frustrert mamma (litt langt)

[Gjest -og lei meg :(]

Har ei jente på 4 år som virker veldig sint på meg. Hun hyler til meg mange ganger om dagen. Gjerne for små-ting. Et konkret eks i dag: jeg snakket med noen gjester hos naboen som jeg ikke hadde sett før. V et uhell tråkket jeg på et slags flagg som lå på bakken uten at jeg så det. 4-åringen kom og dro det til seg og det gikk litt i stykker fordi jeg stod på det. Hun hylte og skrek "dumme mamma, det var DIN skyld!!!" til meg. Jeg snakket med henne etterpå og var nok litt kjeftete da jeg sa at det ikke gikk an å hyle og skrike slik for en så liten ting og at jeg ikke hadde gjort det med vilje.

I går da jeg skulle legge henne sa hun at hun ikke var glad i meg. Bare i pappa. Og hun er ei skikkelig pappa-jente. Vil alltid at han skal legge henne, lese for henne, leke med henne, ordne mat til henne, kjøre henne i barnehagen etc. Hun flyr sjeldent i flint på samme måte overfor han.

Det skal også nevnes at jeg er desidert mest sammen med ungene og mye av ansvaret ligger på meg. Det er alltid jeg som må passe på at de ikke spiser godteri annet på lørdag, at de legger seg i tide, at de vasker seg etc. Faren er mer slepphendt på slike ting og unnlater ofte å si ifra om ting fordi han vil ha "husfred". Jeg blir irritert på han og ender selvfølgelig opp som den store stygge ulven.

Jeg prøver også å få til at de sitter v bordet til de er ferdige med å spise o.l. Vanskelig å få til når mannen min ikke følger dette. Selvfølgelig er det mer populært å sitte foran tv´en!

I tillegg kjefter/kritiserer jeg mer enn mannen min, så kan hende det er derfor hun er så sint på meg. Uansett, å få høre fra en 4-åring at hun ikke er glad i mamman sin er sårt. Gråt i hele går kveld. Noen gode råd der ute...?

[Gjest prust]

Begge jentene mine har hatt perioder hvor de har vært like din datter. Det er sårt å få høre det, men du vet jo innerst inne at hun ikke mener det, ikke sant?

Hun minste fylte nettopp tre år, og har akkurat kommet inn i den fasen. Hun mellomste fyller snart seks, og er heldigvis på vei ut av den.... Hun kan være veldig skarp i munnen - men etterhvert blir jeg så herdet at jeg som regel klarer å heve meg over det og ikke lar det gå inn på meg.. Noen ganger stikker det likevel hardt.

Det hjelper hvertfall ikke å bli sint tilbake. Vær heller bestemt og snakk med bestemt stemme om at det ikke er lov å si "Dumme mamma" o.l.

Minstejenta mi var så skjønn i går kveld da jeg la henne. Da holdt hun meg rundt halsen og sa: "Æ æ så gla i mamman min!" Tror ikke hun har sagt det før - i alle fall ikke så tydelig før!

Og hun mellomste kan være sint som en veps, men kan male som en katt to minutter etter. Og jeg vet jo at hun er glad i meg, og jeg VET jo at hun vet at vi er glade i henne!

[Gjest AveM]

Jeg kjenner godt igjen det du skriver, men vår 4-åring er ikke sånn så ofte. Hun er mest slik mot faren siden han er den som aser seg mest opp.

I episoden med flagget ville jeg straks lagt meg flat og bedt om unnskyldning. Jeg ville støttet barnet i at det var dumt. Det fungerer her, da har hun ikke noe mer å være sint for. Det at hun får medhold gjør henne også mildere stemt.

Min datter har noen ganger sagt til meg at hun ikke er glad i meg lenger. Da svarer jeg veldig vennlig at jeg er kjempeglad i henne. Hun snur kjapt da og sier at hun også er glad i meg

Utfordringen din blir kanskje at du ikke må bli sint og provosert. Vær vennlig, men også bestemt uten at du blir sint.

Min datter diskuterte en gang med faren sin. Jeg tror hun koset seg over at han beit på. Så sa han "Når du gjør sånn blir jeg sint". Da svarte hun "Når du pappa blir sint - da blir jeg glad".

