Å rose barn

[kizmiaz]

De søte små er noen ganger opptatt av å være snille og gi gaver til oss.Feks er flotte barnetegninger noe av det fineste vi kan få og veggen på kjøkkenet er full av barnetegninger fra alle tre barna.

Noen ganger gidder de ikke legge noe arbeid i tegningene de lager, det er bare en strek og litt krøll og så ruller de "gaven" sammen og skal gi bort, masse slikt på en gang, uten noe følelsesmessig engasjement, hvis dere skjønner.....:-) Man må jo bare si takk, men likevel, er det ikke bedre å lære dem at det er viktig med skikkelig arbeid og omtanke bak noe, å gjøre seg flid med noe fører til at det blir satt ekstra pris på.Har prøvd å gjøre det noen ganger, men det virker liksom så strengt.

Dette gjelder de store barna, 3 1/2 og 5 1/2.

Hva mener dere ?

[Mirabell]

Jeg har også fått mange slike "full-fart"-tegninger. Jeg pleier ikke å si at jeg ikke liker dem, men jeg henger dem ikke akkurat opp på veggen. Jeg viser heller mye større glede hvis jeg får noe de har lagt litt tid og arbeid i å lage.

[Gjest hos oss]

Jeg har tatt opp (når vi ikke er midt oppe i en slik situasjon) at det er hyggelig å få tegninger som ikke er krøllete, og som er fargelagt tett / lagt litt arbeid i .

Jeg sier ikke noe kritisk når jeg får slike hastverksbilder, men takker ikke overstrømmende heller. Og de henges ikke opp, men forsvinner ganske raskt (umerkelig) i resirkuleringsbunken..

Og så prøver jeg å ta meg tid til å virkelig "se" og kommentere arbeidene det ligger arbeid og omtanke bak. Der hvor resultatet er flott er dette enkelt (og disse henger jo også lenge fremme), men noenganger blir bilder det er jobbet mye med, fargelagt så hardt og lenge at det blir krøller og hull i arket. Da prøver jeg å gi like klart utrykk for at jeg ser at de har jobbet masse med det, og kommenterer hvor fine farger osv det er allikevel.

Og så prøver jeg å unngå standard "så fint!" hvis jeg ikke har tid til å se ordentlig på det / kommentere hva det er bilde av osv. Ikke alltid like lett i en hektisk hentesituasjon i barnehagen hvor to slitne barn (og slitne voksne) skal hjem.

[jubalong70]

Jeg pleier å takke også for disse tegningene. Men ikke særlig mer enn det. Noen ganger kan jeg kanskje si at jeg synes det er enda finere med tegninger med mer farger/mer tegning på.

De har nå begynt å skjønne pointet, og tegner ofte litt finere tegninger. (De er 6 og 7 nå.)

[Speak]

Vi har alltid fokusert mye på kvalitet, og at det tar tid å gjøre noe ordentlig. Det har snuppa (7 1/2) virkelig forstått.

Så jeg gir både positiv og negativ kritikk til henne. Jeg skryter veldig når ho har vært kreativ og brukt tid, men sier også at: dette var ikke så fint.

Det tar ho utrolig bra, og blir kjempestolt når jeg sier at noe er flott. Tror det har en sammenheng med at ho da virkelig tror på det jeg sier.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg tenker automatisk at barnet mitt egentlig er ute etter noe annet enn å få ros for tegningen.

Så når jeg får (fikk) flotte tegninger roste jeg selvsagt barnet og hang den opp. Ekstra fine rammet jeg inn i billige Ikea-rammer. De står i en eske på loftet.

Rabletegninger overså jeg, men tok barnet på fanget og koste med det og fortalte at jeg elsket det herfra til evigheten og tilbake igjen. Tror det var noe slikt han var ute etter da.

Snufs, savner å ha små barn! Uæhh!!

[sammfunnskritiker]

Dersom man vet at barna kan, takker man ikke for ting som er halvgjort og kanskje ikke gitt med betydning....

Jeg mener vi alltid kan kreve litt mer enn mestringsnivået til barnet.