Voksne og alenetid

[Gjest Shira :o)]

Under en samtale kom det frem at noen ikke orket tanken på og dra fra barna på en voksentur, det hadde de ikke samvittighet til. Jeg tror den var myntet litt meg.

Så nå vil jeg gjerne høre hvordan dere tenker om dette emnet.

Vi har bare ett barn, han blir 6 år ganske så snart. Han har spreke besteforeldre og 4 tanter som er fra 12-30 år.

Vi foreldre, vi har forskjellige småting vi gjør alene. Noen ganger møter vi andre venner, spiser middag og går på kino. Vi tar en fest i ny og ne.

Ja vi reiser på langweekend alene også vi.

Guttungen har også så klart opplevelser og ferier sammen med oss, eller en av oss. Han har også flere gode opplevelser og ferier med nær familie.

I vår situasjon er det litt spesielt, siden jeg er såpass syk, så passer vi på at sykdommer ikke spiser oss opp, både som foreldre og som kjærester. Vi er også veldig obs på guttungen sin opplevelse oppi alt dette.

Med at vi voksne får puste ut, gjør så godt. Vi får mer energi og bedrer samholdet vårt sammen.

Jeg synes at guttungen har gode av dette også, jeg kan gi mer av meg selv til han. Jeg føler at jeg er ett menneske, en kjæreste og en god mor, på tross av endel begrensninger jeg har, som da også guttungen og sambo får.

Det er så mange som sier de ikke vil dra fra barna, ikke ei helg alene som voksne. Hva tenker dere om dette? Gjør vi helt feile prioriteringer i deres øyne? Nå tenker jeg i de baner hvor det lar seg gjøre, dessverre har ikke alle avlastning. Og ikke minst, det er forskjell på 3 barn, og ett slik vi har )

Hva tenker dere? Ser dere på oss som egoistiske?

Noen sier til meg, å som vi misunner forholdet deres, både som familie og som kjærester. Jeg sier at kanske alle har godt av litt fri? Barnet, mammaen, pappaen, mamma og pappa sammen, pappa alene litt osv.? Da får jeg igjen dette svaret, at ånei, de har ikke samvittighet til det.

Sånn til slutt, vi er en helt vanlig normal harmonisk familie, med våre ups and down, trassperioder osv.

[Gjest hos oss]

Ferie hvor vi reieser bort er for oss et såpass knapt gode (både mht tid og økonomi) at jeg ikke kunne tenke meg at ikke barna skulle være med på det. De elsker de utenlandsturene vi har hatt sammen, og vi foreldrene også.

Minstemann er såpass liten enda at vi ikke har rukket langhelger uten barn enda, men det håper jeg kommer. En kveld / natt med barnevakt har vi hatt mange ganger.

Jeg synes det høres ut som alle har det bra slik du beskriver det i din familie. Dere er heldige at dere i den situasjonen du / dere er i, har gode barnevakter som barnet koser seg sammen med.

Vi reiste veldig mye sammen før vi fikk barn (var sammen i ti år før vi fikk barn), men i de kommende årene ser jeg ikke for mag at ferieturene (hvor man bruker mange feriedager) brukes på bare oss to.

[Lillemus]

Jeg synes dere er veldig fornuftige og gjennomtenkte jeg! ) Om alle hadde tenkt og gjort mer som dere tror jeg mange forhold kunne være reddet.

Da jeg var liten var min mor alene med 3 unger (blir sliten bare jeg tenker på det!) og vi ble sendt på landet til mormor (som også var alene!) så snart skolen sluttet for sommeren og var der til skolen begynte igjen om høsten. Mamma begynte å jobbe da jeg begynte i 2. klasse så da var hun der bare i helgene, men om hun hadde dårlig samvittighet av den gurnn vet jeg ikke da. )

Husker i alle fall turene hos mormor og helgeturer med venninner og deres familie som utrolig morsomt, spennende og flott! Så ikke ha et fnugg av dårlig samvittighet for de opplevelsene dere gir gutten sammen med resten av sleka! Han har det helt sikkert helt på G!

