Stemor

[Gjest anhb]

Jeg flyttet for to år siden sammen med min samboer og hans 7 år gamle sønn som bor fast hos sin far. Har fått et godt forhold til hans sønn og det fungerer bra i hverdagen. Det er ofte slik at jeg henter og bringer til og fra skole så vi tilbringer en del tid sammen alene og han er trygg på meg og "mine" grenser.

Det som er problemet mitt er at jeg rett og slett synes at denne gutten er skikkelig bortskjemt. Jeg er fullstendig klar over at det er min samboer som bestemmer hvordan han vil oppdra sønnen sin, men siden jeg tilbringer såpass mye tid sammen med han setter dette ofte meg i en vanskelig situasjon. Skal jeg følge hans måte å gjøre ting på ved å sette til side mine verdier omkring det, eller skal jeg gjøre det på en måte jeg kan stå for?...

Det hører med til historien at gutten er hos sin mor ca. en gang i mnd. og der er det veldig mange spesielle omstendigheter jeg ikke går inn på. Men hun motarbeider meg rett og slett, tenker ofte på sine egne følelser før guttens beste. Dette skaper ofte konflikter og gjør gutten forvirret. Hun prøver nok ofte å gjøre opp for sin dårlige samvittighet den vesle tiden de har sammen. Dette går på å sette null grenser og han bestemmer alt fra leggetider, hva som skal spises ved måltider, beordrer henne til å kjøpe det han vil ha. sånn er det ikke hjemme hos oss så han er klar over hvor han har henne og bruker det for alt det er verdt.

Blir veldig glad for synspunkt eller råd. Føler ikke jeg kan snakke om dette med noen, opplever noe av holdningen "du har valgt å være i denne situasjonen og du er nødt til å finne deg i alt". Er sikkert noe sant i det også..Men uansett er målet mitt å ha et godt samliv med samboeren og selvsagt settes barnets behov først.

[org]

Jeg synes det er en selvfølge at dere to, du og mannen din, sammen bestemmer grensene. Vel er det din manns sønn, men likevel: du bor der, og er ikke en potteplante med null meningers verdi.

Uten at dette fungerer, tror jeg ikke samlivet blir optimalt. Det vil bli gnisninger dere imellom.

Så jeg mener at du absolutt bør høres og ha full rett til å uttale deg. Men faren _har_ jo mer han skulle sagt.

Ta dere en god prat om dette, du og mannen din. Pass nøye på så du ikke fornærmer faren (det er lett å tråkke på tær, uten å mene det).

Og jeg ville ikke lagt meg noe særlig borti hvordan mor gjør/ ikke gjør (ikke at du gjør det heller, altså). Det får hun stå for selv. Barn tåler å ha forskjellige grenser, f. eks. til besteforeldre mot hjemme hos seg selv. Eller hos mor og far. Naturligvis hadde det vært bedre om grensene var noenlunde like, men nå er de engang ikke det.

[Gjest anhb]

Jeg synes det er en selvfølge at dere to, du og mannen din, sammen bestemmer grensene. Vel er det din manns sønn, men likevel: du bor der, og er ikke en potteplante med null meningers verdi.

Uten at dette fungerer, tror jeg ikke samlivet blir optimalt. Det vil bli gnisninger dere imellom.

Så jeg mener at du absolutt bør høres og ha full rett til å uttale deg. Men faren _har_ jo mer han skulle sagt.

Ta dere en god prat om dette, du og mannen din. Pass nøye på så du ikke fornærmer faren (det er lett å tråkke på tær, uten å mene det).

Og jeg ville ikke lagt meg noe særlig borti hvordan mor gjør/ ikke gjør (ikke at du gjør det heller, altså). Det får hun stå for selv. Barn tåler å ha forskjellige grenser, f. eks. til besteforeldre mot hjemme hos seg selv. Eller hos mor og far. Naturligvis hadde det vært bedre om grensene var noenlunde like, men nå er de engang ikke det.

Takk for svar.

Ja det kan være litt vanskelig å snakke om dette. Vi har snakket en del om det, men jeg legger ikke det samme i barneoppdragelse som han gjør. Han tar det her og nå. Mens jeg har ofte en dypere mening med det jeg gjør og tenker på fremtidige situasjoner. Som for eksempel når han gjør noe galt vil jeg gjerne ha en konsekvens som fjerning av leker eller bare rett og slett være streng så han tar poenget. Det holder ikke med "dette får du ikke lov til å gjøre", da går det en liten stund så har han gjort det igjen.

Samboeren min synes det fungerer godt som det gjør, men det blir til at jeg tenker en del på det. Legger kanskje litt for mye i det. Tenker ofte på hvilket menneske han kommer til å bli når han vokser til. Hvis han fortsetter å skjemmes bort vil han bli egoistisk, ikke føle empati, usikker på seg selv og ha dårlig folkeskikk...?

Er vel tankene mine rundt hele situasjonen som plager meg mest.

