Fokus på det negative

[Gjest prust]

Mellomste barnet vårt er snart seks år, og hun er et fantastisk spennende barn med mange fasetter, om en kan si det slik. Hun er veldig sterk, både fysisk og psykisk, i den grad en kan si at sterke følelser betyr at en er sterk psykisk. Hun blir VELDIG glad, VELDIG sint, VELDIG lei seg osv. De siste tre årene har vært ganske tøffe å takle for oss i perioder, fordi hun krever veldig mye oppmerksomhet og har vært mye sjalu på lillesøstera.

MEN - heldigvis går det mye bedre nå enn f.eks. på denne tiden i fjor :-) Hun er mer harmonisk nå, er høfligere og forstår mer av det sosiale spillet barn-barn og barn-voksen. Hun er også blitt mye mer empatisk overfor andre, bl.a. søsknene, og hjelper dem og er snill mot dem i mye større grad enn tidligere.

LIkevel - det er noen ting vi gjerne skulle hatt noen tips om hvordan vi kan forbedre:

(klarer ikke skrive lange innlegg - se innlegg under her)

[Gjest prust]

1) Hun formidler veldig sjelden glede over ting hun har vært med på. Hun kan vise glede der og da, men i etterkant, så var alt "dumt" eller "kjedelig". Dette synes jeg er trist, særlig når jeg VET med sikkerhet at hun har hatt det fint. Når hun ser at jeg blir lei meg, skifter hun fort og sier "joda, det var gøy likevel" - men med et likegyldig tonefall.

2) Hun roper og skriker mye. Dette jobber vi veldig med, men vi har sterke stemmer alle i familien... Hun sier ofte ting 3-4-5-6-7 ganger, selv om jeg har svart. Vi mistenker at hørselen kanskje er noe svak. Hun skal vel snart til helsesjekk før skolestart.

(forts)

[Gjest prust]

(del 3)

3) Hun griser og søler mye når hun spiser. Bruker fingrene og søler... Søstera på tre år spiser ofte penere enn henne. Dette snakker vi om nesten hvert måltid. Hun siser hun vil ha smekke, men det sier vi nei til. Ei stor jente på snart seks år trenger ikke smekke....

4) Hun kan virke sur og snurt og svare uforskammet, men dette er heldigvis mye bedre enn det var.

Vi har ganske tett samarbeid med barnehagen, og vi jobber med de samme tingene.

Har noen noen gode råd om hvordan vi kan bedre disse tingene? Vi ønsker jo ei harmonisk jente, som vi håper vil få en god skolestart!

[pekkaline]

Hei prust! Jeg leste gjennom innleggene dine i gårkveld før jeg la meg, og jeg har tenkt på dere i dag.

Er det hun som er eldst? Jeg har kanskje ingen råd å gi deg, men jeg synes også det virker som hun må ha oppmerksomhet hele tiden.Har hun alltid vært sånn? Kan det være at hun får den oppmerksomheten hun vil når hun er slik (veldige følelser) i barnehagen? Kan dere hjemme og barnehagen avskjære følelsesreaksjonene ved å bytte tema litt raskere? Kan hun slite med hukommelsen? (dere sier ting mange ganger, og hun gjentar også mange ganger). Dårlig hørsel kan gjøre noe rundt akkurat dette, men ikke hele følelsesbildet tror jeg... Blir hun veldig sliten etter en dag i barnehagen?

Jeg vet hva tft (tankefelt-terapi) kan gjøre med en, og jeg hadde gitt dette til mine om det var slik. Det kan løse det hele hvis hun er god til å visualisere?? Terapien kan også gjøres uten visualisering. Søk på otft, så vurderer du om det er noe for dere.

[Gjest Efivv]

(del 3)

3) Hun griser og søler mye når hun spiser. Bruker fingrene og søler... Søstera på tre år spiser ofte penere enn henne. Dette snakker vi om nesten hvert måltid. Hun siser hun vil ha smekke, men det sier vi nei til. Ei stor jente på snart seks år trenger ikke smekke....

4) Hun kan virke sur og snurt og svare uforskammet, men dette er heldigvis mye bedre enn det var.

Vi har ganske tett samarbeid med barnehagen, og vi jobber med de samme tingene.

Har noen noen gode råd om hvordan vi kan bedre disse tingene? Vi ønsker jo ei harmonisk jente, som vi håper vil få en god skolestart!

