Livsvalg og barn

[Gjest er bare karrieren det som teller?]

Nei, sier han. At du er hjemme med små barn, er ditt valg. Du kunne ha valgt karrieren, men velger være hjemme. Det skal du ikke ha noe igjen for, det er ditt valg, ingen tvang deg.

Men, sier hun, barnet trenger meg og i tillegg er kropp og sinn innstilt mer på å ta meg av den lille enn å satse på fag nå. Barnet trenger meg! Og deg, faren!

Jeg tar meg av barnet når jeg jobber, sier han. Om du heller vil være hjemme, er det ditt valg! Da får du ta de økonmiske, karrieremessige konsekvensene av ditt eget valg!

Samfunnet er ikke barne- og kvinnevennlig, svarer hun da. Det er _riktig_ å være hjemme med barnet mens barnet er lite. Barnet trenger det! Og kroppen min sier også at jeg skal prioritere barnet nå, ikke jobb.

Han slår ut med armene: Javel, så er det _ditt valg_, da - det skal ikke alle andre betale for. Når du _velger_ slik, må du selv ta konsekvensene.

Men er det _riktig_ å velge jobben og karrieren, da, spør hun. Er det _riktig_ å trosse det kroppen min og følelsene mine sier er riktig for både barnet og meg? Eller kan det tenkes det er samfunnet som er barne- og kvinnefiendtlig, ja, familiefiendtlig?

Kanskje burde samfunnet legge opp til og belønne at kvinners valg om å prioritere nære forhold, barn og familie "belønnes" på lik linje med så mange menns valg om å tenke at det å prioritere jobben er det som er omsorg? Kan det være det er to måter som er like viktige og riktige - men at samfunnet favoriserer bare den ene?

Vi har likestilling her i landet, svarer han. Kvinner har full frihet til å velge karrieren, eller la være. Det er hun selv som bestemmer!

Jeg spør: Er det et reelt valg? Kan det tenkes at sykefravær og andre plager kvinner opplever når de er i 40-årsalderen er konsekvenser av dobbeltarbeid i årene før- og kan det tenkes samfunnet favoriserer dem som velger økonomi framfor tid og nære forhold, men at kropp og sinn reagerer med sykdom og tidlig død? Kan det være grunnen til at kvinner lever lenger - men har dårligere økonomi i sin alderdom?

[Gjest Lena Kaviar]

"Kanskje burde samfunnet legge opp til og belønne at kvinners valg om å prioritere nære forhold, barn og familie "belønnes" på lik linje med så mange menns valg om å tenke at det å prioritere jobben er det som er omsorg?"

Hva mener du med å belønne da? Vi har barnetrygd, kontantstøtte, pensjonspoeng for omsorg i hjemmet, et års foreldrepermisjon. De aller fleste familier vil klare seg økonomisk på en lønning, det er bare det at det blir svært trangt sammenlignet med det nivået de fleste ønsker. Jeg er enig med mannen i ditt eksempel jeg, eneste er at det er FAMILIENS valg at han eventuelt velger karriære, hun velger å være hjemme. Jeg kjenner mange som har valgt slik. Og det er bra de/vi kan ta det valget. Men jeg ser ikke at man skulle behøve å "belønnes" for det? En mindre stressende hverdag er jo en av belønningene?

[Gjest er bare karrieren det som teller?]

"Kanskje burde samfunnet legge opp til og belønne at kvinners valg om å prioritere nære forhold, barn og familie "belønnes" på lik linje med så mange menns valg om å tenke at det å prioritere jobben er det som er omsorg?"

