Veien ut av helvetet

[PrinZ]

Hei, jeg har valgt å kalle meg PrinZ her på dette forumet.

Jeg har desverre (må jeg si) opplevd spiseforstyrrelser og det som utvikla seg til anoreksi. Grunnen til at jeg skriver inn til dere er vel å fortelle om meg selv og gi noen av dere der ute den lille "missing link" av informasjon eller noe dere søker etter. (Høres kanskje rart ut, men jeg unner ingen det jeg har vært igjenom.)

Det hele, i mitt tillfelle begynte på barneskolen da jeg var litt overvektlig og skilte meg litt ut fra de andre i klassen og trinnet forøvrig. Jeg opplevde ting som kommentarer og det jeg vil kalle mobbing på grunn av utseendet. Det var veldig tungt og vanskelig og takle til tider. Jeg var den gutten som hadde mest fravært i klassen.

(Jeg skal prøve å ikke skrive en hel stil her, og være kortfattet.)

Etter som tida gikk og ting ikke ble bedre bestemte jeg meg som 11 åring at jeg skulle begynne å slanke meg. Dette var ikke særlig lurt. Jeg var av den typen som spiste en del godterier og slikt utenom maten og det sluttet jeg først med. Etterhvert som jeg starta på Ungdomsskolen og begynte å forelske meg opplevde jeg noen ganger avviselse (Dette er ikke noe som er unormalt!) Og jeg trodde det var noe galt med meg. Da tenkte jeg først på vekta og bestemte meg for å spise mindre. Da begynte jeg og skulke måltider og nekte meg selv mat. Etter noen måneder levde jeg bare på 2 Mariekjeks med ost til frokost og en milkshake eller en banan til middag, før jeg starta et tøft treningsprogram på studio. Slik var jeg i måneder og det er rart jeg klarte meg så godt som jeg har. Jeg mener, for alt jeg vet kunne jeg vært død nå. Mitt livs lykke var å treffe hun jeg nå også er sammen med, dama mi. Hun har gitt meg mye støtte igjenom denne tiden, men jeg har avvist den og såret henne veldig. Noe jeg ikke kan bare si "unnskyld" for. Jeg har også såret alle rundt meg og venner så vel som familie. Jeg har forandret personlighet og låst meg inne. En evig tenking på mat og bare mat. Jeg tenkte ikke på annet. Jeg har gått til lege og snakket om mitt problem, men fixa det dårlig. Jeg løy og fortalte bare tull, spiste som en hest før legen målte vekta mi og tok avføringsmiddler på kvelden. DETTE VAR IDIOTI! Som jeg først skjønner nå. Hvis du sliter med spiseforstyrrelser vil du tro at du har det fint, og at ting er sånn passe "ok". "Du bare spiser litt lite" STOPP! Det du gjør er at du ødelegger deg selv.

-Jeg leste i forumet at en person har gått til legen, dette er et veldig stort framskritt. Men hvis du lyger til legen og "jukser" med vekta hjelper det lite! -Vær ærlig, det tjener du mye på seinere! -For 6 dager siden hadde jeg og min elskede det supert sammen, vi har vært sammen i 1år og 2 mådener (ganske lenge til at vi er 16år.) Så sa hun alvorlig at jeg hadde forandra meg og var ikke lengre den personen hun forelska seg i, dette tok jeg veldig tungt og ble lei meg. Dagen ettpå brøt vi forlovelsen vår, men er fortsatt sammen. Hun er skuffa over meg at jeg har løyet så mye som jeg har. Anoreksien og maten styrte meg! -En kveld etter å ha holdt en dødligdose tabletter foran meg tok jeg til vettet. Jeg sa til meg selv "Ikke fanden om maten skal få ødelegge meg og mitt forhold til de som er glade i meg. Mat er en simpel ting som er viktig for at vi mennesker skal leve. Og vi trenger den for å ha et godt liv. Man bare lurer seg selv med å nekte seg selv mat, og lyve til de som bryr seg og helsepersonell." Det var mye mer også, men dette er i korte trekk.

Dagen etterpå fikk jeg avtalt en avtale med helsesøsteren, jeg kjenner henne og stoler fult på henne. Jeg fikk dama mi til å bli med meg, og den dagen skal jeg si forandret mitt liv. Jeg fortalte henne den hele og fulle sannheten, jeg gråt, gråt skikkelig ( i ettertid føles det goddt å ha fått det ut), all den indre smerten min gikk ut i de ordene jeg sa til henne. Dama mi var stolt over meg, og jeg har nå et behandlingsprogram som jeg følger med glede. Jeg ble så lei av å slite med spiseforstyrrelser at jeg føler at jeg må bli meg selv igjen og leve et godt liv!

Dog er ikke dette så enkelt, jeg sliter fortsatt med en del depresjoner forbundet til tap av venner og sosial omgangskrets. Det at jeg "låste" meg selv inne og isolerte meg ødela VELDIG mye. -IKKE ta det steget at dere gjør det, noen! -Nå har jeg time på Fredag da jeg skal tilbake til samme helsesøster. Vi skal snakke ut, og jeg gleder meg virkelig til den avtalen.

Når det gjelder dama mi går ting bedre igjen, og jeg føler at jeg får kontakt med vennene mine igjen. -Jeg venter meg at jeg kan treffe på nedturer og at ting vil være vanskelige. Men da vet jeg at jeg har alle de som jeg en gang førte bak lyset til å holde meg på "matta".

Jeg har vurdert lykkepillen som hjelp i tilleg til psykologisk hjelp i form av prat med helsesøster\lege. Kan noen med erfaring gi meg litt feedback på det ville jeg vært meget takknemlig!

Hvis det er noen som føler at det jeg har skrevet her er til nytte finner jeg det varmende. Kom dere ut så fort som mulig, og lev et godt liv!

Dette var min ingress til dette forumet, jeg kommer til å være rundt her og lese ganske ofte i framtida. Sleng meg ei linje hvis dere vil.

[PrinZ]

Hei, jeg har valgt å kalle meg PrinZ her på dette forumet.

Jeg har desverre (må jeg si) opplevd spiseforstyrrelser og det som utvikla seg til anoreksi. Grunnen til at jeg skriver inn til dere er vel å fortelle om meg selv og gi noen av dere der ute den lille "missing link" av informasjon eller noe dere søker etter. (Høres kanskje rart ut, men jeg unner ingen det jeg har vært igjenom.)

Det hele, i mitt tillfelle begynte på barneskolen da jeg var litt overvektlig og skilte meg litt ut fra de andre i klassen og trinnet forøvrig. Jeg opplevde ting som kommentarer og det jeg vil kalle mobbing på grunn av utseendet. Det var veldig tungt og vanskelig og takle til tider. Jeg var den gutten som hadde mest fravært i klassen.

(Jeg skal prøve å ikke skrive en hel stil her, og være kortfattet.)

Etter som tida gikk og ting ikke ble bedre bestemte jeg meg som 11 åring at jeg skulle begynne å slanke meg. Dette var ikke særlig lurt. Jeg var av den typen som spiste en del godterier og slikt utenom maten og det sluttet jeg først med. Etterhvert som jeg starta på Ungdomsskolen og begynte å forelske meg opplevde jeg noen ganger avviselse (Dette er ikke noe som er unormalt!) Og jeg trodde det var noe galt med meg. Da tenkte jeg først på vekta og bestemte meg for å spise mindre. Da begynte jeg og skulke måltider og nekte meg selv mat. Etter noen måneder levde jeg bare på 2 Mariekjeks med ost til frokost og en milkshake eller en banan til middag, før jeg starta et tøft treningsprogram på studio. Slik var jeg i måneder og det er rart jeg klarte meg så godt som jeg har. Jeg mener, for alt jeg vet kunne jeg vært død nå. Mitt livs lykke var å treffe hun jeg nå også er sammen med, dama mi. Hun har gitt meg mye støtte igjenom denne tiden, men jeg har avvist den og såret henne veldig. Noe jeg ikke kan bare si "unnskyld" for. Jeg har også såret alle rundt meg og venner så vel som familie. Jeg har forandret personlighet og låst meg inne. En evig tenking på mat og bare mat. Jeg tenkte ikke på annet. Jeg har gått til lege og snakket om mitt problem, men fixa det dårlig. Jeg løy og fortalte bare tull, spiste som en hest før legen målte vekta mi og tok avføringsmiddler på kvelden. DETTE VAR IDIOTI! Som jeg først skjønner nå. Hvis du sliter med spiseforstyrrelser vil du tro at du har det fint, og at ting er sånn passe "ok". "Du bare spiser litt lite" STOPP! Det du gjør er at du ødelegger deg selv.