" Hun griser og søler mye når hun spiser. Bruker fingrene og søler... Søstera på tre år spiser ofte penere enn henne. Dette snakker vi om nesten hvert måltid. Hun siser hun vil ha smekke, men det sier vi nei til. Ei stor jente på snart seks år trenger ikke smekke...."

Jeg tror jeg hadde søkt en form for hjelp.

[Gjest odpphd]

(del 3)

3) Hun griser og søler mye når hun spiser. Bruker fingrene og søler... Søstera på tre år spiser ofte penere enn henne. Dette snakker vi om nesten hvert måltid. Hun siser hun vil ha smekke, men det sier vi nei til. Ei stor jente på snart seks år trenger ikke smekke....

4) Hun kan virke sur og snurt og svare uforskammet, men dette er heldigvis mye bedre enn det var.

Vi har ganske tett samarbeid med barnehagen, og vi jobber med de samme tingene.

Har noen noen gode råd om hvordan vi kan bedre disse tingene? Vi ønsker jo ei harmonisk jente, som vi håper vil få en god skolestart!

Jeg hadde nok bare bestilt time på helsestasjonen. Det er ikke nødvendig å sitte på gjerdet og vente på at de tar kontakt.

[Gjest Persille]

(del 3)

3) Hun griser og søler mye når hun spiser. Bruker fingrene og søler... Søstera på tre år spiser ofte penere enn henne. Dette snakker vi om nesten hvert måltid. Hun siser hun vil ha smekke, men det sier vi nei til. Ei stor jente på snart seks år trenger ikke smekke....

4) Hun kan virke sur og snurt og svare uforskammet, men dette er heldigvis mye bedre enn det var.

Vi har ganske tett samarbeid med barnehagen, og vi jobber med de samme tingene.

Har noen noen gode råd om hvordan vi kan bedre disse tingene? Vi ønsker jo ei harmonisk jente, som vi håper vil få en god skolestart!

Det første som slår meg er dårlig hørsel som du skriver selv, det er raskt og lett å få sjekket - og det ville jeg ikke ventet med å få gjort.

Har hun dårlig hørsel kan det skape enorm frustrasjon på andre områder, som kan gi seg utslag i noen av de tingene dere opplever. Den eneste referansen jeg har er et barn jeg kjenner som høres omtrent ut som ditt, og som ble et helt annet menneske etter at h*n fikk høreapparat... Jeg er ikke ekspert på noen måte, det bare slo meg at jeg har sett det før...

Når det kommer til at ingenting er morsomt, så er det kanskje en periode? Eller har hun alltid vært sånn?

Hvordan er motorikken hennes ellers? Perler hun? Kan hun fikle med småting som barbie osv? Eller har hun generelt dårlig motorikk - ikke bare med maten?

[Gjest AveM]

Jeg kan kjenne endel igjen på sønnen min som er nr 2 i flokken. Han er eneste gutt og har på en måte havnet midt i mellom alt her hos oss. Jeg tror det er sånn, for han har vært langt mer krevende enn de andre, og han har hatt en litt negativ måte å få oppmerksomhet på. Negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet kanskje..

Nå er han 9 år og jeg synes ting går bedre. Vi har prøvd å forsterke de positive sidene hans, stemplet han som flink, glad osv framfor å stemple han som en vilter og plagsom gutt. Han har jo hatt en tendens til å plage søsknene sine og storkost seg når de har blitt rasende. Han har spist med munnen åpen, rapt osv ved matbordet for å provosere.

Du bør nok ikke sammenligne henne med søskenet på 3 år, for det er sikkert veldig ydmykende, og det skaper bare mer sjalusi. Sammenlign henne med seg selv, særlig de gangene hun gjør framskritt. Jeg ville gitt så mye positiv oppmerksomhet som bare mulig, da ser både dere og hun at hun kan veldig mye. Så får dere samtidig dreid dere litt vekk fra det negative. Er du usikker på om hun hører dårlig kan dere sjekke hørselen.

Min sønn trenger mye skryt, langt mer enn jeg trodde for noen år siden. Han er så stolt over at han kan noe som ikke søsknene kan, og det framhever vi så ofte som mulig. Bl annet er han husets beste kortbygger, moroklump, klassens beste krabbefinner, ingen andre enn han finner så mange forskjellige kryp under stokker og steiner osv. Da lillesøster lærte å plystre ble han så lei seg, hun var bare 2,5 år og han hadde enda ikke lært seg det. Å være midt i mellom kan være vanskelig..

