Snakke med fremmede

[Gjest GA]

Jeg har en femåring som er ganske sjenert. Hvis fremmede snakker til henne svarer hun ikke, gjemmer seg bak meg eller (hvis de er veldig pågående) avviser dem med en sint lyd (MMM!)

Enkelte voksne takler denne forsvarsmekanismen dårlig, og blir fornærmet når de blir avvist. Det er jo også lite hyggelig å bli møtt sånn når man prøver å ta kontakt med en unge.

Hvordan hjelpe ungen til å tåle å bli snakke til?

-og skal jeg behøve å forklare (i ungens påhør) at det er fordi hun er sjenert hun reagerer som hun gjør så de voksne viser litt fortståelse?

[Speak]

Jeg synes det er så leit at voksne skal prøve å trenge seg på barn som ikke vil.

Om man ikke får respons bør man bare holde seg på avstand til barnet er klart for noe mer.

Men at jeg mener det løser jo ikke ditt problem....

En 5-åring forstår veldig mye, så jeg tror ikke det er skadelg å snakke med henne om dette. Men ikke press henne til noe.

[jubalong70]

Voksne burde vite bedre enn å være pågående overfor et tydelig sjenert barn!!!

Jeg tror jeg ikke hadde brydd meg om den voksne ble fornærmet. Det er den voksnes problem.

Jeg kunne ha forklart at barnet er sjenert akkurat nå, men ikke utbrodert noe mer.

[Mrs. Wallace]

Voksne mennesker burde virkelig være voksne nok til å både vite at barn kan være sjenerte og takle at et barn virker avvisende.

Dessverre finnes det voksne som ikke er særlig voksne på det området, men jeg synes ikke du skal ta ansvar for sånnes behov for bekreftelse. Om noen skulle finne på å være så frekke at de kommenterer det, kan du jo evt svare med et smil at "hun er ikke så begeistret for pågående mennesker, skjønner du". *litt ond*

Ikke press jenta di, det er grusomt for en sjenert liten sjel. Jeg var sånn selv da jeg var liten, turte nesten ikke se på folk jeg ikke kjente godt, og hatet folk som lagde stort oppstyr rundt meg.

Men det går an å snakke med henne om at alle er litt sjenerte i ulike situasjoner, og at de fleste mennesker kan være usikre på seg selv, men at man kommer langt med et smil. Og kanskje fortelle litt om en gang du selv var sjenert eller usikker?

For meg gikk sjenansen over da jeg ble eldre og fant ut at det rett og slett var så slitsomt at jeg måtte gjøre noe med det. Så jeg begynte å øve meg. Nå snakker jeg med alle - det kan vel bli litt mye av det gode til tider. )

[Gjest AveM]

Jeg tror hun vil komme seg etterhvert, men en av forutsetningene er jo at voksne som snakker til henne ikke presser henne eller viser at de reagerer på hennes sjenerthet. Opplever hun det ofte vil hennes negative følelser bli forsterket.

Eldstejenta mi var sånn da hun var lita, og noen ganger er 4-åringen min veldig avvisende overfor fremmede. Hun er ikke alltid sånn, kun i de situasjonene hun føler hun må oppføre seg på en bestemt måte, f eks hvis hun føler seg presset til å fortelle om noe før hun er blitt varm i trøya. Jeg tror det er litt sånn i den alderen, for da skjønner de mer av at de blir sett og hørt, og det kan de bli brydd over. Andre barn elsker den oppmerksomheten og utnytter seg av den.