Hvordan forholde seg til en psykopat?

[Incubo]

Jeg har en biologisk far som er psykopat..så har lest litt om det og hvordan å forholde seg til det.. men har ikke kontakt med han i det daglige, da han bor i et helt annet land.

Nå har jeg fått samboer som har barn med sin eks.. hun er også psykopat. Ikke noe bare jeg mener altså..hehe;)

Men det var ikke så lett ..som jeg trodde det var.. Det går ikke an å forholde seg til henne i det hele tatt..uansett hva man gjør for henne , så er det ikke bra nok.. Jeg gjør mitt beste, samboeren min gjør sitt beste..for at hun skal ha d greit.. Men nå er det gått altfor langt, og det er slitsomt! Hun styrer alt..også mellom meg og samboer.. hun kan ødelegge ting jeg og han har planelagt lenge.. hun får oss til å krangle.. hun manipulerer så lett..

Hun sier hun skal på konsert..vi må ha ungen, selv om det ikke er vår "tur" . Har barnet halvparten hos hver.

Det er jo greit sånnsett..men vi har jo planer som vi har utsatt hver helg nå pga hun skal noe..

Og tar vi ikke ungen så er vi ikke glad i han..og vi får da ikke ha han mer.. så vi MÅ jo..har jo ikke noe valg der..

Vi kan ikke planlegge noe lenger..det går ikke..

Jeg tror mer at vi skal gi faen og si en gang at det ikke går...for jeg tror virkelig ikke at hun vil ta fra faren barnet. Men han tør jo self ikke...så han sier at ting er ok hver gang.. skjønner han jo..han har mye å risikere.

Men det kan jo ikke være sånn her..det _skal_ ikke være sånn..

Han leverte barnet i dag..men hun skal noe i morgen, så da må vi hente han igjen..selv om vi hadde planer.

Jeg er bare så lei og frustrert av dette..

Jeg vet ikke helt hva jeg spør om..eller hva jeg forventer noen kan gjøre..men jeg trenger bare råd.. eller noen som kan si at dette ordner seg..? heh..

Godt å få litt ut iallefall!

[bouenas]

Beste måten å forholde seg til en psykopat er ett av to; enten totalt fraværende, eller harde linjer. Mellomting funker sjelden godt. Om denne kvinnen virkelig er psykopat, aner jeg ingenting om. Men det _kan_ nok gå an å komme frem til en løsning som ikke er så beinhard i dette tilfellet. For når det har med barn å gjøre, så må barnets/barnas hensyn uansett gå først. Håper dere oppi dette klarer å fokusere på at barnet _alltid_ bør være velkomment hos dere - selv om du ikke er biologisk mor. Som steforelder bør du være oppmerksom på å ikke spolere noe samvær, selv om det ikke var planlagt, og selv om dere i utgangspunktet hadde andre planer. Med barn i bildet må man prioritere og planlegge annerledes. Sånn er det bare. Lykke til!

Forøvrig har mange _mye_ større utfordringer, når det gjelder å måtte forholde seg til psykopater.

[Incubo]

Beste måten å forholde seg til en psykopat er ett av to; enten totalt fraværende, eller harde linjer. Mellomting funker sjelden godt. Om denne kvinnen virkelig er psykopat, aner jeg ingenting om. Men det _kan_ nok gå an å komme frem til en løsning som ikke er så beinhard i dette tilfellet. For når det har med barn å gjøre, så må barnets/barnas hensyn uansett gå først. Håper dere oppi dette klarer å fokusere på at barnet _alltid_ bør være velkomment hos dere - selv om du ikke er biologisk mor. Som steforelder bør du være oppmerksom på å ikke spolere noe samvær, selv om det ikke var planlagt, og selv om dere i utgangspunktet hadde andre planer. Med barn i bildet må man prioritere og planlegge annerledes. Sånn er det bare. Lykke til!

Forøvrig har mange _mye_ større utfordringer, når det gjelder å måtte forholde seg til psykopater.

Ja men dette sliter litt på samboeren.. hun ringer og er hysterisk for noe hver dag. Hun forteller folk at jeg har gått på dop..derfor har min datter en diagnose hun har...(!).

