adhd ??

[Gjest Nurse Novel]

En av de viktigste årsakene er bruk av alkohol i svangerskapet, noe som er veldig vanlig. Selv så små mengder som 2 glass vin kan gi fosteret skader som er forenelige med adhd-diagnosen. Så det at alkoholbruken øker eksplosivt hos unge jenter helt ned til 14-15 år er veldig bekymringsfullt!

Vet ikke helt om jeg skjønte hva du mente nå? Mente du at en av årsakene til at barn får adhd er at mor (evt far) skal ha drukket 2 glass vin under svangerskapet?

_Tror_ ikke det var dette du mente, men jeg er ikke sikker....

[Gjest grønn tulipan]

Før i tiden var det ingen som fikk penicillin ved bakterielle infeksjoner, enda man var kommet så langt at man visste det dreide seg om bakterier. Så kom penicillinen.

Og da kan man jo spørre seg; hvorfor er det så mange i dag som får penicillin når de har en alvorlig bakteriell infeksjon?

*Lurer*

Tror kanskje det er enklere å stille rett diagnose ved behov for antibiotika. Men, også her er det benyttet for mye, det ser vi jo i resistente bakterier.

Samtidig er det ikke snakk om å ta en fast medisin over lang tid.

Så jeg synes ikke dette kan sammenliknes.

[Gjest grønn tulipan]

Dette er urovekkende lesing. Det jeg finner rart, er at artikkelen ikke sier noe om at barn som får medisiner for angivelig adhd, reagerer anderledes på medisinen enn barn med "ekte" adhd.

Barn som ikke har adhd, og som får slik medisin, vil man jo ikke merke bedring på. Tvert i mot: de vil bli mer aktive enn de i utgangspunktet var. Jeg finner det rart at behandlende barnepsykiater ikke da fanger opp dette.

Jeg kjenner til et barn som fikk medisiner for adhd uten å ha dette. Medisineringen ble satt i gang på grunnlag av "mistanke" om adhd. Barnet fikk det ikke bedre, tvert imot, men mor mente det var rett å fortsette behandling siden lege hadde foreskrevet preparat. Mor ville ikke høre på omgivelsenes opplevelse av barnet. Selv sa hun til legen at medisin virket utmerket. Etter 1 år ble barnevern koplet inn og fakta kom for dagen. Det viste seg videre at mor ga barnet noe av medisinen men tok resten selv. Pga blodprøver som skulle vise konsentrasjon av medisin i blodet på barnet, opprettholdt hun medisineringen noe, for selv å skaffe seg mer medisiner.

I dag har barnet en _helt_ annen diagnose enn adhd. Han får annen hjelp. Det får mor også.

Det er klart det finnes feildiagnostiseringer på denne diagnosen, som det også gjør på andre diagnoser. Men generelt tror jeg likevel det vil bli fanget opp etter hvert hvis barn uten adhd får Concerta/Ritalin. Barn som får denne typen medisiner uten å ha adhd blir hyperaktive i følge boka, noe jeg bestemt mener foreldre og skole vil oppdage. Jeg håper i hvert fall det:)

Men kanskje de har "litt" adhd, og medisinen virker. Men skal vi da medisinere dette? Kan vi ikke takle at noen er mer aktive og trenger mer oppfølging enn andre?

Er vi sikre på at medisinering ikke blir en lettvindt løsning?

Er det alltid til det beste for barna, eller det enkleste for foreldre og også lærere?

Mange spørsmål om dette temaet :-)

[Gjest midia]

Men kanskje de har "litt" adhd, og medisinen virker. Men skal vi da medisinere dette? Kan vi ikke takle at noen er mer aktive og trenger mer oppfølging enn andre?

Er vi sikre på at medisinering ikke blir en lettvindt løsning?

Er det alltid til det beste for barna, eller det enkleste for foreldre og også lærere?

Mange spørsmål om dette temaet :-)

Medisinering hos oss gjør iallefall til at vi alle har en mye bedre hverdag.

Det er ikke svære problemer med lekser som tar flere timer, sinne og frustrasjon, voldsom akrobatikk som setter liv og helse i fare, ingen som helst empati, selvskading ja jeg kunne ha ramset opp mye mer..

Å velge mellom dette og medisinering er ikke noe problem.

For de som enda da ikke skjønner hvorfor vi bruker medisin skjønner jeg meg ikke på.

[Gjest Nurse Novel]

Men kanskje de har "litt" adhd, og medisinen virker. Men skal vi da medisinere dette? Kan vi ikke takle at noen er mer aktive og trenger mer oppfølging enn andre?

Er vi sikre på at medisinering ikke blir en lettvindt løsning?

Er det alltid til det beste for barna, eller det enkleste for foreldre og også lærere?