-Jeg leste i forumet at en person har gått til legen, dette er et veldig stort framskritt. Men hvis du lyger til legen og "jukser" med vekta hjelper det lite! -Vær ærlig, det tjener du mye på seinere! -For 6 dager siden hadde jeg og min elskede det supert sammen, vi har vært sammen i 1år og 2 mådener (ganske lenge til at vi er 16år.) Så sa hun alvorlig at jeg hadde forandra meg og var ikke lengre den personen hun forelska seg i, dette tok jeg veldig tungt og ble lei meg. Dagen ettpå brøt vi forlovelsen vår, men er fortsatt sammen. Hun er skuffa over meg at jeg har løyet så mye som jeg har. Anoreksien og maten styrte meg! -En kveld etter å ha holdt en dødligdose tabletter foran meg tok jeg til vettet. Jeg sa til meg selv "Ikke fanden om maten skal få ødelegge meg og mitt forhold til de som er glade i meg. Mat er en simpel ting som er viktig for at vi mennesker skal leve. Og vi trenger den for å ha et godt liv. Man bare lurer seg selv med å nekte seg selv mat, og lyve til de som bryr seg og helsepersonell." Det var mye mer også, men dette er i korte trekk.

Dagen etterpå fikk jeg avtalt en avtale med helsesøsteren, jeg kjenner henne og stoler fult på henne. Jeg fikk dama mi til å bli med meg, og den dagen skal jeg si forandret mitt liv. Jeg fortalte henne den hele og fulle sannheten, jeg gråt, gråt skikkelig ( i ettertid føles det goddt å ha fått det ut), all den indre smerten min gikk ut i de ordene jeg sa til henne. Dama mi var stolt over meg, og jeg har nå et behandlingsprogram som jeg følger med glede. Jeg ble så lei av å slite med spiseforstyrrelser at jeg føler at jeg må bli meg selv igjen og leve et godt liv!

Dog er ikke dette så enkelt, jeg sliter fortsatt med en del depresjoner forbundet til tap av venner og sosial omgangskrets. Det at jeg "låste" meg selv inne og isolerte meg ødela VELDIG mye. -IKKE ta det steget at dere gjør det, noen! -Nå har jeg time på Fredag da jeg skal tilbake til samme helsesøster. Vi skal snakke ut, og jeg gleder meg virkelig til den avtalen.

Når det gjelder dama mi går ting bedre igjen, og jeg føler at jeg får kontakt med vennene mine igjen. -Jeg venter meg at jeg kan treffe på nedturer og at ting vil være vanskelige. Men da vet jeg at jeg har alle de som jeg en gang førte bak lyset til å holde meg på "matta".

Jeg har vurdert lykkepillen som hjelp i tilleg til psykologisk hjelp i form av prat med helsesøster\lege. Kan noen med erfaring gi meg litt feedback på det ville jeg vært meget takknemlig!

Hvis det er noen som føler at det jeg har skrevet her er til nytte finner jeg det varmende. Kom dere ut så fort som mulig, og lev et godt liv!

Dette var min ingress til dette forumet, jeg kommer til å være rundt her og lese ganske ofte i framtida. Sleng meg ei linje hvis dere vil.

[PrinZ]

Hei, jeg har valgt å kalle meg PrinZ her på dette forumet.

Jeg har desverre (må jeg si) opplevd spiseforstyrrelser og det som utvikla seg til anoreksi. Grunnen til at jeg skriver inn til dere er vel å fortelle om meg selv og gi noen av dere der ute den lille "missing link" av informasjon eller noe dere søker etter. (Høres kanskje rart ut, men jeg unner ingen det jeg har vært igjenom.)

Det hele, i mitt tillfelle begynte på barneskolen da jeg var litt overvektlig og skilte meg litt ut fra de andre i klassen og trinnet forøvrig. Jeg opplevde ting som kommentarer og det jeg vil kalle mobbing på grunn av utseendet. Det var veldig tungt og vanskelig og takle til tider. Jeg var den gutten som hadde mest fravært i klassen.

(Jeg skal prøve å ikke skrive en hel stil her, og være kortfattet.)

Etter som tida gikk og ting ikke ble bedre bestemte jeg meg som 11 åring at jeg skulle begynne å slanke meg. Dette var ikke særlig lurt. Jeg var av den typen som spiste en del godterier og slikt utenom maten og det sluttet jeg først med. Etterhvert som jeg starta på Ungdomsskolen og begynte å forelske meg opplevde jeg noen ganger avviselse (Dette er ikke noe som er unormalt!) Og jeg trodde det var noe galt med meg. Da tenkte jeg først på vekta og bestemte meg for å spise mindre. Da begynte jeg og skulke måltider og nekte meg selv mat. Etter noen måneder levde jeg bare på 2 Mariekjeks med ost til frokost og en milkshake eller en banan til middag, før jeg starta et tøft treningsprogram på studio. Slik var jeg i måneder og det er rart jeg klarte meg så godt som jeg har. Jeg mener, for alt jeg vet kunne jeg vært død nå. Mitt livs lykke var å treffe hun jeg nå også er sammen med, dama mi. Hun har gitt meg mye støtte igjenom denne tiden, men jeg har avvist den og såret henne veldig. Noe jeg ikke kan bare si "unnskyld" for. Jeg har også såret alle rundt meg og venner så vel som familie. Jeg har forandret personlighet og låst meg inne. En evig tenking på mat og bare mat. Jeg tenkte ikke på annet. Jeg har gått til lege og snakket om mitt problem, men fixa det dårlig. Jeg løy og fortalte bare tull, spiste som en hest før legen målte vekta mi og tok avføringsmiddler på kvelden. DETTE VAR IDIOTI! Som jeg først skjønner nå. Hvis du sliter med spiseforstyrrelser vil du tro at du har det fint, og at ting er sånn passe "ok". "Du bare spiser litt lite" STOPP! Det du gjør er at du ødelegger deg selv.

-Jeg leste i forumet at en person har gått til legen, dette er et veldig stort framskritt. Men hvis du lyger til legen og "jukser" med vekta hjelper det lite! -Vær ærlig, det tjener du mye på seinere! -For 6 dager siden hadde jeg og min elskede det supert sammen, vi har vært sammen i 1år og 2 mådener (ganske lenge til at vi er 16år.) Så sa hun alvorlig at jeg hadde forandra meg og var ikke lengre den personen hun forelska seg i, dette tok jeg veldig tungt og ble lei meg. Dagen ettpå brøt vi forlovelsen vår, men er fortsatt sammen. Hun er skuffa over meg at jeg har løyet så mye som jeg har. Anoreksien og maten styrte meg! -En kveld etter å ha holdt en dødligdose tabletter foran meg tok jeg til vettet. Jeg sa til meg selv "Ikke fanden om maten skal få ødelegge meg og mitt forhold til de som er glade i meg. Mat er en simpel ting som er viktig for at vi mennesker skal leve. Og vi trenger den for å ha et godt liv. Man bare lurer seg selv med å nekte seg selv mat, og lyve til de som bryr seg og helsepersonell." Det var mye mer også, men dette er i korte trekk.

Dagen etterpå fikk jeg avtalt en avtale med helsesøsteren, jeg kjenner henne og stoler fult på henne. Jeg fikk dama mi til å bli med meg, og den dagen skal jeg si forandret mitt liv. Jeg fortalte henne den hele og fulle sannheten, jeg gråt, gråt skikkelig ( i ettertid føles det goddt å ha fått det ut), all den indre smerten min gikk ut i de ordene jeg sa til henne. Dama mi var stolt over meg, og jeg har nå et behandlingsprogram som jeg følger med glede. Jeg ble så lei av å slite med spiseforstyrrelser at jeg føler at jeg må bli meg selv igjen og leve et godt liv!