Nå har han fått seg en liten søster til, og jeg forteller han ofte hvor stolt jeg er over at han er en sånn super storebror for henne. Jeg bruker mye tid på å kose med han når de minste er i seng, og jeg ser han trenger kose- og lesestunder fremdeles.

[Gjest prust]

Det første som slår meg er dårlig hørsel som du skriver selv, det er raskt og lett å få sjekket - og det ville jeg ikke ventet med å få gjort.

Har hun dårlig hørsel kan det skape enorm frustrasjon på andre områder, som kan gi seg utslag i noen av de tingene dere opplever. Den eneste referansen jeg har er et barn jeg kjenner som høres omtrent ut som ditt, og som ble et helt annet menneske etter at h*n fikk høreapparat... Jeg er ikke ekspert på noen måte, det bare slo meg at jeg har sett det før...

Når det kommer til at ingenting er morsomt, så er det kanskje en periode? Eller har hun alltid vært sånn?

Hvordan er motorikken hennes ellers? Perler hun? Kan hun fikle med småting som barbie osv? Eller har hun generelt dårlig motorikk - ikke bare med maten?

Ja, vi burde sikkert ta kontakt med helsesøster og få utført hørselstesten raskt. Er så mye som skjer i hverdagen, og lett å tenke at jeg bare venter til vi blir innkalt...

Hun har god motorikk, både grovmotorisk og finmotorisk. Hun elsker å tegne, skrive, perle, leke med Bratz og i kveld lærte jeg henne å brette papirfrosker, og hun tok det fortere enn broren! Hun har god balanse og er flink til å klatre i trær. Ikke noen sprinter, men kan gå langt hvis hun er i godt humør.

Noe jeg glemte å si i går, var at hun er under utredning for astma. Hun har gått på astmamedisin i ca en måned nå, og like over påske skal vi til ny kontroll. Legen mente at ubehandlet astma kan føre til dårlig humør og irritasjoner og sinne.

Nå husker jeg ikke helt hva du skrev.... Jo det med høreapparat ja! Vi må få sjekket det. Vi må si ting veldig tydelig, og av og ting kobler hun ting veldig tregt... Uff, jeg som har to audiopedagoger til foreldre, burde jo sjekke ut dette.....

[Gjest prust]

Jeg kan kjenne endel igjen på sønnen min som er nr 2 i flokken. Han er eneste gutt og har på en måte havnet midt i mellom alt her hos oss. Jeg tror det er sånn, for han har vært langt mer krevende enn de andre, og han har hatt en litt negativ måte å få oppmerksomhet på. Negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet kanskje..

Nå er han 9 år og jeg synes ting går bedre. Vi har prøvd å forsterke de positive sidene hans, stemplet han som flink, glad osv framfor å stemple han som en vilter og plagsom gutt. Han har jo hatt en tendens til å plage søsknene sine og storkost seg når de har blitt rasende. Han har spist med munnen åpen, rapt osv ved matbordet for å provosere.

Du bør nok ikke sammenligne henne med søskenet på 3 år, for det er sikkert veldig ydmykende, og det skaper bare mer sjalusi. Sammenlign henne med seg selv, særlig de gangene hun gjør framskritt. Jeg ville gitt så mye positiv oppmerksomhet som bare mulig, da ser både dere og hun at hun kan veldig mye. Så får dere samtidig dreid dere litt vekk fra det negative. Er du usikker på om hun hører dårlig kan dere sjekke hørselen.

Min sønn trenger mye skryt, langt mer enn jeg trodde for noen år siden. Han er så stolt over at han kan noe som ikke søsknene kan, og det framhever vi så ofte som mulig. Bl annet er han husets beste kortbygger, moroklump, klassens beste krabbefinner, ingen andre enn han finner så mange forskjellige kryp under stokker og steiner osv. Da lillesøster lærte å plystre ble han så lei seg, hun var bare 2,5 år og han hadde enda ikke lært seg det. Å være midt i mellom kan være vanskelig..

Nå har han fått seg en liten søster til, og jeg forteller han ofte hvor stolt jeg er over at han er en sånn super storebror for henne. Jeg bruker mye tid på å kose med han når de minste er i seng, og jeg ser han trenger kose- og lesestunder fremdeles.