Hun forteller barnet at vi ikke liker han.. forteller folk at bestefaren har banket ungen.. Og de hun bruker å forelske seg i og flytte sammen med, går som regel på stoff og banker henne framfor ungen..og så blir hun hysterisk om samboeren min blir sur for at hun blander barnet opp i sånne folk..

Dette er bare en liten liten del av ting.. folk vet jenta er psykopat..og hun flyttet da hun ikke klarte å holde på noe venner..

Familien hennes vet også hvordan hun er..

Barnet er velkommen hit alltid! Det er bare det at _hun_ styrer alt.. absolutt alt. Han kunne godt bodd her bestandig..

Gutten sliter litt...og vi vil så gjerne hjelpe..men det er nyttesløst så lenge hun holder på som hun gjør.. Og ikke har vi noe rettigheter der heller..

Bare så fortvilende at der ikke er noe i det hele tatt man kan gjøre..verken for barnet, moren , samboeren eller noen..

Men vi får iallefall gjøre vårt beste. Snakker ikke noe annet enn positivt om moren når barnet hører på.. Og vi gjør mest mulig for at han skal føle seg inkludert i familien her og kose seg når han er her.

Men livet er faen ikke lett alltid..hehe..

Tusen takk for svar iallefall!

[bouenas]

Ja men dette sliter litt på samboeren.. hun ringer og er hysterisk for noe hver dag. Hun forteller folk at jeg har gått på dop..derfor har min datter en diagnose hun har...(!).

Hun forteller barnet at vi ikke liker han.. forteller folk at bestefaren har banket ungen.. Og de hun bruker å forelske seg i og flytte sammen med, går som regel på stoff og banker henne framfor ungen..og så blir hun hysterisk om samboeren min blir sur for at hun blander barnet opp i sånne folk..

Dette er bare en liten liten del av ting.. folk vet jenta er psykopat..og hun flyttet da hun ikke klarte å holde på noe venner..

Familien hennes vet også hvordan hun er..

Barnet er velkommen hit alltid! Det er bare det at _hun_ styrer alt.. absolutt alt. Han kunne godt bodd her bestandig..

Gutten sliter litt...og vi vil så gjerne hjelpe..men det er nyttesløst så lenge hun holder på som hun gjør.. Og ikke har vi noe rettigheter der heller..

Bare så fortvilende at der ikke er noe i det hele tatt man kan gjøre..verken for barnet, moren , samboeren eller noen..

Men vi får iallefall gjøre vårt beste. Snakker ikke noe annet enn positivt om moren når barnet hører på.. Og vi gjør mest mulig for at han skal føle seg inkludert i familien her og kose seg når han er her.

Men livet er faen ikke lett alltid..hehe..

Tusen takk for svar iallefall!

Uffameg, det der hørtes fælt ut. Jeg oppfattet tydeligvis, og beklageligvis(!), ikke helt den bakrunnen du nå beskriver. Dette er jo ille for dere, og jeg forstår godt at dere blir slitne, både du og din samboer. Værst er det vel likevel for barnet, som må være vitne til alt dette.

Hva med å kreve omsorgen for barnet? Det kan umulig være bra å vokse opp hos moren??

Klart barnet sliter. Nei, her ville jeg ha koblet inn andre instanser for å få hjelp. Det må vel være det beste for dere alle? Moren kan ha samvær, viss hun i det hele tatt takler/er i stand til det. Håper også hun kan bli tilbudt hjelp, til å klare å leve et mer stabilt liv. Ellers finnes det tilbud om avlastningshjem for dere, gjennom barnevernet.

Får helt vondt av å lese slikt. Håper det ordner seg for dere alle.

[Gjest Nurse Novel]

Uffameg, det der hørtes fælt ut. Jeg oppfattet tydeligvis, og beklageligvis(!), ikke helt den bakrunnen du nå beskriver. Dette er jo ille for dere, og jeg forstår godt at dere blir slitne, både du og din samboer. Værst er det vel likevel for barnet, som må være vitne til alt dette.

Hva med å kreve omsorgen for barnet? Det kan umulig være bra å vokse opp hos moren??