Dog er ikke dette så enkelt, jeg sliter fortsatt med en del depresjoner forbundet til tap av venner og sosial omgangskrets. Det at jeg "låste" meg selv inne og isolerte meg ødela VELDIG mye. -IKKE ta det steget at dere gjør det, noen! -Nå har jeg time på Fredag da jeg skal tilbake til samme helsesøster. Vi skal snakke ut, og jeg gleder meg virkelig til den avtalen.

Når det gjelder dama mi går ting bedre igjen, og jeg føler at jeg får kontakt med vennene mine igjen. -Jeg venter meg at jeg kan treffe på nedturer og at ting vil være vanskelige. Men da vet jeg at jeg har alle de som jeg en gang førte bak lyset til å holde meg på "matta".

Jeg har vurdert lykkepillen som hjelp i tilleg til psykologisk hjelp i form av prat med helsesøster\lege. Kan noen med erfaring gi meg litt feedback på det ville jeg vært meget takknemlig!

Hvis det er noen som føler at det jeg har skrevet her er til nytte finner jeg det varmende. Kom dere ut så fort som mulig, og lev et godt liv!

Dette var min ingress til dette forumet, jeg kommer til å være rundt her og lese ganske ofte i framtida. Sleng meg ei linje hvis dere vil.

[PrinZ]

Hei, jeg har valgt å kalle meg PrinZ her på dette forumet.

Jeg har desverre (må jeg si) opplevd spiseforstyrrelser og det som utvikla seg til anoreksi. Grunnen til at jeg skriver inn til dere er vel å fortelle om meg selv og gi noen av dere der ute den lille "missing link" av informasjon eller noe dere søker etter. (Høres kanskje rart ut, men jeg unner ingen det jeg har vært igjenom.)

Det hele, i mitt tillfelle begynte på barneskolen da jeg var litt overvektlig og skilte meg litt ut fra de andre i klassen og trinnet forøvrig. Jeg opplevde ting som kommentarer og det jeg vil kalle mobbing på grunn av utseendet. Det var veldig tungt og vanskelig og takle til tider. Jeg var den gutten som hadde mest fravært i klassen.

(Jeg skal prøve å ikke skrive en hel stil her, og være kortfattet.)

Etter som tida gikk og ting ikke ble bedre bestemte jeg meg som 11 åring at jeg skulle begynne å slanke meg. Dette var ikke særlig lurt. Jeg var av den typen som spiste en del godterier og slikt utenom maten og det sluttet jeg først med. Etterhvert som jeg starta på Ungdomsskolen og begynte å forelske meg opplevde jeg noen ganger avviselse (Dette er ikke noe som er unormalt!) Og jeg trodde det var noe galt med meg. Da tenkte jeg først på vekta og bestemte meg for å spise mindre. Da begynte jeg og skulke måltider og nekte meg selv mat. Etter noen måneder levde jeg bare på 2 Mariekjeks med ost til frokost og en milkshake eller en banan til middag, før jeg starta et tøft treningsprogram på studio. Slik var jeg i måneder og det er rart jeg klarte meg så godt som jeg har. Jeg mener, for alt jeg vet kunne jeg vært død nå. Mitt livs lykke var å treffe hun jeg nå også er sammen med, dama mi. Hun har gitt meg mye støtte igjenom denne tiden, men jeg har avvist den og såret henne veldig. Noe jeg ikke kan bare si "unnskyld" for. Jeg har også såret alle rundt meg og venner så vel som familie. Jeg har forandret personlighet og låst meg inne. En evig tenking på mat og bare mat. Jeg tenkte ikke på annet. Jeg har gått til lege og snakket om mitt problem, men fixa det dårlig. Jeg løy og fortalte bare tull, spiste som en hest før legen målte vekta mi og tok avføringsmiddler på kvelden. DETTE VAR IDIOTI! Som jeg først skjønner nå. Hvis du sliter med spiseforstyrrelser vil du tro at du har det fint, og at ting er sånn passe "ok". "Du bare spiser litt lite" STOPP! Det du gjør er at du ødelegger deg selv.

-Jeg leste i forumet at en person har gått til legen, dette er et veldig stort framskritt. Men hvis du lyger til legen og "jukser" med vekta hjelper det lite! -Vær ærlig, det tjener du mye på seinere! -For 6 dager siden hadde jeg og min elskede det supert sammen, vi har vært sammen i 1år og 2 mådener (ganske lenge til at vi er 16år.) Så sa hun alvorlig at jeg hadde forandra meg og var ikke lengre den personen hun forelska seg i, dette tok jeg veldig tungt og ble lei meg. Dagen ettpå brøt vi forlovelsen vår, men er fortsatt sammen. Hun er skuffa over meg at jeg har løyet så mye som jeg har. Anoreksien og maten styrte meg! -En kveld etter å ha holdt en dødligdose tabletter foran meg tok jeg til vettet. Jeg sa til meg selv "Ikke fanden om maten skal få ødelegge meg og mitt forhold til de som er glade i meg. Mat er en simpel ting som er viktig for at vi mennesker skal leve. Og vi trenger den for å ha et godt liv. Man bare lurer seg selv med å nekte seg selv mat, og lyve til de som bryr seg og helsepersonell." Det var mye mer også, men dette er i korte trekk.

Dagen etterpå fikk jeg avtalt en avtale med helsesøsteren, jeg kjenner henne og stoler fult på henne. Jeg fikk dama mi til å bli med meg, og den dagen skal jeg si forandret mitt liv. Jeg fortalte henne den hele og fulle sannheten, jeg gråt, gråt skikkelig ( i ettertid føles det goddt å ha fått det ut), all den indre smerten min gikk ut i de ordene jeg sa til henne. Dama mi var stolt over meg, og jeg har nå et behandlingsprogram som jeg følger med glede. Jeg ble så lei av å slite med spiseforstyrrelser at jeg føler at jeg må bli meg selv igjen og leve et godt liv!

Dog er ikke dette så enkelt, jeg sliter fortsatt med en del depresjoner forbundet til tap av venner og sosial omgangskrets. Det at jeg "låste" meg selv inne og isolerte meg ødela VELDIG mye. -IKKE ta det steget at dere gjør det, noen! -Nå har jeg time på Fredag da jeg skal tilbake til samme helsesøster. Vi skal snakke ut, og jeg gleder meg virkelig til den avtalen.

Når det gjelder dama mi går ting bedre igjen, og jeg føler at jeg får kontakt med vennene mine igjen. -Jeg venter meg at jeg kan treffe på nedturer og at ting vil være vanskelige. Men da vet jeg at jeg har alle de som jeg en gang førte bak lyset til å holde meg på "matta".

Jeg har vurdert lykkepillen som hjelp i tilleg til psykologisk hjelp i form av prat med helsesøster\lege. Kan noen med erfaring gi meg litt feedback på det ville jeg vært meget takknemlig!

Hvis det er noen som føler at det jeg har skrevet her er til nytte finner jeg det varmende. Kom dere ut så fort som mulig, og lev et godt liv!

Dette var min ingress til dette forumet, jeg kommer til å være rundt her og lese ganske ofte i framtida. Sleng meg ei linje hvis dere vil.

[PrinZ]

Hei, jeg har valgt å kalle meg PrinZ her på dette forumet.

Jeg har desverre (må jeg si) opplevd spiseforstyrrelser og det som utvikla seg til anoreksi. Grunnen til at jeg skriver inn til dere er vel å fortelle om meg selv og gi noen av dere der ute den lille "missing link" av informasjon eller noe dere søker etter. (Høres kanskje rart ut, men jeg unner ingen det jeg har vært igjenom.)

Det hele, i mitt tillfelle begynte på barneskolen da jeg var litt overvektlig og skilte meg litt ut fra de andre i klassen og trinnet forøvrig. Jeg opplevde ting som kommentarer og det jeg vil kalle mobbing på grunn av utseendet. Det var veldig tungt og vanskelig og takle til tider. Jeg var den gutten som hadde mest fravært i klassen.

(Jeg skal prøve å ikke skrive en hel stil her, og være kortfattet.)

