Når bli konsekvent?

[Gjest spookies]

Jeg har nettopp blitt mamma for første gang til en liten gutt, og foreløpig gjør vi som vi fikk beskjed om på barsel - han får det han vil når han vil!

Men så tenker jeg at på et aller annet tidspunkt må vi begynne å bli konsekvente. Men når? Nå sover han i sengen vår fordi han bare gråter av mangel på kroppskontakt. Når er han "gammel nok" til å bli lagt i egen seng, og kunne ligge og gråte litt alene?

Sikkert forskjellige meninger om dette, men det er de jeg er ute etter :-)

[kaffepiken]

Å være konsekvent betyr for meg at man oppfører seg noenlunde likt fra dag til dag. Det starter man jo med helt fra starten. Man tar opp barnet når det gråter, gir det mat når det er sultent, snakker med barnet osv - for meg handler det om å være konsekvent. Verden blir da forutsigbar og trygg for den lille.

Det med soving i egen seng begynte vi med ganske tidlig, men da hadde vi barnesengen inntil voksensengen, så jeg kunne bare strekke ut hånden og stryke på barnet om han våknet. Eldstemann begynte å sove på eget rom da han var rundt 15 mnd.

Det med å la barn skrike seg i søvn ville jeg ventet med til barnet nærmer seg året i hvertfall. Først ville jeg forsøkt andre ting. Lag en rutine hver kveld som dere følger konsekvent, f.eks kveldsmat, bading, synge den samme sangen hver kveld og deretter legge barnet i sengen. Minst mulig stimuli etter at barnet er lagt. Så vil barnet forhåpentligvis kjenne igjen rutinen etter hvert og forstå at det er natt. Kanskje det går helt av seg selv med soving da.

[jubalong70]

Det er så vanskelig å komme med råd når man ikke kjenner ungen.

Det jeg har gjort med mine tre er følgende:

De har så og si aldri sovet i foreldresenga. I begynnelsen lå de i vognbagen ved siden av senga mi. Etter omtrent 1 mnd flyttet de over i sprinkelsenga som lå rett ved senga mi.

Jeg ammet i senga, og la ungen tilbake etter amming.

De første 2-3 mnd har ikke jeg klart å få til noe særlig rutine. Jeg har da stort sett latt barnet få bestemme både soving og mating. Men jeg har fra begynnelsen av gjort forskjell på natt og dag. På dagen sov barnet på stua, på natta i et mørkt soverom. Ved amming på natt var det rolig og stille og så mørkt som jeg klarte å få til. (Måtte i begynnelsen se om ungen fikk skikkelig tak i brystet.)

Fra de var 2,5-3 mnd gamle startet jeg opp med kveldsrutiner. Disse fulgte jeg så og si slavisk. Det var kveldspupp, bad, kos på stellebordet og så en liten påtår. Så i seng, samme nattasang, og så gå ut.

Tror i begynnelsen at klokka var rundt 23, og så jobbet vi oss gradvis ned til at barna la seg mellom 18 og 19.

Dette tok noen mnd.

Når barna nærmet seg halvåret begynte jeg å bli strengere på det med å ikke ta opp barnet fra senga når det var lagt for kvelden. Jeg satt da heller ved siden av senga. (Med minsten har jeg løst utallige SuDoku-oppgaver sittende ved siden av ham )

Det jeg har oppnådd med dette er at barna mine, som nå er 17 mnd, 6 år og 7 år, legger seg uten problemer, og de sover hele natta.

Eldste og yngste har gjort dette fra de var ganske små. Mellomste våknet gjerne 1-2 ganger på natta til hun var 2-3 år gammel. Men hun var lett å legge igjen.

For oss var det ingen løsning å ha barna i senga hos oss. Jeg klarer nemlig ikke å sove noe særlig godt. Og en trøtt mor er ingen god mor

Men, alle barn er forskjellig. Og hvor konsekvent man må være varierer også veldig. Du må nesten bare føle deg frem etterhvert som du blir kjent med dette mirakelet du har fått.

Lykke til

[Gjest kos dere]

Jeg kan støtte det jubalong og kaffepiken sier.

Lag gradvis rutiner, basert på det du ser fungerer, og så endrer dere de som må endres etterhvert som barnet vokser til, og beholder de som fungerer.

Dere kan allerede gjøre det tydelig hva som er natt og hva som er dag, mht hvor hun sover, om hun har pysj på, kveldsritualer, om det er mørkt og stille eller lyst og litt lyder.

Etterhvert utpeker visse tider seg til typiske måltidstider og sovetider, men amming bør stort sett styres av baby uansett, ihvertfall frem til halvtårsalder.

Ingen av mine har ligget alene og grått i sengen sin. Alle har i løpet av første året lært å sovne i egen seng og sove hele natten, men de var mellom åtte og ti mnd når de sluttet med nattmåltider.

Legg henne i egen seng, evt ved siden av deres. Slik at ihvertfall begynnelsen av natten starter der. Ved hyppig nattamming ble det endel samsoving hos oss også..