Takk for et varmt og godt innlegg. Det høres ut som de likner - din nr to og min nr to! Vi prøver jo å fokusere på det positive, men det er ikke alltid så lett. Det med plystringen var en ide - broren på snart 8 har ikke lærtdet ennå, kanskje HUN kan lære det først!

Broren har eget rom, der det er lett for meg å legge meg ned sammen med ham om kvelden og kose og småprate. Hun deler rom med lillesøstera, og senga hennes er så høy at det er tungvindt for meg å legge meg oppi der med henne. Dermed blir leggekosen ofte mye kortere med jentene enn med gutten.

I går kveld prøvde hun for første gang brorens rulleskøyter. Etter ti minutter hadde hun kontroll! Vi skrøyt veldig av henne, og hun storkoste seg. Men da vi snakket om det ved senga, "var det kjedelig".... Hun klarer fysiske ting mye bedre enn broren gjorde på samme alder, men likvel ligger hun jo litt etter ham NÅ...

Ikke lett det her - men takk for gode tips!

[Gjest prust]

Hei prust! Jeg leste gjennom innleggene dine i gårkveld før jeg la meg, og jeg har tenkt på dere i dag.

Er det hun som er eldst? Jeg har kanskje ingen råd å gi deg, men jeg synes også det virker som hun må ha oppmerksomhet hele tiden.Har hun alltid vært sånn? Kan det være at hun får den oppmerksomheten hun vil når hun er slik (veldige følelser) i barnehagen? Kan dere hjemme og barnehagen avskjære følelsesreaksjonene ved å bytte tema litt raskere? Kan hun slite med hukommelsen? (dere sier ting mange ganger, og hun gjentar også mange ganger). Dårlig hørsel kan gjøre noe rundt akkurat dette, men ikke hele følelsesbildet tror jeg... Blir hun veldig sliten etter en dag i barnehagen?

Jeg vet hva tft (tankefelt-terapi) kan gjøre med en, og jeg hadde gitt dette til mine om det var slik. Det kan løse det hele hvis hun er god til å visualisere?? Terapien kan også gjøres uten visualisering. Søk på otft, så vurderer du om det er noe for dere.

Hun er nr to. Hun ble storesøster da hun var 2 år og 9 mnd. De første månedene gikk vel sånn tålig bra, men så ble hun veldig sjalu på lillesøster. Samtidig har hun en rolig avbalansert bror, som er veldig teoretisk anlagt. Han lærte tidlig å lese og skrive, og har alltid vært "flink" og godt likt. Hun har vel havnet mellom barnken og veden....

Tror ikke hun er så flink til å visualisere... Hun er veldig konkret, og må helst se det vi snakker om for å kunne konsentrere seg. Skal sjekke ut det du sa jeg kunne søke på.

Hva mente du med å bytte tema ofte for å forhinde negative følelser? Kan du forklare litt nærmere?

[Gjest prust]

" Hun griser og søler mye når hun spiser. Bruker fingrene og søler... Søstera på tre år spiser ofte penere enn henne. Dette snakker vi om nesten hvert måltid. Hun siser hun vil ha smekke, men det sier vi nei til. Ei stor jente på snart seks år trenger ikke smekke...."

Jeg tror jeg hadde søkt en form for hjelp.

Det med grisingen når hun spiser er vel kanskje det minste problemet. Tror vel helst at det er en uvane hun har lagt seg til. Men det forsterker liksom de negtive sidene.

Hva slags hjelp tenker du på? Helsestasjonen?

[Gjest prust]

Jeg hadde nok bare bestilt time på helsestasjonen. Det er ikke nødvendig å sitte på gjerdet og vente på at de tar kontakt.

Ja, jeg innser det. Skal ringe dem over påske og si at vi ønsker den helsesjekken så raskt som mulig, særlig i fohold til hørselen.

[Gjest Persille]

Ja, vi burde sikkert ta kontakt med helsesøster og få utført hørselstesten raskt. Er så mye som skjer i hverdagen, og lett å tenke at jeg bare venter til vi blir innkalt...

Hun har god motorikk, både grovmotorisk og finmotorisk. Hun elsker å tegne, skrive, perle, leke med Bratz og i kveld lærte jeg henne å brette papirfrosker, og hun tok det fortere enn broren! Hun har god balanse og er flink til å klatre i trær. Ikke noen sprinter, men kan gå langt hvis hun er i godt humør.

Noe jeg glemte å si i går, var at hun er under utredning for astma. Hun har gått på astmamedisin i ca en måned nå, og like over påske skal vi til ny kontroll. Legen mente at ubehandlet astma kan føre til dårlig humør og irritasjoner og sinne.

