Har dere gått noen runder med dere selv?

[Gjest runder]

Tok det tid før dere klarte å bli fortrolig med å få et brunt barn, et barn som ikke liknet dere av utseendet eller lynne eller personlighet. Har dette bare gått helt greit eller er det noe dere kan tenke på og synes er vanskelig iblandt?

Er det enda tungt å ikke få biologiske barn?

[yogi]

"Tok det tid før dere klarte å bli fortrolig med å få et brunt barn, et barn som ikke liknet dere av utseendet eller lynne eller personlighet." Svar: Nei.

"Har dette bare gått helt greit eller er det noe dere kan tenke på og synes er vanskelig iblandt?" Svar: Tenker ikke på det. Ikke vanskelig.

"Er det enda tungt å ikke få biologiske barn?" Svar: Nei.

Mvh

[nedtelling]

Absolutt nei paa alle sporsmaal.

[Mamta]

Jeg kan med hånden på hjertet si at det har aldri vært noe problem for meg/ oss å skulle bli foreldre til brune barn, barn som ikke likner oss verken av lynne eller personlighet, barn født av andre foreldre. Tanken på biologiske barn var forlengs lagt på hylla da beslutningen om adopsjon ble tatt, og den har aldri dukket opp igjen.

hilsener

[trk1365380645]

Det jeg tenker en del på i forhold til å ha fått brune barn, er at de kanskje vil oppleve samfunnet annerledes enn meg og det syns jeg er vanskelig og trist å tenke på. Men det føles helt naturlig at jeg har brune barn, og de er som de er, og det ville biologiske barn også vært, selv om hudfargen ville vært make.

Jeg har ikke savn etter biobarn. Mine barn er adoptert fra Etiopia, og det ville føltes rart å få barn på en annen måte aller fra noe annet sted.

[Gjest opplest og vedtatt]

Med hånden på hjertet:

Jeg har valgt å få "brune" barn. Det er overhodet ikke forbundet med noen vanskelige avgjørelser.

Det jeg imidlertid finner grunn til å reagere ganske sterkt på er kommentarer som din:

"Tok det tid før dere klarte å bli fortrolig med å få et brunt barn, et barn som ikke liknet dere av utseendet eller lynne eller personlighet".

Det er en ganske frisk uttalelse. Det er mulig du ikke mener det, men jeg opplever at du med dette kobler hudfarge, lynne og personlighet. Som om brune barn har et annet biologisk gitt lynne. Det er en tankegang som faktisk hører hjemme i rasetenkningen. Som er både vitenskapelig og moralsk helt uholdbart. Det er større genetiske forskjeller innen de ulike folkegruppene enn mellom. Skulle du mene at kultur er en biologisk størrelse hører du politisk hjemme i en annen tid.

[Wibecke]

Med hånden på hjertet:

Jeg har valgt å få "brune" barn. Det er overhodet ikke forbundet med noen vanskelige avgjørelser.

Det jeg imidlertid finner grunn til å reagere ganske sterkt på er kommentarer som din:

"Tok det tid før dere klarte å bli fortrolig med å få et brunt barn, et barn som ikke liknet dere av utseendet eller lynne eller personlighet".

Det er en ganske frisk uttalelse. Det er mulig du ikke mener det, men jeg opplever at du med dette kobler hudfarge, lynne og personlighet. Som om brune barn har et annet biologisk gitt lynne. Det er en tankegang som faktisk hører hjemme i rasetenkningen. Som er både vitenskapelig og moralsk helt uholdbart. Det er større genetiske forskjeller innen de ulike folkegruppene enn mellom. Skulle du mene at kultur er en biologisk størrelse hører du politisk hjemme i en annen tid.

Hei!

Syns dette er helt naturlige tanker, og alle har vel tenkt igjennom dette på en eller annen måte før de startet adopsjonsprosessen.

Joda vi har adoptert og har tenkt igjennom det og kommet frem til at det ikke var noe problem for oss.

Hilsen

[Gjest Litt for hårsår?]