Klart barnet sliter. Nei, her ville jeg ha koblet inn andre instanser for å få hjelp. Det må vel være det beste for dere alle? Moren kan ha samvær, viss hun i det hele tatt takler/er i stand til det. Håper også hun kan bli tilbudt hjelp, til å klare å leve et mer stabilt liv. Ellers finnes det tilbud om avlastningshjem for dere, gjennom barnevernet.

Får helt vondt av å lese slikt. Håper det ordner seg for dere alle.

Må bare få kommentere svarene dine bouenas; de var kjempebra og konstruktive:)

Håper Incubo kan dra nytte av dem slik at situasjonen blir levelig og ikke minst mer forutsigbar.

[Gjest Jente31]

Ja men dette sliter litt på samboeren.. hun ringer og er hysterisk for noe hver dag. Hun forteller folk at jeg har gått på dop..derfor har min datter en diagnose hun har...(!).

Hun forteller barnet at vi ikke liker han.. forteller folk at bestefaren har banket ungen.. Og de hun bruker å forelske seg i og flytte sammen med, går som regel på stoff og banker henne framfor ungen..og så blir hun hysterisk om samboeren min blir sur for at hun blander barnet opp i sånne folk..

Dette er bare en liten liten del av ting.. folk vet jenta er psykopat..og hun flyttet da hun ikke klarte å holde på noe venner..

Familien hennes vet også hvordan hun er..

Barnet er velkommen hit alltid! Det er bare det at _hun_ styrer alt.. absolutt alt. Han kunne godt bodd her bestandig..

Gutten sliter litt...og vi vil så gjerne hjelpe..men det er nyttesløst så lenge hun holder på som hun gjør.. Og ikke har vi noe rettigheter der heller..

Bare så fortvilende at der ikke er noe i det hele tatt man kan gjøre..verken for barnet, moren , samboeren eller noen..

Men vi får iallefall gjøre vårt beste. Snakker ikke noe annet enn positivt om moren når barnet hører på.. Og vi gjør mest mulig for at han skal føle seg inkludert i familien her og kose seg når han er her.

Men livet er faen ikke lett alltid..hehe..

Tusen takk for svar iallefall!

Hei, vil bare si at jeg føler med dere.. jeg håper virkelig at dere kan finne en god løsning. Ser at bouenas har gitt deg et bra svar..

[Incubo]

Uffameg, det der hørtes fælt ut. Jeg oppfattet tydeligvis, og beklageligvis(!), ikke helt den bakrunnen du nå beskriver. Dette er jo ille for dere, og jeg forstår godt at dere blir slitne, både du og din samboer. Værst er det vel likevel for barnet, som må være vitne til alt dette.

Hva med å kreve omsorgen for barnet? Det kan umulig være bra å vokse opp hos moren??

Klart barnet sliter. Nei, her ville jeg ha koblet inn andre instanser for å få hjelp. Det må vel være det beste for dere alle? Moren kan ha samvær, viss hun i det hele tatt takler/er i stand til det. Håper også hun kan bli tilbudt hjelp, til å klare å leve et mer stabilt liv. Ellers finnes det tilbud om avlastningshjem for dere, gjennom barnevernet.

Får helt vondt av å lese slikt. Håper det ordner seg for dere alle.

Takk for et kjempeflott svar! Og hyggelig at du tar deg tid i det hele tatt til å svare på dette!

Vi har tenkt på det å kreve omsorgen for barnet.. jeg synes jo synd i moren om vi får det, men det er jo det beste for barnet, det vet jeg. Og det er vel kanskje litt lett å synes synd i henne når man har barn selv.. Men skulle jo bare ønske hun kunne få hjelp.

Vi vet ikke helt hvordan vi skal gå fram..og vi har jo heller ingen beviser på hva hun gjør og har gjort.. bare når samboeren min bodde med henne da ungen var 1-2 år.. Hun kunne finne på å låse ungen inne i flere timer om han ikke oppførte seg i butikken feks..

Og vi har jo egentlig ikke så mye peiling på hva som foregår der nå..men hun er hysterisk med oss..og vet hva hun forteller ungen.. og vi får høre litt ille ting fra han.. men hun sier han bare vil ha oppmerksomhet og sier det samme om oss....