[laban]

Så lenge barnet opplever noe mens foreldrene er borte, ikke bare "blir passet på", tror jeg alle parter har fordeler av slike små avbrudd. Med opplevelser tenker jeg ikke nødvendigvis på turer og aktiviteter, men f.eks. samvær med familiemedlemmer - forutsatt at både barnet og "barnevaktene" er motivert for og setter pris på dette samværet.

Det finnes ingen fasit på når man bør ha dårlig samvittighet. Men det er ingen grunn til å ha det når man ser at alle har det bra. Det er ikke så rent lite egosentrisk å tro at man er den eneste i verden som kan gi barnet sitt livskvalitet og omsorg, heller. Det er mange voksne som har vokst opp i storfamilier eller med vennefamilier så tett innpå at det nesten har fungert som kollektiv, som sier at dette var et svært positivt innslag i barndommen og skulle ønske de kunne gi sine egne barn noe mer enn bare kjernefamilietilværelsen.

Sønnen din er forøvrig så stor at han nok ville sagt fra hvis han mislikte disse små variasjonene i hverdagen, ikke sant?

[jubalong70]

Jeg har heller aldri skjønt at det skal være så ille å dra fra barna en gang i blant. Så lenge barna er "oppbevart" trygt, tror jeg det er godt for både voksne og barn med litt avveksling.

Jeg har reist fra barna flere helger der pappa'n har passet dem. Og pappa'n og jeg har vært borte sammen når besteforeldre har passet dem. Vi har ikke vært borte nok, men noen ganger har det blitt. Og flere ganger blir det.

Barna har vært rundt 9 mnd første gang de har sovet borte uten foreldre. Og det har gått helt fint.

Jeg synes det er flott at dere er flinke til å ta vare på dere alle sammen. Med en kronisk sykdom er det ekstra viktig å få nok overskudd, og det virker det som om du er flink til. Kjempebra Shira!!!

[Gjest Rrose]

Dette syns jeg høres helt strålende ut, så lenge alle har det bra der de er.

Det er en god del foreldre som også "klamrer" seg til barna sine og det er heller ikke bra.

Jeg husker jeg skulle passe sønnen til broren min en gang. Han var vel en 4 år og hadde det travelt med å få dyttet foreldrene ut av døra!

Midt på natten våknet jeg, da følte moren til barnet at hun måtte hente sønnene sin og ta han med hjem igjen etter at de hadde vært på byen.

Jeg fikk totalt hakaslepp. Han sov jo så godt og syntes det var spennende å være hos tante.

Argumentet om at man ikke orker å reise fra barna kan være også svært egoistisk og ikke egentlig noe som har med barnas ve og vel.

Syns dere er lure. Alle har godt av å lade batteriene en gang i blandt.

Jeg er også ganske sikker på at dere blir bedre foreldre av det også!

[Gjest prust]

Har ikke lest de andre svarene, men her kommer mitt:

Jeg er så fullstendig enig med deg, Shira, at alle parter har godt av noe tid hver for seg. Foreldrene har godt av å være bare par en helg av og til, barnet/barna har godt av litt ekstra oppmerksomhet fra andre enn foreldrene av og til, og kvinne/mann har som regel veldig godt av å være sammen med bare venninner/kamerater av og til!

Vi praktiserer dette. Det vil si, vi har ekstremt sjelden mulighet til barnevakt for alle barn på en gang, så en hel voksenhelg uten barn har vi max én gang i året. Men jeg var jo nylig på venninnetur, og det var utrolig deilig :-) Og pappen prøver å få seg en "guttetur" en gang i året og.

Jeg har ikke hørt mange si at det ikke er bra for barna at foreldrene reiser bort - tvert i mot - de fleste er snige i at hvis en har muilighet for barnevakt, så er nettopp det med voksentid noe en bør prioritere for å bevare parforholdet.

Så fortsett dere! Er sikker på at guttungen sier i fra hvis han ikke har det noe greit hos tantene/besteforeldrene!

[Gjest Shira :o)]

Ferie hvor vi reieser bort er for oss et såpass knapt gode (både mht tid og økonomi) at jeg ikke kunne tenke meg at ikke barna skulle være med på det. De elsker de utenlandsturene vi har hatt sammen, og vi foreldrene også.