Mange spørsmål om dette temaet :-)

Det er ingen som har "litt" adhd:), men noen er mer uttalte symptomer enn andre. Selvfølgelig skal man ikke medisinere alle med adhd. Man medisinerer de som har behov for det. Jeg er enig i at man heller kan sette inn tiltak der medisinering ikke er nødvendig.

[ruskesnusk]

Det at "så mange" får diagnosen i dag i forhold til for 100 år siden er takket være de som forsket på dette og som ikke ga opp. Nye diagnoser kommer, eller det blir satt andre navn på dem enn det var før. Nye medisiner kommer, eller man oppdager "bivirkninger" ved noen medisiner som viser seg å bli nyttig for andre lidelser enn de opprinnelig var laget for.

En annen ting er: hva vet vi idag om ÅRSAKEN til adhd/add? Mulig mange fler får denne diagnosen idag. Hvorfor det? Kan maten vi spiser ha vært en årsak? Kan miljøgifter de siste år ha skapt større disposisjon for denne sykdommen? Jeg vet ikke. Men jeg syns vi skal tenke litt lengre enn det noen har for vane å gjøre.

Jeg har en sønn som har fått påvist proteinintoleranse. Han slo ut både på melk og gluten. Han er til utredning hos pp pga konsentrasjonssvikt og adferdsvansker på skolen, men etter en periode på melkefri diett, merker vi og lærerne store forbedringer hos ham! Han er gladere, mer konsentrert, tåler å bli snakket til og hører på og etterfølger beskjeder han får mye bedre enn før dietten!

Jeg er iallfall ikke i tvil om at man må se på kosthold også, selv om det ikke kan hjelpe alle og kanskje ikke er hele løsningen!

På http://www.npif.no kan man lese mer om proteinintoleranse og finne linker til andre sider hvor man kan lese om dette.

[Gjest Nurse Novel]

Jeg har en sønn som har fått påvist proteinintoleranse. Han slo ut både på melk og gluten. Han er til utredning hos pp pga konsentrasjonssvikt og adferdsvansker på skolen, men etter en periode på melkefri diett, merker vi og lærerne store forbedringer hos ham! Han er gladere, mer konsentrert, tåler å bli snakket til og hører på og etterfølger beskjeder han får mye bedre enn før dietten!

Jeg er iallfall ikke i tvil om at man må se på kosthold også, selv om det ikke kan hjelpe alle og kanskje ikke er hele løsningen!

På http://www.npif.no kan man lese mer om proteinintoleranse og finne linker til andre sider hvor man kan lese om dette.

Dette er jeg helt enig i, og det er utrolig viktig at foreldre som har barn som sliter gjøres oppmerksomme på dette.

Takk for info:)

[ruskesnusk]

Dette er jeg helt enig i, og det er utrolig viktig at foreldre som har barn som sliter gjøres oppmerksomme på dette.

Takk for info:)

Jeg skulle gjerne stått på hustakene og ropt ut om proteinintoleranse, jeg. -men jeg må jo tenke litt på gutten også, så jeg jobber i det små. Alle vi kjenner får ørene fulle om det. -for at de skal forstå hvor viktig det er at han holder dietten. "Bare litt" er nok til å lave skikkelig kluss! Det går selvfølgelig over og er lettere å takle når man vet hva det skyldes, men er ikke noe trivelig for noen.

Og skolen skal få grundig informasjon, slik at de kanskje kan være litt frempå og nevne diett for andre foreldre.

Jeg har ingenting imot medisinering heller, og har all respekt for dem som bruker det. Det handler om at enhver må finne ut hva som hjelper for _dem_, mener jeg! Ivårt tilfelle hjalp det å fjerne melk og mel fra kosten. Så får vi se om det er _hele_ løsningen, eller om det trengs andre ting også.

[Dame333]

Den 9.4.2007 at 21.58, Gjest grønn tulipan skrev:

Men kanskje de har "litt" adhd, og medisinen virker. Men skal vi da medisinere dette? Kan vi ikke takle at noen er mer aktive og trenger mer oppfølging enn andre?

Er vi sikre på at medisinering ikke blir en lettvindt løsning?

 

Er det alltid til det beste for barna, eller det enkleste for foreldre og også lærere?

 

Mange spørsmål om dette temaet :-)

Man medisinerer aldri fordi ting skal bli lettere for foreldre eller lærere. Man gjør det for barnets skyld. Det å slite med ADHD/ADD er svært sosialt kostbart for den det gjelder. De fleste av disse barna står uten venner allerede i 2 klasse, de står utenfor, utvikler lav selvtillit, sosial angst, depresjon eller lignende som en direkte følge av lidelsen. Videre er det slett ikke slik at alle er hyper, min datter var usedvanlig rolig, tilbaketrukket og stille. Jenter, har gjerne en annen "profil" enn gutter, men også gutter kan være rolig.

