Han kan ikke leke alene et eneste minutt

[Gjest mij]

Gutten vår er litt over 2,5 år, og har fra første stund vært veldig oppmerksomhetssyk. Han kan rett og slett ikke leke alene eller være alene i det hele tatt, og det begynner å bli ganske slitsomt. Han går alltid i beina på oss. Men nå begynner det å bli ekstra vanskelig av den grunn at han er begynt å bli aggressiv dersom han ikke får oppmerksomhet.

Han fikk jo en lillesøster for 5 uker siden, så det spiller nok inn når det gjelder aggressiviteten.

Vi leker en god del med ham, på hans premisser, og så er han med oss på alt vi gjør - vaske klær, lage mat osv. Men han er ganske kontrollerende, og vil ha en finger med i alt. Dersom ønskene hans ikke kan gjennomføres, som at han ikke får helle det kokende vannet av pastaen el.l, så blir han sint, og kaster ting og slår og sparker mot oss.

Slåing og sparking er _ikke_ lov, da får han alltid beskjed om å slutte, ellers må han gå bort. Resten av sinnet prøver vi enten å overse, eller ber ham roe seg. Og det er vel slik de fleste på hans alder er.

Men dette med den konstante oppmerksomheten er altså slitsomt. Han gjør gjerne rampestreker når vi overser ham, og jeg skjønner at negavtiv oppmerksomhet er bedre enn ingen. Om vi foreslår aktiviteter for ham som å tegne el.l, og finner fram sakene til ham, er det ikke interessant dersom ikke vi setter oss sammen med ham. Dermed flyr ark og fargeblyanter gjennom lufta, og han roper og skriker, og jeg lurer da på hva vi gjør når vi er kommet til dette punktet.

Dette er sikkert velkjent for dere andre mødre, og jeg håper noen kan komme med råd til oss.

[Minaline]

Hei, bare noen tanker fra meg, mulig dere har prøvd allerede..

Det med at han ønsker deres oppmerksomhet hele tiden - Når dere leker med han, vær helt til stede i leken og kos dere sammen. Noen minutter før du tenker at du vil gå fra leken, forbered han på dette. ("Nå skal mamma leke litt mer med bilene, og så må jeg...). Kanskje minne ham på det en gang til når det nærmer seg ("nå skal mamma snart...".). Det samme med når han tegner, pusler el.l - forbered han på hva som skal skje. Ikke sikkert han akspeterer det umiddelbart, men etterhvert skjønner han at det er sånn det fungerer.. Det med å forberede han på hva som skal skje synes jeg er viktig i alle sammenhenger, og vi gjør det med det meste i hverdagen. Når det nærmer seg leggetid sier vi i fra om det til barna noen minutter før vi skal på badet, når de snart skal ut av badekaret minner vi dem om det noen minutter før, osv.

Enig i det at en del ting kan man overse.. Jeg mener også at avledning kan være bra i mange situasjoner når man merker at han bygger seg opp til noe.

Enig med deg i det du sier om slåing og sparking - ikke akseptabelt. Vet ikke hvordan dere gjør det.. anbefaler å stoppe atferden selvfølgelig ved å holde han og si at nei det er ikke lov å sparke. Etterpå når han har roet seg litt, kan man si at "jeg skjønner at du syntes det var dumt at du ikke fikk lov til å ta vannet av potetene...men du kan ikke sparke meg likevel..." Hvis han har ok språk, kan man så snakke litt med han om hva kan kan gjøre i stedet for å sparke. "Kanskje du heller kan spørre mamma og å få være med å dele opp eple e.l." - sånn at han får gjøre en annen ting i middagsforberedelsene. Det samme med når han kaster fargeblyanter, roper eller skriker - stoppe han med kastinga, si at "du får ikke lov til å kaste fargeblyantene" med rolig stemme. Det med å si at du skjønner at han syntes det var dumt at mamma ikke kan være med å tegne mer, men at det ikke er lov å kaste for det. Kanskje også hjelpe han å spørre om mamma kan være med litt til?

Kommer jo an på språket hans om det fungerer - bl.a. Altså bare noen tanker fra meg...litt langt ble det også her... Lykke til!!

[Minaline]

Hei, bare noen tanker fra meg, mulig dere har prøvd allerede..