Minstemann er såpass liten enda at vi ikke har rukket langhelger uten barn enda, men det håper jeg kommer. En kveld / natt med barnevakt har vi hatt mange ganger.

Jeg synes det høres ut som alle har det bra slik du beskriver det i din familie. Dere er heldige at dere i den situasjonen du / dere er i, har gode barnevakter som barnet koser seg sammen med.

Vi reiste veldig mye sammen før vi fikk barn (var sammen i ti år før vi fikk barn), men i de kommende årene ser jeg ikke for mag at ferieturene (hvor man bruker mange feriedager) brukes på bare oss to.

Vi reiste ikke så mye før guttungen kom, han var ikke planlagt og vi var veldig unge.

Det er klart mye som spiller inn, og det er jo forskjell på en liten baby og en som snart er skolegutt )

Økonomi er også en viktig brikke, og jeg synes at dere da prioriterer rett ved at hele familien får utbytte av det dere kan.

[Gjest Shira :o)]

Jeg synes dere er veldig fornuftige og gjennomtenkte jeg! ) Om alle hadde tenkt og gjort mer som dere tror jeg mange forhold kunne være reddet.

Da jeg var liten var min mor alene med 3 unger (blir sliten bare jeg tenker på det!) og vi ble sendt på landet til mormor (som også var alene!) så snart skolen sluttet for sommeren og var der til skolen begynte igjen om høsten. Mamma begynte å jobbe da jeg begynte i 2. klasse så da var hun der bare i helgene, men om hun hadde dårlig samvittighet av den gurnn vet jeg ikke da. )

Husker i alle fall turene hos mormor og helgeturer med venninner og deres familie som utrolig morsomt, spennende og flott! Så ikke ha et fnugg av dårlig samvittighet for de opplevelsene dere gir gutten sammen med resten av sleka! Han har det helt sikkert helt på G!

Å, takk for gode ord.

Mamma var alene med meg, og jeg var mye hos min mormor, jeg husker disse sommerene med gode minner.

Vi har jobbet med forholdet vårt, vi hadde ikke akkurat forutsetningene på vår side. Unge, fikk barn, jeg ble syk. Vi har vokst sammen på alt dette, og er i dag utrolig glad i, og elsker hverandre. He he, vi har våre fighter altså, men de løses alltid ;o)

[Gjest Shira :o)]

Så lenge barnet opplever noe mens foreldrene er borte, ikke bare "blir passet på", tror jeg alle parter har fordeler av slike små avbrudd. Med opplevelser tenker jeg ikke nødvendigvis på turer og aktiviteter, men f.eks. samvær med familiemedlemmer - forutsatt at både barnet og "barnevaktene" er motivert for og setter pris på dette samværet.

Det finnes ingen fasit på når man bør ha dårlig samvittighet. Men det er ingen grunn til å ha det når man ser at alle har det bra. Det er ikke så rent lite egosentrisk å tro at man er den eneste i verden som kan gi barnet sitt livskvalitet og omsorg, heller. Det er mange voksne som har vokst opp i storfamilier eller med vennefamilier så tett innpå at det nesten har fungert som kollektiv, som sier at dette var et svært positivt innslag i barndommen og skulle ønske de kunne gi sine egne barn noe mer enn bare kjernefamilietilværelsen.

Sønnen din er forøvrig så stor at han nok ville sagt fra hvis han mislikte disse små variasjonene i hverdagen, ikke sant?

Guttungen liker disse opplevelsene, og vokser veldig på de. Han er alltid vært en flink gutt til og formidle følelser.

Jeg har innsett at jeg trenger lit hjelp fra andre, til og gi han en bedre oppvekst. God oppvekst får han, men ved hjelp av andre, får han bedre. Siden jeg har litt begrensninger, og i perioder er dårlig.

I fjor når jeg lå flere uker på sykehus, så er det ikke det han har fokus på fra den tiden. Det han husker, er at han var på teater, han hadde vært i båt, vært med og laget selskap for kusina som ble ett år, osv.