Etter som tida gikk og ting ikke ble bedre bestemte jeg meg som 11 åring at jeg skulle begynne å slanke meg. Dette var ikke særlig lurt. Jeg var av den typen som spiste en del godterier og slikt utenom maten og det sluttet jeg først med. Etterhvert som jeg starta på Ungdomsskolen og begynte å forelske meg opplevde jeg noen ganger avviselse (Dette er ikke noe som er unormalt!) Og jeg trodde det var noe galt med meg. Da tenkte jeg først på vekta og bestemte meg for å spise mindre. Da begynte jeg og skulke måltider og nekte meg selv mat. Etter noen måneder levde jeg bare på 2 Mariekjeks med ost til frokost og en milkshake eller en banan til middag, før jeg starta et tøft treningsprogram på studio. Slik var jeg i måneder og det er rart jeg klarte meg så godt som jeg har. Jeg mener, for alt jeg vet kunne jeg vært død nå. Mitt livs lykke var å treffe hun jeg nå også er sammen med, dama mi. Hun har gitt meg mye støtte igjenom denne tiden, men jeg har avvist den og såret henne veldig. Noe jeg ikke kan bare si "unnskyld" for. Jeg har også såret alle rundt meg og venner så vel som familie. Jeg har forandret personlighet og låst meg inne. En evig tenking på mat og bare mat. Jeg tenkte ikke på annet. Jeg har gått til lege og snakket om mitt problem, men fixa det dårlig. Jeg løy og fortalte bare tull, spiste som en hest før legen målte vekta mi og tok avføringsmiddler på kvelden. DETTE VAR IDIOTI! Som jeg først skjønner nå. Hvis du sliter med spiseforstyrrelser vil du tro at du har det fint, og at ting er sånn passe "ok". "Du bare spiser litt lite" STOPP! Det du gjør er at du ødelegger deg selv.

-Jeg leste i forumet at en person har gått til legen, dette er et veldig stort framskritt. Men hvis du lyger til legen og "jukser" med vekta hjelper det lite! -Vær ærlig, det tjener du mye på seinere! -For 6 dager siden hadde jeg og min elskede det supert sammen, vi har vært sammen i 1år og 2 mådener (ganske lenge til at vi er 16år.) Så sa hun alvorlig at jeg hadde forandra meg og var ikke lengre den personen hun forelska seg i, dette tok jeg veldig tungt og ble lei meg. Dagen ettpå brøt vi forlovelsen vår, men er fortsatt sammen. Hun er skuffa over meg at jeg har løyet så mye som jeg har. Anoreksien og maten styrte meg! -En kveld etter å ha holdt en dødligdose tabletter foran meg tok jeg til vettet. Jeg sa til meg selv "Ikke fanden om maten skal få ødelegge meg og mitt forhold til de som er glade i meg. Mat er en simpel ting som er viktig for at vi mennesker skal leve. Og vi trenger den for å ha et godt liv. Man bare lurer seg selv med å nekte seg selv mat, og lyve til de som bryr seg og helsepersonell." Det var mye mer også, men dette er i korte trekk.

Dagen etterpå fikk jeg avtalt en avtale med helsesøsteren, jeg kjenner henne og stoler fult på henne. Jeg fikk dama mi til å bli med meg, og den dagen skal jeg si forandret mitt liv. Jeg fortalte henne den hele og fulle sannheten, jeg gråt, gråt skikkelig ( i ettertid føles det goddt å ha fått det ut), all den indre smerten min gikk ut i de ordene jeg sa til henne. Dama mi var stolt over meg, og jeg har nå et behandlingsprogram som jeg følger med glede. Jeg ble så lei av å slite med spiseforstyrrelser at jeg føler at jeg må bli meg selv igjen og leve et godt liv!

Dog er ikke dette så enkelt, jeg sliter fortsatt med en del depresjoner forbundet til tap av venner og sosial omgangskrets. Det at jeg "låste" meg selv inne og isolerte meg ødela VELDIG mye. -IKKE ta det steget at dere gjør det, noen! -Nå har jeg time på Fredag da jeg skal tilbake til samme helsesøster. Vi skal snakke ut, og jeg gleder meg virkelig til den avtalen.

Når det gjelder dama mi går ting bedre igjen, og jeg føler at jeg får kontakt med vennene mine igjen. -Jeg venter meg at jeg kan treffe på nedturer og at ting vil være vanskelige. Men da vet jeg at jeg har alle de som jeg en gang førte bak lyset til å holde meg på "matta".

Jeg har vurdert lykkepillen som hjelp i tilleg til psykologisk hjelp i form av prat med helsesøster\lege. Kan noen med erfaring gi meg litt feedback på det ville jeg vært meget takknemlig!

Hvis det er noen som føler at det jeg har skrevet her er til nytte finner jeg det varmende. Kom dere ut så fort som mulig, og lev et godt liv!

Dette var min ingress til dette forumet, jeg kommer til å være rundt her og lese ganske ofte i framtida. Sleng meg ei linje hvis dere vil.

[PrinZ]

Hei, jeg har valgt å kalle meg PrinZ her på dette forumet.

Jeg har desverre (må jeg si) opplevd spiseforstyrrelser og det som utvikla seg til anoreksi. Grunnen til at jeg skriver inn til dere er vel å fortelle om meg selv og gi noen av dere der ute den lille "missing link" av informasjon eller noe dere søker etter. (Høres kanskje rart ut, men jeg unner ingen det jeg har vært igjenom.)

Det hele, i mitt tillfelle begynte på barneskolen da jeg var litt overvektlig og skilte meg litt ut fra de andre i klassen og trinnet forøvrig. Jeg opplevde ting som kommentarer og det jeg vil kalle mobbing på grunn av utseendet. Det var veldig tungt og vanskelig og takle til tider. Jeg var den gutten som hadde mest fravært i klassen.

(Jeg skal prøve å ikke skrive en hel stil her, og være kortfattet.)

Etter som tida gikk og ting ikke ble bedre bestemte jeg meg som 11 åring at jeg skulle begynne å slanke meg. Dette var ikke særlig lurt. Jeg var av den typen som spiste en del godterier og slikt utenom maten og det sluttet jeg først med. Etterhvert som jeg starta på Ungdomsskolen og begynte å forelske meg opplevde jeg noen ganger avviselse (Dette er ikke noe som er unormalt!) Og jeg trodde det var noe galt med meg. Da tenkte jeg først på vekta og bestemte meg for å spise mindre. Da begynte jeg og skulke måltider og nekte meg selv mat. Etter noen måneder levde jeg bare på 2 Mariekjeks med ost til frokost og en milkshake eller en banan til middag, før jeg starta et tøft treningsprogram på studio. Slik var jeg i måneder og det er rart jeg klarte meg så godt som jeg har. Jeg mener, for alt jeg vet kunne jeg vært død nå. Mitt livs lykke var å treffe hun jeg nå også er sammen med, dama mi. Hun har gitt meg mye støtte igjenom denne tiden, men jeg har avvist den og såret henne veldig. Noe jeg ikke kan bare si "unnskyld" for. Jeg har også såret alle rundt meg og venner så vel som familie. Jeg har forandret personlighet og låst meg inne. En evig tenking på mat og bare mat. Jeg tenkte ikke på annet. Jeg har gått til lege og snakket om mitt problem, men fixa det dårlig. Jeg løy og fortalte bare tull, spiste som en hest før legen målte vekta mi og tok avføringsmiddler på kvelden. DETTE VAR IDIOTI! Som jeg først skjønner nå. Hvis du sliter med spiseforstyrrelser vil du tro at du har det fint, og at ting er sånn passe "ok". "Du bare spiser litt lite" STOPP! Det du gjør er at du ødelegger deg selv.

