Ventet i 1, 5 år..

[Rory1365380573]

Det har nå gått ett og et halvt år siden mannen min og jeg fikk vår godkjenning som adoptivsøkere for et barn fra Ungarn. Vi tenker hver dag at de kan ringe fra adoprsonsbyrået, men det ser ut til å ta sin tid..

Vi prøver å fylle ventetiden med mye forskjellig, blant annet jobb, trening, klubb, besøke venner og familie o.l. Likevel er tanken der hele tiden, og da er det ikke bare tanken på telefonen fra byrået. Nei da tenker og grubler vi mye (spesielt jeg!) som feks: "hvor gammelt er barnet? Vil det ha traumer og tilknytningsforstyrrelser som vil prege oppveksten? Hvordan skal jeg / vi eventuelt takle det? Hva hvis barnet skriker hele tiden og avviser oss / ikke vil ta imot vår kjærlighet og trøst? Hvordan blir selve tildelingen?"

Mange mange spørsmål som dette, pluss enda flere surrer til stadighet rundt i mitt hode. Mannen min og jeg snakker mye sammen om dette, og jeg har bl.a. deltatt på kurs ang barn med tilknytningsforstyrrelser. Dette fikk jeg gjennom jobben, for jeg jobber ironisk nok med barn...

Tror egentlig bare at jeg trengte å få ut litt frustrasjon, men vil sette umåtelig stor pris på å få noen tilbakemeldinger fra andre som har vært eller er i samme situasjon.

[Gjest adoptivmamma til to]

Dere var vel klar over den lange ventetiden i Ungarn da dere satte dere på dette landet? Ja, vi ventet lenge, særlig på den yngste; det ble nesten 3 hele år. Vi har også barn fra Øst Europa, og vi hadde tenkt mye på om vi turde ta sjansen pga den store risikoen for alkoholskade. Den eldste vår er mentalt frisk, men har en kronisk sykdom, og vi håpet at den minste skulle være frisk. Resultatet ble, at den minste er fysisk frisk og utrolig vakker, men h*n er desverre alkoholskadet i fosterlivet og mentalt tilbakestående (ganske mye). Jeg skriver ikke dette for å skremme dere, for dere er jo helt sikkert blitt forberedt av adopsjonsforeningen mht risikoen, både for alkoholskade og andre ting. Det er utrolig viktig at dere leser godt gjennom papirer osv så dere evt kan si nei takk hvis dere ikke føler dere sikre på at dere vil kunne håndtere et barn med FAS. Les gjerne om FAS så dere vet litt om hva det innebærer (f.eks. www.fasforeningen.nu).

[ZipaCali]

Hei hei!!

Vet hvordan du har det. Det er kjempe tøft!! Har vært igjennom 2 adopsjoner og det har vært like tøft hver gang. Ser ut som om du er flink til å "fylle tiden". Tankene du har er helt normale (mange med deg har\hatt de). Jeg hadde de selv og ALT gikk bra!! Prøv å legg de mest problembare tankene bak deg. Vet egentilg ikke hva jeg kan si til deg som hjelper, men en ting er helt sikkert når dere får tildeling og har startet på reisen er alt glemt og du vil si til deg selv: det var verdt all ventingen og det var akkurat h¤n vi har ventet (lenge) på!! Ønsker deg lykke til med forbredelsene (og tankene) og håper dere snart vil få den "store telefonen"!!!!!!!!!!!! Ps. for hver måned, dag, time og sekund nærmer det seg!! Plutselig.............................................

[latinomama]

Siden du jobber med barn, og antageligvis vet ganske mye om tilknytning og utvikling hos barn, så er det ikke så rart at du tenker mye på det som skal skje. Jo mere man vet, jo flere spørsmål og tanker vil man kanskje få.

Jeg leser selv mye om barn og barns utvikling (er i gang med en bachelor i ped.), og jeg har måttet jobbe mye med å ikke skape casuser av barna mine. Dessuten har jeg vært langt nede i tenkeboksen i forholdet til det barnet jeg venter (er i gang med nr. tre). Derfor kjenner jeg igjen mange av de tankene du har, og bekymringen du har vedr. det store som skal skje. Jeg har kommet frem til at alle barn er en gave, og jeg kan ikke gjøre annet enn å ta det som det kommer. Vi kan aldri være fullt ut forberedt på hva som venter oss, men vi kan bestemme oss for å takle det som kommer med den store kjærligheten vi har i oss. Ofte er det godt nok.

Legg derfor dine bekymringer litt til side, og kjenn litt på gleden av å snart bli foreldre til ett lenge etterlengtet og ønsket barn. Når problemene dukker opp, så dealer du med det da.

klem fra meg