg som ditt.

Jeg vet for lite rett og slett. Jeg har skjønt at det er forskjellige grader av autisme,men ikke at en autist kan virke så oppegående som deg.

Håper jeg ikke støter noen nå.

Da skjønner jeg hva du mener.

Jeg sliter med muntlig kommunikasjon, men har ingen problemer med å gjøre meg forstått skriftlig, noe som er vanlig for høytfungerende autister/aspergere.

[keinstein]

Det står 3 biler til min disposjon utenfor her. Vår bil, min bil og en bil vi ikke har fått solgt enda:)

Hvis du ikke hadde bil, ville du sagt det samme?

La oss si at du brukte to timer om dagen på å handle og gå fram og tilbake. Minsten og nr 2 måtte være med. Klesvasken tok 3 timer hver dag for hånd. Middag tar to timer.

I tillegg tok det dobbelt så langt tid å kle barn av og på barn.

[Gjest Wita]

Sånn har vi det også. Synes det går helt greit, jeg.

Deilig med slike hjemmekontordager. Blir ikke så stress om morgenene/ettermiddagene.

Så får vi heller tåle at han tar noen telefoner i vår "fritid", dvs. etter kl. 16/17...

Men, ja det blir en del rot ut av det *sukk*

Vel, han er ute av huset kl.6 om morgenen da og hjemme igjen i 18-19.tiden. Det er da han starter opp med sin jobb nr.2 frem til han legger seg. Det er nok jeg som tar meg av morgenrushet.

Her snakker vi om en skikkelig arbeidsnarkoman, skjønner du.

Nå er han på ferie.

Det er enten jobb eller ferie.

Ja ja.

[Gjest Wita]

Hvis du ikke hadde bil, ville du sagt det samme?

La oss si at du brukte to timer om dagen på å handle og gå fram og tilbake. Minsten og nr 2 måtte være med. Klesvasken tok 3 timer hver dag for hånd. Middag tar to timer.

I tillegg tok det dobbelt så langt tid å kle barn av og på barn.

Jeg skjønner hva du vil frem til.

Men sannheten er at jeg ville ha greid meg kjempefint uten mye av det vi har.

Men jeg er glad for at vi har både bil og vaskemaskin:) Det er ikke en av tingene jeg ville ha unnvært:)

[Nellie]

Da skjønner jeg hva du mener.

Jeg sliter med muntlig kommunikasjon, men har ingen problemer med å gjøre meg forstått skriftlig, noe som er vanlig for høytfungerende autister/aspergere.

Hei,

Dette er helt på siden, men er du den double som jeg mailet med under studietiden, og som hadde et annet nick for flere år siden her på DOL?

[Glimtipper]

"Jeg synes ikke det økonomiske er den verste biten, selv om jeg i grunnen har så lite penger som man kan ha i Norge (siden diverse stønader og slikt igangsettes)"

Jeg har ikke vært vant til å måtte snu og vende på kronene og ser for meg at jeg måtte ha holdt pinlig regnskap over utifter og inntekter. Dessuten er det så mange krav og dyrt å ha tenåringer, fremfor småbarn.

"Den verste biten er noe helt annet. Det er ingen å fortelle ting til"

Dette forstår jeg og ensomhetsfølelsen er noe jeg også hadde fryktet. De største barna våre kunne ha holdt kontakt og dratt frem og tilbake som de hadde ønsket. Minstemor er på en måte "min" unge og må ha vært hos meg, hvis ikke hadde nok eldstedatteren endt opp som reservemor.

Det hadde blitt trist å ikke kunne videreformisle daglige ting til han.

" Det er ingen som kjenner deg så godt at de kan forsikre deg om at du er en god forelder de dagene du er usikker"

Dette er nok værst når man er ny i forldrerollen. Jeg har vært mamma lenge og føler meg trygg i rollen. Kvalmt mye selvtillit;o)

" Det er ingen å dele oppgavene med om du har en dårlig dag, det er bare deg hele tiden"

Igjen, den økonomiske biten hadde bekymret meg mest her.

"Er du syk, så må du allikevel ha barnet/barna, til alles store frustrasjon"

Det er kun når jeg er sengeliggende med infuensa jeg er så syk,mne nå tar jeg vaksine hvert år.

Hadde nok gått bra det.

"Når man er alene om hovedomsorgen, så lurer man alltid på om man gjør nok, om du alene kan gi barnet alt det trenger i hverdagen."

Igjen er det den økonomiske biten jeg hadde bekymret meg mest over når alle kravene fra tenåringene kommer.

Det å være mor sånn ellers fikser jeg bra:) (Tror jeg)

Ja, det er kanskje annerledes når man får eldre barn.

Men jeg er vant til å snu på kronene

[double]

Hei,

Dette er helt på siden, men er du den double som jeg mailet med under studietiden, og som hadde et annet nick for flere år siden her på DOL?

Ja, det er samme double