Nå husker jeg ikke helt hva du skrev.... Jo det med høreapparat ja! Vi må få sjekket det. Vi må si ting veldig tydelig, og av og ting kobler hun ting veldig tregt... Uff, jeg som har to audiopedagoger til foreldre, burde jo sjekke ut dette.....

Lykke til i hvertfall

Og god påske!

[pekkaline]

Hun er nr to. Hun ble storesøster da hun var 2 år og 9 mnd. De første månedene gikk vel sånn tålig bra, men så ble hun veldig sjalu på lillesøster. Samtidig har hun en rolig avbalansert bror, som er veldig teoretisk anlagt. Han lærte tidlig å lese og skrive, og har alltid vært "flink" og godt likt. Hun har vel havnet mellom barnken og veden....

Tror ikke hun er så flink til å visualisere... Hun er veldig konkret, og må helst se det vi snakker om for å kunne konsentrere seg. Skal sjekke ut det du sa jeg kunne søke på.

Hva mente du med å bytte tema ofte for å forhinde negative følelser? Kan du forklare litt nærmere?

"Kan dere hjemme og barnehagen avskjære følelsesreaksjonene ved å bytte tema litt raskere" Vel, på en måte disrahere henne bort fra det hun evt er sint for eller sånn. Nei det er ikke lett å stå på sidelinjen her og si noe. Jeg håper det ordner seg snart.

[Gjest AveM]

Takk for et varmt og godt innlegg. Det høres ut som de likner - din nr to og min nr to! Vi prøver jo å fokusere på det positive, men det er ikke alltid så lett. Det med plystringen var en ide - broren på snart 8 har ikke lærtdet ennå, kanskje HUN kan lære det først!

Broren har eget rom, der det er lett for meg å legge meg ned sammen med ham om kvelden og kose og småprate. Hun deler rom med lillesøstera, og senga hennes er så høy at det er tungvindt for meg å legge meg oppi der med henne. Dermed blir leggekosen ofte mye kortere med jentene enn med gutten.

I går kveld prøvde hun for første gang brorens rulleskøyter. Etter ti minutter hadde hun kontroll! Vi skrøyt veldig av henne, og hun storkoste seg. Men da vi snakket om det ved senga, "var det kjedelig".... Hun klarer fysiske ting mye bedre enn broren gjorde på samme alder, men likvel ligger hun jo litt etter ham NÅ...

Ikke lett det her - men takk for gode tips!

Hun er 6 år, og tror jeg har lest mange ganger her inne at det kan være en krevende alder. Det stemmer godt med mine to eldste. Min sønn hadde store problemer med å ta i mot flere beskjeder da han var 6 år, og helst ville han ha beskjedene ansikt til ansikt. Blikkontakt er fremdeles viktig når vi to snakker sammen.

Jeg trener selv på positive dialoger her i huset, eller snu det negative til positivt. F eks når han klager på at vi har jo aldri spaghetti til middag, så kan jeg svare at det var en kjempegod ide, at det må vi ha snart. Da blir han så glad. Jeg pleier å si at han er så utrolig god på det å skryte av maten jeg lager. Da nevner jeg ikke at han er den som klager mest når jeg lager noe han ikke er så begeistret for. Han er faktisk veldig god på tilbakemeldinger på både godt og vondt

Er det ikke litt typisk for alderen at fortid er kjedelig og uinteressant å snakke om.? Små barn lever i nuet og ser fram til ting som snart skal skje. Det som har skjedd er historie.

Et tips, hvis det lar seg gjennomføre hos dere: Jeg pleier å ta ett av barna med på kjøpesenter. Da er vi borte hele ettermiddagen og storkoser oss på kafe med is og brus. Barna elsker disse shoppeturene, og de blir ikke sjalue, for de vet at det går på rundgang. For å huske rekkefølgen begynner jeg med den eldste. Vi pleier å kjøpe med noe til de som blir igjen hjemme Dette var litt på siden da, men det går litt på det med å skape en positiv atmosfære i hverdagen.

[Gjest prust]

"Kan dere hjemme og barnehagen avskjære følelsesreaksjonene ved å bytte tema litt raskere" Vel, på en måte disrahere henne bort fra det hun evt er sint for eller sånn. Nei det er ikke lett å stå på sidelinjen her og si noe. Jeg håper det ordner seg snart.