Hva mener du med å belønne da? Vi har barnetrygd, kontantstøtte, pensjonspoeng for omsorg i hjemmet, et års foreldrepermisjon. De aller fleste familier vil klare seg økonomisk på en lønning, det er bare det at det blir svært trangt sammenlignet med det nivået de fleste ønsker. Jeg er enig med mannen i ditt eksempel jeg, eneste er at det er FAMILIENS valg at han eventuelt velger karriære, hun velger å være hjemme. Jeg kjenner mange som har valgt slik. Og det er bra de/vi kan ta det valget. Men jeg ser ikke at man skulle behøve å "belønnes" for det? En mindre stressende hverdag er jo en av belønningene?

Det jeg mener med "belønning", er - lønning - pensjon - sikkerhet og økonmi ved skilsmisse - osv.?

Å velge å være hjemme med barn, er å leve her og nå og på bekostning av framtida, begynner jeg å få mistanke om. Akkurat som det å velge være dobbelt og trippeltarbeidende i stedet også er å leve på forskudd?

Dersom man velger å være hjemme ut over det første året med barnet, noen har ikke råd til det, engang, vil man tape økonomisk, karrieremessig og pensjon. Dersom man velger å stå på for å ha økonmi og jobb og karriere, blir stadig flere kvinner utslitt som 45-åringer.

Men trådens egentlige spørsmål er: Er det et selvstendig valg om man blir hjemme hos barna eller ikke? Kan det tenkes at man ved å ikke bli hjemme, øver vold på naturen, rett og slett? Og med det mener jeg: Innebærer det å være gravid og å få barn, amme dem, fysiskt og psykiske forandringer i oss kvinner som vi øver vold på når vi forlater våre barn og går på jobb i stedet for å sette ned tempo noen år og passe på barna?

Stadig flere menn klager også: De ønsker også sette ned farten og å få være foreldre.

Taper begge parter? Er samfunnet innrettet bare på karriere og jobbing utenfor hjemmet og mangler samfunnet respekt for det arbeidet som legges ned innenfor hjem og familie?

barnetrygd, kontantstøtte, pensjonspoeng for omsorg i hjemmet, et års foreldrepermisjon

[Gjest gomle]

Jeg kunne ikke tenke meg å gå hjemme, jeg blir mannevond hvis jeg ikke får kommet meg ut. Har tre barn som jeg er veldig glad i, og ingen karriere igrunnen heller, bare en helt vanlig jobb. Så det er nok forskjell på folk. Jeg hadde helt klart fått helseplager hvis jeg hadde tvunget meg til å gå hjemme.

[Gjest slik jeg ser det]

Folk får ytterst sjelden i pose og sekk, uansett hva politikere sier. Mange vil egentlig ikke gi folk valgfrihet heller: jobbing først takk!

Hjemmeværende mor:

Mindre penger å rutte med når mor er hjemme, javel. Lavt forbruk noen år bør man kunne leve med.

* Barna har meget godt av hjemmeværende mor.

* Og hun trenger ikke slite seg ut heller.

* Ekteskapet har godt av at de ikke er så slitne, ekteskapet utsettes for mindre press.

* Mer overskudd til å ha enda flere barn.

* Hva skal man med barn om man ikke kan bruke nok tid på dem?

Hvorfor er penger og karriere viktigere/prioriteres høyere enn barna?

[Gjest også en mamma]

Du sier i et innlegg lengre ned her at hovedspørsmålet er om det er et reelt valg.

Da vil jeg stille et motspørsmål. Hva ER reelle valg? I det øyeblikket vi legger våre egne følelser inn i valget vil ikke alternativene fremstå som "like gode" uansett.

Du legger inn en følelse av å bryte med naturen. Da er ikke valget reelt for deg. Samme gjelder jo hvis du føler sterkt selv at du må ut i arbeidslivet for å yte noe til samfunnet. Uansett blir ikke valget verdinøytralt, og dermed ikke helt reelt heller.

I det øyeblikket man gjør som du foreslår, f.eks sørger for lønn, pensjon eller noe i den dur til de som velger å gå hjemme med barna, så er man også med på å styre det frie valget. De som da tjener lite, eller jobber lite, står da igjen med at de ville tjent "mer" på å gå hjemme med barnet sitt, enn å jobbe. Det blir heller ikke et reelt valg.