-Jeg leste i forumet at en person har gått til legen, dette er et veldig stort framskritt. Men hvis du lyger til legen og "jukser" med vekta hjelper det lite! -Vær ærlig, det tjener du mye på seinere! -For 6 dager siden hadde jeg og min elskede det supert sammen, vi har vært sammen i 1år og 2 mådener (ganske lenge til at vi er 16år.) Så sa hun alvorlig at jeg hadde forandra meg og var ikke lengre den personen hun forelska seg i, dette tok jeg veldig tungt og ble lei meg. Dagen ettpå brøt vi forlovelsen vår, men er fortsatt sammen. Hun er skuffa over meg at jeg har løyet så mye som jeg har. Anoreksien og maten styrte meg! -En kveld etter å ha holdt en dødligdose tabletter foran meg tok jeg til vettet. Jeg sa til meg selv "Ikke fanden om maten skal få ødelegge meg og mitt forhold til de som er glade i meg. Mat er en simpel ting som er viktig for at vi mennesker skal leve. Og vi trenger den for å ha et godt liv. Man bare lurer seg selv med å nekte seg selv mat, og lyve til de som bryr seg og helsepersonell." Det var mye mer også, men dette er i korte trekk.

Dagen etterpå fikk jeg avtalt en avtale med helsesøsteren, jeg kjenner henne og stoler fult på henne. Jeg fikk dama mi til å bli med meg, og den dagen skal jeg si forandret mitt liv. Jeg fortalte henne den hele og fulle sannheten, jeg gråt, gråt skikkelig ( i ettertid føles det goddt å ha fått det ut), all den indre smerten min gikk ut i de ordene jeg sa til henne. Dama mi var stolt over meg, og jeg har nå et behandlingsprogram som jeg følger med glede. Jeg ble så lei av å slite med spiseforstyrrelser at jeg føler at jeg må bli meg selv igjen og leve et godt liv!

Dog er ikke dette så enkelt, jeg sliter fortsatt med en del depresjoner forbundet til tap av venner og sosial omgangskrets. Det at jeg "låste" meg selv inne og isolerte meg ødela VELDIG mye. -IKKE ta det steget at dere gjør det, noen! -Nå har jeg time på Fredag da jeg skal tilbake til samme helsesøster. Vi skal snakke ut, og jeg gleder meg virkelig til den avtalen.

Når det gjelder dama mi går ting bedre igjen, og jeg føler at jeg får kontakt med vennene mine igjen. -Jeg venter meg at jeg kan treffe på nedturer og at ting vil være vanskelige. Men da vet jeg at jeg har alle de som jeg en gang førte bak lyset til å holde meg på "matta".

Jeg har vurdert lykkepillen som hjelp i tilleg til psykologisk hjelp i form av prat med helsesøster\lege. Kan noen med erfaring gi meg litt feedback på det ville jeg vært meget takknemlig!

Hvis det er noen som føler at det jeg har skrevet her er til nytte finner jeg det varmende. Kom dere ut så fort som mulig, og lev et godt liv!

Dette var min ingress til dette forumet, jeg kommer til å være rundt her og lese ganske ofte i framtida. Sleng meg ei linje hvis dere vil.

[PrinZ]

Hei, jeg har valgt å kalle meg PrinZ her på dette forumet.

Jeg har desverre (må jeg si) opplevd spiseforstyrrelser og det som utvikla seg til anoreksi. Grunnen til at jeg skriver inn til dere er vel å fortelle om meg selv og gi noen av dere der ute den lille "missing link" av informasjon eller noe dere søker etter. (Høres kanskje rart ut, men jeg unner ingen det jeg har vært igjenom.)

Det hele, i mitt tillfelle begynte på barneskolen da jeg var litt overvektlig og skilte meg litt ut fra de andre i klassen og trinnet forøvrig. Jeg opplevde ting som kommentarer og det jeg vil kalle mobbing på grunn av utseendet. Det var veldig tungt og vanskelig og takle til tider. Jeg var den gutten som hadde mest fravært i klassen.

(Jeg skal prøve å ikke skrive en hel stil her, og være kortfattet.)

Etter som tida gikk og ting ikke ble bedre bestemte jeg meg som 11 åring at jeg skulle begynne å slanke meg. Dette var ikke særlig lurt. Jeg var av den typen som spiste en del godterier og slikt utenom maten og det sluttet jeg først med. Etterhvert som jeg starta på Ungdomsskolen og begynte å forelske meg opplevde jeg noen ganger avviselse (Dette er ikke noe som er unormalt!) Og jeg trodde det var noe galt med meg. Da tenkte jeg først på vekta og bestemte meg for å spise mindre. Da begynte jeg og skulke måltider og nekte meg selv mat. Etter noen måneder levde jeg bare på 2 Mariekjeks med ost til frokost og en milkshake eller en banan til middag, før jeg starta et tøft treningsprogram på studio. Slik var jeg i måneder og det er rart jeg klarte meg så godt som jeg har. Jeg mener, for alt jeg vet kunne jeg vært død nå. Mitt livs lykke var å treffe hun jeg nå også er sammen med, dama mi. Hun har gitt meg mye støtte igjenom denne tiden, men jeg har avvist den og såret henne veldig. Noe jeg ikke kan bare si "unnskyld" for. Jeg har også såret alle rundt meg og venner så vel som familie. Jeg har forandret personlighet og låst meg inne. En evig tenking på mat og bare mat. Jeg tenkte ikke på annet. Jeg har gått til lege og snakket om mitt problem, men fixa det dårlig. Jeg løy og fortalte bare tull, spiste som en hest før legen målte vekta mi og tok avføringsmiddler på kvelden. DETTE VAR IDIOTI! Som jeg først skjønner nå. Hvis du sliter med spiseforstyrrelser vil du tro at du har det fint, og at ting er sånn passe "ok". "Du bare spiser litt lite" STOPP! Det du gjør er at du ødelegger deg selv.

-Jeg leste i forumet at en person har gått til legen, dette er et veldig stort framskritt. Men hvis du lyger til legen og "jukser" med vekta hjelper det lite! -Vær ærlig, det tjener du mye på seinere! -For 6 dager siden hadde jeg og min elskede det supert sammen, vi har vært sammen i 1år og 2 mådener (ganske lenge til at vi er 16år.) Så sa hun alvorlig at jeg hadde forandra meg og var ikke lengre den personen hun forelska seg i, dette tok jeg veldig tungt og ble lei meg. Dagen ettpå brøt vi forlovelsen vår, men er fortsatt sammen. Hun er skuffa over meg at jeg har løyet så mye som jeg har. Anoreksien og maten styrte meg! -En kveld etter å ha holdt en dødligdose tabletter foran meg tok jeg til vettet. Jeg sa til meg selv "Ikke fanden om maten skal få ødelegge meg og mitt forhold til de som er glade i meg. Mat er en simpel ting som er viktig for at vi mennesker skal leve. Og vi trenger den for å ha et godt liv. Man bare lurer seg selv med å nekte seg selv mat, og lyve til de som bryr seg og helsepersonell." Det var mye mer også, men dette er i korte trekk.

Dagen etterpå fikk jeg avtalt en avtale med helsesøsteren, jeg kjenner henne og stoler fult på henne. Jeg fikk dama mi til å bli med meg, og den dagen skal jeg si forandret mitt liv. Jeg fortalte henne den hele og fulle sannheten, jeg gråt, gråt skikkelig ( i ettertid føles det goddt å ha fått det ut), all den indre smerten min gikk ut i de ordene jeg sa til henne. Dama mi var stolt over meg, og jeg har nå et behandlingsprogram som jeg følger med glede. Jeg ble så lei av å slite med spiseforstyrrelser at jeg føler at jeg må bli meg selv igjen og leve et godt liv!

Dog er ikke dette så enkelt, jeg sliter fortsatt med en del depresjoner forbundet til tap av venner og sosial omgangskrets. Det at jeg "låste" meg selv inne og isolerte meg ødela VELDIG mye. -IKKE ta det steget at dere gjør det, noen! -Nå har jeg time på Fredag da jeg skal tilbake til samme helsesøster. Vi skal snakke ut, og jeg gleder meg virkelig til den avtalen.

Når det gjelder dama mi går ting bedre igjen, og jeg føler at jeg får kontakt med vennene mine igjen. -Jeg venter meg at jeg kan treffe på nedturer og at ting vil være vanskelige. Men da vet jeg at jeg har alle de som jeg en gang førte bak lyset til å holde meg på "matta".

Jeg har vurdert lykkepillen som hjelp i tilleg til psykologisk hjelp i form av prat med helsesøster\lege. Kan noen med erfaring gi meg litt feedback på det ville jeg vært meget takknemlig!

