Beundrer dere alenemødre!

[Gjest Gili71]

Jeg har ingen problemer med å være alenemor. Rutinene går sin gang. Jeg er jo veldig glad i barna mine, og ønsker å gjøre alt for dem. Flott at du beundrer meg, men ikke noe jeg syns jeg fortjener noe mer enn andre.

Har feks en venninne og mannen hennes. De sliter med barn som ikke sover seg gjennom natten og er mye våken. Tror de er mye mer sliten enn meg. Klart er hverdagen hektisk, men det er den for mange. Syns ikke vår gruppe trenger noen spesiell beundring. Vi er tross alt mødre som elsker barna våre! Og alenepappaen har minst like store problemer de ukene han har ansvaret!

[Glimtipper]

Fatter ikke hvorfor dere beundrer dem.

De har satt en unge til verden.

Hva er alternativet? Sende englebarnet tilbake med storken?

Det er ikke noe alternativ. Altså er det fint lite å beundre. De gjør kun det de må.

Hadde det vært frivillig hadde det vært en annen sak, og muligens noe å beundre.

Nå finnes det mange måter å takle ting på. De fleste klarer sikkert å lose barna fra barn til voksen, men det betyr ikke at de har gjort det på den best mulige måten.

[Nellie]

Ja, det er samme double

Det var hyggelig å "se" deg igjen da

Ikke meningen å ødelegge en tråd her med chatting her, men mente å gjenkjenne nicket ditt.

[double]

Det var hyggelig å "se" deg igjen da

Ikke meningen å ødelegge en tråd her med chatting her, men mente å gjenkjenne nicket ditt.

Du ødelegger ikke tråden for min del ihvertfall

Lenge siden sist og koselig å "se" deg igjen

[Gjest Wita]

Ja, det er kanskje annerledes når man får eldre barn.

Men jeg er vant til å snu på kronene

Jeg var vant til det da jeg var ung og jeg skulle selvsagt greid det for min egen del.

Men det blir mye ekstra med store barn. En del må vi ha kuttet ned på av fritidsaktiviteter f.eks

[Gjest Yoyou]

Ser at mange bruker "har man noe valg" som begrunnelse for at det ikke er noe å beundre.... Nei, man har jo forsåvidt ikke det...

Jeg ville vel heller sagt: jeg er glad det ikke er meg.... For jeg synes det er godt å ha en å dele hverdagen med, slik at jeg rekker over alt. En å dele gleder og bekymringer med.....

Så er vel det å være alenemor eller alenefar veldig forskjellig fra person til person. Noen takler nesten bedre å være alene med ansvaret enn å dele det med en de bare er uenig med.

Noen har enklere barn enn andre, .... Har en alenemor i familien med et barn med ADHD. Det er IKKE lett. Bare det å ta en dusj var vanskelig, for da var ungen ute på gata og vandra rundt.... (3 år gammel, selv om døra var låst...klarte å låse opp, viste det altså seg!)

Noen har nettverk....venner, naboer, familie...

Nei, det der er jo så forskjellig fra familie til familie. Men som sagt, i min lille familie er jeg veldig glad vi er to voksne....Her har vi hatt veldig tøffe tak med sykdom blant barna, så det er jeg glad jeg slapp å gå igjennom alene.

[cec5]

Svært så mange negative svar her.

Jeg beundrer også alenemødre. Eller beundre er vel et feil ord. Jeg synes de gjør en kjempejobb. Det er ikke bare lett å være alene om ansvaret. Spesielt for de som ikke har noen som kan stille opp og hjelpe med barnepass.

Jeg har vært alenemor selv. Aldri igjen håper jeg. Det er ingenting å trakte etter.

[cec5]

Men når du har en baby blir du jo helt alene om alt av bleieskift, mating og nattevåk da.

Ja. Og når man i tillegg har en sjalu 4 åring som krever sitt. Herregud det var et helvete.

Effektiv slankekur for å si det mildt. Jeg var så gåen at kiloene raste av meg.

Å være alene med baby (og en større unge) er helt klart mere slitsomt enn å være alene med unger over 4 år.

[mumitrollet]

Jeg synes ikke det økonomiske er den verste biten, selv om jeg i grunnen har så lite penger som man kan ha i Norge (siden diverse stønader og slikt igangsettes).

Den verste biten er noe helt annet. Det er ingen å fortelle ting til. "I dag sa han et nytt ord" er ikke veldig spennende for venner og bekjente, men utrolig morsomt for oss foreldre. Det er ingen som kjenner deg så godt at de kan forsikre deg om at du er en god forelder de dagene du er usikker. Det er ingen å dele oppgavene med om du har en dårlig dag, det er bare deg hele tiden. Er du syk, så må du allikevel ha barnet/barna, til alles store frustrasjon. Når man er alene om hovedomsorgen, så lurer man alltid på om man gjør nok, om du alene kan gi barnet alt det trenger i hverdagen.

I all hovedsak: Det er ingen å dele gleder/ansvar med.

Det synes i hvert fall jeg er det verste

Signerer dette!

[mumitrollet]

Hyggelig at du sier det! Det er liksom så opplest og vedtatt at alenemødre er samfunnets snyltere, at man blir flau over å innrømme at man ikke bor sammen med barnets far. Var alene med poden fra han var 0,5 til 5,5 år, så det vet jeg alt om. Det var verst i starten, men etterhvert gikk tingene av seg selv. Ble i alle fall vedlig selvstendig, og dreven som rørlegger, elektriker, snekker, bilmekaniker, sydame, fotballspiller, dekoratør, og ikke minst er jeg skikkelig god på å skru sammen gutteleker...

Ha en fin dag!

[Gjest alenemor og glad for det]

Jeg er selv alenemor og min erfaring er at innsatsen jeg gjorde med en far i huset er mer beundringsverdig enn det je gjør alene.

Å holde ut med menn som ikke er med å dra lasset er mer beundringsverdig enn å bo alene og styre sin egen hverdag slik en vil. Alle foreldre er jo mer eller mindre bundet til sine barn, og sånn helt generellt tror jeg at kvinner som er mødre står på mer enn menn, uansett om de er i parforhold eller ikke. Forskjellen for oss alenemødre er at vi slipper å irritere oss over en lat gubbe som insisterer på å være mannen i huset, og vi har styring med fjernkontrollen.