Har dere gått noen runder med dere selv?

[snø]

Forestillinger om såkalt nasjoinale lynner som "latinsk temperament", "tysk grundighet", "afrikansk rytmesans" etc er så inngrodde at dessverre mange tror de medfører noe som helst riktighet. Rent vitenskapelig er det slevsagt ikke noe holdepunkt for slike tanker.

For halvannet år siden ble det gjennomført en svær undersøkelse i over 40 land der de spurte (over 40.000 stk) ble bedt om å definere hva som var typisk for innbyggerne deres eget land (f.eks. typisk norsk) og hva som var typisk for innbyggerne i andre land. Svarene, som ble publisert i Science, var meget interessante. De viste at det var stor grad av enighet i de forskjellige landene om hhva som var typisk "de andre", men det var slett ingen enighet om hva som var typisk for eget land. Dette underbygger bare at nasjonale og kulturelle stereotypier har funskjon når vi skal definere "oss" bort fra "de andre". ikke ellers. For de har ingen rot i virkeligheten.

Et barn adoptert fra Latin-Amerika er ikke født med noe latinamerikansk temperament.

Forholdet mellom arv og miljø er jo en evigvarende debatt. Hva som er "sannheten" vil variere etter hvem man spør. Men få om noen seriøse forskere vil mene at barn fødes med kulturelle koder.

Det er jo til syvende og sist en bilogisk rasetenkning som ligger til grunn for en slik tanke, enten man liker det eller ikke.

Jeg er ikke 100% enig med deg her, for jeg mener da vitterlig at jeg har lest at der ER forskjeller på folk. Feks at forklaringen på at afrikanere gjør det så sterkt i friidrett er at de har en annen muskeloppbygging enn andre? Uten at jeg klarer å slenge den undersøkelsen på bordet nå.Og da antar jeg at det også kan gjelde for rytmesans og tilsvarende kroppslige funksjoner også?

Men når det gjelder personlighetstrekk, som feks "latinamerikansk temperament", så kan nok det bedre forklares med kultur enn gener, helt klart.

Men når alt dette er sagt, så tror jeg at det blir farlig å trekke det helt ut ander veien og late som om vi alle kommer ut prikk like, og kun formes av miljøet rundt oss. Vi er alle et produkt av både arv og miljø. Og selvfølgelig kultur. At miljøet rundt oss kan føre til at kroppen tilpasses stedet en er ment å vokse opp er ikke så rart - hudfarge er jo faktisk en slik tilpassing til omgivelsene!

Om noen kommenterer min datters rytmesans eller min sønns temperament, og knytter det til at de er født i Colombia, så blir jeg ikke fornærmet, selv om det kanskje ikke kan bevises vitenskapelig. Jeg tar det i grunnen som et kompliment.

Jeg er for å kjempe mot fordommer, men synes vi bør velge våre kamper :-) Vi må kjepe mot negative fordommer, men positive "fordommer" kan man vel akseptere?

[Gjest môvenpink]

Jeg er ikke 100% enig med deg her, for jeg mener da vitterlig at jeg har lest at der ER forskjeller på folk. Feks at forklaringen på at afrikanere gjør det så sterkt i friidrett er at de har en annen muskeloppbygging enn andre? Uten at jeg klarer å slenge den undersøkelsen på bordet nå.Og da antar jeg at det også kan gjelde for rytmesans og tilsvarende kroppslige funksjoner også?

Men når det gjelder personlighetstrekk, som feks "latinamerikansk temperament", så kan nok det bedre forklares med kultur enn gener, helt klart.

Men når alt dette er sagt, så tror jeg at det blir farlig å trekke det helt ut ander veien og late som om vi alle kommer ut prikk like, og kun formes av miljøet rundt oss. Vi er alle et produkt av både arv og miljø. Og selvfølgelig kultur. At miljøet rundt oss kan føre til at kroppen tilpasses stedet en er ment å vokse opp er ikke så rart - hudfarge er jo faktisk en slik tilpassing til omgivelsene!

Om noen kommenterer min datters rytmesans eller min sønns temperament, og knytter det til at de er født i Colombia, så blir jeg ikke fornærmet, selv om det kanskje ikke kan bevises vitenskapelig. Jeg tar det i grunnen som et kompliment.

Jeg er for å kjempe mot fordommer, men synes vi bør velge våre kamper :-) Vi må kjepe mot negative fordommer, men positive "fordommer" kan man vel akseptere?