Hvis det er noen som føler at det jeg har skrevet her er til nytte finner jeg det varmende. Kom dere ut så fort som mulig, og lev et godt liv!

Dette var min ingress til dette forumet, jeg kommer til å være rundt her og lese ganske ofte i framtida. Sleng meg ei linje hvis dere vil.

[PrinZ]

Hei, jeg har valgt å kalle meg PrinZ her på dette forumet.

Jeg har desverre (må jeg si) opplevd spiseforstyrrelser og det som utvikla seg til anoreksi. Grunnen til at jeg skriver inn til dere er vel å fortelle om meg selv og gi noen av dere der ute den lille "missing link" av informasjon eller noe dere søker etter. (Høres kanskje rart ut, men jeg unner ingen det jeg har vært igjenom.)

Det hele, i mitt tillfelle begynte på barneskolen da jeg var litt overvektlig og skilte meg litt ut fra de andre i klassen og trinnet forøvrig. Jeg opplevde ting som kommentarer og det jeg vil kalle mobbing på grunn av utseendet. Det var veldig tungt og vanskelig og takle til tider. Jeg var den gutten som hadde mest fravært i klassen.

(Jeg skal prøve å ikke skrive en hel stil her, og være kortfattet.)

Etter som tida gikk og ting ikke ble bedre bestemte jeg meg som 11 åring at jeg skulle begynne å slanke meg. Dette var ikke særlig lurt. Jeg var av den typen som spiste en del godterier og slikt utenom maten og det sluttet jeg først med. Etterhvert som jeg starta på Ungdomsskolen og begynte å forelske meg opplevde jeg noen ganger avviselse (Dette er ikke noe som er unormalt!) Og jeg trodde det var noe galt med meg. Da tenkte jeg først på vekta og bestemte meg for å spise mindre. Da begynte jeg og skulke måltider og nekte meg selv mat. Etter noen måneder levde jeg bare på 2 Mariekjeks med ost til frokost og en milkshake eller en banan til middag, før jeg starta et tøft treningsprogram på studio. Slik var jeg i måneder og det er rart jeg klarte meg så godt som jeg har. Jeg mener, for alt jeg vet kunne jeg vært død nå. Mitt livs lykke var å treffe hun jeg nå også er sammen med, dama mi. Hun har gitt meg mye støtte igjenom denne tiden, men jeg har avvist den og såret henne veldig. Noe jeg ikke kan bare si "unnskyld" for. Jeg har også såret alle rundt meg og venner så vel som familie. Jeg har forandret personlighet og låst meg inne. En evig tenking på mat og bare mat. Jeg tenkte ikke på annet. Jeg har gått til lege og snakket om mitt problem, men fixa det dårlig. Jeg løy og fortalte bare tull, spiste som en hest før legen målte vekta mi og tok avføringsmiddler på kvelden. DETTE VAR IDIOTI! Som jeg først skjønner nå. Hvis du sliter med spiseforstyrrelser vil du tro at du har det fint, og at ting er sånn passe "ok". "Du bare spiser litt lite" STOPP! Det du gjør er at du ødelegger deg selv.

-Jeg leste i forumet at en person har gått til legen, dette er et veldig stort framskritt. Men hvis du lyger til legen og "jukser" med vekta hjelper det lite! -Vær ærlig, det tjener du mye på seinere! -For 6 dager siden hadde jeg og min elskede det supert sammen, vi har vært sammen i 1år og 2 mådener (ganske lenge til at vi er 16år.) Så sa hun alvorlig at jeg hadde forandra meg og var ikke lengre den personen hun forelska seg i, dette tok jeg veldig tungt og ble lei meg. Dagen ettpå brøt vi forlovelsen vår, men er fortsatt sammen. Hun er skuffa over meg at jeg har løyet så mye som jeg har. Anoreksien og maten styrte meg! -En kveld etter å ha holdt en dødligdose tabletter foran meg tok jeg til vettet. Jeg sa til meg selv "Ikke fanden om maten skal få ødelegge meg og mitt forhold til de som er glade i meg. Mat er en simpel ting som er viktig for at vi mennesker skal leve. Og vi trenger den for å ha et godt liv. Man bare lurer seg selv med å nekte seg selv mat, og lyve til de som bryr seg og helsepersonell." Det var mye mer også, men dette er i korte trekk.

Dagen etterpå fikk jeg avtalt en avtale med helsesøsteren, jeg kjenner henne og stoler fult på henne. Jeg fikk dama mi til å bli med meg, og den dagen skal jeg si forandret mitt liv. Jeg fortalte henne den hele og fulle sannheten, jeg gråt, gråt skikkelig ( i ettertid føles det goddt å ha fått det ut), all den indre smerten min gikk ut i de ordene jeg sa til henne. Dama mi var stolt over meg, og jeg har nå et behandlingsprogram som jeg følger med glede. Jeg ble så lei av å slite med spiseforstyrrelser at jeg føler at jeg må bli meg selv igjen og leve et godt liv!

Dog er ikke dette så enkelt, jeg sliter fortsatt med en del depresjoner forbundet til tap av venner og sosial omgangskrets. Det at jeg "låste" meg selv inne og isolerte meg ødela VELDIG mye. -IKKE ta det steget at dere gjør det, noen! -Nå har jeg time på Fredag da jeg skal tilbake til samme helsesøster. Vi skal snakke ut, og jeg gleder meg virkelig til den avtalen.

Når det gjelder dama mi går ting bedre igjen, og jeg føler at jeg får kontakt med vennene mine igjen. -Jeg venter meg at jeg kan treffe på nedturer og at ting vil være vanskelige. Men da vet jeg at jeg har alle de som jeg en gang førte bak lyset til å holde meg på "matta".

Jeg har vurdert lykkepillen som hjelp i tilleg til psykologisk hjelp i form av prat med helsesøster\lege. Kan noen med erfaring gi meg litt feedback på det ville jeg vært meget takknemlig!

Hvis det er noen som føler at det jeg har skrevet her er til nytte finner jeg det varmende. Kom dere ut så fort som mulig, og lev et godt liv!

Dette var min ingress til dette forumet, jeg kommer til å være rundt her og lese ganske ofte i framtida. Sleng meg ei linje hvis dere vil.

[PrinZ]

Hei, jeg har valgt å kalle meg PrinZ her på dette forumet.

Jeg har desverre (må jeg si) opplevd spiseforstyrrelser og det som utvikla seg til anoreksi. Grunnen til at jeg skriver inn til dere er vel å fortelle om meg selv og gi noen av dere der ute den lille "missing link" av informasjon eller noe dere søker etter. (Høres kanskje rart ut, men jeg unner ingen det jeg har vært igjenom.)

Det hele, i mitt tillfelle begynte på barneskolen da jeg var litt overvektlig og skilte meg litt ut fra de andre i klassen og trinnet forøvrig. Jeg opplevde ting som kommentarer og det jeg vil kalle mobbing på grunn av utseendet. Det var veldig tungt og vanskelig og takle til tider. Jeg var den gutten som hadde mest fravært i klassen.

(Jeg skal prøve å ikke skrive en hel stil her, og være kortfattet.)

Etter som tida gikk og ting ikke ble bedre bestemte jeg meg som 11 åring at jeg skulle begynne å slanke meg. Dette var ikke særlig lurt. Jeg var av den typen som spiste en del godterier og slikt utenom maten og det sluttet jeg først med. Etterhvert som jeg starta på Ungdomsskolen og begynte å forelske meg opplevde jeg noen ganger avviselse (Dette er ikke noe som er unormalt!) Og jeg trodde det var noe galt med meg. Da tenkte jeg først på vekta og bestemte meg for å spise mindre. Da begynte jeg og skulke måltider og nekte meg selv mat. Etter noen måneder levde jeg bare på 2 Mariekjeks med ost til frokost og en milkshake eller en banan til middag, før jeg starta et tøft treningsprogram på studio. Slik var jeg i måneder og det er rart jeg klarte meg så godt som jeg har. Jeg mener, for alt jeg vet kunne jeg vært død nå. Mitt livs lykke var å treffe hun jeg nå også er sammen med, dama mi. Hun har gitt meg mye støtte igjenom denne tiden, men jeg har avvist den og såret henne veldig. Noe jeg ikke kan bare si "unnskyld" for. Jeg har også såret alle rundt meg og venner så vel som familie. Jeg har forandret personlighet og låst meg inne. En evig tenking på mat og bare mat. Jeg tenkte ikke på annet. Jeg har gått til lege og snakket om mitt problem, men fixa det dårlig. Jeg løy og fortalte bare tull, spiste som en hest før legen målte vekta mi og tok avføringsmiddler på kvelden. DETTE VAR IDIOTI! Som jeg først skjønner nå. Hvis du sliter med spiseforstyrrelser vil du tro at du har det fint, og at ting er sånn passe "ok". "Du bare spiser litt lite" STOPP! Det du gjør er at du ødelegger deg selv.

