Å sette livet på vent...

[jubalong70]

Takk for innspill :-)

Jeg legger kanskje mer negativitet i uttrykket enn det er ment som...

Altså, uttrykket er jo veldig negativt ladet. Og tolker man det bokstavelig så blir det jo fryktelig trist!

Livet er jo det som skjer her og nå! Vi har ingen garanti for at det blir noe "liv" senere...

[Ulrikke]

Livet mitt fortsetter i høyeste grad selvom jeg har fått snuppa (og tre stebarn også).

Men prioriteringer og MÅTER å leve på er nok forskjellig i denne perioden mens barna er små. Men i 99% av tilfellene føles jo ikke det som noe offer, jeg gjør det med glede.

Så nei, livet mitt er ikke på vent - det er bare litt omprioritert for tiden, og det etter eget ønske

[Nellie]

Jeg føler jeg lever sterker og mer enn noengang etter at jeg fikk barn.

Tidvis kan det bli noe mer hektisk enn jeg strengt tatt kunne ønsket meg, men føler så absolutt ikke at livet mitt er "på vent".

Det er en tid for alt, og når barna blir større så lever vi nok litt anderledes, men barn er ingen hindring for å realisere de aller fleste ting. Det er bare å ta dem med på moroa

[Tonette]

Å sette livet på vent, er et uttrykk som jeg forbinder med hvis man er alvorlig syk, og man bruker alle kreftene på å konstentrere seg om å bli frisk igjen. Evt om en av dine aller nærmeste er alvorlig syk.

[Gjest bikku]

Helt enig med deg!!! For meg handla det nærmest om det motsatte... jeg venta så fælt på å bli mor at det nesten var i perioden forrut for det at livet ble satt på vent... men det er selvsgat ikke bra det heller! Ihvertfal så er det å være mor en av de store meningene med mitt liv!!

Tiltredes! Det er jo det å ha unger som er selve livet!

[amber sun]

Det er herlig å ha unger ja, men det gjør jo også at en ikke har samme frihet som en har uten unger.

At jeg setter livet på vent er jeg vel ikke enig i, men jeg ser jo fordelen med å ha tid som er med unger og tid uten.

Nå har vi annenhver uke med unger, og annenhver uten. Det er som å ha i pose og i sekk, og jeg syns det er en fabelaktig løsning.

jeg har heller ingen problemer med å se at det å få barn kan skape så store problemer for samlivet at en ender opp med å gå fra hverandre, nettopp fordi tiden hele tiden dreier seg om ungene og det er unge-ting hele tiden.

Dette er bl.a. en av grunnene til at vi (som nå har dine og mine barn) ikke kommer til å gå i den fella at vi absolutt må ha et kjærlighetsbarn felles. For hvem vet hva det kan gjøre med forholdet, nå som vi har det så bra med tid både med unger, og tid med bare oss - hvor vi kan gjøre voksenting og leve på en helt annen måte enn vi kan når ungene er her.

[amber sun]

Livet mitt fortsetter i høyeste grad selvom jeg har fått snuppa (og tre stebarn også).

Men prioriteringer og MÅTER å leve på er nok forskjellig i denne perioden mens barna er små. Men i 99% av tilfellene føles jo ikke det som noe offer, jeg gjør det med glede.

Så nei, livet mitt er ikke på vent - det er bare litt omprioritert for tiden, og det etter eget ønske

Omprioritert var et bra og beskrivende ord!

:-)

[Debra-irl]

For meg var det å få barn absolutt ikke forbundet med å sette livet på vent. Selv om jeg før jeg fikk barn har hatt et flott liv med mye reising og opplevelser, så var det for meg å få barn nesten å oppleve at alt det andre hadde vært ventetiden og at når ungene kom- ja DA var alt på plass. Jeg tror jeg har savnet dem hele livet. Klissete? kanskje for noen, men det opplevdes sånn.

[Spirello]

Synes også det høres litt feil ut å si at man setter livet på vent.. Regner med at det betyr at man ikke selv kan styre hverdagen som tidligere. Man får ikke den friheten til å gå på kafe når det passer en selv, ta en fest når man føler for det, trene når det passer, jobbe overtid osv.

For meg var ikke det å få barn å sette livet på vent. Det var det største gleden jeg noensinne har opplevd. Ja, alt dreide seg om babyen, men det var jo babyen vi hadde ventet på i to år - så det var bare lykken når han endelig var her med oss. Nå som han er 1,5 år så lever vi selvsagt som en liten familie, men vi har allikevel "vår egen" tid - både alene og alene som kjærester. Livet er herlig! Nå kan jeg ikke forestille meg livet uten min lille praktfulle sønn, selv om det er slitsomt til tider. Men det er absolutt verdt det - hvert eneste sekund!

[laban]

Jeg har faktisk aldri hørt det i forbindelse med det å ha småbarn.

Jeg forbinder det mer med det girasol nevner - at man er så opphengt i et eller annet som man håper skal skje, f.eks. at man skal få barn / et barn til, at man setter livet på vent inntil dette er oppnådd. Jeg har flere ganger brukt uttrykket selv på Forum for ufrivillig barnløshet, men da for å advare de som strever med å bli gravide, mot å la dette dominere livet fullstendig i stedet for å fylle tilværelsen med ting som man faktisk _kan_ gjøre uten barn.

Da vi ventet vårt første barn som godt voksne mennesker, ble jeg litt irritert over alle som absolutt skulle belære oss med at "ja, nå kommer hele livet til å forandre seg". Javel - trodde de virkelig ikke at vi forsto det? Det var liksom den forandringen vi VILLE ha i livet vårt da liksom? Hmf!

