Barna forventer

[Gjest mer enn bare en mamma]

Merker barna forventer en mamma som er hjemme når de kommer, har tid og overskudd, lager middag hjelper med lekser.

Samtidig respekterer de uten spørsmål en far som alltid er opptatt med et eller annet, som avlyser helgesamvær og som prioriterer jobben hele tida?

Nå nærmer det seg den 8. mars og jeg spør: Hvorfor forventer alle at vi kvinner skal være der, ha tid, stille opp - mens de ikke krever det samme fra menn og fedre?

Og hvorfor får jeg dårlig samvittighet hvis jeg prioriterer jobb eller er sliten etter jobb og ikke "er der" når ungene forventer det?

[Gjest togli]

Slik der det heldigvis ikke hjemme hos oss! Her forventer ungene at pappa stiller opp på lik linje med mamma. For tiden jobber han med å innrede garasjeloftet vårt og vi måtte ta en skikkelig samtale med ungene omkring hvorfor han kommer til å være endel opptatt framover. Han har lovet å gjøre sitt beste for at garasjeloftet skal være ferdig til bursdagsfeiringene til ungene i mai/juni, så nå ivrer de heldigvis for at han skal stå på ;-)

Mannen min og jeg har derimot ulike terskler for når samvittigheten begynner å gnage... Min samvittighet blir fortere dårlig dersom jeg ikke prioriterer ungene. Han får også dårlig samvittighet, men ikke i så stor grad som meg. På mange måter tenker jeg at det er jeg som har et problem her og ikke han ;-)

Barn aksepterer det de er vant til. Er det vant til at pappa stiller opp, så krever de også det. Ansvaret for at det har blitt slik hos dere, ligger altså ikke hos ungene, men hos pappaen (og deg?)...

[morsan]

Slik der det heldigvis ikke hjemme hos oss! Her forventer ungene at pappa stiller opp på lik linje med mamma. For tiden jobber han med å innrede garasjeloftet vårt og vi måtte ta en skikkelig samtale med ungene omkring hvorfor han kommer til å være endel opptatt framover. Han har lovet å gjøre sitt beste for at garasjeloftet skal være ferdig til bursdagsfeiringene til ungene i mai/juni, så nå ivrer de heldigvis for at han skal stå på ;-)

Mannen min og jeg har derimot ulike terskler for når samvittigheten begynner å gnage... Min samvittighet blir fortere dårlig dersom jeg ikke prioriterer ungene. Han får også dårlig samvittighet, men ikke i så stor grad som meg. På mange måter tenker jeg at det er jeg som har et problem her og ikke han ;-)

Barn aksepterer det de er vant til. Er det vant til at pappa stiller opp, så krever de også det. Ansvaret for at det har blitt slik hos dere, ligger altså ikke hos ungene, men hos pappaen (og deg?)...

"Ansvaret for at det har blitt slik hos dere, ligger altså ikke hos ungene, men hos pappaen (og deg?)... "

Ja, dette kjenner jeg igjen noen venninner i - det er liksom deres egen fortjeneste at mennene "hjelper til" så mye - de har visstnok vært veldig flinke på å "oppdra" mennene sine! ;-)

Jammen fint at man kan lltid kan skylde på en kvinne - er det ikke svigermors feil at mannen din er en slabbedask, så er det din egen! ;-)

[Gjest togli]

"Ansvaret for at det har blitt slik hos dere, ligger altså ikke hos ungene, men hos pappaen (og deg?)... "

Ja, dette kjenner jeg igjen noen venninner i - det er liksom deres egen fortjeneste at mennene "hjelper til" så mye - de har visstnok vært veldig flinke på å "oppdra" mennene sine! ;-)

Jammen fint at man kan lltid kan skylde på en kvinne - er det ikke svigermors feil at mannen din er en slabbedask, så er det din egen! ;-)

Grunnen til at jeg slengte på en "og deg?" er at det desverre ikke er alle mannfolk som er oppdratt til å takle dagens mannsrolle ;-) Man tar gjerne med seg det kjønnsrollemønsteret man er vant til hjemmefra..

Dessuten..hvis mannen min hadde vaska hele huset alene, så hadde ikke jeg nekta han det. Vi har forma livet og hverdagen slik vi begge ønsker å ha det. Han krever at jeg skal ta i et tak i f.eks. huset og jeg krever tilsvarende tilbake. Vi hjelper hverandre slik at vi begge får en lettere hverdag.

Desverre er det ofte slik at endel kvinner automatisk tar på seg de jobbene som det gamle kjønnsrollemønsteret "krever" og mennene lar det bare skure og gå (forståelig nok;-)). Da er det på sin plass å fortelle mannfolka hvor skapet skal stå! Det blir derimot litt feil å kalle det "oppdragelse". Bedre å si at man "vokser sammen" og tar hensyn til hverandres behov ;-)

[asterix]

Foventninger skapes av tildigere erfaringer. Om mor ha stått "på pinne" og far har vært fraværende hele veien vil jo barna naturlig nok forvente at det er slik det skal være. Her i huset har vi begge alltid vært, og er fortsatt, aktivt tilstede i barnas liv, så her opplever vi ikke det du nevner.

[Liliaceae]

Barna får jo forventninger ut fra egne erfaringer.

Hvis du er den som har vært mest tilstede og er den som ordner opp for dem, vil de selvsagt fortsette å forvente dette.

På tide å få far mer på banen?

[Speak]

Barna er vant til at vi stiller opp og er der. Og de er vant til at fedre ikke gjør det.

Til alle fedre: Dette gjelder selvsagt ikke alle.....

Men jeg skal nå ha en helg helt alene mens snuppa er hos pappan. Det blir 1. gang, og jeg har ikke dårlig samvittighet:-)