Det er kloke ord du skriver )

[Gjest Shira :o)]

Jeg har heller aldri skjønt at det skal være så ille å dra fra barna en gang i blant. Så lenge barna er "oppbevart" trygt, tror jeg det er godt for både voksne og barn med litt avveksling.

Jeg har reist fra barna flere helger der pappa'n har passet dem. Og pappa'n og jeg har vært borte sammen når besteforeldre har passet dem. Vi har ikke vært borte nok, men noen ganger har det blitt. Og flere ganger blir det.

Barna har vært rundt 9 mnd første gang de har sovet borte uten foreldre. Og det har gått helt fint.

Jeg synes det er flott at dere er flinke til å ta vare på dere alle sammen. Med en kronisk sykdom er det ekstra viktig å få nok overskudd, og det virker det som om du er flink til. Kjempebra Shira!!!

Takk )

Du skriver alltid så klokt Jubalong.

Når jeg har vært borte, jeg er en del i Oslo på Riksen, så bobler jo gutten over av ting han skal fortelle meg. Han har hat det fint med pappaen han, eller med besteforeldre når pappaen er med meg.

Han savner meg sier, men du vet det du mamma, du kommer alltid tilbake. Da smelter morshjertet mitt )

[Gjest Shira :o)]

Dette syns jeg høres helt strålende ut, så lenge alle har det bra der de er.

Det er en god del foreldre som også "klamrer" seg til barna sine og det er heller ikke bra.

Jeg husker jeg skulle passe sønnen til broren min en gang. Han var vel en 4 år og hadde det travelt med å få dyttet foreldrene ut av døra!

Midt på natten våknet jeg, da følte moren til barnet at hun måtte hente sønnene sin og ta han med hjem igjen etter at de hadde vært på byen.

Jeg fikk totalt hakaslepp. Han sov jo så godt og syntes det var spennende å være hos tante.

Argumentet om at man ikke orker å reise fra barna kan være også svært egoistisk og ikke egentlig noe som har med barnas ve og vel.

Syns dere er lure. Alle har godt av å lade batteriene en gang i blandt.

Jeg er også ganske sikker på at dere blir bedre foreldre av det også!

Takk for kloke ord.

Det er noe med og finne balansegangen. Og målet burde være at alle har det bra, både store og små. Noen ganger må vi vike for de små så klart, det skulle bare mangle. Noen ganger lar ikke det seg gjøre. Men jeg ville og jeg gjør, brukt energi slik at det alle fikk det godt.

Jeg hadde nok ikke hentet 4-åringen nei. Hadde jeg stolt på en barnevakt til og passe min gutt, ja da stoler jeg på at barnevakten ringer om det skulle være noe.

[Gjest Shira :o)]

Har ikke lest de andre svarene, men her kommer mitt:

Jeg er så fullstendig enig med deg, Shira, at alle parter har godt av noe tid hver for seg. Foreldrene har godt av å være bare par en helg av og til, barnet/barna har godt av litt ekstra oppmerksomhet fra andre enn foreldrene av og til, og kvinne/mann har som regel veldig godt av å være sammen med bare venninner/kamerater av og til!

Vi praktiserer dette. Det vil si, vi har ekstremt sjelden mulighet til barnevakt for alle barn på en gang, så en hel voksenhelg uten barn har vi max én gang i året. Men jeg var jo nylig på venninnetur, og det var utrolig deilig :-) Og pappen prøver å få seg en "guttetur" en gang i året og.

Jeg har ikke hørt mange si at det ikke er bra for barna at foreldrene reiser bort - tvert i mot - de fleste er snige i at hvis en har muilighet for barnevakt, så er nettopp det med voksentid noe en bør prioritere for å bevare parforholdet.

Så fortsett dere! Er sikker på at guttungen sier i fra hvis han ikke har det noe greit hos tantene/besteforeldrene!

Er enig med deg ja ) Jeg har nok bare truffet på noen som ville gi meg ett lite "stikk", som derfor kommenterte dette.

