Tenåring bæsjer og tisser på seg

[fortvilt mamma]

Hei! Min datter på 13 år tisser i senga og noen ganger i buksa på dagen. Ofte er det også rester av bavføring i trusa. Dette er jo selvfølgelig et stort sosialt problem. Det lukter ofte grusomt. I tillegg nekter hun for det. Jeg har forklart henne gang på gang at hun må gå på do med én gang hun merker noe, og bytte klær og vaske seg, men hun gir blaffen. Tissingen på natta er det samme med, hun gjemmer våte bleier (noen ganger bruker hun det på natta) som ligger og lukter. Når senga er våt lukter det jo også fælt. Jeg har prøvd både med det gode og å være hard, men ingen ting nytter. Hun syns ikke det lukter sier hun! Hun kan feks sitte å se film og vi andre kjenner at det begynner å lukte, og vi må omtrent tvinge henne på do, og da er det ofte for sent. Hun må selvfølgelig vaske og ordne opp selv. Det virker på meg som hun rett å slett ikke gidder å gå på do, og nekter å tenke på at det blir mer jobb etterpå. Det ser heller ikke ut som om hun ser på det som et nederlag. Hadde det vært meg i den alderen hadde jeg skjemtes i årevis! Vi har vært hos barnelege, homeopat, healer, kiropraktor, akupunktør; men ingenting hjelper!!! Dattra mi er ellers ei helt normal jente som er normalt flink på skolen, har mange venner, og sunne interesser. Hun er opptatt av klær, sminke, og å pynte seg. Og er ei nydelig jente! Hun er grei tennåring mot oss som foreldre også. Jeg tror altså ikke det er noe psykisk som ligger bak. Pappaen hennes hadde også sengeveting problem til han var 12 år. Nå skal klassen hennes på klassetur i ei hel uke og jeg aner ikke hvordan det skal gå! Hva gjør jeg????

[Siri Harket, uroterapeut]

Hei. Det du beskriver er ikke ukjent. Barn som tisser på seg, og som også kan ha avføringsproblemer har ofte slitt med dette en stund og det er ikke uvanlig at de ikke kjenner noe selv før det plutselig har skjedd.De blir eksperter i å fortrenge signalene som normalt skal gå fra blæra og opp til bevisstheten.(svært forenklet sagt)Ofte kjenner de ikke lukten selv en gang, og det er noe med at de på en måte venner seg til lukten. Jeg tror din datter hadde hatt godt av å komme til en uroterapeut. Hensikten med det er at uroterapi skal gjøre barnet bevisst på dette, og de må selv være med på å gjøre noe med problemet. Vi starter ofte med faste dotider på dagen, uavhengig av om de må på do eller ei. Dete har vist seg å være ganske effektivt, men den største utfordringen er ofte å få de motivert til dette. Sengevæting kan være arvelig, og dette er noe de vokser av seg. Det er nok helt rett det du sier at det ikke ligger noe psykisk bak dette. Det er rett å slett at hun må trene på å igjen kjenne signaler på at hun skal på do.Til hjelp på nattenfinnes sengealarmer og et medikament Minirin, men jeg vil tro at dette allerede er prøvd. Det beste du kan gjøre er å forsøke å få henne til en uroterapeut. Lykke til

[Gjest ellibeth15]

Siden hun ikke ser på dette som et problem selv tror jeg det beste er å bare sende henne på klassetur og se hvordan det går. Kanskje det kan få henne til å våkne?

