*fnis*

[Solsikkefrø]

Han gjør meg så glad!

Måtte bare si det....

Jeg føler meg 16 år igjen!! (og jeg som kunne tenkt meg å gi høyrearmen min for å få oppleve å være så liten igjen).

[ylvali1365381015]

:-D

Så bra! Hvem er denne prinsen i ditt liv da? En nabo, kjæresten, din sønn?

Mulig du har vært inne på tema før, beklager dersom jeg burde visst det allerede...Litt sløv er jeg vel innimellom.

[Gjest Rrose]

;-D lykke til....vet jeg svarte på dette tidligere og syntes det ble litt krøkkete svart fra min side. Høres deilig ut!

[Angelica :o)]

Så kjekt da.

Sier i ekte dolånd:

Dump samboern!

[Solsikkefrø]

:-D

Så bra! Hvem er denne prinsen i ditt liv da? En nabo, kjæresten, din sønn?

Mulig du har vært inne på tema før, beklager dersom jeg burde visst det allerede...Litt sløv er jeg vel innimellom.

Jeg har truffet en aldeles herlig fyr!

Jeg har ikke gjort annet enn å smile de siste ukene... når jeg kjenner hvilket humør han får meg i, klarer jeg å se forholdet mitt fra utsiden... det er IKKE bra, det skranter virkelig... jeg føler ingenting for ham liksom :/ For han gir meg ingenting....

Han nye derimot, får meg til å føle meg virkelig sexy, får meg til å smile, får meg til å koble skikkelig av etter en lang dag Jeg føler jeg har ligget i dvale i over 2 år... Nå blomstrer jeg for fullt!!

[Solsikkefrø]

[quote name=Angelica )' timestamp='1174043814' post='3574391]

Så kjekt da.

Sier i ekte dolånd:

Dump samboern!

Jeg tror jeg har bestemt meg, bare sitter og venter på det rette øyeblikk... det passer dårlig at jeg forteller at det er over mellom oss... noen sier vi burde prøve familieterapi... jeg kunne jo kanskje tenkt meg det, men du vet jo sikkert best av alle her inne at jeg har virkelig prøvd for å få forholdet til å være bra... du vet hva jeg har måttet gå gjennom, du vet hva jeg har måttet tåle... og etter alle disse 50-60 sjangsene jeg har gitt ham til å skjerpe seg, ser jeg at familieterapi ikke vil funke for oss

Men jeg er redd... redd for at det er feil av meg å gå fra ham....

[Angelica :o)]

Jeg tror jeg har bestemt meg, bare sitter og venter på det rette øyeblikk... det passer dårlig at jeg forteller at det er over mellom oss... noen sier vi burde prøve familieterapi... jeg kunne jo kanskje tenkt meg det, men du vet jo sikkert best av alle her inne at jeg har virkelig prøvd for å få forholdet til å være bra... du vet hva jeg har måttet gå gjennom, du vet hva jeg har måttet tåle... og etter alle disse 50-60 sjangsene jeg har gitt ham til å skjerpe seg, ser jeg at familieterapi ikke vil funke for oss

Men jeg er redd... redd for at det er feil av meg å gå fra ham....

De so foreslår familieterapi kan umulig ha fulgt med på innleggene dine

Nei faen. Kom deg vekk! Ungen klarer seg mye bedre med to skilte foreldre, enn to som ikke passer sammen en plass.

[ylvali1365381015]

Jeg har truffet en aldeles herlig fyr!

Jeg har ikke gjort annet enn å smile de siste ukene... når jeg kjenner hvilket humør han får meg i, klarer jeg å se forholdet mitt fra utsiden... det er IKKE bra, det skranter virkelig... jeg føler ingenting for ham liksom :/ For han gir meg ingenting....

Han nye derimot, får meg til å føle meg virkelig sexy, får meg til å smile, får meg til å koble skikkelig av etter en lang dag Jeg føler jeg har ligget i dvale i over 2 år... Nå blomstrer jeg for fullt!!

Drar kjensel på dette... Er det du som har baby og ikke får hverken hjelp eller kontakt med typen?

Hvis det er han slasken som bare sitter ved pc'n og ikke evner å trøste eller stimulere sitt eget barn det gjelder, må jeg si at jeg forstår deg så godt og unner deg en bedre match i livet.

Har du kontakt med "den nye" utover smilene?

Ikke at det er så viktig her uansett, jeg mener du opplever et dødfødt forhold med en utilstrekkelig mann, dersom jeg har koblet riktig. Og at du innerst inne er meget klar over det selv. Drømmen om den perfekte familien er ikke nødvendigvis ensbetydende med å bli hos barnets far! I noen tilfeller krever den drømmen at man faktisk bryter det forholdet, både for egen og barnas del.