Jeg ser en hel del påstander her som f.eks.: At 50 prosent får diagnosen adhd/add, at de blir medisinert for å gjør livet til omgivelsene enklere, at alkohol i svangerskapet er en av de viktigste årsakene til adhd/add. Jeg undres på hvordan man skal svare på spørsmål om hvorfor...... når selve påstanden i utgangspunktet er helt på jordet. Beklager å måtte si det, dette handler rett og slett om stigma og usannheter....

[Trine]

19 minutter siden, Dame333 skrev:

Man medisinerer aldri fordi ting skal bli lettere for foreldre eller lærere. Man gjør det for barnets skyld. Det å slite med ADHD/ADD er svært sosialt kostbart for den det gjelder. De fleste av disse barna står uten venner allerede i 2 klasse, de står utenfor, utvikler lav selvtillit, sosial angst, depresjon eller lignende som en direkte følge av lidelsen. Videre er det slett ikke slik at alle er hyper, min datter var usedvanlig rolig, tilbaketrukket og stille. Jenter, har gjerne en annen "profil" enn gutter, men også gutter kan være rolig.

Jeg ser en hel del påstander her som f.eks.: At 50 prosent får diagnosen adhd/add, at de blir medisinert for å gjør livet til omgivelsene enklere, at alkohol i svangerskapet er en av de viktigste årsakene til adhd/add. Jeg undres på hvordan man skal svare på spørsmål om hvorfor...... når selve påstanden i utgangspunktet er helt på jordet. Beklager å måtte si det, dette handler rett og slett om stigma og usannheter....

Den tråden der er fra 2007 så jeg tror ikke det er noe poeng å kommentere det som står der. Men ellers er jeg enig med deg. Skulle ønske jeg hadde fått diagnosen som barn, selv om medisiner ikke har effekt på meg så kan det hende de hadde hatt det da. Og jeg kunne kanskje fått litt mer oppfølging. Men da jeg var barn hadde ikke jenter ADHD.

[Dame333]

4 timer siden, Trine skrev:

Den tråden der er fra 2007 så jeg tror ikke det er noe poeng å kommentere det som står der. Men ellers er jeg enig med deg. Skulle ønske jeg hadde fått diagnosen som barn, selv om medisiner ikke har effekt på meg så kan det hende de hadde hatt det da. Og jeg kunne kanskje fått litt mer oppfølging. Men da jeg var barn hadde ikke jenter ADHD.

Da får man jo håpe at noen av de som har skrevet har blitt litt mer opplyst i løpet av årene som har gått. Jeg jobber med barn i det daglige og ser hvor ødeleggende denne diagnosen kan være for deres sosiale liv og selvtilliten deres. Dessuten har jeg som sagt en datter som selv fikk diagnosen alt for sent. Det at de ikke har fått tilrettelegging i skole eller oppfølging ellers fører ofte til utvikling av flere tilleggsvansker som f.eks. sosialangst og depresjon m.m. Det er med andre ord snakk om en betydelig "skjevutvikling" og tap av livskvalitet. Dette er ikke noe som bare fikser seg selv når de blir voksne, det følger dem gjerne livet ut. Når man vet hvor stor forskjell det kan gjør for disse å få tilrettelegging og/eller medisinering er det rett og slett hjerteskjærende å se andre mennesker så lett uttale seg så feil på deres vegne. Selv valgte jeg å bli testet da min datter fikk diagnosen, og har fått vite at jeg også har hatt og fremdeles har ADHD/ADD, over 40 år av mitt liv kunne altså sett annerledes ut. På den tiden jeg voksne opp var ikke ADHD noe tema, så for min del er jeg ikke bitter. I dag derimot burde flere av disse barna bli oppdaget og hjulpet. Jeg er overbevist om at det særlig for jenter dreier seg om for få diagnoser, og IKKE for mange diagnoser. Når barn sliter sosialt og i forhold til læring MÅ de voksne som jobber med barn reagere, og forsøke å finne ut hvorfor. At noen av disse barna ikke bråker eller på andre måter lager vansker er ikke en unnskyldning for ikke å reagere.

Så ble det enda et innlegg i en litt for gammel tråd, men disse utsagnene står nå engang her. Noen kunne komme til å gjøre som meg.... lese dem. Da syns jeg det greit av de får et litt med "balansert" innsyn i problematikken.

Synd at du ikke har hjelp av medisin, men håper at innsyn i egen diagnose har bidratt til at det er litt lettere å leve med den. Jeg kommer nok til å prøve medisinering selv... og håper at det kan bidra til en litt mindre stressende hverdag. Jeg har kompensert i mange år, og ser tydelig at dette har ført til en kronisk stressfølelse. Hver gang jeg skal noe som ikke vanligvis inngår i mine daglige rutiner, planlegger jeg i timesvis; regner ut tidsbruk, setter alarmer på til visse tider så jeg ikke skal glemme tiden. Skriver ut veibeskrivelser (om jeg skal en plass), sjekker, dobbelsjekker OG trippelsjekker at jeg har alt jeg trenger osv. Dette er krevende merarbeid som jeg gjerne skulle vært foruten, særlig med tanke på stresset jeg alltid føler i slike situasjoner og ellers.

