PMS.. igjen...

[Gjest feiger ut på nicket akkurat nå...]

Inspirert av en tidligere tråd her... Jeg blir så fryktelig irritabel i dagene før jeg får mensen og den dagen jeg får den. Det skal ingenting til før gubben eller ungen på tre kan få meg i et fryktelig surmulende humør! Og i dag har det vært en sånn dag. Fryktelig trist for alle tre, jeg vet ikke hvem som har det værst... jeg som går rundt og kjenner på et svart sugende hull inni meg, etterfulgt av dårlig samvittighet overfor både mann og barn, eller gubben som må gå på tå rundt meg, livredd for å si noe galt, eller treåringen som ikke skjønner hvorfro mamma hisser seg opp og blir sur der ho vanligvis bare er irettesettende eller vender temaet over på noe annet.

Og jeg tar lett til tårene! Akkurat nå har jeg akkurat tørsket tårene etter at jeg var oppe hos barnet mitt og sang en sang til ham, etter at han nesten hadde sovna, for samvittigheten min er svart som natten Han tulla og fjasa så forferdelig ved kveldsmaten, og jeg advarte ham om at da ville jeg ikke lese for ham, men han fortsatte, og da sa jeg klart i fra om at jeg ikke kom til å hverken lese eller synge! Til slutt orka jeg ikke å hverken sepå ham eller høre på ham, så jeg gikk in stua. Da kom han og jeg sa at nå var det nok og at det var leggetid. Han ble med opp. Jeg pussa tenna på ham, tok på oysjen og bar ham i seng. Han spurte forsiktig og innsmigrende om jeg kunne lese for ham, men jeg svarte surt at nei det ville hjeg ikke, god natt! Så gikk jeg ut mens jeg sa høyt at sånn oppførsel som han hadde i kveld ville jge ikke ha noe av!

Det blei stille oppe på rommet hans... og jeg skulle bare ta meg 5 min.pustepause nede før jeg skulle gå opp og se til ham, i tilfelle han lå og var lei seg.

Da jeg kom opp hadde han allerede nesten sovna. Jeg blei så fortvila over å ikke få bedt ham om unnskylding for at jeg hadde vært sint! Lei meg for at jeg ikke kunne plukke ham opp og gi ham en kos og fortelle ham hvor høyt jeg elsker ham! Han glippa litt med øynene, men gav meg ingen respons da jeg snakka til ham, men nikka så vidt da jeg spurte om jeg skulle synge en sang for ham.

Uff... føler meg som verdens verste mor for ham akkurat nå Og kanskje dette høres ut som en småting for dere, men husk at jeg har fått mensen i dag, så INGENTING er småting i dag!!...

Noern som kjenner seg igjen? Eller kan gi meg noen trøstende eller irettesettende ord?

[kizmiaz]

*rekker opp hånda*

Kjenner meg veldig godt igjen.

Fått PMS plager etter tre svangerskap. Det arter seg ca sånn som du beskriver.

Jeg har fokus på det, imidlertid, og har begynt å ta meg kraftig sammen. Jeg konser på å være mest mulig blid og hyggelig og omgjengelig og viljens kraft kan gjøre mye godt der. Etterat jeg skjønte at det var PMS plager har jeg slappet mer av og det var godt å få trygghet rundt hva som egentlig er årsaken til oppfarenheten og den nagende følelsen av utilstrekkelighet som kommer over meg av og til.

Søvn, mosjon og fokus på det mentale er nøkkelord for meg. De små (og ikke mannen heller..) skal ikke lide for dårlig humør, selv om det er unnskyldelig, det har jeg etterhvert erkjent.

*trøsteklem*

Mange har det slik.

[Gjest feiger ut på nicket akkurat nå...]

*rekker opp hånda*

Kjenner meg veldig godt igjen.

Fått PMS plager etter tre svangerskap. Det arter seg ca sånn som du beskriver.

Jeg har fokus på det, imidlertid, og har begynt å ta meg kraftig sammen. Jeg konser på å være mest mulig blid og hyggelig og omgjengelig og viljens kraft kan gjøre mye godt der. Etterat jeg skjønte at det var PMS plager har jeg slappet mer av og det var godt å få trygghet rundt hva som egentlig er årsaken til oppfarenheten og den nagende følelsen av utilstrekkelighet som kommer over meg av og til.