De var på noe megling-greier en gang..og han som styrte det hele ristet bare på hodet og sa til slutt da de var ferdige, at han følte veldig med samboeren min..og at han var så utrolig glad han ikke hadde barn med ei dame som henne, mens hun hørte på .. hehe..

Men de kom ikke fram til noe..

Vi har jo delt omsorg egentlig..da vi har ungen halve tiden hos oss, og halve hos moren..men hun nekter å skrive under på det..for da får hun ikke alle de pengene hun vil ha.

Samboeren min er redd for å gå så langt som å kreve full omsorg..for om han ikke får det til, så vil hun bare være enda verre etterpå..

For ei røre..

[Gjest ikke lett, men mulig]

Takk for et kjempeflott svar! Og hyggelig at du tar deg tid i det hele tatt til å svare på dette!

Vi har tenkt på det å kreve omsorgen for barnet.. jeg synes jo synd i moren om vi får det, men det er jo det beste for barnet, det vet jeg. Og det er vel kanskje litt lett å synes synd i henne når man har barn selv.. Men skulle jo bare ønske hun kunne få hjelp.

Vi vet ikke helt hvordan vi skal gå fram..og vi har jo heller ingen beviser på hva hun gjør og har gjort.. bare når samboeren min bodde med henne da ungen var 1-2 år.. Hun kunne finne på å låse ungen inne i flere timer om han ikke oppførte seg i butikken feks..

Og vi har jo egentlig ikke så mye peiling på hva som foregår der nå..men hun er hysterisk med oss..og vet hva hun forteller ungen.. og vi får høre litt ille ting fra han.. men hun sier han bare vil ha oppmerksomhet og sier det samme om oss....

De var på noe megling-greier en gang..og han som styrte det hele ristet bare på hodet og sa til slutt da de var ferdige, at han følte veldig med samboeren min..og at han var så utrolig glad han ikke hadde barn med ei dame som henne, mens hun hørte på .. hehe..

Men de kom ikke fram til noe..

Vi har jo delt omsorg egentlig..da vi har ungen halve tiden hos oss, og halve hos moren..men hun nekter å skrive under på det..for da får hun ikke alle de pengene hun vil ha.

Samboeren min er redd for å gå så langt som å kreve full omsorg..for om han ikke får det til, så vil hun bare være enda verre etterpå..

For ei røre..

Kjenner igjen dette ja. Har selv vært kjæreste med en mann med en slik x.

Vi bodde aldri sammen, nettopp pga av henne og hans redsel for å miste barna. Hun hatet meg fra første øyblikk. Barna kom i en voldsom ljojalitetskonflikt. På den ene siden hadde vi det kjempetrivelig, barna storkoste seg sammen med meg og mine barn.

Men de ble hudflettet når de kom til mor igjen, de gruet seg til mors forhør når de kom hjem.

Det endte med at de ikke ville komme til faren når jeg var der, for mor sa ditt og mor sa datt.

Det var helt forferdelig og jeg syntes så synd på barna. Det var mye som skjedde den tiden vi var sammen. Kjæresten var totalt handligslammet desverre, han føyde seg stort sett alltid av hensyn til barna, men jeg er ikke så sikker på om det var riktig. Men redselen for å miste barna satt nok meget dypt, og det forstår jeg. Jeg vet at det også er kommet bekymringsmeldinger til barnevernet pga av hennes oppførsel og far tok også kontakt med de ved flere anledninger, men ingen reagerte.

Selv har jeg vært gift med en som har fått "diagnose" som inneholder trekk fra en rekke personlighetsforstyrrelser, og er vel nært opptil det man kan kalle psykopat.

Jeg valgte etter mye om og men å kjøre en hard linje. Dette for å verne om både barnet og meg selv.

Det beste virkemiddel her er tid...å vise til et mønster over lengre tid.

Jeg vil derfor anbefale dere å føre logg over alt som blir sagt og gjort, slik at dere kan fremstå som saklige og ryddige om dere engang i fremtiden velger å gjøre noe.

