8-åringen er i opposisjon

[Gjest Fortvilet tobarnsmamma]

Hun svarer frekt og gir seg ikke. Det føles som om hun prøver grenser. Jeg blir svar skyldig gang på gang, fordi jeg aner ikke hvordan jeg skal "vinne" diskusjonene. Det er kun meg hun forholder seg slik til. Det er nesten som om hun ikke har respekt for meg i det hele tatt. I det ene øyeblikket er hun en superkjekk jente, mens hun i det andre blir helt uspiselig.

Jeg har nå gitt henne husarrest i morgen, men det virker ikke som om hun bryr seg nevnverdig. I stad spurte jeg om hun ville ha to dagers husarrest, da hun fortsatte å svare frekt. "Hvorfor ikke en uke? Eller fem uker? Jeg har bare lyst å dø likevel. Det er ikke noe gøy å være meg." Sa hun, slo seg selv i hodet med tannkosten (dette var under tannpussen, det var faktisk en krangel om dårlig tannpuss som var utløseren der og da) og fikk tårer i øynene. (!!!)

Hun ble storesøster for et halvt år siden. Er dette en reaksjon på det? Er det søskensjalusi? Hun forguder det lille søskenet sitt, så det finnes ikke spor av sjalusi rettet mot babyen.

Jeg vil ikke at vi to skal være på krigsstien. Jeg vil jo bare at hun skal være et harmonisk og lykkelig barn!

Kloke ord og gode råd mottas med stor takk.

[Bookworm]

Det kan nok bunne i sjalusi ja. Ikke sikkert hun misliker babyen, men hun er sur på foreldrene fordi hun får mindre oppmerskomhet fra deg/dere. Men jeg må si at jeg reagerer på at ei jente på 8 år uttrykker at hun vil dø... Dette bør du følge opp, evt ta videre med noen som vet hva de driver med. Jeg hadde fått bakoversveis hvis min 9-åring hadde brukt slike uttrykk om seg selv.

[Gjest Fortvilet tobarnsmamma]

Det kan nok bunne i sjalusi ja. Ikke sikkert hun misliker babyen, men hun er sur på foreldrene fordi hun får mindre oppmerskomhet fra deg/dere. Men jeg må si at jeg reagerer på at ei jente på 8 år uttrykker at hun vil dø... Dette bør du følge opp, evt ta videre med noen som vet hva de driver med. Jeg hadde fått bakoversveis hvis min 9-åring hadde brukt slike uttrykk om seg selv.

Ja, det er jo svært uhyggelig å oppleve at ens lille jente sier noe sånt! Men nå skal det sies at hun er en drama queen, så akkurat det utsagnet tar jeg mest som et sterkt uttrykk for mistrivsel. Hun er ei aktiv, sosial og livsglad jente, foruten disse feidene oss to imellom.

Men jeg bagatelliserer det heller ikke. Skal prate med henne om det i morgen.

[Gjest undrerjeg]

Truet du med husarest fordi hun ikke pusset tennene skikkelig??

[Gjest Fortvilet tobarnsmamma]

Truet du med husarest fordi hun ikke pusset tennene skikkelig??

Nei.

[jubalong70]

JEg har ingen fasit, men jeg kan komme med mine erfaringer.

Jeg ble storesøster da jeg var 7 år. Og jeg reagerte veldig! Hjemme var jeg snill som et lam. Hjalp til og var god med både baby og mor.

På skolen var jeg et vanvittig bøllefrø. Ikke mot de andre elevene, men mot læreren. Også henne som jeg likte så godt!

Jeg har også en 7-åring i huset nå - ei jente - som helt tydelig driver å river seg litt løs. Som din 8-åring svarer hun meg frekt og kommer med veldig like utsagn som datteren din kom med.

Jeg betviler at hun alvorlige traumer på gang. Men tror rett og slett hun tester meg. "Hvor langt kan jeg gå? Er hun virkelig glad i meg samme hva jeg gjør?" osv.