Men vi gamlingene har bare planlagte, etterlengtede barn og ingen følelse av tapt ungdom eller noe sånt. Det kan nok føles litt annerledes hvis man blir foreldre i tidligste laget og ser hvordan mange jevnaldrende bruker tid på f.eks. fester og eksotiskt reiser.

[Gjest Yoyou]

Det har jeg heldigvis aldri hørt noen si;-))

[cec5]

Ja, det høres kanskje ille ut.

Men vi har tre gutter på 6,5 år, 2,5 år og 17 mnd. Vi har ingen familie i nærheten som kan hjelpe til med barnepass.

Alt vi gjør er ungene med på. Derfor tenker iallefall jeg ofte at det skal bli godt når de blir større. Lettere for oss (innbiller jeg meg). Ingen av oss har hobbyer vi holder på med. Vi er sammen stort sett hele tiden (bortsett fra når han er på jobb da). Døgnet består av for få timer har vi funnet ut. Jeg har heller ikke energi til å gjøre så mye annet. Akkurat nå består hverdagen kun av ungene.

[Gjest sjøstjerna]

Ja, det høres kanskje ille ut.

Men vi har tre gutter på 6,5 år, 2,5 år og 17 mnd. Vi har ingen familie i nærheten som kan hjelpe til med barnepass.

Alt vi gjør er ungene med på. Derfor tenker iallefall jeg ofte at det skal bli godt når de blir større. Lettere for oss (innbiller jeg meg). Ingen av oss har hobbyer vi holder på med. Vi er sammen stort sett hele tiden (bortsett fra når han er på jobb da). Døgnet består av for få timer har vi funnet ut. Jeg har heller ikke energi til å gjøre så mye annet. Akkurat nå består hverdagen kun av ungene.

Ja, sånn er det en periode. Ungene tar all tiden. Særlig om man vil følge de ordentlig opp.

Men de blir eldre. Etter hvert VELGER de å være med venner heller enn foreldre.

Da blir det plutselig mye tid- som man kanskej ikke vet helt hva å gjøre med?

[cec5]

Ja, sånn er det en periode. Ungene tar all tiden. Særlig om man vil følge de ordentlig opp.

Men de blir eldre. Etter hvert VELGER de å være med venner heller enn foreldre.

Da blir det plutselig mye tid- som man kanskej ikke vet helt hva å gjøre med?

Ja, det er sånn jeg prøver å tenke når jeg blir lei innimellom: at det bare er en periode. Det blir lettere jo større de blir.

[hidi, the scorpion]

Jeg synes ikke du misforstår uttrykket. Jeg har brukt det selv, men da i forbindelser med smerter. At livet mitt er i venteboks til jeg eventuelt blir bedre, for meg ligger det mye såre tanker og følelser bak. Ungene mine er bare glede, heldigvis!

[morsan]

Jeg synes tvert i mot at det å ha barn er selve meningen med livet! :-D

Akkurat nå synes jeg tanken på å få voksent barn som flytter hjemmefra er helt forferdelig, selv om det sikkert vil være den naturligste ting når det skjer. ;-)

[Deanna]

Jeg synes tvert i mot at det å ha barn er selve meningen med livet! :-D

Akkurat nå synes jeg tanken på å få voksent barn som flytter hjemmefra er helt forferdelig, selv om det sikkert vil være den naturligste ting når det skjer. ;-)

du kan få komme ofte på besøk om du fyller opp kjøleskapet og matskapene .Sånne mødre er kjekke og ha også som ung voksen altså.

[morsan]

du kan få komme ofte på besøk om du fyller opp kjøleskapet og matskapene .Sånne mødre er kjekke og ha også som ung voksen altså.

He he!

Ja, jeg hat jo selv følt at min egen mors forpliktelser burde vare langt opp i voksen alder, men nå for tiden stort sett begrenset til ønsket om å få hjelp med bunaden om morgenen 17. mai...;-)

[tiliti]

Tror du misforstår. Det enkelte er redd for å miste når de venter barn/tenker på barn, er livet de hadde fra før.

_DETTE_ livet er i mange tilfeller rimelig fraværende de første årene, etterhvert har man litt tid/krefter til å pleie gamle vennskap og kanskje ta seg en tur ut på kveldstid igjen.

Kanskje vil det være mer korrekt å si denne delen av livet eller denne siden av livet, men det er jo bare den siden de kjenner fra før - og ikke den andre.

Jeg synes for min del at det er mer betryggende for noen som har fått totalt sammenbrudd og er fullstendig panisk under graviditeten, å vite at noe av det de har og kjenner fra før faktisk kommer tilbake - enn å forsøke å overbevise dem om at det er NÅ livet deres begynner og at interessene deres kommer til å endre seg totalt.

Men klart har man ikke behov for å vite dette dersom ens høyeste ønske gjennom hele sitt kjempelykkelige svangerskap er å få et barn!

Det er ikke dermed sagt at f.eks mitt liv gikk midlertidig under da jeg fikk barn, slik jeg føler at du tolker det :-)

Allikevel, vesla hadde kolikk, kronisk ørebetennelse og var ekstremt krevende de 3 første årene, så det besto stort sett i å løpe rundt, bære, skifte bleier og ikke bukke under for søvnmangelen. Så jeg synes ikke det er så merkelig om jeg beskriver den perioden en ørlite anelse negativt - ikke dermed sagt at jeg ikke elsket mitt barn og ikke var kjempeglad for at jeg hadde fått henne.

[Gjest amparro....]

Jeg har ikke satt livet på vent i det hele tatt, selv om jeg har barn :-) Tvert i mot!