Dersom jeg er inne på riktig spor her, vil jeg si at jeg skjønner at du har vansker med å ta en endelig avgjørelse, men at du likevel må det. Om det er den nye drømmeprinsen du slår deg sammen med eller ikke, virker det på meg som et brudd med barnefaren er en fornuftig og riktig ting å gjøre.

(Dette dersom jeg husker riktig, og at det var ditt forelskede innlegg jeg leste forleden, ispedd klager over ditt nåværende forhold, som har vært elendig lenge).

Hvis jeg har koblet helt feil beklager jeg sterkt og ber deg se på svaret som et uttrykk for min snodige personlighet. ;-)

Men : Er det du eller blander jeg nå?

[Solsikkefrø]

Drar kjensel på dette... Er det du som har baby og ikke får hverken hjelp eller kontakt med typen?

Hvis det er han slasken som bare sitter ved pc'n og ikke evner å trøste eller stimulere sitt eget barn det gjelder, må jeg si at jeg forstår deg så godt og unner deg en bedre match i livet.

Har du kontakt med "den nye" utover smilene?

Ikke at det er så viktig her uansett, jeg mener du opplever et dødfødt forhold med en utilstrekkelig mann, dersom jeg har koblet riktig. Og at du innerst inne er meget klar over det selv. Drømmen om den perfekte familien er ikke nødvendigvis ensbetydende med å bli hos barnets far! I noen tilfeller krever den drømmen at man faktisk bryter det forholdet, både for egen og barnas del.

Dersom jeg er inne på riktig spor her, vil jeg si at jeg skjønner at du har vansker med å ta en endelig avgjørelse, men at du likevel må det. Om det er den nye drømmeprinsen du slår deg sammen med eller ikke, virker det på meg som et brudd med barnefaren er en fornuftig og riktig ting å gjøre.

(Dette dersom jeg husker riktig, og at det var ditt forelskede innlegg jeg leste forleden, ispedd klager over ditt nåværende forhold, som har vært elendig lenge).

Hvis jeg har koblet helt feil beklager jeg sterkt og ber deg se på svaret som et uttrykk for min snodige personlighet. ;-)

Men : Er det du eller blander jeg nå?

Ja, det stemmer. Jeg er sammen med en gutt i 20-årene som fortsatt er 15 år i hodet... Jeg ønsker ikke at livet mitt skal ende med at jeg lever med han her i 50 år til altså!! Og derfor har jeg gitt han maaaage sjangser til å skjerpe seg (( uten å lykkes! Og det sa alle her inne også, at det hørtes litt for godt ut til å være sant... og de hadde rett, jeg tok så feil Han kommer hjem neste helg.. jeg gruer meg, gleder meg ikke... men faktisk gruer meg!! Jeg gruer meg til alt jeg må gjøre når han kommer hjem... nå har vaskemaskinen tatt farvel, og det er jo såklart JEG som må ordne opp i det som vanlig, han letta ikke en finger for å ringe eletriker da han var hjemme sist... da gikk mange av lampene våre sammen i en massiv kaputt kan du si, det nærmert lynte i stua! og jeg måtte ordne opp i det som vanlig...

Han lovet å stå opp for å ta seg av beibien så jeg kunne få sove ut for en gangs skyld, men det gikk ikke mer enn en halvtime, da skreik babyen fordi han ville ut på golvet å leke. Men det orker ikke samboeren fordi da stikker babyen av inn på kjøkkenet og spiser mold fra plantene... Og samboer vil helst spille playstation!!! gjerne i 5-6 timer i strekk. Vi har nå laget Tv-karantene fra 12 til 18, men da bare sovner samboeren min under bordet fordi playstation ikke holder ham våken.

Når vi har sex, føler jeg at jeg har sex med en mindreårig! Og det blir helt feil for meg, så jeg bruker bare lukke øynene og blir fort ferdig med det... jeg har ikke nytt sex på nærmere 3 år... jeg føler et press for å måtte få orgasme, hvis ikke begynner samboeren min å anklage meg for at jeg ikke er glad i ham lengre. Og jeg som egentlig er en sterk person.. så klarer jeg ikke gi ham skikkelig beskjed engang Joda, jeg sier det jo til ham, men det er som å snakke til en stein!

Så nå ringte han akkurat, jeg fortalte ham det jeg skrev her nå, og han gikk såklart i forsvar. Da jeg nevnte dette med orgasme, ble han sur og la på.... Han var sur gjennom hele samtalen og spurte om jeg kunne slutte å ringe ham hvis jeg bare klaget i telefonen.