Med hånden på hjertet:

Jeg har valgt å få "brune" barn. Det er overhodet ikke forbundet med noen vanskelige avgjørelser.

Det jeg imidlertid finner grunn til å reagere ganske sterkt på er kommentarer som din:

"Tok det tid før dere klarte å bli fortrolig med å få et brunt barn, et barn som ikke liknet dere av utseendet eller lynne eller personlighet".

Det er en ganske frisk uttalelse. Det er mulig du ikke mener det, men jeg opplever at du med dette kobler hudfarge, lynne og personlighet. Som om brune barn har et annet biologisk gitt lynne. Det er en tankegang som faktisk hører hjemme i rasetenkningen. Som er både vitenskapelig og moralsk helt uholdbart. Det er større genetiske forskjeller innen de ulike folkegruppene enn mellom. Skulle du mene at kultur er en biologisk størrelse hører du politisk hjemme i en annen tid.

Herregud, så hårsår!

Jeg tror absolutt ikke at trådstarter mente at det var en sammenhenge mellom hudfarge og lynnet.

Men når man adopterer et barn, får man jo et barn som ikke ligner adoptivforeldrene i det hele tatt. Hverken i utseende eller oppførsel/lynne. Selvsagt endrer dette seg mye etterhvert som barna vokser til blir "påvirket" av adoptivforeldrenes personlighet.

Og for mange adoptivforeldre er jo dette reelt. Tankene på å få et barn som ikke har en del av noen av foreldrenes personlighet fra starten av. Men at dette skal henge sammen med hudfargen, er selvsagt ikke saken og du bør slutte å overtolke.

Men for å svare på trådstarter spørsmål:

Nei, de tankene har aldri plaget meg. Jeg har overhodet ikke tenkt på at det skal være annerledes å få et barn som er mørk i huden, enn et som er lyst. Men selvsagt har jeg tenkt mye, også på hvilken personlighet sønnen min ble født med. Men jeg har aldri bekymret meg for dette, for jeg hadde selvsagt elsket ham uavhengig av personlighet og lynne.

[Gjest opplest og vedtatt]

Hei!

Syns dette er helt naturlige tanker, og alle har vel tenkt igjennom dette på en eller annen måte før de startet adopsjonsprosessen.

Joda vi har adoptert og har tenkt igjennom det og kommet frem til at det ikke var noe problem for oss.

Hilsen

Poenget er at alle foreldre får barn som er forskjellig fra foreldre i personlighet og lynne. Det er ingen dokumentasjon eller annet som tyder på at det er noe mer eller mindre for adoptivbarn.

De fleste barn som adopteres til Norge er under to år, de fleste av dem under ett år. Tar de med seg et kinesisk, koreansk eller indisk lynne hjem til Norge? Det er en absurd tanke, uansett hvor lite gjennomtenkt den er.

[Mrs. Wallace]

Herregud, så hårsår!

Jeg tror absolutt ikke at trådstarter mente at det var en sammenhenge mellom hudfarge og lynnet.

Men når man adopterer et barn, får man jo et barn som ikke ligner adoptivforeldrene i det hele tatt. Hverken i utseende eller oppførsel/lynne. Selvsagt endrer dette seg mye etterhvert som barna vokser til blir "påvirket" av adoptivforeldrenes personlighet.

Og for mange adoptivforeldre er jo dette reelt. Tankene på å få et barn som ikke har en del av noen av foreldrenes personlighet fra starten av. Men at dette skal henge sammen med hudfargen, er selvsagt ikke saken og du bør slutte å overtolke.

Men for å svare på trådstarter spørsmål:

Nei, de tankene har aldri plaget meg. Jeg har overhodet ikke tenkt på at det skal være annerledes å få et barn som er mørk i huden, enn et som er lyst. Men selvsagt har jeg tenkt mye, også på hvilken personlighet sønnen min ble født med. Men jeg har aldri bekymret meg for dette, for jeg hadde selvsagt elsket ham uavhengig av personlighet og lynne.

Det skulle vært deilig om vi kunne klare en eneste interessant tråd her inne uten at "hårsår"-beskyldningen blir gulpet opp ved første uenighet.

