Super-sinna unge

[Lillemus]

Ja, men det er jo en helt annen sak. Barnet hylskrek ikke da. Da kom h*n til mamma for å be om godt vær og få litt trøst og kos, og selvfølgelig gir man ungen det da, og kanskje snakker litt om hva slags oppførsel som tolereres og ikke.

Jeg hadde nok prøvd så langt det lot seg gjøre å ignorere hylingen og jeg hadde ikke satt en naken unge ut i kulda! Skjønner godt at mora ble frustrert og nesten klikket, uten at jeg forsvarer det hun gjorde.

Jeg synes det verste var avvisningen til slutt.

[trultis]

Jeg hadde nok prøvd så langt det lot seg gjøre å ignorere hylingen og jeg hadde ikke satt en naken unge ut i kulda! Skjønner godt at mora ble frustrert og nesten klikket, uten at jeg forsvarer det hun gjorde.

Jeg synes det verste var avvisningen til slutt.

Jeg hadde også ignorert hylingen, gått inn i ny og ne for å vise at jeg var der, og latt henne holde på. Men selvfølgelig også trøstet og kost når ungen roet seg og søkte nærhet.

Man må ofre den enes søvn (søskenet) for å få orden på den andres. Sånn tenker jeg hvertfall.

[Lillemus]

Jeg hadde også ignorert hylingen, gått inn i ny og ne for å vise at jeg var der, og latt henne holde på. Men selvfølgelig også trøstet og kost når ungen roet seg og søkte nærhet.

Man må ofre den enes søvn (søskenet) for å få orden på den andres. Sånn tenker jeg hvertfall.

Man kunne jo flyttet den sovende inn på sitt eget rom så lenge, om det lot seg gjøre. Jeg hadde ikke klart å lempe poden ned fra overkøya den tid de delte rom da, men... )

[Gjest Rrose]

I følge det jeg forstod av innleggshaver så var det ikke gråting av en unge som var lei seg det var snakk om, men hylskriking av en drittforbanna unge. Det er en viss forskjell.

Ikke for meg! Jeg ville forsatt vært der. Jeg har stor forståelse for at dette er vansklig og provosende. Jeg har selv blitt forbannet på mine barn innimellom, det betyr ikke at det er riktig likevel.

[Gjest Rrose]

Poenget mitt var at det ikke var gråting. Gråter ungen så duller og daller man og trøster og det blir bedre. Skriker ungen i trass pga smokk eller at den vil opp eller ikke får det som den vil må man være bestemt og hard. Jeg mener ikke at man skal sette en skrikende unge ut i snøen for å vise hvem som er sjefen, det jeg mener er at dulling ikke hjelper på sinnaskriking.

Jeg snakker da ikke om dulling! Jeg snakker om å være tilstede og ikke avvise. Jeg har også opplevd barn som blir rasende. Det er fullt ut mulig å vise to ting på en gang. Jeg ser at du er sint, det er greit, men likevel slik jeg har bestemt nå skal det bli. Å bli rasende på en treåring pga hennes sorg og raseri over smokken er å gå ned på treåringens nivå. Det skal man ikke som voksen.

[Gjest godt svar]

En halvtime? Det er da ingenting. Jeg har hatt unger som HYLER i flere timer i strekk. Jo, man blir frustret og desperat, men jeg har aldri vært inne på tanken å stenge ungen ute på trappa eller holde dem for munnen.

Og om du er bekymret for hva naboene måtte tenke, plasserer du da ikke ungen ute på trappa?? Om de oppdager ungen, sent på kvelden, ute på verandaen i bare bleia, kan du jo tenke deg hvilke tanker de danner seg?

"Gikk over til å holde henne over munnen, med beskjed om at eg slapp hvis hun sluttet å hyle -gikk ikke". Ungen er tre år! Selvsagt slutter hun ikke å hyle fordi du holder henne over munnen og ber henne om å slutte.

"Kaldt ute, gitt. Gikk ut til ungen, og ba hun instendig om å slutte å skrike. Noe hun gjorde umiddelbart (Sensasjon!) Da hun kom inn, var hun stille. Og søkte kos av meg. Sinnet mitt kom frem, og eg skøv henne fra meg. Og sa med streng stemme: "NÅ går du og legger deg!" Hun tuslet inn på rommet og la seg i sengen. Torde ikke å gi en lyd, stakkar".

