Fikk lyst til å dele noen erfaringer med dere

[Gjest girasol]

Jeg er adoptivmamma til en gutt som nå er drøyt tre år. Han kom til oss da han var snaue 9 mnd.og i hans verden har han "alltid" vært hos oss. Jeg er mammaen hans på alle måter Og han er snar med å gjøre et poeng ut av at jeg er det. Nå for tida er det/har det vært mange vordende mammaer med store mager og nybakte mammaer med babyer som får pupp i nettverket vårt, og knærten er levende opptatt av det alt sammen! Kombinasjonen dette og det at han er tre år og nysjerrig, knallgod til å uttrykke seg og veldig filosoferende, har ført til mange spørsmål og konstateringer fra hans side de siste månedene. Det begynte med at han fornøyd konstaterte at han hadde ligget inni min mage - og selv om dette vi forsåvidt hart fortalt ham før, var det tydelig at det hadde han likevel ikke fått med seg. Så da ble det første gang jeg kunne fortelle ham at net, han hadde ikke ligget i min mage. Ganske riktig har alle babyer en gang ligget inne i en mage, men i hans tilfelle så hadde han vokst i hjertet mitt mens han ventet på oss i Colombia. Har jeg ligget inni hjertet ditt mamma? Det syntes han hørtes helt flott ut, og enda mer fornøyd ble han da jeg fortalte at ikke bare hadde han ligget inni der, men han bodde der ennå, for inni hjertet til mamma bor alle de menneskene mamma er aller mest glad i i verden! Der bor også lillebror eller lillesøster som er i Colombia og venter på oss nå. Og det som er flott er at lillebror/lillesøster kan bo inni hjertet ditt også! Å ja, det hørtes fint ut!

Så kom runden med melk og pupp. Har du melk i puppen din mamma? Nei, det er bare mammer som har bittesmå babyer som har melk i puppen sin. Dette holdt lenge for knærten. Men en dag var det ikke nok, da konstaterte han gledestrålende at han hadde jo drukket melk av puppen min da han var liten baby. Da måtte jeg fortelle at mamma ikke hadde hatt melk i puppene til ham, så han hadde fått melk av melkeflaske isteden! OK, det var greit det og! I dag morges ble det imidlertid litt mer komplisert, for da kunne han fortelle at da han var baby hadde jeg kjøpe laktosereduserte melk på flaske og putta den inn i puppen min, så han kunne drikke av den!

Det er ikke så enkelt når de små ha mange tanker... Ikke så enkelt for ham, men ikke så rent enkelt for mamma heller

Det hadde vært fint å høre litt hvordan dere andre adoptivmødre formidler disse eksistensielle svarene til ungene deres...?

[Juliansmamma]

He he, så herlig. Nei, det er ikke greit å forklare det der. Julian fikk lignende forklaring av meg, men han blei reint bestyrtet av at han hadde "vært i " hjertet mitt, for da måtte han vel ha hatt veldig mye blod på seg når han kom derfra, hehe.

Han kan navnet på biomor og biofar, og kaller dem ved det, men sier selv han har to mammaer og to pappaer. Han sa en dag her at han skulle ønske seg å møte dem, for det hadde vært så koselig. Tja,.... Da var det å sette seg ned å forklare at det ikke var helt slik det gikk for seg. Tror han ser for seg en harmonisk familie i Colombia som gjerne tar imot besøk av ham.

Han har sett bilde en gang, for han lurte sånn på hvordan hun så ut, men har aldri spurt om det siden.

Vi har begynt å få spørsmål fra lekekompiser om hvor den "ordentlige" mammaen og pappaen er, og hvorfor ikke de kan være foreldrene hans.

Det går helt fint å sette seg ned og snakke med disse kompisene, og de skjønner fort at for Julian så er vi de ordentlige foreldrene hans, akkurat som deres egne foreldre er deres ordentlige foreldre. Det er de igrunnen helt enige i.

Føler Julian har et ganske avslappet forhold til dette, og vi prater kun om dette når han tar initiativet...

Takk for at du delte din historie, forresten.

Mvh

[Tubby1365380674]

Hei

Ja det er alltid spennede med barna når disse eksistensielle tankene kommer. Hvor kommer jeg fra osv. alle barn har jo det uansett om man har født de eller adoptert de.

Jeg tror at et beste , men kansje det vankeligste noen ganger er å være helt ærlig og si det som det er, ikke pakke det inn på noen måte. Selvfølgelig tipasset barnas alder og modenhet.

Men jeg tror alle barn fra før de kan snakke ( våre var større når vi fikk de og det var kanskje enda mer naturlig å begynne med en gang) har nytte av å høre hvordan det hele er, og ikke minst blir det letter for foreldrene når man først har snakket høyt om det en gang.