[Gjest abrahamsen]

Med hånden på hjertet:

Jeg har valgt å få "brune" barn. Det er overhodet ikke forbundet med noen vanskelige avgjørelser.

Det jeg imidlertid finner grunn til å reagere ganske sterkt på er kommentarer som din:

"Tok det tid før dere klarte å bli fortrolig med å få et brunt barn, et barn som ikke liknet dere av utseendet eller lynne eller personlighet".

Det er en ganske frisk uttalelse. Det er mulig du ikke mener det, men jeg opplever at du med dette kobler hudfarge, lynne og personlighet. Som om brune barn har et annet biologisk gitt lynne. Det er en tankegang som faktisk hører hjemme i rasetenkningen. Som er både vitenskapelig og moralsk helt uholdbart. Det er større genetiske forskjeller innen de ulike folkegruppene enn mellom. Skulle du mene at kultur er en biologisk størrelse hører du politisk hjemme i en annen tid.

Milde måne som du overreagerer!! Jeg er en av de som helt fra jeg var barn har drømt om å få brune barn. Jeg har alltid sett på adopsjon som en super måte å få barn på. Derfor ble det ikke noe sjokk da vi fant ut at vi ikke kunne lage barna våre selv.

Men jeg har ingen problem med å skjønne at andre, som har drømt om graviditet, fødsel osv, må jobbe litt og "gå noen runder med seg selv" for å bli fortrolig med dette som er helt nytt.

[Gjest Litt for hårsår?]

Det skulle vært deilig om vi kunne klare en eneste interessant tråd her inne uten at "hårsår"-beskyldningen blir gulpet opp ved første uenighet.

Og det skulle vært deilig om noen kunne en gang kunne stille et lignende spørsmål som trådtarter, uten å bli beskyldt for å være rasistisk.

[Wibecke]

Poenget er at alle foreldre får barn som er forskjellig fra foreldre i personlighet og lynne. Det er ingen dokumentasjon eller annet som tyder på at det er noe mer eller mindre for adoptivbarn.

De fleste barn som adopteres til Norge er under to år, de fleste av dem under ett år. Tar de med seg et kinesisk, koreansk eller indisk lynne hjem til Norge? Det er en absurd tanke, uansett hvor lite gjennomtenkt den er.

Alle barn er født med en personlighet og vi påvirker den i større eller mindre grad opp igjennom de første leveårene, men tror når du adopterer er du forberedt på at de har med seg et annet "lynne" enn det feks adpotiv foreldrene har!

Latinsk temprament osv. Spørsmålet mange stiller seg, klarer vi å takle det, hadde det vært annerledes om jeg fødte selv, hadde lynnet blitt likt mitt eget?

Hvorfor skal det ikke være lov til å stille disse spørsmålene, det er jo en del av en prosessen man går igjennom før man velger adopsjon. Sikkert derfor mange velger å ikke adoptere fordi de er redd for det ukjente!

MEN jeg tror ikke hun setter noen sammenhenge med farge og lynne. Tror bare det var en feil formulering fra en som ikke er helt inne i adopsjons verden enda!

Må være litt takhøyde for spørsmål her da!!!

Hilsen

[Gjest Litt for hårsår?]

Alle barn er født med en personlighet og vi påvirker den i større eller mindre grad opp igjennom de første leveårene, men tror når du adopterer er du forberedt på at de har med seg et annet "lynne" enn det feks adpotiv foreldrene har!

Latinsk temprament osv. Spørsmålet mange stiller seg, klarer vi å takle det, hadde det vært annerledes om jeg fødte selv, hadde lynnet blitt likt mitt eget?

Hvorfor skal det ikke være lov til å stille disse spørsmålene, det er jo en del av en prosessen man går igjennom før man velger adopsjon. Sikkert derfor mange velger å ikke adoptere fordi de er redd for det ukjente!

MEN jeg tror ikke hun setter noen sammenhenge med farge og lynne. Tror bare det var en feil formulering fra en som ikke er helt inne i adopsjons verden enda!

Må være litt takhøyde for spørsmål her da!!!