-Jeg leste i forumet at en person har gått til legen, dette er et veldig stort framskritt. Men hvis du lyger til legen og "jukser" med vekta hjelper det lite! -Vær ærlig, det tjener du mye på seinere! -For 6 dager siden hadde jeg og min elskede det supert sammen, vi har vært sammen i 1år og 2 mådener (ganske lenge til at vi er 16år.) Så sa hun alvorlig at jeg hadde forandra meg og var ikke lengre den personen hun forelska seg i, dette tok jeg veldig tungt og ble lei meg. Dagen ettpå brøt vi forlovelsen vår, men er fortsatt sammen. Hun er skuffa over meg at jeg har løyet så mye som jeg har. Anoreksien og maten styrte meg! -En kveld etter å ha holdt en dødligdose tabletter foran meg tok jeg til vettet. Jeg sa til meg selv "Ikke fanden om maten skal få ødelegge meg og mitt forhold til de som er glade i meg. Mat er en simpel ting som er viktig for at vi mennesker skal leve. Og vi trenger den for å ha et godt liv. Man bare lurer seg selv med å nekte seg selv mat, og lyve til de som bryr seg og helsepersonell." Det var mye mer også, men dette er i korte trekk.

Dagen etterpå fikk jeg avtalt en avtale med helsesøsteren, jeg kjenner henne og stoler fult på henne. Jeg fikk dama mi til å bli med meg, og den dagen skal jeg si forandret mitt liv. Jeg fortalte henne den hele og fulle sannheten, jeg gråt, gråt skikkelig ( i ettertid føles det goddt å ha fått det ut), all den indre smerten min gikk ut i de ordene jeg sa til henne. Dama mi var stolt over meg, og jeg har nå et behandlingsprogram som jeg følger med glede. Jeg ble så lei av å slite med spiseforstyrrelser at jeg føler at jeg må bli meg selv igjen og leve et godt liv!

Dog er ikke dette så enkelt, jeg sliter fortsatt med en del depresjoner forbundet til tap av venner og sosial omgangskrets. Det at jeg "låste" meg selv inne og isolerte meg ødela VELDIG mye. -IKKE ta det steget at dere gjør det, noen! -Nå har jeg time på Fredag da jeg skal tilbake til samme helsesøster. Vi skal snakke ut, og jeg gleder meg virkelig til den avtalen.

Når det gjelder dama mi går ting bedre igjen, og jeg føler at jeg får kontakt med vennene mine igjen. -Jeg venter meg at jeg kan treffe på nedturer og at ting vil være vanskelige. Men da vet jeg at jeg har alle de som jeg en gang førte bak lyset til å holde meg på "matta".

Jeg har vurdert lykkepillen som hjelp i tilleg til psykologisk hjelp i form av prat med helsesøster\lege. Kan noen med erfaring gi meg litt feedback på det ville jeg vært meget takknemlig!

Hvis det er noen som føler at det jeg har skrevet her er til nytte finner jeg det varmende. Kom dere ut så fort som mulig, og lev et godt liv!

Dette var min ingress til dette forumet, jeg kommer til å være rundt her og lese ganske ofte i framtida. Sleng meg ei linje hvis dere vil.

[PrinZ]

Hei, jeg har valgt å kalle meg PrinZ her på dette forumet.

Jeg har desverre (må jeg si) opplevd spiseforstyrrelser og det som utvikla seg til anoreksi. Grunnen til at jeg skriver inn til dere er vel å fortelle om meg selv og gi noen av dere der ute den lille "missing link" av informasjon eller noe dere søker etter. (Høres kanskje rart ut, men jeg unner ingen det jeg har vært igjenom.)

Det hele, i mitt tillfelle begynte på barneskolen da jeg var litt overvektlig og skilte meg litt ut fra de andre i klassen og trinnet forøvrig. Jeg opplevde ting som kommentarer og det jeg vil kalle mobbing på grunn av utseendet. Det var veldig tungt og vanskelig og takle til tider. Jeg var den gutten som hadde mest fravært i klassen.

(Jeg skal prøve å ikke skrive en hel stil her, og være kortfattet.)

Etter som tida gikk og ting ikke ble bedre bestemte jeg meg som 11 åring at jeg skulle begynne å slanke meg. Dette var ikke særlig lurt. Jeg var av den typen som spiste en del godterier og slikt utenom maten og det sluttet jeg først med. Etterhvert som jeg starta på Ungdomsskolen og begynte å forelske meg opplevde jeg noen ganger avviselse (Dette er ikke noe som er unormalt!) Og jeg trodde det var noe galt med meg. Da tenkte jeg først på vekta og bestemte meg for å spise mindre. Da begynte jeg og skulke måltider og nekte meg selv mat. Etter noen måneder levde jeg bare på 2 Mariekjeks med ost til frokost og en milkshake eller en banan til middag, før jeg starta et tøft treningsprogram på studio. Slik var jeg i måneder og det er rart jeg klarte meg så godt som jeg har. Jeg mener, for alt jeg vet kunne jeg vært død nå. Mitt livs lykke var å treffe hun jeg nå også er sammen med, dama mi. Hun har gitt meg mye støtte igjenom denne tiden, men jeg har avvist den og såret henne veldig. Noe jeg ikke kan bare si "unnskyld" for. Jeg har også såret alle rundt meg og venner så vel som familie. Jeg har forandret personlighet og låst meg inne. En evig tenking på mat og bare mat. Jeg tenkte ikke på annet. Jeg har gått til lege og snakket om mitt problem, men fixa det dårlig. Jeg løy og fortalte bare tull, spiste som en hest før legen målte vekta mi og tok avføringsmiddler på kvelden. DETTE VAR IDIOTI! Som jeg først skjønner nå. Hvis du sliter med spiseforstyrrelser vil du tro at du har det fint, og at ting er sånn passe "ok". "Du bare spiser litt lite" STOPP! Det du gjør er at du ødelegger deg selv.

-Jeg leste i forumet at en person har gått til legen, dette er et veldig stort framskritt. Men hvis du lyger til legen og "jukser" med vekta hjelper det lite! -Vær ærlig, det tjener du mye på seinere! -For 6 dager siden hadde jeg og min elskede det supert sammen, vi har vært sammen i 1år og 2 mådener (ganske lenge til at vi er 16år.) Så sa hun alvorlig at jeg hadde forandra meg og var ikke lengre den personen hun forelska seg i, dette tok jeg veldig tungt og ble lei meg. Dagen ettpå brøt vi forlovelsen vår, men er fortsatt sammen. Hun er skuffa over meg at jeg har løyet så mye som jeg har. Anoreksien og maten styrte meg! -En kveld etter å ha holdt en dødligdose tabletter foran meg tok jeg til vettet. Jeg sa til meg selv "Ikke fanden om maten skal få ødelegge meg og mitt forhold til de som er glade i meg. Mat er en simpel ting som er viktig for at vi mennesker skal leve. Og vi trenger den for å ha et godt liv. Man bare lurer seg selv med å nekte seg selv mat, og lyve til de som bryr seg og helsepersonell." Det var mye mer også, men dette er i korte trekk.