En lenger opp i tråden nevnte at det beste er enten å være fraværende (minimal kontakt/null kontakt), eller kjøre hard linje.

Jeg vil tro at i dere tilfelle ville det beste vært å kjøre den harde linjen. Mulig det blir ekstra bråk for en tid, men før eller siden må hun innrette seg og vil forstå at det ikke nytter.

Dere kan isolere dere til en viss grad. Velg å gjøre dere utilgjengelige, velg å ikke konfrontere, ikke svare med samme mynt, ikke argumentere.

Hun vil ikke miste behovet for avlastning eller hjelp fra dere om hun har trengt det før, dere må bare tvinge det i litt mer ordnede forhold.

Skriker hun i telefonen, så forklar rolig at hun kan snakke fornuftig og på en høflig måte. Om det ikke hjelper, så legg på.

Hun ønsker kontakt, for å få dette må hun snakke til dere på en skikkelig måte. Dette vil hun etterhvert forstå og innrette seg etter om dere opptrer konsekvent.

Kanskje blir det verre for barnet i en periode, men på sikt vil det roe ned situasjonen og minske konfliktfylte situasjoner og krangler som barnet evt. måtte være vitne til.

Så, tilslutt, om dette ikke skulle hjelpe, ville jeg seriøst vurdert å sende bekymringsmelding til barnevernet. Dette kan "skremme" til bedre oppførsel.

Ellers ville jeg seriøst vurdert å gått for hovedomsorgen for barnet, det er IKKE til barnets beste å vokse opp under slike turbulente forhold. Men her må dere opptre korrekt og ha en god sak.

Derfør bør dere muligens ta tiden noe til hjelp og som sagt, føre logg over det som foregår, slik at dere har noe konkret å sikte til.

Det er nå vanlig praksis med sakkyndig i slike saker der personlige egenskaper som foreldre vanligvis vil bli vurdert.

Jeg vant iallefall frem, barnet har nå minimalt kontakt med sin "psyke" forelder og det har vært til alles beste. Endelig kan vi ha et normalt og stabilt liv i hverdagen.

[bouenas]

Takk for et kjempeflott svar! Og hyggelig at du tar deg tid i det hele tatt til å svare på dette!

Vi har tenkt på det å kreve omsorgen for barnet.. jeg synes jo synd i moren om vi får det, men det er jo det beste for barnet, det vet jeg. Og det er vel kanskje litt lett å synes synd i henne når man har barn selv.. Men skulle jo bare ønske hun kunne få hjelp.

Vi vet ikke helt hvordan vi skal gå fram..og vi har jo heller ingen beviser på hva hun gjør og har gjort.. bare når samboeren min bodde med henne da ungen var 1-2 år.. Hun kunne finne på å låse ungen inne i flere timer om han ikke oppførte seg i butikken feks..

Og vi har jo egentlig ikke så mye peiling på hva som foregår der nå..men hun er hysterisk med oss..og vet hva hun forteller ungen.. og vi får høre litt ille ting fra han.. men hun sier han bare vil ha oppmerksomhet og sier det samme om oss....

De var på noe megling-greier en gang..og han som styrte det hele ristet bare på hodet og sa til slutt da de var ferdige, at han følte veldig med samboeren min..og at han var så utrolig glad han ikke hadde barn med ei dame som henne, mens hun hørte på .. hehe..

Men de kom ikke fram til noe..

Vi har jo delt omsorg egentlig..da vi har ungen halve tiden hos oss, og halve hos moren..men hun nekter å skrive under på det..for da får hun ikke alle de pengene hun vil ha.

Samboeren min er redd for å gå så langt som å kreve full omsorg..for om han ikke får det til, så vil hun bare være enda verre etterpå..

For ei røre..

Det er flott at du støtter din samboer og barnet, og at du og din samboer står på samme side i saken. Det virker som at dere er på god vei mot en bedre løsning, men at hun stadig stikker kjepper i hjulene for dere. Det er lett å gi opp når en hele tiden møter massiv motstand, men det er nettopp her det er viktig å ikke gi opp.