[Trine]

3 timer siden, Dame333 skrev:

Da får man jo håpe at noen av de som har skrevet har blitt litt mer opplyst i løpet av årene som har gått. Jeg jobber med barn i det daglige og ser hvor ødeleggende denne diagnosen kan være for deres sosiale liv og selvtilliten deres. Dessuten har jeg som sagt en datter som selv fikk diagnosen alt for sent. Det at de ikke har fått tilrettelegging i skole eller oppfølging ellers fører ofte til utvikling av flere tilleggsvansker som f.eks. sosialangst og depresjon m.m. Det er med andre ord snakk om en betydelig "skjevutvikling" og tap av livskvalitet. Dette er ikke noe som bare fikser seg selv når de blir voksne, det følger dem gjerne livet ut. Når man vet hvor stor forskjell det kan gjør for disse å få tilrettelegging og/eller medisinering er det rett og slett hjerteskjærende å se andre mennesker så lett uttale seg så feil på deres vegne. Selv valgte jeg å bli testet da min datter fikk diagnosen, og har fått vite at jeg også har hatt og fremdeles har ADHD/ADD, over 40 år av mitt liv kunne altså sett annerledes ut. På den tiden jeg voksne opp var ikke ADHD noe tema, så for min del er jeg ikke bitter. I dag derimot burde flere av disse barna bli oppdaget og hjulpet. Jeg er overbevist om at det særlig for jenter dreier seg om for få diagnoser, og IKKE for mange diagnoser. Når barn sliter sosialt og i forhold til læring MÅ de voksne som jobber med barn reagere, og forsøke å finne ut hvorfor. At noen av disse barna ikke bråker eller på andre måter lager vansker er ikke en unnskyldning for ikke å reagere.

Så ble det enda et innlegg i en litt for gammel tråd, men disse utsagnene står nå engang her. Noen kunne komme til å gjøre som meg.... lese dem. Da syns jeg det greit av de får et litt med "balansert" innsyn i problematikken.

Synd at du ikke har hjelp av medisin, men håper at innsyn i egen diagnose har bidratt til at det er litt lettere å leve med den. Jeg kommer nok til å prøve medisinering selv... og håper at det kan bidra til en litt mindre stressende hverdag. Jeg har kompensert i mange år, og ser tydelig at dette har ført til en kronisk stressfølelse. Hver gang jeg skal noe som ikke vanligvis inngår i mine daglige rutiner, planlegger jeg i timesvis; regner ut tidsbruk, setter alarmer på til visse tider så jeg ikke skal glemme tiden. Skriver ut veibeskrivelser (om jeg skal en plass), sjekker, dobbelsjekker OG trippelsjekker at jeg har alt jeg trenger osv. Dette er krevende merarbeid som jeg gjerne skulle vært foruten, særlig med tanke på stresset jeg alltid føler i slike situasjoner og ellers.

Samme hvor man søker på nettet så dukker det opp slike innlegg om at barna blir dopa på medisiner og at det er så grusomt. Det som er grusomt er at foreldre nekter å gi barna sine en behandling som kan snu opp ned på hele livet til barnet. Hadde det enda kun vært hyperaktiviteten, men adhd er jo så ekstremt mye mer. Når det gjelder jenter er det nok en underdiagnostisering ja. Det er sjeldent jentene henger i gardinene. Men man kan ikke nødvendigvis se det på om de sliter sosialt eller har lærevansker. Jenter er nemlig noen sabla gode skuespillerer. Jeg ble kun sett på som litt sjenert og jeg hadde jo venner. Jenter er jo ofte litt sånn at man skal ta seg av andre. Så jeg fikk være sammen med andre, men følte aldri de var vennene mine, bare barn jeg gikk i klasse med eller bodde i nærheten av. Og lærevansker, vel da må man følge nøye med på hvor mye til barnet bruker på lekser. Jeg var sånn som gjerne lekte alene på rommet mitt. Ingen som hadde oversikt over hvorvidt jeg lekte eller jobbet med lekser. Jeg brukte ekstremt mye tid på å lære meg pensum, men kom jo tilsynelatende greit igjennom skolen. Men som du skriver, man går med en kronisk stressfølelse. Jeg tror jeg aldri noen gang har vært helt avslappet.

[Gjest]

Er så mange fordommer og lite kunnskap om ADHD at jeg blir direkte uvel! Hvorfor må noen uttrykke og mene noe så sterkt om noe når de ikke har peiling? Les deg opp FØR du driter deg ut.