Hilsen

Enig! Veldig bra skrevet.

[Gjest Ewa.T]

Det gjorde i hvertfall jeg.Selv om jeg også hele livet har tenkt at adopsjon var noe jeg kunne tenke meg å gjøre når jeg ble voksen. Men samtidig ønsket jeg meg bio-barn.

Motivet for å få barn,enten det var på den ene eller andre måten,var å bli mamma.

Vi klarte ikke å få bio-barn,demed ble det to skjønninger fra Asia på oss.Og begge to er mørke.

Vi gikk noen runder før vi bestemte oss for land.

Jeg tror det er sunt å gå gjennom og "lufte" de tanker man har i hode når det gjelder å få barn gjennom adopsjon.

Jeg følte meg overhode ikke et øyeblikk som rasist når tankene om et mørkt barn begynte å tumle i hode. Igjen,sunne tanker.Hvorfor skal det være så vanskelig å forstå? Dette er et tema man snakker mye med barnevernet om på hjemmebesøkene.

Gemytt? Nei det tenkte jeg ikke på.Vi er alle født med en personlighet,men arv styrer ikke hele utviklingen.Det vil miljøet gjøre i veldig stor grad.

Jeg får stadig høre at spesielt min datter ligner på meg(miljø).Jeg smiler stolt,og bukker.

Det er ingenting som er så morsomt når man ser far og sønn gå bortover veien,med akkurat samme gangelaget:-)

Lykke til.

Å bli foreldre er en sann berikelse.

[Gjest abrahamsen]

Det gjorde i hvertfall jeg.Selv om jeg også hele livet har tenkt at adopsjon var noe jeg kunne tenke meg å gjøre når jeg ble voksen. Men samtidig ønsket jeg meg bio-barn.

Motivet for å få barn,enten det var på den ene eller andre måten,var å bli mamma.

Vi klarte ikke å få bio-barn,demed ble det to skjønninger fra Asia på oss.Og begge to er mørke.

Vi gikk noen runder før vi bestemte oss for land.

Jeg tror det er sunt å gå gjennom og "lufte" de tanker man har i hode når det gjelder å få barn gjennom adopsjon.

Jeg følte meg overhode ikke et øyeblikk som rasist når tankene om et mørkt barn begynte å tumle i hode. Igjen,sunne tanker.Hvorfor skal det være så vanskelig å forstå? Dette er et tema man snakker mye med barnevernet om på hjemmebesøkene.

Gemytt? Nei det tenkte jeg ikke på.Vi er alle født med en personlighet,men arv styrer ikke hele utviklingen.Det vil miljøet gjøre i veldig stor grad.

Jeg får stadig høre at spesielt min datter ligner på meg(miljø).Jeg smiler stolt,og bukker.

Det er ingenting som er så morsomt når man ser far og sønn gå bortover veien,med akkurat samme gangelaget:-)

Lykke til.

Å bli foreldre er en sann berikelse.

Bra skrevet!!

[Hugmee]

Har ikke noe problem med å få "brune" barn, men er klart at vi har tenkt litt ekstra på de utfordringer det kanskje kan føre med seg for barna selv. De vil nok trolig møte folk gjennom livet som ikke er like fargeblinde for oss, og det er jo ingen ønske-situasjon.

Samtidig så valgte vi jo selv land - da valgte vi ut fra hjertet. Men samtidig så synes vi jo menneskene fra dette landet er utolig pene. På den måten kan man kanskje si at vi har "valgt farge"? Forstå meg rett her

Vi har opplevd at knøttet er veldig lik oss i personlighet og lynne.

Ang. å ikke få biologiske barn, det var sårt da søsken fikk barn og alle snakket om hvem h*n lignet på. Slike kommentarer er så koselige og det føltes sårt da og ikke få oppleve det. Men jeg savner det ikke nei.

[Gjest farslykke]

Alle barn er født med en personlighet og vi påvirker den i større eller mindre grad opp igjennom de første leveårene, men tror når du adopterer er du forberedt på at de har med seg et annet "lynne" enn det feks adpotiv foreldrene har!