Det med at han ønsker deres oppmerksomhet hele tiden - Når dere leker med han, vær helt til stede i leken og kos dere sammen. Noen minutter før du tenker at du vil gå fra leken, forbered han på dette. ("Nå skal mamma leke litt mer med bilene, og så må jeg...). Kanskje minne ham på det en gang til når det nærmer seg ("nå skal mamma snart...".). Det samme med når han tegner, pusler el.l - forbered han på hva som skal skje. Ikke sikkert han akspeterer det umiddelbart, men etterhvert skjønner han at det er sånn det fungerer.. Det med å forberede han på hva som skal skje synes jeg er viktig i alle sammenhenger, og vi gjør det med det meste i hverdagen. Når det nærmer seg leggetid sier vi i fra om det til barna noen minutter før vi skal på badet, når de snart skal ut av badekaret minner vi dem om det noen minutter før, osv.

Enig i det at en del ting kan man overse.. Jeg mener også at avledning kan være bra i mange situasjoner når man merker at han bygger seg opp til noe.

Enig med deg i det du sier om slåing og sparking - ikke akseptabelt. Vet ikke hvordan dere gjør det.. anbefaler å stoppe atferden selvfølgelig ved å holde han og si at nei det er ikke lov å sparke. Etterpå når han har roet seg litt, kan man si at "jeg skjønner at du syntes det var dumt at du ikke fikk lov til å ta vannet av potetene...men du kan ikke sparke meg likevel..." Hvis han har ok språk, kan man så snakke litt med han om hva kan kan gjøre i stedet for å sparke. "Kanskje du heller kan spørre mamma og å få være med å dele opp eple e.l." - sånn at han får gjøre en annen ting i middagsforberedelsene. Det samme med når han kaster fargeblyanter, roper eller skriker - stoppe han med kastinga, si at "du får ikke lov til å kaste fargeblyantene" med rolig stemme. Det med å si at du skjønner at han syntes det var dumt at mamma ikke kan være med å tegne mer, men at det ikke er lov å kaste for det. Kanskje også hjelpe han å spørre om mamma kan være med litt til?

Kommer jo an på språket hans om det fungerer - bl.a. Altså bare noen tanker fra meg...litt langt ble det også her... Lykke til!!

Glemte det med å gi ros - når han sitter fint og leker, gi han masse ros for det. Hvis han sitter og tegner litt alene f.eks bør han også roses for det.

[Prinsessemamma]

Vår eldste har aldri kunnet leke alene (nå 7 år), måtte (må til dels enda) alltid være rundt oss og helst være med på det vi gjør, og vil bare leke dersom vi er med å leker. Det har vært ganske slitsomt innimellom ja. Lillesøster er annerledes, hun leker veldig fint alene og må ikke være rundt bena våre til enhver tid.

Har ikke råd til deg ang agressiviteten, men det kan jo høres ut som det er en kombinasjon av 2 års trass og søsken sjalusi?

[sammfunnskritiker]

Var dette er barn som var mye i fanget/armene/ deres seng når han var liten?

Isåfall snakker vi om en uvane som må endres tenker jeg. Man må rett og slett la barnet leke så lengesom t kan alene, og rett før tolmodigheten går tom, komme inn i leken. Med tolmodighet skal du se at lekestunden alene, øker... og øker.

[Gjest hos oss.]

Vi har ikke problemet med å leke alene, men agressiviteten har vi til de grader. Den har vart i snart to år.Men er blitt "mildere" etter som barnet vokser og kan snakke hvilkne følelser det har for forskjellige ting.

Vi har brukt time-out med godt resultat. Og det ender med at ungen roer seg helt ned og er glad igjen.

Jeg ville vel også ha brukt time-out hvis barnet hadde blitt voldsom fordi at du ikke ville leke med han.

Jeg har også oppdaget at hvis barnet er sultent eller høy på sukker så er vårt barn fortere sint enn ellers. Så vi passer godt på å holde faste mattider og mest mulig faste rutiner i hverdagen.

Det rare er at vårt barn kun er sinna hjemme og aldri får disse anfallene i barnehagen. Og da er det kun trass mot oss som er årsaken heldigvis.

Med leken har jeg alltid praktisert at hvis barna ikke finner på noe, ja så får dem sitte og kjede seg. Og det gjør dem selvsagt ikke. Derfor finner de på masse rart å leke med.

Vet ikke om du fikk noe utav dette, men slik har vi det ihvertfall.

[Gjest mij]

Var dette er barn som var mye i fanget/armene/ deres seng når han var liten?

Isåfall snakker vi om en uvane som må endres tenker jeg. Man må rett og slett la barnet leke så lengesom t kan alene, og rett før tolmodigheten går tom, komme inn i leken. Med tolmodighet skal du se at lekestunden alene, øker... og øker.

Nei, han har aldri sovet i vår seng eller fått konstant oppmerksomhet. Helt "normal" mengde vil jeg tro.