Enkelt og greit: Du lå i en annen mage, nn, biomamma, colombiamamma /eller andre land, første mamma.... mange varianter her, sin mage. Men så kunne ikke den mammaen passe på deg( her kan man utdype avh. av modenhet) Og så fikk du ny mamma og pappa og det ble oss. Vi synes vi er så heldige som fikk bli den nye mamma og pappaern din. Nå er vi ordentlige foreldre, og du er den ordentlige gutten/jenta vår. Vi har understeket dette med ordentlig fordi det ganske raskt bli et tema for andre barn.

Etterhvert blir det behov for noen å grunne mer på dette med bio. foreldre. Og i 8-10 års alder har vi hatt grundige samtaler om det, men hele veien har vi jo snakket om det. Ja de første foreldrene er også mamma og pappa og det er helt greit om du vil kalle de det.Vi også er det nå og er foreldrene dine nå. Det går an å ha to mammaer og to pappaer, selv om det å være forledre betyr å.......alt det er å være foreldre. Det er vi for deg. ( I dag er det mange familevar og sammenstn. så det bli enklere å forstå og aksepter at dette er helt normalt og greit).

Noen har behov for å få aksept for at de kan være glad i og savne sine bio foreldre selv om de aldri har hatt noe tid sammen etter fødsel. Og de vil kansje få lov til å si at jeg har en mamma og pappa i ( land.)....og det er da helt greit. Når vi slappet av med dette så ble ikke tema så aktuelt lenger. Men vi har hele tiden tydeligjort at vi er foreldre nå og at vi er ordentlig m.og p nå og at den dobbeltheten er helt grei og det ene utelukker ikke det andre.

Det var noen tanker i full fart. Selv om våre unger er store, 12, 10 og 7 så er dette tema innimellom ennå. Men hun som kom som 6 åring tar det kanskje aller mest ukomplisert. Hun er så bevisst at hun måtte få nye foreldre og at hun har en mamma og pappa i fødelandet også. Hun hadde jo et forhold til dem og det ville være unaturlig å ikke prate direkte og åpent om det.

Det kan gjøre litt vondt å snakke om dette kjenner jeg, ikke for min egen rolle sin del, men fordi man skulle ønske at de slapp altfor mye sorg/grublerier rundt det.

Når man er fersk forelder tror jeg at noen ( snakker av erf ) synes det er vankelig å snakke om bio opphav. Man pakker det litt inn, og unngår litt å ta det konkret. Kanskje bruker man forklaringer for å rettfedigjøre valget sitt, men mest mulig åpenhet er det beste tror jeg og det går greiere å greier jo mer man har snakket om det:)

Får si som reklamen: Det enkle er ofte det beste ( les: Doffen har daua, helt ut av sin sammenheng her, men jeg synes den var god:))

Hilsen

[zitrus]

Vårt Kinatroll er nå 3,5 år og vi har sett på videoen fra Kina helt fra hun var rundt 1,5. Etterhvert har hun forstått mer og mer, men da jeg forsiktig nevnte at hun hadde ligget i en annen dames mage, virket det ikke som om den opplysningen var så interessant. Vel, nå har jeg ihvertfall sagt det, tenkte jeg. :-) Vi forteller selvfølgelig hvor heldige vi er som får være mammaen og pappaen hennes osv.

I en periode i vinter var hun veldig opptatt av "baby i magen" og det å ha småsøsken, men har ikke stilt direkte spørsmål om sitt eget opphav annet enn at hun er klar over at hun kommer fra Kina. Hun er derimot veldig opptatt av hudfarge om dagen, vil gjerne bytte hud med oss og spør direkte om hvorfor hun er brun. Vi svarer at hun kommer fra Kina og der har menneskene gyllen hud som henne, og sort hår som henne, og det ser ut som om dette er svar godt nok.

Hun fikk boka "En mamma og pappa til Gabriel" til jul og den ble lest fem ganger om dagen en periode. Tror hun syntes det var litt stas at hun også hadde bodd på barnehjem, sånn som Gabriel osv.

Jeg gruer meg imidlertid til hun blir såpass gammel at hun forstår at hun er et hittebarn, og er redd for at det kan være sårt og vanskelig å forstå hvorfor hennes biologiske mor valgte den løsningen.

[Mista nikket]

Vårt Kinatroll er nå 3,5 år og vi har sett på videoen fra Kina helt fra hun var rundt 1,5. Etterhvert har hun forstått mer og mer, men da jeg forsiktig nevnte at hun hadde ligget i en annen dames mage, virket det ikke som om den opplysningen var så interessant. Vel, nå har jeg ihvertfall sagt det, tenkte jeg. :-) Vi forteller selvfølgelig hvor heldige vi er som får være mammaen og pappaen hennes osv.