Flott sagt snø! Skriver mer enn gjerne under på den:))

[Gjest abrahamsen]

Enig! Det er en alt for enkel måte å drepe en diskusjon på når man bare slenger ut "du er hårsår" :-(

Men jeg har jo lært meg det da at hvis vi adoptivforeldre stiller noen som helst spørsmål med holdninger vi og våre barn blir møtt med, ja da er man per def hårsår, og ferdig med det. Jeg har begynt å ta det som et kompliment ;o)

Men enkelte er jo ute med klørne omtrent før man har lest innleggene skikkelig. Hva er galt med trådstarters spørsmål? Dette er jo ting som vi fikk spørsmål om da vi holdt på med sosialrapportene.

Ser overhodet ingenting galt med dette temaet.

[snø]

Men enkelte er jo ute med klørne omtrent før man har lest innleggene skikkelig. Hva er galt med trådstarters spørsmål? Dette er jo ting som vi fikk spørsmål om da vi holdt på med sosialrapportene.

Ser overhodet ingenting galt med dette temaet.

Jeg synes ikke det er noe galt med spørsmålet, men jeg synes det er galt å kalle dem som reagerer på det for hårsåre :-) Å kalle noen for hårsåre er en vemmelig måte agumentere på. Dette er et diskusjonsforum, da må vi tåle uenighet.

[Juliansmamma]

Er det plass til en liten myrsnipe-kommentar: Jeg har vondt for å tro at min kjære og jeg kunne laget så vakre, herlige og skjønne barn på egen hånd. Vi har aldri hatt noe savn om å få egenfødte barn. (Mer flås: det eneste jeg savner er matro og kveldsro, men det kommer med tida...!) Barna våre er barna våre, sånn er det med den saken.

Før vi adopterte, hadde vi noen gode samtaler med hverandre og andre adoptivforeldre, og fikk godt perspektiv på ting. Jeg tror det er viktig å lufte tanker, bekymringer og undringer før man adopterer. Det synes jeg forøvrig alle som får barn bør gjøre. Det å få barn er en alvorlig greie, uansett hvordan man får dem.

Lykke til.

Mvh

[Gjest litchi]

Med hånden på hjertet:

Jeg har valgt å få "brune" barn. Det er overhodet ikke forbundet med noen vanskelige avgjørelser.

Det jeg imidlertid finner grunn til å reagere ganske sterkt på er kommentarer som din:

"Tok det tid før dere klarte å bli fortrolig med å få et brunt barn, et barn som ikke liknet dere av utseendet eller lynne eller personlighet".

Det er en ganske frisk uttalelse. Det er mulig du ikke mener det, men jeg opplever at du med dette kobler hudfarge, lynne og personlighet. Som om brune barn har et annet biologisk gitt lynne. Det er en tankegang som faktisk hører hjemme i rasetenkningen. Som er både vitenskapelig og moralsk helt uholdbart. Det er større genetiske forskjeller innen de ulike folkegruppene enn mellom. Skulle du mene at kultur er en biologisk størrelse hører du politisk hjemme i en annen tid.

Jeg tolker henne ikke som å koble mellom hudfarge og lynne, men at det å adoptere fører til at det ikke er noen likhet mellom barn og foreldre, i utgangspunktet, verken når det gjelder hudfarge eller personlighet.

Det er ikke nødvendigvis likheter mellom foreldre og barn med hensyn på lynne, når det gjelder egenfødte, heller. Men sannsynligheten er jo større - uten at det alltid er en fordel

[Gjest litchi]

Jeg synes alle bør gå noen runder med seg selv i forhold til de spørsmålene du stiller. Å ikke tenke gjennom slike ting, er veldig uheldig, tror jeg. Om ikke for egen del, så i forhold til de spørsmålene man kan komme til å få fra barnet senere.

Jeg har ikke vært opptatt av forskjeller i utseende og lynne. Siden jeg hadde et egenfødt barn fra før, visste jeg at egenfødte også føles som et mysterium og er et nytt menneske å bli kjent med, og at felles biologi ikke gjør noen stor forskjell i så måte.

Men jeg tenkte mye på om det ville bli veldig annerledes å adoptere i forhold til å få egenfødte. Det måtte jeg/vi tenke på, siden vi som sagt har en egenfødt, og måtte være sikre på - så langt det var mulig - at det adopterte barnet kom til å bli like elsket og velkomment som det egenfødte.

Faktisk er jeg blind for mitt adopterte barns utseende. Jeg klarer bare å se at hun er nydelig - og at hun er datteren min. At hun har et kinesisk utseende må jeg faktisk konsentrere meg for å se nå, etter to år. Ser uten å blunke at andre adopterte ser " annerledes" ut enn standard norskfødte barn, men klarer ikke se det når det gjelder min egen. Litt småkomisk, egentlig.