Jeg trenger jo bare barnevakt til en, så der er det jo såklart forskjell.

Så koselig at du hadde en super hyttetur! Slike ting er rene vitamininnsprøytningen )

[Speak]

Jeg tror alle har godt av alenetid.

Jeg er for tiden singel, og har da annenhver helg uten snuppa. Synes det er helt OK, og har ikke dårlig samvittighet av den grunn.

Så lenge dere gjør ting sammen med barnet også slik at det får være med på ting så er det helt OK. Barn har bare godt av å lære seg å være trygg sammen med andre mennesker. Vi foreldre må nok innse at vi ikke er unike.

I den tiden jeg bodde sammen med barnefaren gjorde nok vi litt for lite sammen. Hadde en weekend i året uten snuppa + noen kvelder hvor vi f.eks. var på kino/ute og spiste.

[Gjest Shira :o)]

Jeg tror alle har godt av alenetid.

Jeg er for tiden singel, og har da annenhver helg uten snuppa. Synes det er helt OK, og har ikke dårlig samvittighet av den grunn.

Så lenge dere gjør ting sammen med barnet også slik at det får være med på ting så er det helt OK. Barn har bare godt av å lære seg å være trygg sammen med andre mennesker. Vi foreldre må nok innse at vi ikke er unike.

I den tiden jeg bodde sammen med barnefaren gjorde nok vi litt for lite sammen. Hadde en weekend i året uten snuppa + noen kvelder hvor vi f.eks. var på kino/ute og spiste.

Guttungen får gjøre ting sammen med oss også )

Nå skal vi på sydentur, utelukkendes på guttungens premisser. I vinter skal vi på voksentur på våres premisser. Da tror jeg at vi alle blir fornøyde.

Mamma er alene med lillesøstera mi, og hun prøver og prioritere seg selv litt, i barnefrie helger. På den måten føler hun at ikke hverdagen spiser henne opp. Med og prioritere seg selv, kan det være alt fra ligge på sofaen en hel dag med filmer som surrer, reise bort, ha voksenbesøk osv.

[jubalong70]

[quote name=Shira )' timestamp='1176801672' post='3592996]

Takk )

Du skriver alltid så klokt Jubalong.

Når jeg har vært borte, jeg er en del i Oslo på Riksen, så bobler jo gutten over av ting han skal fortelle meg. Han har hat det fint med pappaen han, eller med besteforeldre når pappaen er med meg.

Han savner meg sier, men du vet det du mamma, du kommer alltid tilbake. Da smelter morshjertet mitt )

Tusen takk for rosen. Det varmer virkelig.

Barna er herlige, og sønnen din har virkelig forstått det Skjønner godt du smelter, ja.

[Gjest også en mamma]

Jeg må bare ta ett lite forbehold før jeg svarer. Du skriver noe om sykdom, og siden jeg ikke vet hverken hva eller hvordan, så uttaler jeg meg ut i fra min egen situasjon, ikke ut i fra din situasjon (som jeg altså ikke kjenner).

Men altså, generelt og ut i fra min egen situasjon, hvor vi alle er friske, så har jeg litt problemer med å forstå det store behovet for alenetid.

Altså, igjen sett ut i fra vår situasjon, vi jobber begge to, og barna går i barnehage. Det vil si at i en 8-9 timer hver dag, fem dager i uka er vi "alene". Så skal vi selvsagt ha noen timers søvn, og den tiden som blir igjen, ja, den vil vi heller ha sammen enn alene.

Jeg har jo ikke valgt å få familie for å være alene. Vi foretrekker å gjøre ting sammen alle sammen, og tilpasser turer og andre ting slik at det er bra for hele familien.

For oss ville det vært utenkelig å reist på ferie uten barna. Og rent bortsett fra spesielle tilfeller med sykdom og problemer, så skjønner jeg ikke heller det store behovet for å ha fri fra det kjæreste man har.

Vi er jo ikke "bare" et par lengre, vi er en familie, og alle familiemedlemmer er likeverdige, og vi ønsker altså å verne om den lille tiden vi har sammen.