Han er også eneste barnebarn på begge sider så han skjemmes bort fra alle kanter. Tenker også på det ang. den dagen vi får barn sammen, noe som er i planleggingsfasen nå, om de klarer å behandle de kommende barnebarna likt...

Har mang tanker om dette, noen råd om hvordan jeg kan slutte å tenke "for mye"?

[Ulrikke]

Jeg er stemor til tre selv, de er nå 11, 7 og 6 år, og jeg har kjent dem siden yngstesnuppa var 1 år.

Jeg synes det høres ut som du er en flott stemor for gutten, og at du virkelig vil hans beste! Det er aldri lett å skulle "kritisere" noen for hvordan de oppdrar barnet sitt. Man mener jo ikke å kritisere, men det blir ofte oppfattet sånn.

Mine stebarn er her bare ca. 40%, så det blir ikke HELT det samme, men jeg svarer allikevel.

Her i huset har jeg mandat til å følge mine egne grenser. Altså, pappa'n mener at jeg skal det. Men nå synes ikke jeg ungene er bortskjemte, og pappa'n og jeg er stort sett litt mer samkjørte enn det pappa'n og mamma'n er. Altså, forskjellene er stort sett fra hjem til hjem, ikke fra person til person.

Allikevel er det noen få områder hvor vi ikke blir enige. Da er det hans måte som gjelder. Det har jeg ingen problemer med, og jeg står ikke på mitt når jeg har lagt fram saken fra mitt synspunkt, og han fortsatt har sin mening. Da blir vi enige om at vi er uenige, og jeg har full respekt for at hans mening da teller mest. Jeg har ikke noe ønske om å overkjøre det.

Men vi snakker om dette, vi da... Uten at det er noe kjempetema daglig, selvfølgelig. Jeg kan godt si at "jeg lurer på hvorfor du gjorde sånn, for jeg tenkte sånn" - uten at det er kritikk (og samboeren min tar det ikke som det heller), mer som et spørsmål om det er noe han har tenkt på som jeg ikke har tatt med i beregningen, hvis du skjønner. Som sagt, vi har sjelden store, dype diskusjoner om dette, men det er helt lov til å spørre. Han spør meg også. Jeg er ofte strengere enn ham - men det er jeg mot vår felles datter også (streng er kanskje feil, hun er 17 mnd, men jeg er mer konsekvent og lar ting få mer konsekvenser).

Tror dere er på veldig riktig vei, jeg! Men det enkleste hadde kanskje vært om dere åpnet for at det gikk an å diskutere dette.

Lykke til!

[Gjest anhb]

Jeg er stemor til tre selv, de er nå 11, 7 og 6 år, og jeg har kjent dem siden yngstesnuppa var 1 år.

Jeg synes det høres ut som du er en flott stemor for gutten, og at du virkelig vil hans beste! Det er aldri lett å skulle "kritisere" noen for hvordan de oppdrar barnet sitt. Man mener jo ikke å kritisere, men det blir ofte oppfattet sånn.

Mine stebarn er her bare ca. 40%, så det blir ikke HELT det samme, men jeg svarer allikevel.

Her i huset har jeg mandat til å følge mine egne grenser. Altså, pappa'n mener at jeg skal det. Men nå synes ikke jeg ungene er bortskjemte, og pappa'n og jeg er stort sett litt mer samkjørte enn det pappa'n og mamma'n er. Altså, forskjellene er stort sett fra hjem til hjem, ikke fra person til person.

Allikevel er det noen få områder hvor vi ikke blir enige. Da er det hans måte som gjelder. Det har jeg ingen problemer med, og jeg står ikke på mitt når jeg har lagt fram saken fra mitt synspunkt, og han fortsatt har sin mening. Da blir vi enige om at vi er uenige, og jeg har full respekt for at hans mening da teller mest. Jeg har ikke noe ønske om å overkjøre det.

Men vi snakker om dette, vi da... Uten at det er noe kjempetema daglig, selvfølgelig. Jeg kan godt si at "jeg lurer på hvorfor du gjorde sånn, for jeg tenkte sånn" - uten at det er kritikk (og samboeren min tar det ikke som det heller), mer som et spørsmål om det er noe han har tenkt på som jeg ikke har tatt med i beregningen, hvis du skjønner. Som sagt, vi har sjelden store, dype diskusjoner om dette, men det er helt lov til å spørre. Han spør meg også. Jeg er ofte strengere enn ham - men det er jeg mot vår felles datter også (streng er kanskje feil, hun er 17 mnd, men jeg er mer konsekvent og lar ting få mer konsekvenser).

Tror dere er på veldig riktig vei, jeg! Men det enkleste hadde kanskje vært om dere åpnet for at det gikk an å diskutere dette.

Lykke til!

Tusen takk for fint svar.

Er vel kommunikasjon som oftest er cluet.

Får ikke kritikk av han jeg heller, men han synes jeg kan være litt streng noen ganger uten å kritisere meg for det. Så siden det er bare jeg som har et "problem" må jeg bare prøve å fokusere på noe annet.