Jeg er ikke lei meg for at vi ikke fikk flere egenfødte barn - det er ikke sårt! Men det har kanskje noe å si at vi etter all sannsynlighet kunne fått fler hvis vi ville.

Jeg synes det er forskjellig å få et egenfødt barn i forhold til å adoptere, det har med selve prosessen å gjøre, naturligvis, og måten tilknytninge skjer på. Men kjærligheten til de to er det ingen forskjell på! Heldigvis !

[Gjest môvenpink]

Med hånden på hjertet:

Jeg har valgt å få "brune" barn. Det er overhodet ikke forbundet med noen vanskelige avgjørelser.

Det jeg imidlertid finner grunn til å reagere ganske sterkt på er kommentarer som din:

"Tok det tid før dere klarte å bli fortrolig med å få et brunt barn, et barn som ikke liknet dere av utseendet eller lynne eller personlighet".

Det er en ganske frisk uttalelse. Det er mulig du ikke mener det, men jeg opplever at du med dette kobler hudfarge, lynne og personlighet. Som om brune barn har et annet biologisk gitt lynne. Det er en tankegang som faktisk hører hjemme i rasetenkningen. Som er både vitenskapelig og moralsk helt uholdbart. Det er større genetiske forskjeller innen de ulike folkegruppene enn mellom. Skulle du mene at kultur er en biologisk størrelse hører du politisk hjemme i en annen tid.

Det var sikkert bare en litt uheldig formulering som kom veldig feil ut. Selv reagerte jeg også veldig på den uttalelsen. Men det som hjelper noen ganger (gjelder i alle fall for meg) er å spørre igjen hva personen egentlig mente eller: Er det du sier nå at du mener osv. eller har jeg misforstått deg?

Det er klart at utenlandsadopterte barn fra Asia og Sør-Amerika skiller seg vesentlig ut av hudfarge (riktignok kan flere av barna fra Columbia f.eks. være ganske lyse noen ganger, fordi det er så store forskjeller i utseende i dette landet) fra de fleste nordmenn enn hva tilfellet er for de som adopteres fra Øst-Europa (selv om det også her kan være mørke barn, som barn av sigøynere barn med en utenlandsk far og en øst-europeer etc). Det har også vært en ganske gjensk oppfatning, synes jeg i alle fall å merke, at en i adoptivmiljø er litt mer skeptiske til de som velger å adoptere fra vårt eget kontinent. Vil disse ikke ha brune barn? Er de rasister? osv. Kan i hvert fall for min egen del si at når vi forhåpentligvis skal adoptere en gang i fremtiden, spiller det _ingen_ rolle om hva slags hudfarge barnet har. Om det er lyst eller mørkt, vil vi elske det like mye. Om det har et rolig lynne og litt sjenert i starten for nye mennesker som mannen min eller om det er mer energisk, aktivt og utadvendt som meg eller fungerer på helt annet vis, spiller ingen rolle for oss. Om det ligner på oss eller ikke, nei, det er ikke viktig for oss det heller. Vi er ikke så opptatt av at vi i det hele tatt må kunne "speile" oss i barnet for at vi skal kjenne egen glede, stolthet og selvtillit som foreldre. Nok trygghet og selvtillit i oss selv føler vi at vi allerede har. Kanskje er det derfor ingen av oss synes det er noe spesielt viktig om barnet er adoptert eller egenfødt heller. Vi tror vi kommer til å utelukkende velge adopsjon for vårt vedkommende en gang i fremtiden, selv om det ikke er noe som tilsier at vi ikke kan få barn via "naturmetoden". Men skulle det komme et egenfødt, ville vi selvsagt også tatt det imot med åpne armer. Det vi imidelertid er klare på er at vi ønsker å adoptere først, for å signalisere til barnet (og i en viss grad andre adopsjons-skeptikere ) at vi likestiller de to ulike måtene å få et barn på. Synes alt for mange adopsjons-skeptikere mener å tro at de som adopterer, ser på dette som en aller siste utvei for å kunne danne familie og oppleve å bli en av mengden i befolkningen med barn, hus og det hele, og at de tenker at dette er den siste utveien som prøves kan (mer som en nødløsning/tredjevalg etter kunstig befruktning har slått feil), slik at de også kan oppleve å bli mødre og fedre.

Dette ble visst noe vel på siden kanskje, av det trådstarter egentlig spurte om:P Men sånn kan det bli noen ganger, når assosiasjonene kommer og en tanke fører til en annen osv.

Mvh