Så igjen med forbehold i forhold til dette med sykdom - jeg syns det er litt egoistisk å reise på ferie uten barna sine, eller støtt og stadig å ha "barnefri" i helger. Hvorfor får man unger hvis man ikke ønsker å ha dem, liksom.

[Gjest Shira :o)]

Jeg må bare ta ett lite forbehold før jeg svarer. Du skriver noe om sykdom, og siden jeg ikke vet hverken hva eller hvordan, så uttaler jeg meg ut i fra min egen situasjon, ikke ut i fra din situasjon (som jeg altså ikke kjenner).

Men altså, generelt og ut i fra min egen situasjon, hvor vi alle er friske, så har jeg litt problemer med å forstå det store behovet for alenetid.

Altså, igjen sett ut i fra vår situasjon, vi jobber begge to, og barna går i barnehage. Det vil si at i en 8-9 timer hver dag, fem dager i uka er vi "alene". Så skal vi selvsagt ha noen timers søvn, og den tiden som blir igjen, ja, den vil vi heller ha sammen enn alene.

Jeg har jo ikke valgt å få familie for å være alene. Vi foretrekker å gjøre ting sammen alle sammen, og tilpasser turer og andre ting slik at det er bra for hele familien.

For oss ville det vært utenkelig å reist på ferie uten barna. Og rent bortsett fra spesielle tilfeller med sykdom og problemer, så skjønner jeg ikke heller det store behovet for å ha fri fra det kjæreste man har.

Vi er jo ikke "bare" et par lengre, vi er en familie, og alle familiemedlemmer er likeverdige, og vi ønsker altså å verne om den lille tiden vi har sammen.

Så igjen med forbehold i forhold til dette med sykdom - jeg syns det er litt egoistisk å reise på ferie uten barna sine, eller støtt og stadig å ha "barnefri" i helger. Hvorfor får man unger hvis man ikke ønsker å ha dem, liksom.

Klart skal du svare ut fra din situasjon, man må jo gjøre de tingene som er best ut i fra hvordan man har det.

Jeg skjønner at vi har ulikt syn på dette. For oss er det viktig og godt og være bare kjærester en gang innimellom. Ikke misforstå meg, ikke hele tiden, men av og til.

Selv om man har fått barn, og livet går inn i en ny fase, mener jeg at litt voksentid kan gjøre godt.

Barna skal ta en stor del, de skal også være med på en stor del, men en liten del kan foreldrene ha til hverandre.

Så lenge dere har det bra, er det aller viktigst! Dessverre er det mange som ikke har det bra i voksenforholdet, de bare fungerer sammen, som venner, ikke kjærester. Da tenker jeg at man rett og slett må ta seg tid til å være kjærester.

Jeg mener vel igrunnen at det må gjøres det som er best for hver familie, for de voksne og for barna. Alle har vi ulike forutsetninger for hva vi vil, og hva vi kan gjøre.

Og at vi ikke skal mene så mye om hva andre gjør, så lenge alle har det bra.

Så synes jeg det er spennendes og høre hva andre tenker og gjør, for da får jeg selv ofte gode innspill, og det setter i gang tanker og meninger.

[Gjest Elextra]

Vet at en del DOL'ere er allergisk mot ordet voksentid, de synes all tid skal være integrert til å passe både stor og liten.

Kanskje passer det noen, men ikke meg. Jeg må ha såkalt "voksentid" i mellom der mine/våre behov står i fokus.

Enkelte synes sikkert det er egosentrisk.

[Gjest Pås]

Så lenge gutten din synes det er kjempegøy å være litt uten dere, synes jeg dere bare skal nyte det! Det kommer tidsnok en tid hvor barna synes det er uuurettferdig at dere skal reise uten ham, og da stiller det seg annerledes! Så kommer tiden hvor dere er glad og lykkelig over at han fremdeles vil være med dere på ferie, der er vi med eldstemann nå! Vi var nettopp i Paris med begge barna våre, en litt annerledes tur enn før i tiden da vi reist alene og bare koste oss uten barna, men nå er vi glad de fremdeles blir med oss!

Kos dere, og ikke bry dere om hva andre mener!

mvh