Søvn, mosjon og fokus på det mentale er nøkkelord for meg. De små (og ikke mannen heller..) skal ikke lide for dårlig humør, selv om det er unnskyldelig, det har jeg etterhvert erkjent.

*trøsteklem*

Mange har det slik.

Takk for støtten! Det er en fattig trøst, men dog en trøst likevel... at flere hat det sånn! Og jeg har også begynt å sette fokus på det! Har de siste 9 mnd.egentlig hatt det så utrolig mye bedre når jeg har hatt PMS! Men denne gangen sanke jeg rett ned i kjelleren gitt Og det gjør bare så sinnsykt vondt inni hjertet etter at man har utsatt de man er mest glad i for unødvenige sure oppstøt, og tanken på at treåringen var sår aog lei seg da han sovna er nesten uutholdelig for meg nå!

[kizmiaz]

Takk for støtten! Det er en fattig trøst, men dog en trøst likevel... at flere hat det sånn! Og jeg har også begynt å sette fokus på det! Har de siste 9 mnd.egentlig hatt det så utrolig mye bedre når jeg har hatt PMS! Men denne gangen sanke jeg rett ned i kjelleren gitt Og det gjør bare så sinnsykt vondt inni hjertet etter at man har utsatt de man er mest glad i for unødvenige sure oppstøt, og tanken på at treåringen var sår aog lei seg da han sovna er nesten uutholdelig for meg nå!

Det skjønner jeg veldig godt. Men mødre er bare mennesker de også.

ta ham i armene dine og si unnskyld i morgen tidlig, si at du har vært lei deg etterpå og forklar at du var sliten og at du overreagerte, klem, kos og nærhet, samtidig som du forklarer.

Dette er ekte, og barn skjønner ekte følelser. Det er slik de lærer, de også, i livet.

Vi kan ikke skjerme barna våre for negative opplevelser, hverken ute eller hjemme. I et godt hjem har barna grunnleggende trygghet, omsorg og rutiner, med omsorgspersoner som tar dem på alvor og som evner å være ekte og empatiske.Oppfarende og hissig men evne til å unnskylde og være lei seg er OK, de verste hjemmene er selvsagt de med vold ,men også de med kalde fjerne likegyldige foreldre som ikke viser noen følelser.

[Gjest feiger ut på nicket akkurat nå...]

Det skjønner jeg veldig godt. Men mødre er bare mennesker de også.

ta ham i armene dine og si unnskyld i morgen tidlig, si at du har vært lei deg etterpå og forklar at du var sliten og at du overreagerte, klem, kos og nærhet, samtidig som du forklarer.

Dette er ekte, og barn skjønner ekte følelser. Det er slik de lærer, de også, i livet.

Vi kan ikke skjerme barna våre for negative opplevelser, hverken ute eller hjemme. I et godt hjem har barna grunnleggende trygghet, omsorg og rutiner, med omsorgspersoner som tar dem på alvor og som evner å være ekte og empatiske.Oppfarende og hissig men evne til å unnskylde og være lei seg er OK, de verste hjemmene er selvsagt de med vold ,men også de med kalde fjerne likegyldige foreldre som ikke viser noen følelser.

Takk kizmiaz! Akkurat sånne gode og konstruktive ord trengte jeg nå!

[kizmiaz]

Takk kizmiaz! Akkurat sånne gode og konstruktive ord trengte jeg nå!

Det var bra:-) Som oftest er jeg den som søker råd her, det var hyggelig å være til nytte for noen.

[Gjest bikku]

Klem til deg!

Etter mitt første barn begynte jeg å skifte personlighet en gang i måneden... Det siste året har smertene vært uutholdelige også. Og det verste er at det er de nærmeste sinnet går utover. Når jeg er på jobb, så er det største problemet at tårene presser på ved alle anledninger.

Til tross for at jeg har forbannet p-piller dit pepperen gror, så har jeg nå krøpet til korset. Hvis det kan ta brodden av den indre stormen som dukker opp 3-4 dager hver måned.

Tråler alt jeg finner av info om pms, og nå skal jeg jammen forsøke nattlysolje også. Ingenting får være uprøvd, for det er ikke trivelig for noen parter.

Lykke til!