[Gjest -og lei meg :(]

Jeg kjenner godt igjen det du skriver, men vår 4-åring er ikke sånn så ofte. Hun er mest slik mot faren siden han er den som aser seg mest opp.

I episoden med flagget ville jeg straks lagt meg flat og bedt om unnskyldning. Jeg ville støttet barnet i at det var dumt. Det fungerer her, da har hun ikke noe mer å være sint for. Det at hun får medhold gjør henne også mildere stemt.

Min datter har noen ganger sagt til meg at hun ikke er glad i meg lenger. Da svarer jeg veldig vennlig at jeg er kjempeglad i henne. Hun snur kjapt da og sier at hun også er glad i meg

Utfordringen din blir kanskje at du ikke må bli sint og provosert. Vær vennlig, men også bestemt uten at du blir sint.

Min datter diskuterte en gang med faren sin. Jeg tror hun koset seg over at han beit på. Så sa han "Når du gjør sånn blir jeg sint". Da svarte hun "Når du pappa blir sint - da blir jeg glad".

Takk

[bouenas]

Min søsters datter var slik med mammaen sin en (ganske lang) periode i den alderen. Det var sårt for min søster, hun var rimelig fortvilet. Sinnet mot moren gikk heldigvis over, og i dag er de perlevenner - og har vært det lenge.

Vet ikke helt hva du skal gjøre, men tror du kan prøve å basere deg på at dette er en periode, som kan vare en stund. Vis henne at du er glad i henne uansett, men la henne gjerne også få se at du gråter når hun er så "slem". Hun er nok forferdelig glad i deg, hun har sikkert bare et slags indre opprør, og retter det mot den som står henne nærmest - deg. Tror du kan ta det som et kompliment, hun er så _trygg_ på deg, at hun vet hun kan la raseriet fare uten at du blir like rasende tilbake. Men samtidig tror jeg du kan prøve å sette mer grenser for hva som er akseptabelt, og la henne forstå at du blir både sint og lei deg av slik oppførsel. Ikke glem å oppmuntre masse når hun er blid og grei med deg, og ta deg gjerne tid til noen ekstra kosestunder, bare du og henne. Sitte på fanget, kjøpe en is, gå en tur, whatever, bare det er _deres_ tid. Lykke til, og vær sterk

[Moder'n-2]

Du har fått mange gode svar på dette med 4-åringen din. Jeg har lyst til å si et par ord om problemene rundt forskjellen i oppdragelsen mellom deg og din mann. Dette er noe dere MÅ få ordnet opp i. Som foreldre bør man stå samlet og støtte hverandre. Hvis mamma har sagt en ting, så gjelder dette selv om man spør pappa om det samme etterpå. (Så får mamma heller være litt forsiktig med å si ting hun tror pappa ikke vil bifalle. Eventuelt kan hun snakke med pappa om dette først.)

Dere bør ta en diskusjon om hva som er viktig, og hva som ikke er viktig. Ta deres egne holdninger opp til vurdering. Er det for eksempel viktig at ungene sitter ved bordet til de er ferdige med å spise (hvorfor er det i tilfelle viktig?), eller er det mer viktig med ro rundt maten? Hvis dere ikke er enige får dere inngå kompromisser.

Det er for slitsomt å måtte krangle _både_ med ungene og med ektefelle. Finn løsninger dere begge kan leve med, og hold dere til disse.

[mariaflyfly]

Jeg mener at først bud når man skal oppdra unger sammen, er at man er enige om de grunnleggende retningslinjene i barneoppdragelsen. Dere foreldre må støtte hverandre og backe hverandre opp, ikke ha forskjellige grenser, praktisere ulike regler og ikke undergrave den andres autoritet overfor barna.

[Gjest Rrose]

Jeg mener at først bud når man skal oppdra unger sammen, er at man er enige om de grunnleggende retningslinjene i barneoppdragelsen. Dere foreldre må støtte hverandre og backe hverandre opp, ikke ha forskjellige grenser, praktisere ulike regler og ikke undergrave den andres autoritet overfor barna.

Veldig enig!