[Speak]

Har hatt stebarn selv i 10 år, så jeg har litt erfaring.

Du involverer deg og tar ansvar her. Dere bor også sammen. Dette tilsiser selvsagt at du også har medbestemmelsesrett. (Selv om faren har siste ordet)

Jeg har et uttrykk som sier: "pick your fights". Dvs. at man tenker gjennom hva som er viktigst, og bruker energien der. (Dette gjelder selvsagt uansett om det er stebarn, egne barn eller mannfolk:-)

Så mitt råd er å prøve å fokusere på det som betyr mest for deg, og bruke energien din her.

Det er også veldig viktig at du ikke bare går med på alt. Dette går sikkert på kort sikt, men vil skape store irritasjoner i lengden. Ikke bra i det hele tatt.

[Torv]

Jeg synes du gjør en bra jobb jeg utifra det du beskriver.

I ditt eget hjem har vel du og din mann egne grenser og lovligheter vil jeg tro, akkurat som i ethvert annet hjem. Og i og med at du er 50% av voksenbestanden i hjemmet :0), skulle jeg tro at du har mye du skulle ha sagt.

Men jeg ville nok ha snakket med mannen din hvis jeg har vært deg. Det er ikke sikkert han er klar over dine synspunkter. Og om du forklarer deg slik du gjør hos oss, er det jo ganske tydelig at du vil barnets beste.

Ønsker deg lykke til!

[Gjest anhb]

Har hatt stebarn selv i 10 år, så jeg har litt erfaring.

Du involverer deg og tar ansvar her. Dere bor også sammen. Dette tilsiser selvsagt at du også har medbestemmelsesrett. (Selv om faren har siste ordet)

Jeg har et uttrykk som sier: "pick your fights". Dvs. at man tenker gjennom hva som er viktigst, og bruker energien der. (Dette gjelder selvsagt uansett om det er stebarn, egne barn eller mannfolk:-)

Så mitt råd er å prøve å fokusere på det som betyr mest for deg, og bruke energien din her.

Det er også veldig viktig at du ikke bare går med på alt. Dette går sikkert på kort sikt, men vil skape store irritasjoner i lengden. Ikke bra i det hele tatt.

Tusen takk for gode svar og råd. =), det setter jeg stor pris på.

[tzatziki1365380058]

Jeg hadde aldri akseptert å bo sammen med et barn, dersom jeg ikke også hadde fått vært med å legge retningslinjer for hvordan samspill med barna og oppdragelsen skulle være. Kan ikke skjønne at det er mulig å få til et godt familieliv, dersom den ene voksne skal bestemme alt i forhold til barna og hvilke grenser som gjelder.

Uansett hvilken familiesituasjon man har, så må man jo finne en måte å gjøre ting på som gjør at alle under samme tak har det bra, og fungerer. Hva hadde skjedd dersom du hadde hatt egne barn? Skulle dere hatt forskjellige regler for barna, da? Det ville vært å be om konflikter.

Jeg er helt med på at guttens far har vetorett, for så vidt - men det dreier seg jo om å forhandle seg frem til noe som fungerer for alle parter. Det vil ikke minst denne gutten tjene på.

Må legge til at jeg ikke er stemor, så jeg uttaler meg for så vidt mot bedre vitende. Men jeg hadde ikke klart å leve med verken egne eller andres barn dersom jeg ikke kunne påvirke oppdragelse og grenser.

[Gjest anhb]

Jeg hadde aldri akseptert å bo sammen med et barn, dersom jeg ikke også hadde fått vært med å legge retningslinjer for hvordan samspill med barna og oppdragelsen skulle være. Kan ikke skjønne at det er mulig å få til et godt familieliv, dersom den ene voksne skal bestemme alt i forhold til barna og hvilke grenser som gjelder.

Uansett hvilken familiesituasjon man har, så må man jo finne en måte å gjøre ting på som gjør at alle under samme tak har det bra, og fungerer. Hva hadde skjedd dersom du hadde hatt egne barn? Skulle dere hatt forskjellige regler for barna, da? Det ville vært å be om konflikter.

Jeg er helt med på at guttens far har vetorett, for så vidt - men det dreier seg jo om å forhandle seg frem til noe som fungerer for alle parter. Det vil ikke minst denne gutten tjene på.

Må legge til at jeg ikke er stemor, så jeg uttaler meg for så vidt mot bedre vitende. Men jeg hadde ikke klart å leve med verken egne eller andres barn dersom jeg ikke kunne påvirke oppdragelse og grenser.

Det er ikke sånn at jeg ikke har noe medbestemmelse, for det har jeg. Vi er jo så mye sammen at det sier seg selv at en del må gå etter mine premisser også. Men det som er nevnt her er jo at man må velge sine kamper og at faren faktisk må ha det siste ordet. Uansett er vel det beste å snakke om det. Hvis vi får egne barn vil jeg nok føle at jeg har mer jeg skulle sagt og ta mer "styringa".