[også mamma]

Hei. Det du beskriver er ikke ukjent. Barn som tisser på seg, og som også kan ha avføringsproblemer har ofte slitt med dette en stund og det er ikke uvanlig at de ikke kjenner noe selv før det plutselig har skjedd.De blir eksperter i å fortrenge signalene som normalt skal gå fra blæra og opp til bevisstheten.(svært forenklet sagt)Ofte kjenner de ikke lukten selv en gang, og det er noe med at de på en måte venner seg til lukten. Jeg tror din datter hadde hatt godt av å komme til en uroterapeut. Hensikten med det er at uroterapi skal gjøre barnet bevisst på dette, og de må selv være med på å gjøre noe med problemet. Vi starter ofte med faste dotider på dagen, uavhengig av om de må på do eller ei. Dete har vist seg å være ganske effektivt, men den største utfordringen er ofte å få de motivert til dette. Sengevæting kan være arvelig, og dette er noe de vokser av seg. Det er nok helt rett det du sier at det ikke ligger noe psykisk bak dette. Det er rett å slett at hun må trene på å igjen kjenne signaler på at hun skal på do.Til hjelp på nattenfinnes sengealarmer og et medikament Minirin, men jeg vil tro at dette allerede er prøvd. Det beste du kan gjøre er å forsøke å få henne til en uroterapeut. Lykke til

Hei

Kanskje du kan få henvisning til BUP - vi får hjelp der:

Selv om min sønn ennå ikke er tenåring, har vi hatt dette problemet lenge. Han vil heller ikke innrømme at andre merker dette og sier at han jo heller ikke selv merker at det skjer. (I vinter toppet det seg da han hadde "glemt" å ta på truse og en liten klump bæsj havnet på gulvet i klasserommet, noe han ignorerte helt. Heldigvis var lærer informert om problemet og hindret på en utrolig måte at det ble en stor klassesak rundt det)

I fjor sommer innså vi foreldre at dette var i ferd med å bli et så stort problem at nesten alt vi som familie foretok oss hensyntok hvis/om/hva i forhold til ham. Vi begynte rett og slett å frykte samlivsbrudd pga utallige diskusjoner om hvordan vi skulle få orden på problemet. Vi la til slutt dette frem for fastlege med målsetning at vi naturligvis ville at han skulle slippe problemet, men også at vi som foreldre fikk en måte å håndtere dette på som ikke gikk utover ham, oss og hans søsken

Vi har prøvd utallige ris/ros opplegg, tabletter, vekking om natta, ignorering og fokusering..... som de fleste i slike situasjoner og hadde i grunn nesten gitt opp.

Vi fikk henvisning til BUP og fikk etter litt ventetid kommet i gang med et opplegg der. Vi trodde at det var vår sønn som skulle få "behandling", men han har ennå ikke deltatt direkte i noe av opplegget og ingen av ungene vet at vi går dit. En gang i uka har vi foreldre samtaler og trening på å gi gode beskjeder, oppmuntring og ros. Vi har i første omgang dratt fokus vekk fra selve problemstillingen med tiss og bæsj, og bruker disse teknikkene på de mest banale ting, f.eks. at han fortalte en god historie eller straks gjorde det vi ba om. Resultatet er at vi som familie har fått det bedre siden alle får mer ros og oppmuntring, noe som igjen skaper trygghet og selvtillitt.

Selv om jeg tidligere mente at vi var en harmonisk familie med trygge barn ser jeg at dette opplegget likevel bedrer oss. Og det gir faktisk resultater på ham og hans problem også. Han ordner oftere opp på eget initiativ og blir heller ikke så sinna når vi (på en rolig måte) gir ham beskjed om at det trengs et skift. Vi har hele tiden blitt minnet på fra BUP om dette opplegget ikke gir umiddelbare resultater. Den ukentlige oppfølgingen fra BUP gjør at vi ikke faller tilbake i gammelt mønster med sukk og stønn og kjefting.

Vi vet ennå ikke om vi blir kvitt problemene i løpet av våren, sommeren eller dette året. Men vi har i alle fall fått noen metoder til å takle det bedre på og har tro på at dette kommer til å virke på sikt. Og vi ser jo gradvis forbedring som vi håper vedvarer. Uansett har vi hatt nytte av opplegget for familien som helhet, så får vi ser hva som skjer.

Kanskje noe å prøve?