Latinsk temprament osv. Spørsmålet mange stiller seg, klarer vi å takle det, hadde det vært annerledes om jeg fødte selv, hadde lynnet blitt likt mitt eget?

Hvorfor skal det ikke være lov til å stille disse spørsmålene, det er jo en del av en prosessen man går igjennom før man velger adopsjon. Sikkert derfor mange velger å ikke adoptere fordi de er redd for det ukjente!

MEN jeg tror ikke hun setter noen sammenhenge med farge og lynne. Tror bare det var en feil formulering fra en som ikke er helt inne i adopsjons verden enda!

Må være litt takhøyde for spørsmål her da!!!

Hilsen

Forestillinger om såkalt nasjoinale lynner som "latinsk temperament", "tysk grundighet", "afrikansk rytmesans" etc er så inngrodde at dessverre mange tror de medfører noe som helst riktighet. Rent vitenskapelig er det slevsagt ikke noe holdepunkt for slike tanker.

For halvannet år siden ble det gjennomført en svær undersøkelse i over 40 land der de spurte (over 40.000 stk) ble bedt om å definere hva som var typisk for innbyggerne deres eget land (f.eks. typisk norsk) og hva som var typisk for innbyggerne i andre land. Svarene, som ble publisert i Science, var meget interessante. De viste at det var stor grad av enighet i de forskjellige landene om hhva som var typisk "de andre", men det var slett ingen enighet om hva som var typisk for eget land. Dette underbygger bare at nasjonale og kulturelle stereotypier har funskjon når vi skal definere "oss" bort fra "de andre". ikke ellers. For de har ingen rot i virkeligheten.

Et barn adoptert fra Latin-Amerika er ikke født med noe latinamerikansk temperament.

Forholdet mellom arv og miljø er jo en evigvarende debatt. Hva som er "sannheten" vil variere etter hvem man spør. Men få om noen seriøse forskere vil mene at barn fødes med kulturelle koder.

Det er jo til syvende og sist en bilogisk rasetenkning som ligger til grunn for en slik tanke, enten man liker det eller ikke.

[snø]

Nei, jeg måtte ikke gå noen runder med meg selv før vi valgte adopsjon, og det var aldri noe tema for oss at barnet ville få en annen hudfarge, noe som vi tok som en selvfølge, iom at vi skulle adoptere fra Colombia :-) Når vi først bestemte oss for adopsjon, noe vi gjorde ganske raskt, så var vi begge fullstendig klar over at vi ville få barn som ikke liknet på oss utseendemessig, og sansynligvis ikke mht personlighet og "lynne" heller.

Og nå når vi har fått barna våre så er det rett og slett bare naturlig at de ser ut som de gjør, mine barn er brune med sort hår og mørke øyne, og sånn er det bare. Det er i grunnen mørke barn jeg identifiserer meg med. Rart det der i grunnen :-)

Nå skal det være sagt at vi allerede før vi visste at vi ikke kunne bli gravide, hadde bestemt oss for at vi ville adoptere, da i tillegg til å få egenfødte, så da var nok ikke terskelen så høy som for dem som har tatt det som en selvfølge at de skulle få egenfødte barn, og opplever at det ikke går.

Rent bortsett fra det tror jeg ikke at det er unormalt at man må tenke gjennom det at barnet ikke vil likne en selv, og det er jo også sunt å gjøre det! Så lenge man konkluderer med at det ikke er noe problem, så gjør det jo ikke at man har kjent litt på følelsen i forkant ;-)

[snø]

Det skulle vært deilig om vi kunne klare en eneste interessant tråd her inne uten at "hårsår"-beskyldningen blir gulpet opp ved første uenighet.

Enig! Det er en alt for enkel måte å drepe en diskusjon på når man bare slenger ut "du er hårsår" :-(

Men jeg har jo lært meg det da at hvis vi adoptivforeldre stiller noen som helst spørsmål med holdninger vi og våre barn blir møtt med, ja da er man per def hårsår, og ferdig med det. Jeg har begynt å ta det som et kompliment ;o)