I en periode i vinter var hun veldig opptatt av "baby i magen" og det å ha småsøsken, men har ikke stilt direkte spørsmål om sitt eget opphav annet enn at hun er klar over at hun kommer fra Kina. Hun er derimot veldig opptatt av hudfarge om dagen, vil gjerne bytte hud med oss og spør direkte om hvorfor hun er brun. Vi svarer at hun kommer fra Kina og der har menneskene gyllen hud som henne, og sort hår som henne, og det ser ut som om dette er svar godt nok.

Hun fikk boka "En mamma og pappa til Gabriel" til jul og den ble lest fem ganger om dagen en periode. Tror hun syntes det var litt stas at hun også hadde bodd på barnehjem, sånn som Gabriel osv.

Jeg gruer meg imidlertid til hun blir såpass gammel at hun forstår at hun er et hittebarn, og er redd for at det kan være sårt og vanskelig å forstå hvorfor hennes biologiske mor valgte den løsningen.

Vet ikke om dette går bedre, men fortalt at hun var heldig som er et hittebarn. Mamman la henne et sted som hun visste at hun ville bli funnet og gitt til dere.

[nanchang]

Du svarer så fint, det er nok helt riktig å si det som det er - i et språk som treåringen forstår, selv om de selvsagt ikke forstår... Men å selv blir fortrolig med å si "ikke ligget i min mage", født av en annen kvinne - en mamma, du har en annen mamma som er den biologiske mamman din - som ikke kunne passe på deg, hvorfor vet vi ikke - nei, du har ikke fått melk av puppen min, i min mage kunne det ikke vokse bebier, - " det er faktisk ganske viktig å sjøl bli trygg på å si dette og å snakke om det, for det gjentar seg mange ganger i oppveksten, og du vil bli utfordret nokså direkte på dette gjennom andre barns spørsmål som gjerne kommer høgt og tydelig når det minst passer. Da er det viktig over for barnet ditt at dine svar er klare og tydelige.

Sorgen over at de er forlatt av sin biologiske mor - den kan vi mildne, men selv om jeg har sagt mange ganger at de er forlatt i kjærlighet fordi biologisk mamma ikke kunne gi dem et godt liv - kanskje hun var fattig, syk, vi kan bare gjette, men aldri vite - så vet jeg jo at akkurat dette punktet er vanskelig for de litt større barna. Tenk å gi fra seg bebien sin!! Dette kan selvsagt ikke 11-åringen min forstå, men vi må hjelpe dem til å leve med det. Og den beste hjelpa er at vi foreldre så tidlig som mulig kommuniserer adopsjonen med barna våre - slik at de "alltid" har visst om det.

[Gjest girasol]

Hei, takk for svar til dere om har kommet med innlegg her! Jeg har vært bortreist i en uke, så det er derfor jeg ikke har svart før! Ja det er veldig vektig at historien til barna fortelles fra de er helt små. Vi begynte med en gang med knærten, og fortelle om det vi vet. Men dette med en annen mamma, det ble for sterkt for ham da han var 1 1/2, så det ville han slettes ikke høre noe om! Men for et par dager siden kom vi nok en gang inn på temaet, og da benyttes jeg sjansen til å fortelle om den første mammaen hans, ho som han hadde ligget inni magen til, og nå var interessen absokutt til stede! Han lurte på hvorfor han ikke kunne være hos henne, og jeg forklarte at ho ikke hadde mulighet til å ta seg av ham, men at da kom det en annen dama som het **** og passet på ham frem til mamma og pappa kunne hente ham i Colombia! Ja hvor vart det av disse to damene da? Var knærtens umiddelbare spørsmål. Jeg fortalte igjen at magemammaen ikke kunne passe på ham, og at han hadde bodd en stund hos **** mens han var baby. Fostermor har vi bilder av, og jeg spurte ham og om han ville se bildene fra han var baby og bodde hos ****, men nei, det ville han ikke. OK sa jeg da, en annen gang kanskje. Men nå vil jeg reise til mammaen og pappaen min i Colombia og bo hos dem jeg, sa knærten da...

Tankene går rundt i hodet på en treåring og! Og den enkle og konkrete sannheten er ofte den beste forklaringen, som flere av dere som svarte meg her har poengtert. Da forklarte jeg at det kunne han nok ikke, for vi vet ikke hvor de er hen. Dette syntes han jo var rart, men han slo seg til ro med det. Så langt er vi kommet i betraktningene rundt hans opphav. Spennende, viktig og utfordrende.