Så i sum mener jeg at vi HAR i PRINSIPPET reelle valg. Men noen ganger tar vi valgene før vi var klar over at vi tok dem. Jeg kjenner jenter som nærmest hevder at de ikke har noe reelt valg om å være hjemme med barna, fordi de har tatt utdanning og studielån. Jeg mener at det måtte de jo ha visst før de påbegynte utdanningen...

Men som sagt, jeg tror valgene er ganske reelle. De største kollisjonene tror jeg oppstår i den enkelte familie, når de to har ulike meninger om hva som skal prioriteres.

[Gjest Lena Kaviar]

Det jeg mener med "belønning", er - lønning - pensjon - sikkerhet og økonmi ved skilsmisse - osv.?

Å velge å være hjemme med barn, er å leve her og nå og på bekostning av framtida, begynner jeg å få mistanke om. Akkurat som det å velge være dobbelt og trippeltarbeidende i stedet også er å leve på forskudd?

Dersom man velger å være hjemme ut over det første året med barnet, noen har ikke råd til det, engang, vil man tape økonomisk, karrieremessig og pensjon. Dersom man velger å stå på for å ha økonmi og jobb og karriere, blir stadig flere kvinner utslitt som 45-åringer.

Men trådens egentlige spørsmål er: Er det et selvstendig valg om man blir hjemme hos barna eller ikke? Kan det tenkes at man ved å ikke bli hjemme, øver vold på naturen, rett og slett? Og med det mener jeg: Innebærer det å være gravid og å få barn, amme dem, fysiskt og psykiske forandringer i oss kvinner som vi øver vold på når vi forlater våre barn og går på jobb i stedet for å sette ned tempo noen år og passe på barna?

Stadig flere menn klager også: De ønsker også sette ned farten og å få være foreldre.

Taper begge parter? Er samfunnet innrettet bare på karriere og jobbing utenfor hjemmet og mangler samfunnet respekt for det arbeidet som legges ned innenfor hjem og familie?

barnetrygd, kontantstøtte, pensjonspoeng for omsorg i hjemmet, et års foreldrepermisjon

Jeg mener at å sette ned tempoet noen år, være hjemme og passe barn er et selvstendig valg som de aller fleste, menn som kvinner, fint kan ta i Norge i dag. Når man velger noe, velger man også bort noe. I dette tilfellet lønn. Og det syns jeg er greit. Hvis noen føler at de "øver vold mot naturen" ved å jobbe, har de valgt feil. Da bør de være hjemme og passe barna. og da taper man noe økonomisk. Man kan ikke få alt. Det syns jeg er helt rett. Du kan da ikke for alvor mene at "samfunnet" skal betale deg full inntekt for å være kvinne? Hvor stor lønn skulle man hatt for at samfunnet skulle vist oss respekt da? Og måtte ikke da de som ikke har barn bare jobbet enda mere for å finansiere dette, akkurat som mange nmenn må når kona er hjemme.

[Ugga Bugga]

Småbarnsforeldre har det ganske bra her i Norge sammenliknet med andre land.

Som andre allerede har skrevet så finnes det kontantstøtte, et års foreldrepermisjon (eller hva det nå heter), barnetrygd, pensjonspoeng for omsorg osv.

Til syvende og sist blir det jo oss som ikke har barn som må betale kalaset.

Det er grenser for hvor mye lønn staten kan betale ut til folk som går hjemme.

På den annen side er jeg enig i at "husmødre" (i mangel av noe bedre ord) bør anerkjennes mer i samfunnet, uten at det nødvendigvis trenger bety at de skal få mer penger. Man blir jo nærmest sett på som en taper hvis man velger å være hjemme med barn (mer enn det ene året), ihvertfall i visse kretser, og det er jo synd.