Her er nok mannen min og jeg forskjellige. Når et av barna er sinte eller lei seg, avleder ham barnet ved å få dem til å tenke på noe koselig eller gøy vi skal gjøre eller har gjort.

Jeg er mer typen som ønsker å "gå inn i " følelsen, og gå dypere inn i den for å finne ut hvorfor de reagerer slik de gjør. Jeg synes det er litt feigt å avlede dem, men merker jo at det ofte funker!

[Gjest prust]

Hun er 6 år, og tror jeg har lest mange ganger her inne at det kan være en krevende alder. Det stemmer godt med mine to eldste. Min sønn hadde store problemer med å ta i mot flere beskjeder da han var 6 år, og helst ville han ha beskjedene ansikt til ansikt. Blikkontakt er fremdeles viktig når vi to snakker sammen.

Jeg trener selv på positive dialoger her i huset, eller snu det negative til positivt. F eks når han klager på at vi har jo aldri spaghetti til middag, så kan jeg svare at det var en kjempegod ide, at det må vi ha snart. Da blir han så glad. Jeg pleier å si at han er så utrolig god på det å skryte av maten jeg lager. Da nevner jeg ikke at han er den som klager mest når jeg lager noe han ikke er så begeistret for. Han er faktisk veldig god på tilbakemeldinger på både godt og vondt

Er det ikke litt typisk for alderen at fortid er kjedelig og uinteressant å snakke om.? Små barn lever i nuet og ser fram til ting som snart skal skje. Det som har skjedd er historie.

Et tips, hvis det lar seg gjennomføre hos dere: Jeg pleier å ta ett av barna med på kjøpesenter. Da er vi borte hele ettermiddagen og storkoser oss på kafe med is og brus. Barna elsker disse shoppeturene, og de blir ikke sjalue, for de vet at det går på rundgang. For å huske rekkefølgen begynner jeg med den eldste. Vi pleier å kjøpe med noe til de som blir igjen hjemme Dette var litt på siden da, men det går litt på det med å skape en positiv atmosfære i hverdagen.

Det du nevner på slutten, vet jeg virker, og det er godt å bli minnet om det igjen. Hun storkoser seg når hun får alenetid med meg. Jeg var med henne på sykehuset to dager for noen uker siden, og hun var et SÅ harmonisk barn! De synes også det e moro å få være med på ting alen med en av oss, og det må vi bli flinke til.

Vi lærte en god del nyttige ting av disse barneoppdragelsesprogrammene - bl.a. det med blikkontakt og at en bøyer seg ned til barnet. Lett å glemme, men veldig viktig å huske!

Takk for gode innspill! nå må jeg i seng!

[Liliaceae]

Hei!

Det var virkelig godt å lese innleggt ditt.

Misforstå meg rett; jeg har selv et barn som er ganske likt det du beskriver og ble lettet over å se at vi er flere som har et på samme måten.

Jeg bekymrer meg for hvordan det skal gå på skolen, siden hun er veldig distré.

Hvis vi gir en beskjed, vimser hun rundt og husker feil, eller velger å gjøre noe annet enn vi har sagt.

Slik er det hele dagen lang med mange små og store ting.

Min jente er også nr. 2 i søskenflokken. (vi har 3 jenter)

Hun har en fryktelig høy stemme og prater non-stop fra hun står opp til hun legger seg og vi blir ofte slitne av å være sammen med henne...

Det blir jo ikke bedre av at hun gjerne sier det samme flere ganger, og gjentar seg helt til vi svarer - det blir ganske intenst til tider.

Avbryter andres samtaler og når hun får beskjed om å vente litt, sitter hun gjerne og maser og maser til vi blir irritert og etterhvert sint og mister helt lysten til å hjelpe henne.

Vi prøver å forebygge, men ikke alltid så lett.

Hun er ellers en snill og kosete jente. Deler med andre. Utadvendt og sjarmerende. Er tillitsfull mot alle voksne.

Er alltid mye som skjer rundt henne med småkonflikter og hyler og gråter høyt for den minste ting. Vi bruker lang tid på å forklare før hun forstår. Hun leker med de yngre barna i bhg, for de på samme alder er mer moden og er ferdig med den fasen der de griner og sutrer for ting som ikke går deres vei. Det er helt tydelig forskjell.

Barnehagen og vi hjemme jobber med de samme tingene. Men jeg lurer virkelig på om hun takler å begynne på skolen.