Jeg synes det er ganske hårreisende at du faktisk truer ungen til taushet. Hva med å la henne hyle neste gang? I allefall mer enn 30 min. før du går fra vettet. Jeg har latt ungene skrike, gått inn til dem med jevne mellomrom og sagt at "Nå er det natta og nå skal vi sove". Så lenge barnet ikke tydelig har vondt noen plass, har de ikke vondt av å gråte litt (men jeg mener ikke da at jeg har latt de gråte fra seg på egenhånd, i timesvis). Og om du er bekymret for at hun skal vekke storesøsteren, flytter du henne (den største) på et annet rom mens det foregår.

Og hva slags argument er det at mange andre slår ungene sine? Jeg har ALDRI slått, klepet eller klasket ungene mine. Joda, jeg har kanskje tatt dem hardt i armen for å avverge farlige situasjoner, men jeg har aldri bevisst slått dem.

Jeg er ingen super-mamma. Jeg skjønner godt at det er frustrerende, og jeg har selv holdt på å bli hoppende, hakkende gal innimellom. Men dette reagerte jeg på. Kan du tenke deg hvor redd hun ble da du stengte henne ute? Hva visste vel hun om at hun bare måtte stå der ett minutt? Nei, lær deg andre måter å kontrollere sinnet på. Både hennes og ditt.

Dette var et veldig

[trultis]

Man kunne jo flyttet den sovende inn på sitt eget rom så lenge, om det lot seg gjøre. Jeg hadde ikke klart å lempe poden ned fra overkøya den tid de delte rom da, men... )

Dem delte jo rom. Er ike sikkert de hadde flere rom.

Vi har ingen mulighet til det her. Her er det lytt og vi har bare 2 soverom vegg i vegg, kjempelytt. Åpent fra soverommene og opp i stua også, så funker ikke ligge på sofaen heller. Så her får den ene bare tåle hylinga fra den andre når det står på.

[MsSophie]

Å sette en liten unge, i bare bleia - på en iskald veranda for å få det til å slutte å skrike, er vel noe de fleste foreldre har fantasert om. Men fra det - og til faktisk gjøre det?

Herregud!

[Gjest AveM]

Jeg snakker da ikke om dulling! Jeg snakker om å være tilstede og ikke avvise. Jeg har også opplevd barn som blir rasende. Det er fullt ut mulig å vise to ting på en gang. Jeg ser at du er sint, det er greit, men likevel slik jeg har bestemt nå skal det bli. Å bli rasende på en treåring pga hennes sorg og raseri over smokken er å gå ned på treåringens nivå. Det skal man ikke som voksen.

Enig med deg. Det finnes andre måter å roe ned en 3-åring. De kan bli så sint at de til slutt ikke vet hvorfor, og da trenger de hjelp til å roe seg, og gjerne litt trøst. Jeg har stor forståelse for at barnet savnet sutten sin, og det ville jeg uttrykt overfor barnet. Det er ikke dermed sagt at jeg hadde gitt den til henne, eller at jeg godtok oppførselen.

Her funker det også best å snakke om epioden når alt har roet seg. Det er ikke så lett å nå inn til et sint barn.

[Gjest Rrose]

Enig med deg. Det finnes andre måter å roe ned en 3-åring. De kan bli så sint at de til slutt ikke vet hvorfor, og da trenger de hjelp til å roe seg, og gjerne litt trøst. Jeg har stor forståelse for at barnet savnet sutten sin, og det ville jeg uttrykt overfor barnet. Det er ikke dermed sagt at jeg hadde gitt den til henne, eller at jeg godtok oppførselen.

Her funker det også best å snakke om epioden når alt har roet seg. Det er ikke så lett å nå inn til et sint barn.

Nei:-) Det er i grunnen ikke lett å nå inn til noen når de først er blitt supersinna, da låser man seg voksne som barn.

[Lillemus]

Dem delte jo rom. Er ike sikkert de hadde flere rom.

Vi har ingen mulighet til det her. Her er det lytt og vi har bare 2 soverom vegg i vegg, kjempelytt. Åpent fra soverommene og opp i stua også, så funker ikke ligge på sofaen heller. Så her får den ene bare tåle hylinga fra den andre når det står på.

De kunne jo lagt den eldste på foreldresoverommet, det var det jeg mente.

[Gjest Persille]

Jeg synes det er drøyt både å holde henne fast og sende henne ut, og enda verre - avvise henne når hun ville ha trøst.

Jeg hadde gått ut av rommet, latt henne skrike seg ferdig - og med jevne mellomrom spurt om hun var ferdig og ville ha en klem.