Jeg vil derfor anta at for din datter er den en kombinasjon av ting som skjer. Hun har fått en reaksjon på at det har kommet et nytt medlem i familien. Ja, hun er veldig glad i babyen, men det er ikke til å komme forbi at det blir mindre oppmerksomhet på henne. Og hun er i en brytningsprosess. Hun blir større og eldre og trenger å teste grensene våre.

Jeg vet ikke hva som kan hjelpe. Kanskje å ta en jentetur bare dere to. Gå på kafe, kjøre en biltur (man kan snakke masse på biltur) eller gå en tur i skogen?

Prøv å fortell henne hva du føler uten å klandre henne. Fortell hvordan du hadde det når du var på hennes alder. Fortell hvordan du føler det å ikke ha like mye tid til henne som før.

Kanskje dere kan komme opp med forslag til bedring for dere begge to?

[emsen]

Siden opposisjonen kun er rettet mot deg, ville jeg anta at du er en svært viktig person for henne. Jeg ville tenke at hun er ute etter din tilbakemelding på henne, en form for bekreftelse på at hun blir sett. Kunne det være en idè å prøve å sette av tid til bare henne og deg, kvalitetstid der dere gjorde noe sammen der fokuset lå på å ha det hyggelig? F eks svømming, bibliotekstur el lign. Hadde jeg vært i din situasjon, så tror jeg at jeg hadde forsøkt å overse mest mulig av den provoserende atferden, og heller fokusere på mulighetene for positivt samspill i de situasjonene som måtte åpne seg. Dersom ting ikke hadde bedret seg i løpet av noen måneder, så hadde jeg nok vurdert situasjonen på ny og lett mer aktivt etter ting i hennes liv som kanskje ikke er så bra. Forresten tror jeg at jeg hadde gjort sistnevnte parallelt med de andre tiltakene, jeg hadde forhørt meg med skole/sfo om de kunne se noe som ikke fungerte rundt henne (f eks venner). Min datter på samme alder er av typen som ikke forteller meg om probleme, hun blir bare generelt litt irritabel. Hvis jeg derimot har en mistanke om at hun sliter med noe, og kan stille mer konkrete spørsmål, så åpner hun seg oftere opp og vi kan få til en endring.

[klareselv]

Så utrolig godt å lese om andre som står midt i det jeg opplever her hjemme. Datter på 8 1/2 har plutselig begynt å svare frekt og smelle i dører. Fra å være en harmonisk og nær jente kan hun plutselig bli en trassig "tenåring". Jeg prøver å finne ut om det er noe underliggende, noe med venner etc, men får ingen svar. Vi har snakket litt om at dette er en del av det å bli større, men jeg føler meg likevel som en elendig mor. Og skal man la dem gå sinte og frustrerte til skolen, eller skal man forsøke å rydde opp i konflikten selv om man ikke har tid? Folk sier det går over, så jeg håper de har rett....

[Gjest Fortvilet tobarnsmamma]

Så utrolig godt å lese om andre som står midt i det jeg opplever her hjemme. Datter på 8 1/2 har plutselig begynt å svare frekt og smelle i dører. Fra å være en harmonisk og nær jente kan hun plutselig bli en trassig "tenåring". Jeg prøver å finne ut om det er noe underliggende, noe med venner etc, men får ingen svar. Vi har snakket litt om at dette er en del av det å bli større, men jeg føler meg likevel som en elendig mor. Og skal man la dem gå sinte og frustrerte til skolen, eller skal man forsøke å rydde opp i konflikten selv om man ikke har tid? Folk sier det går over, så jeg håper de har rett....

Enig! Deilig å vite at man ikke er alene her i verden.

"Og skal man la dem gå sinte og frustrerte til skolen"

*nikke gjenkjennende* Det har blitt et par morgengretne "tvangsklemmer" i døråpningen her, ja.

Men det har virkelig kommet seg siden husarresten, så det hjelper sannelig med konsekvenser! Og så har jeg tatt meg sammen selv, med hensyn til å gi henne litt mer av min tid og litt mer (positiv) oppmerksomhet.