Mannen min mener hun er helt normal, men jeg har ikke møtt noen på hennes alder som er like utagerende som henne. Merker vi blir veldig slitne, og er ofte usikker på hvordan vi skal prøve å "dempe" de verste toppene i oppførselen hennes.

Jeg mener vi absolutt burde ta konakt med noen som kan hjelpe oss, men er usikker på om helsestasjonen er rett instans..

Er redd for at hun blir veldig ensom på skolen. Der har hun ingen yngre å ty til og hun må innordne seg en hel del ting på en annen måte enn hun har i bhg nå.....

[Gjest prust]

Hei!

Det var virkelig godt å lese innleggt ditt.

Misforstå meg rett; jeg har selv et barn som er ganske likt det du beskriver og ble lettet over å se at vi er flere som har et på samme måten.

Jeg bekymrer meg for hvordan det skal gå på skolen, siden hun er veldig distré.

Hvis vi gir en beskjed, vimser hun rundt og husker feil, eller velger å gjøre noe annet enn vi har sagt.

Slik er det hele dagen lang med mange små og store ting.

Min jente er også nr. 2 i søskenflokken. (vi har 3 jenter)

Hun har en fryktelig høy stemme og prater non-stop fra hun står opp til hun legger seg og vi blir ofte slitne av å være sammen med henne...

Det blir jo ikke bedre av at hun gjerne sier det samme flere ganger, og gjentar seg helt til vi svarer - det blir ganske intenst til tider.

Avbryter andres samtaler og når hun får beskjed om å vente litt, sitter hun gjerne og maser og maser til vi blir irritert og etterhvert sint og mister helt lysten til å hjelpe henne.

Vi prøver å forebygge, men ikke alltid så lett.

Hun er ellers en snill og kosete jente. Deler med andre. Utadvendt og sjarmerende. Er tillitsfull mot alle voksne.

Er alltid mye som skjer rundt henne med småkonflikter og hyler og gråter høyt for den minste ting. Vi bruker lang tid på å forklare før hun forstår. Hun leker med de yngre barna i bhg, for de på samme alder er mer moden og er ferdig med den fasen der de griner og sutrer for ting som ikke går deres vei. Det er helt tydelig forskjell.

Barnehagen og vi hjemme jobber med de samme tingene. Men jeg lurer virkelig på om hun takler å begynne på skolen.

Mannen min mener hun er helt normal, men jeg har ikke møtt noen på hennes alder som er like utagerende som henne. Merker vi blir veldig slitne, og er ofte usikker på hvordan vi skal prøve å "dempe" de verste toppene i oppførselen hennes.

Jeg mener vi absolutt burde ta konakt med noen som kan hjelpe oss, men er usikker på om helsestasjonen er rett instans..

Er redd for at hun blir veldig ensom på skolen. Der har hun ingen yngre å ty til og hun må innordne seg en hel del ting på en annen måte enn hun har i bhg nå.....

Høres ut som om disse to jentene er ganske like. Mi jente leker også helst med de som er yngre, særlig hjemme. På barnehagen har hun venner både blant femåringene og seksåringene.

Vi tenker også mye på skolestart, inkludert SFO. Broren går jo heldigvis på samme skole, men han har jo sine venner, og skal jo ikke måtte passe på henne... Hun kjenner litt 2-3 av de hun skal gå sammen med, men ingen av dem leker hun ofte med.

Jeg var likevel mer bekymret i høst, synes hun har modnet noe i vinter. Klamrer meg til de månedene som gjenstår før skolestart. Positiv fokus er nok spesielt viktig for henne, men det er slitsomt å alltid være positiv, når hun er så intens som hun er!

Det er forresten færre konflikter ute enn inne, og heldigvis er alle tre barna glade i å være ute, og vi bor på et sted, der jeg bare kan sende dem ut. Dager med mye innesitting er pyton - da blir det fort bråk og krangling.

Dagen i dag har forresten vært veldig fin. Hun og broren fikk være med meg på noen ærender, mens lillesøster var med pappaen og bestemor. Stor sats! Og ettermiddagn lekte alle tre ute med nabogutten. I kveld la vi lillesøster først, mens hun og broren fikk lov til å være lenge oppe og brette papirfrosker og skrive litt på pc'en :-)

Vi må nok bli litt flinkere til å ikke la lillesøster få lov til akkurat det samme som henne. Det er stas for henne å bli regnet blant "de store"!