Jeg synes ikke synd på moren, til det kjenner jeg "lusa på gangen" (mennesker med psykopatiske trekk/psykopater) for godt. Grunnen til at jeg foreslo at hun bør tilbys hjelp (OG hun bør også holdes under oppsyn av barnevernet), er at hun da (muligens) kan bli i bedre stand til å ta seg av barnet mens hun har det. Og hun kan (igjen, muligens) bli i stand til å kommunisere noe bedre med både deg og din samboer. Men slike mennesker er ikke lette å snu, så dere bør i tillegg finne en strategi for hvordan dere kommuniserer med henne. Sette grenser, men ikke på en slik måte at det går ut over barnet - som høres ut til å ha opplevd nok svik, fra moren.

Det at du snakker positivt om moren til barnet, viser at du har god omsorg. Jeg vet ikke hvor gammelt barnet er, men du sier han(?) forteller dere en hel del om moren. Vil tro han da er gammel nok til å gjøre seg opp sine egne tanker om morens oppførsel. Det er vondt for et barn å trekke egne konklusjoner slik, tenke negative tanker om foreldrene/en forelder. De er jo så lojale. Og det er også en viss skam forbundet med det å tenke slik (selv om tankene er riktige), og fører lett til "vondt i magen" osv. I tillegg legger barna gjerne skylden på seg selv. Det som kan hjelpe på alt dette, er faktisk å snakke med barnet, på en skånsom måte, om det. Rett og slett fortelle (noe av) sannheten. For et barn kan en forklaring som f.eks "mor er syk" osv, lette enormt på trykket. Viktig - og vanskelig, er det da, at dere forteller dette på en lett forståelig måte, og samtidig bør dere kanskje få frem at barnet ikke bør fortelle om disse samtalene til moren. Si gjerne at hun kan bli lei seg da. For det som har lett for å skje, viss han sier det til moren, er at hun lar sin frustasjon gå _ytterligere_ utover barnet - noe som ikke kan risikeres.

Er han gammel nok til å ringe (egen mobil?), bør han få "tilbudet" om å kunne ringe dere når som helst på døgnet, viss mor er vanskelig. Og fortell han at dere støtter han 100%. Selv et relativt ungt barn vil forstå dette. (tror jeg!)

Saken høres såpass graverende ut, at dere virkelig bør prøve på å få hele, eller ihvertfall enda større grad, av omsorg. Jeg ville, uten tvil, ha koblet inn barnevernet. Jo før, jo heller. Som "ikke lett, men mulig" skriver, er det kjempelurt å føre logg over ting som hender. Gjerne (helst) med både dato og ca. klokkeslett. Selv fikk jeg dette rådet fra politiet, og det er jeg glad for. "Legg hodene i bløt", og tenk tilbake. Skriv ned alt dere kommer på, som har hendt. Og fortsett å skrive fremover.

Det koster mye å komme en psykopat "til livs", men er nok nødvendig om ting skal bli bedre, og det vil nok være verdt det. Hent styrke i hverandre, og søk hjelp også. Når dere er/blir så mye sterkere enn henne, over tid, vil hun muligens "krympe", og rette seg etter hva dere bestemmer - ovenfor både barnet og dere selv.

Takk for fin tilbakemelding! Jeg engasjerer meg lett i slike saker, for det gjør vondt å lese at andre strever sånn. Og jeg vet av erfaring hvor vanskelige slike personer er å forholde seg til. Det gleder meg stort at du satte pris på mitt svar

Håper dere klarer å beskytte både barnet og dere selv mot denne personen.

[bouenas]

Må bare få kommentere svarene dine bouenas; de var kjempebra og konstruktive:)

Håper Incubo kan dra nytte av dem slik at situasjonen blir levelig og ikke minst mer forutsigbar.

Tusen takk, Nurse Novel, nå ble jeg rørt og kjempeglad!!

[Gjest Nurse Novel]

Tusen takk, Nurse Novel, nå ble jeg rørt og kjempeglad!!

Men du fortjener virkelig ros for dette, skulle bare mangle:) Ha en riktig god helg:)

[bouenas]

Men du fortjener virkelig ros for dette, skulle bare mangle:) Ha en riktig god helg:)

Tusen Takk skal du ha igjen, og ha en skikkelig kjempefin helg du også!! :)