Dagen etterpå fikk jeg avtalt en avtale med helsesøsteren, jeg kjenner henne og stoler fult på henne. Jeg fikk dama mi til å bli med meg, og den dagen skal jeg si forandret mitt liv. Jeg fortalte henne den hele og fulle sannheten, jeg gråt, gråt skikkelig ( i ettertid føles det goddt å ha fått det ut), all den indre smerten min gikk ut i de ordene jeg sa til henne. Dama mi var stolt over meg, og jeg har nå et behandlingsprogram som jeg følger med glede. Jeg ble så lei av å slite med spiseforstyrrelser at jeg føler at jeg må bli meg selv igjen og leve et godt liv!

Dog er ikke dette så enkelt, jeg sliter fortsatt med en del depresjoner forbundet til tap av venner og sosial omgangskrets. Det at jeg "låste" meg selv inne og isolerte meg ødela VELDIG mye. -IKKE ta det steget at dere gjør det, noen! -Nå har jeg time på Fredag da jeg skal tilbake til samme helsesøster. Vi skal snakke ut, og jeg gleder meg virkelig til den avtalen.

Når det gjelder dama mi går ting bedre igjen, og jeg føler at jeg får kontakt med vennene mine igjen. -Jeg venter meg at jeg kan treffe på nedturer og at ting vil være vanskelige. Men da vet jeg at jeg har alle de som jeg en gang førte bak lyset til å holde meg på "matta".

Jeg har vurdert lykkepillen som hjelp i tilleg til psykologisk hjelp i form av prat med helsesøster\lege. Kan noen med erfaring gi meg litt feedback på det ville jeg vært meget takknemlig!

Hvis det er noen som føler at det jeg har skrevet her er til nytte finner jeg det varmende. Kom dere ut så fort som mulig, og lev et godt liv!

Dette var min ingress til dette forumet, jeg kommer til å være rundt her og lese ganske ofte i framtida. Sleng meg ei linje hvis dere vil.

[Emiliy]

Kjære PrinZ

Ble veldig glad for å lese hva du har skrevet. Gav meg liksom litt håp til å fortsette det jeg har begynnt på.... (gå til legen altså).

Har ikke noe erfaring med lykkepille, så noen råd kan jeg ikke gi deg! Men jeg vil ønske deg lykke til videre, både med sf en og dama di! Etter hva jeg har lest, fortjener du det virkelig!

Til slutt vil jeg bare påpeke at det var beundringsverdig av deg å stå frem. Du er den eneste gutten jeg har hørt om, som har innrømt at du har sf!

PS Var helt ærlig med legen!!

=)Klem fra

[Emiliy]

Kjære PrinZ

Ble veldig glad for å lese hva du har skrevet. Gav meg liksom litt håp til å fortsette det jeg har begynnt på.... (gå til legen altså).

Har ikke noe erfaring med lykkepille, så noen råd kan jeg ikke gi deg! Men jeg vil ønske deg lykke til videre, både med sf en og dama di! Etter hva jeg har lest, fortjener du det virkelig!

Til slutt vil jeg bare påpeke at det var beundringsverdig av deg å stå frem. Du er den eneste gutten jeg har hørt om, som har innrømt at du har sf!

PS Var helt ærlig med legen!!

=)Klem fra

[Emiliy]

Kjære PrinZ

Ble veldig glad for å lese hva du har skrevet. Gav meg liksom litt håp til å fortsette det jeg har begynnt på.... (gå til legen altså).

Har ikke noe erfaring med lykkepille, så noen råd kan jeg ikke gi deg! Men jeg vil ønske deg lykke til videre, både med sf en og dama di! Etter hva jeg har lest, fortjener du det virkelig!

Til slutt vil jeg bare påpeke at det var beundringsverdig av deg å stå frem. Du er den eneste gutten jeg har hørt om, som har innrømt at du har sf!

PS Var helt ærlig med legen!!

=)Klem fra

[Emiliy]

Kjære PrinZ

Ble veldig glad for å lese hva du har skrevet. Gav meg liksom litt håp til å fortsette det jeg har begynnt på.... (gå til legen altså).

Har ikke noe erfaring med lykkepille, så noen råd kan jeg ikke gi deg! Men jeg vil ønske deg lykke til videre, både med sf en og dama di! Etter hva jeg har lest, fortjener du det virkelig!

Til slutt vil jeg bare påpeke at det var beundringsverdig av deg å stå frem. Du er den eneste gutten jeg har hørt om, som har innrømt at du har sf!

PS Var helt ærlig med legen!!

=)Klem fra

[Emiliy]

Kjære PrinZ

Ble veldig glad for å lese hva du har skrevet. Gav meg liksom litt håp til å fortsette det jeg har begynnt på.... (gå til legen altså).

Har ikke noe erfaring med lykkepille, så noen råd kan jeg ikke gi deg! Men jeg vil ønske deg lykke til videre, både med sf en og dama di! Etter hva jeg har lest, fortjener du det virkelig!

Til slutt vil jeg bare påpeke at det var beundringsverdig av deg å stå frem. Du er den eneste gutten jeg har hørt om, som har innrømt at du har sf!

PS Var helt ærlig med legen!!

=)Klem fra

[Emiliy]

Kjære PrinZ

Ble veldig glad for å lese hva du har skrevet. Gav meg liksom litt håp til å fortsette det jeg har begynnt på.... (gå til legen altså).

Har ikke noe erfaring med lykkepille, så noen råd kan jeg ikke gi deg! Men jeg vil ønske deg lykke til videre, både med sf en og dama di! Etter hva jeg har lest, fortjener du det virkelig!

Til slutt vil jeg bare påpeke at det var beundringsverdig av deg å stå frem. Du er den eneste gutten jeg har hørt om, som har innrømt at du har sf!

PS Var helt ærlig med legen!!

=)Klem fra

[Emiliy]

Kjære PrinZ

Ble veldig glad for å lese hva du har skrevet. Gav meg liksom litt håp til å fortsette det jeg har begynnt på.... (gå til legen altså).

Har ikke noe erfaring med lykkepille, så noen råd kan jeg ikke gi deg! Men jeg vil ønske deg lykke til videre, både med sf en og dama di! Etter hva jeg har lest, fortjener du det virkelig!

Til slutt vil jeg bare påpeke at det var beundringsverdig av deg å stå frem. Du er den eneste gutten jeg har hørt om, som har innrømt at du har sf!

PS Var helt ærlig med legen!!

=)Klem fra

[Emiliy]

Kjære PrinZ

Ble veldig glad for å lese hva du har skrevet. Gav meg liksom litt håp til å fortsette det jeg har begynnt på.... (gå til legen altså).

Har ikke noe erfaring med lykkepille, så noen råd kan jeg ikke gi deg! Men jeg vil ønske deg lykke til videre, både med sf en og dama di! Etter hva jeg har lest, fortjener du det virkelig!

Til slutt vil jeg bare påpeke at det var beundringsverdig av deg å stå frem. Du er den eneste gutten jeg har hørt om, som har innrømt at du har sf!

PS Var helt ærlig med legen!!

=)Klem fra

[Emiliy]

Kjære PrinZ

Ble veldig glad for å lese hva du har skrevet. Gav meg liksom litt håp til å fortsette det jeg har begynnt på.... (gå til legen altså).

Har ikke noe erfaring med lykkepille, så noen råd kan jeg ikke gi deg! Men jeg vil ønske deg lykke til videre, både med sf en og dama di! Etter hva jeg har lest, fortjener du det virkelig!

Til slutt vil jeg bare påpeke at det var beundringsverdig av deg å stå frem. Du er den eneste gutten jeg har hørt om, som har innrømt at du har sf!

PS Var helt ærlig med legen!!

=)Klem fra

[Emiliy]

Kjære PrinZ

Ble veldig glad for å lese hva du har skrevet. Gav meg liksom litt håp til å fortsette det jeg har begynnt på.... (gå til legen altså).

Har ikke noe erfaring med lykkepille, så noen råd kan jeg ikke gi deg! Men jeg vil ønske deg lykke til videre, både med sf en og dama di! Etter hva jeg har lest, fortjener du det virkelig!

Til slutt vil jeg bare påpeke at det var beundringsverdig av deg å stå frem. Du er den eneste gutten jeg har hørt om, som har innrømt at du har sf!

PS Var helt ærlig med legen!!

=)Klem fra