Noen barn må kanskje igjennom en grååtekur for å sove selv om kvelden, men da bør de være minst trekvart år, kanskje nærmere året. Snakk evt med helsesøster om dette når dere har begynt med flere måltider fast føde og du vet hun kan sove natten igjennom uten mat. Trekvartårsalderen kanskje.

Jeg har ikke måttet eller øsnket å ha noen slik gråtekur.

[Åsemor]

Du skal selvsagt være konsekvent allerede nå ved at du reagerer på samme måte hver gang det skjer noe. Prøv å løfte opp på lik måte hver gang, gjøre det samme før hver amming, det samme før hver trilletur.

Ligge alene i sengen og gråte litt... 8-10 mnd mener jeg.

[Gjest lykke til og kos dere]

Kveldsrutiner startet vi med da babyene var 1 mnd., da startet vi kveldsstellet i syv tiden, rundt åtte var de i seng. Når de våknet senere på kvelden, fikk de mat, for så å legge seg rett etter. Bleien byttet vi kun hvis det var mer enn tiss i, slik at vi ikke "uroet" søvnen for mye.

Gråt de roet vi de i sengen demmes, slik at de ikke ble vant til å ligge sammen med oss. Begge to hadde en periode hver, hvor de ville sove i sengen vår (da var de noen måneder gamle), de fikk ligge å kose litt med oss, før vi løftet de over i sprinkelsengen igjen. Så periodene med dette varte ikke lenge.

Begge sov hele natten gjennom fra de var 5-6 mnd gamle.

De lå i sprinkelseng på rommet vårt fra vi kom hjem fra sykehuset. Denne brukte vi kun om natten. Hadde vugge i stua og vognen på verandaen som vi brukte til soving på dagtid.

[Prinsessemamma]

Prøv å være konskvent på den måten at du prøver å lage tydelige rutiner for dagen, på den måten vil det bli lettere for barnet å komme inn i en god døgnrytme der mesteparten av sovingen foregår om natten, mens kos, lek, stell, turer, frisk luft og dagslys er ingredienser på dagtid.

Når barnet er helt nyfødt sover det selvsagt mye, mange sover omtrent hele døgnet den første tiden og du skal så klart ikke vekke opp et nyfødt barn for å leke og kose, det kommer etterhvert, men selv om barnet sover mye er det fint å være ute slik at barnet får dagslys og frisk luft.

De fleste legger jo babyen samtidig med seg selv den første tiden, men etterhvert som du ser at barnet har en grei døgnrytme, så kan du sakte men sikkert prøve å fremskynde leggetiden slik at man får litt kveld og voksentid etter at barnet er lagt (deilig og nødvendig). Jeg gjorde dette veldig gradvis over flere uker (begynte med dette ved 2 mnd alder) Det er bra med faste rutiner på kveld slik at barnet skjønner det er natt, og ikke bli frustrert om babyen skal ha mat "hele tiden" på ettermiddag/kveld før legging, mine har vært sånn og har sovet/sover veldig bra om natten fra de var ganske små, de spiste seg opp for natten gjennom _veldig_ hyppige måltider på ettermiddag/kveld og sov gjerne 8 timer i strekk før mat.

Jeg vil også anbefale å venne barnet til å sovne alene både på kveldstid og dagtid helt fra begynnelsen. Da mener jeg _ikke_ at du skal la babyen gråte seg i søvn altså, men det er helt i orden å la babyen sutre/klage noen minutter uten å ta den opp og se la h*n finne roen og så sovne uten "hjelp" (byssing, bæring, amming). Hvis du begynner å hjelpe barnet i søvn kan dette lett bli en "service" barnet vil kreve i lang tid fremover, og man må tenke gjennom om man orker å tilby den over lengre tid, eller om man ønsker at barnet skal kunne sovne alene.

Dette ble langt, men hadde lyst å dele noen tips med deg som har fungert veldig bra for oss

Lykke til!

[cecily]

Gratulerer så masse med baby c",)

Jeg har selv en på fire måneder, og det er kanskje de siste halvannen mnd at vi har fått noen rutiner å snakke om. Da han var helt ny var det ikke mulig å få til. Han sov der han måtte finne det passende og noe annet var tydeligvis helt uaktuelt. Det var veldig slitsomt for oss, men så lenge han var bitteliten var det ikke så mye å gjøre med det.

Da han rundet to måneder startet jeg tilvenningen med å sovne i egen seng for natta. Det tok noen kvelder med bæring, byssing, pupping, synging og stryking før han skjønte poenget og sovnet av seg selv. Jeg lot (og lar) ham ALDRI gråte alene, tok ham opp med en gang. Dersom han bare sutret litt tilbød jeg smokken, sang og strøk på han til han roet seg. Etter noen uker kunne jeg bare legge ham våken i senga si og gå.

Nå er han som sagt fire måneder, men jeg syns absolutt ikke at han er stor nok til å måtte finne roen selv om han kaver seg opp. Jeg tilbyr puppen med en gang han begynner å gråte om natta og slik har jeg tenkt å fortsette en god stund.