Han nye jeg har truffet er helt skjønn Men, til gjengjeld kjenner jeg ham ikke så godt da. Dessuten er jeg redd for å binde meg på ny, med tanke på alt som må innarbeides. Jeg er jo trygg på diverse områder med min nåværende samboer: Jeg kan gå på do selv om han kommer innom for å hente noe på badet, jeg kan stå naken og gjøre morsomme bevegelser, jeg kan prompe foran ham, jeg kan snorke når jeg sover.... det er behagelig å være så trygg på et menneske som er så irriterende til vanlig! Og disse tingene hindrer meg derfor....

[ylvali1365381015]

Ja, det stemmer. Jeg er sammen med en gutt i 20-årene som fortsatt er 15 år i hodet... Jeg ønsker ikke at livet mitt skal ende med at jeg lever med han her i 50 år til altså!! Og derfor har jeg gitt han maaaage sjangser til å skjerpe seg (( uten å lykkes! Og det sa alle her inne også, at det hørtes litt for godt ut til å være sant... og de hadde rett, jeg tok så feil Han kommer hjem neste helg.. jeg gruer meg, gleder meg ikke... men faktisk gruer meg!! Jeg gruer meg til alt jeg må gjøre når han kommer hjem... nå har vaskemaskinen tatt farvel, og det er jo såklart JEG som må ordne opp i det som vanlig, han letta ikke en finger for å ringe eletriker da han var hjemme sist... da gikk mange av lampene våre sammen i en massiv kaputt kan du si, det nærmert lynte i stua! og jeg måtte ordne opp i det som vanlig...

Han lovet å stå opp for å ta seg av beibien så jeg kunne få sove ut for en gangs skyld, men det gikk ikke mer enn en halvtime, da skreik babyen fordi han ville ut på golvet å leke. Men det orker ikke samboeren fordi da stikker babyen av inn på kjøkkenet og spiser mold fra plantene... Og samboer vil helst spille playstation!!! gjerne i 5-6 timer i strekk. Vi har nå laget Tv-karantene fra 12 til 18, men da bare sovner samboeren min under bordet fordi playstation ikke holder ham våken.

Når vi har sex, føler jeg at jeg har sex med en mindreårig! Og det blir helt feil for meg, så jeg bruker bare lukke øynene og blir fort ferdig med det... jeg har ikke nytt sex på nærmere 3 år... jeg føler et press for å måtte få orgasme, hvis ikke begynner samboeren min å anklage meg for at jeg ikke er glad i ham lengre. Og jeg som egentlig er en sterk person.. så klarer jeg ikke gi ham skikkelig beskjed engang Joda, jeg sier det jo til ham, men det er som å snakke til en stein!

Så nå ringte han akkurat, jeg fortalte ham det jeg skrev her nå, og han gikk såklart i forsvar. Da jeg nevnte dette med orgasme, ble han sur og la på.... Han var sur gjennom hele samtalen og spurte om jeg kunne slutte å ringe ham hvis jeg bare klaget i telefonen.

Han nye jeg har truffet er helt skjønn Men, til gjengjeld kjenner jeg ham ikke så godt da. Dessuten er jeg redd for å binde meg på ny, med tanke på alt som må innarbeides. Jeg er jo trygg på diverse områder med min nåværende samboer: Jeg kan gå på do selv om han kommer innom for å hente noe på badet, jeg kan stå naken og gjøre morsomme bevegelser, jeg kan prompe foran ham, jeg kan snorke når jeg sover.... det er behagelig å være så trygg på et menneske som er så irriterende til vanlig! Og disse tingene hindrer meg derfor....

Vet du hva, dette er noe av det verste jeg har hørt om en voksen mann og far.

Evner han ikke å ta seg sitt eget barn over et kort tidsrom engang, er han ingenting å samle på. Alle kan vi vel være frustrerte og avsky våre ektefeller og kjærester innimellom, men når denne irritasjonen vedvarer og man ikke kan kommunisere eller på noen måte når fram, bør man ta hensyn til seg selv og sitt eget velbefinnende.

Tror neppe du skal bli av hensyn til barnet heller, han er jo ingen omsorgsperson i utgangspunktet.

Å sovne under bordet fordi han ikke klarer å finne noe å bruke tida på når han ikke får spille playstation...Herrgud, han er jo verre enn noen unge jeg har hørt om!

Jeg har full sympati for hva du strir med. Jeg ville dratt fra ham. Så får du jo uansett prompe og danse naken og snorke så mye du vil? ;-)

Jeg skjønner hva du mener altså, men om det er dette er grunnene til at du velger å bli hos en mann må jeg si at du fortjener bedre.

Ikke lett å ta skrittet, men er det lurt å utsette seg for flere år i et slikt samliv før du gjør det? Jeg tror det bare utsetter og forverrer et oppgjør som må komme.

Og for barnet er det verre å forholde seg til skillsmissen om et år eller to enn det vil være å vokse opp med delt foreldreomsorg. (Det er jo i praksis du som er omsorgsyteren nå også?)

Klem fra