[Mrs. Wallace]

En halvtime? Det er da ingenting. Jeg har hatt unger som HYLER i flere timer i strekk. Jo, man blir frustret og desperat, men jeg har aldri vært inne på tanken å stenge ungen ute på trappa eller holde dem for munnen.

Og om du er bekymret for hva naboene måtte tenke, plasserer du da ikke ungen ute på trappa?? Om de oppdager ungen, sent på kvelden, ute på verandaen i bare bleia, kan du jo tenke deg hvilke tanker de danner seg?

"Gikk over til å holde henne over munnen, med beskjed om at eg slapp hvis hun sluttet å hyle -gikk ikke". Ungen er tre år! Selvsagt slutter hun ikke å hyle fordi du holder henne over munnen og ber henne om å slutte.

"Kaldt ute, gitt. Gikk ut til ungen, og ba hun instendig om å slutte å skrike. Noe hun gjorde umiddelbart (Sensasjon!) Da hun kom inn, var hun stille. Og søkte kos av meg. Sinnet mitt kom frem, og eg skøv henne fra meg. Og sa med streng stemme: "NÅ går du og legger deg!" Hun tuslet inn på rommet og la seg i sengen. Torde ikke å gi en lyd, stakkar".

Jeg synes det er ganske hårreisende at du faktisk truer ungen til taushet. Hva med å la henne hyle neste gang? I allefall mer enn 30 min. før du går fra vettet. Jeg har latt ungene skrike, gått inn til dem med jevne mellomrom og sagt at "Nå er det natta og nå skal vi sove". Så lenge barnet ikke tydelig har vondt noen plass, har de ikke vondt av å gråte litt (men jeg mener ikke da at jeg har latt de gråte fra seg på egenhånd, i timesvis). Og om du er bekymret for at hun skal vekke storesøsteren, flytter du henne (den største) på et annet rom mens det foregår.

Og hva slags argument er det at mange andre slår ungene sine? Jeg har ALDRI slått, klepet eller klasket ungene mine. Joda, jeg har kanskje tatt dem hardt i armen for å avverge farlige situasjoner, men jeg har aldri bevisst slått dem.

Jeg er ingen super-mamma. Jeg skjønner godt at det er frustrerende, og jeg har selv holdt på å bli hoppende, hakkende gal innimellom. Men dette reagerte jeg på. Kan du tenke deg hvor redd hun ble da du stengte henne ute? Hva visste vel hun om at hun bare måtte stå der ett minutt? Nei, lær deg andre måter å kontrollere sinnet på. Både hennes og ditt.

Godt skrevet - er så hjertens enig!

[Mrs. Wallace]

Å sette en liten unge, i bare bleia - på en iskald veranda for å få det til å slutte å skrike, er vel noe de fleste foreldre har fantasert om. Men fra det - og til faktisk gjøre det?

Herregud!

Jepp, det er et ganske stort skritt å ta fra å tenke det og til å gjøre det. Og enda ett fra å gjøre det i et øyeblikks idiotsinne til å rasjonalisere det og forsvare det i ettertid.

[mariaflyfly]

Å sette en liten unge, i bare bleia - på en iskald veranda for å få det til å slutte å skrike, er vel noe de fleste foreldre har fantasert om. Men fra det - og til faktisk gjøre det?

Herregud!

Jeg er enig med deg!

[trultis]

Jeg snakker da ikke om dulling! Jeg snakker om å være tilstede og ikke avvise. Jeg har også opplevd barn som blir rasende. Det er fullt ut mulig å vise to ting på en gang. Jeg ser at du er sint, det er greit, men likevel slik jeg har bestemt nå skal det bli. Å bli rasende på en treåring pga hennes sorg og raseri over smokken er å gå ned på treåringens nivå. Det skal man ikke som voksen.

Ok, da er jeg enig med deg. Men jeg tror nok jeg hadde latt ungen rase fra seg det værste på egenhånd først.

Nå har jeg ingen erfaring med barn på den alderen da, så jeg vet jo egentlig ikke hva jeg kommer til å gjøre når den dagen kommer heller. Derfor er det godt å lese andres opplevelser og andres svar sånn at man får tenkt litt over det før man står der selv.

[tzatziki1365380058]

Å sette en liten unge, i bare bleia - på en iskald veranda for å få det til å slutte å skrike, er vel noe de fleste foreldre har fantasert om. Men fra det - og til faktisk gjøre det?

Herregud!

Jeg har faktisk ikke kommet dithen at jeg har fantasert om å sette ungene mine på en iskald veranda i bare bleia - putte dem i en skuff og låse igjen, derimot...

Jeg er enig med deg - og med mrs. Wallace. Dette syntes jeg var å gå langt over streken.

Syntes en eller annen sa det så bra nedenfor: Man kan ikke abdisere fra voksenrollen.

[Åsemor]

Et barn på den alderen kan være en håndfull, det er sikkert og visst.

Har en sinnapetrea her hjemme vi og, men jeg har ingen problemer med å la henne hyle i en halvtime uten å tenke på hva naboene tenker og sier. Syns det er MYE verre å sette barnet ut på verandaen. Må si haka faktisk falt flere centimeter her da jeg leste det, og det er ikke ofte.

Så jeg håper du ikke bruker akkurat den metoden flere ganger...

[Gjest kvitsymra]

Eg har lest kommentarene til dere alle. Det var flere som reagerte på at eg avviste henne .Kan ikke forsvares, men det var reaksjonen min da eg såg hun kunne ta seg sammen på under 60 sekunder - etter å ha vært "krakilsk" i over 1/2 time.

Akkurat samme følelsen når man venter hjemme på en ungdom. og er redd og bekymret, og blir fy så sinna når ungdommen endelig kommer hjem. Slik ble det.

Håper dere bet dere merke til at eg noen minutter etterpå gikk inn til jenta etterpå og klappet og klemte henne, og sa eg var glad i henne. Noen minutter etterpå. Måtte bare samle meg.

Men eg tar kritikk. Selvfølgelig. Selv om 1 minutt i bleia på terrassen ikke kan forsvares. Man har pina ikke mange alternativene når intensiteten går på det ytterste, og man HOLDER PÅ å "klikke"... men som sagt: Eg aldri, aldri vært i nærheten av å skjelle et barn ut etter noter, og kalle det med stygge ord, eller (for å gjenta meg selv) å riste, klype eller daske det.

Men takk for svar, alle sammen. Eg tar kritikkene til etterretning.

[filiokus81]

En halvtime? Det er da ingenting. Jeg har hatt unger som HYLER i flere timer i strekk. Jo, man blir frustret og desperat, men jeg har aldri vært inne på tanken å stenge ungen ute på trappa eller holde dem for munnen.

Og om du er bekymret for hva naboene måtte tenke, plasserer du da ikke ungen ute på trappa?? Om de oppdager ungen, sent på kvelden, ute på verandaen i bare bleia, kan du jo tenke deg hvilke tanker de danner seg?

"Gikk over til å holde henne over munnen, med beskjed om at eg slapp hvis hun sluttet å hyle -gikk ikke". Ungen er tre år! Selvsagt slutter hun ikke å hyle fordi du holder henne over munnen og ber henne om å slutte.

"Kaldt ute, gitt. Gikk ut til ungen, og ba hun instendig om å slutte å skrike. Noe hun gjorde umiddelbart (Sensasjon!) Da hun kom inn, var hun stille. Og søkte kos av meg. Sinnet mitt kom frem, og eg skøv henne fra meg. Og sa med streng stemme: "NÅ går du og legger deg!" Hun tuslet inn på rommet og la seg i sengen. Torde ikke å gi en lyd, stakkar".

Jeg synes det er ganske hårreisende at du faktisk truer ungen til taushet. Hva med å la henne hyle neste gang? I allefall mer enn 30 min. før du går fra vettet. Jeg har latt ungene skrike, gått inn til dem med jevne mellomrom og sagt at "Nå er det natta og nå skal vi sove". Så lenge barnet ikke tydelig har vondt noen plass, har de ikke vondt av å gråte litt (men jeg mener ikke da at jeg har latt de gråte fra seg på egenhånd, i timesvis). Og om du er bekymret for at hun skal vekke storesøsteren, flytter du henne (den største) på et annet rom mens det foregår.

Og hva slags argument er det at mange andre slår ungene sine? Jeg har ALDRI slått, klepet eller klasket ungene mine. Joda, jeg har kanskje tatt dem hardt i armen for å avverge farlige situasjoner, men jeg har aldri bevisst slått dem.

Jeg er ingen super-mamma. Jeg skjønner godt at det er frustrerende, og jeg har selv holdt på å bli hoppende, hakkende gal innimellom. Men dette reagerte jeg på. Kan du tenke deg hvor redd hun ble da du stengte henne ute? Hva visste vel hun om at hun bare måtte stå der ett minutt? Nei, lær deg andre måter å kontrollere sinnet på. Både hennes og ditt.

Hjertens enig med deg.