Bekymret for mor - trenger råd

[Gjest Ikke i dag nei]

Min mor er bare 60, men feiler alt mulig.

Høyt blodtrykk, diabetes type 2, høyt kolesterol, hjerteflimmer, muskel/skjelettplager, depresjon bare for å nevne noe... Ingen av disse sykdommene går i slekten.

Hun går jevnlig til fastlege og står nå på "et kobbel" av medisiner for disse tilstandene.

Hun har i mine øyne en ekstremt dårlig livsstil. Passiv, trener ikke, uføretrygdet (ryggen), røyker mer enn 40 sig. pr dag og drikker for mye. Det blir gjerne alkohol hver dag, tror hun sjelden har en dag uten. Som regel 2 - 3 glass vin pr. dag. I helgene en drink eller to i tillegg. Hun er likevel sjelden skikkelig "full". Merkelig synes jeg som blir på en snurr av ett glass vin, men hun har vel opparbeidet toleranse. Tror hun bruker alkohol som en slags selvmedisinering, dvs hjelp til å slappe av og dempe stress. Føler hun lever på kaffe, røyk og alkohol nå. Hun er ikke overvektig - heller tynn men med bukfedme, og det hun spiser er tross alt ganske bra og sunt.

Jeg er veldig bekymret for henne og har selvsagt lyst til å beholde henne lengst mulig. Det siste året har hun fått mange nye diagnoser. De fleste er livstilsrelaterte. Jeg hadde håpet at hun ville klare å endre sin livsstil men det ser ikke ut til å skje. Nå lurer jeg på om legen hennes egentlig vet alt om hvordan hun lever, og om hun faktisk får skikkelig hjelp og veiledning til å forandre på noe. For meg som står på utsiden ser det ut til at hun bare får nye resepter....

Har prøvd å snakke med henne, men når ikke fram....

Har egentlig litt lyst til å skrive til legen hennes. Kan jeg gjøre det synes dere eller er det et "svik" å gå bak ryggen hennes? Vil legen isåfall behandle dette konfidensielt ovenfor mor?

Jeg vipper stadig mellom

1. lysten til å gripe inn og forsøke å få henne til å endre på ting og

2. å tenke at det viktigst er at jeg støtter henne og akseptere den livsstilen hun har.

Det siste er vanskelig for meg. Kjenner jeg blir litt "sint" av å være sammen med henne, mens det nok egentlig dreier seg om redsel for at hun skal miste all livskvalitet eller dø for tidlig. Det er klart at ingen av oss har noen garantier for god helse, men jeg blir frustrert av å være vitne til at hun ødelegger seg selv.

Alle råd og innspill, eventuelt egne erfaringer med lignende problemstillinger mottas med stor takk.

[Gjest trenger det samme!]

Huff, jeg kjenner meg veldig igjen i ditt innlegg! Jeg er også veldig bekymret for moren min! Hun røyker mye, drikker mye alkohol, er deprimert, spiser lite og er meget tynn. Hun er veldig passiv, men sier at hun har så mye å gjøre og ordne...

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre jeg heller. Har hatt veldig lyst til å skrive ett brev eller snakke med legen hennes. Men det er vel ikke så lurt å gjøre det uten at min mor vet om det.

Jeg har ikke snakket med henne om det, for jeg bor langt borte, og vil at vi skal ha det koselig de gangene jeg er hjemme og hun faktisk klarer å slappe av. Det er ikke noe en tar over telefonen heller!

Jeg må nok snart til pers... Jeg gruer meg, for hun kommer ikke til å like hva jeg har å si! Men det er bare jeg som kan, siden jeg er enebarn...

Jeg håper at noen andre som svarer her, her råd til deg som også jeg kan benytte meg av, for i meg er det ikke mye hjelp...

[Gjest dettekanskje??]

Prøv å ringe til Kamp for de eldre nr 55 23 47 14

Den er mest beregnet på de eldre, men det står: Hjelpe og krise telefon for eldre. Spesielt fokus på svikten i pleie og omsorgstjenesten. Råd og veiledning. Mand, onsd og fredag 10-14. Lykke til!

[Gjest ikke i dag nei]

Huff, jeg kjenner meg veldig igjen i ditt innlegg! Jeg er også veldig bekymret for moren min! Hun røyker mye, drikker mye alkohol, er deprimert, spiser lite og er meget tynn. Hun er veldig passiv, men sier at hun har så mye å gjøre og ordne...

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre jeg heller. Har hatt veldig lyst til å skrive ett brev eller snakke med legen hennes. Men det er vel ikke så lurt å gjøre det uten at min mor vet om det.

Jeg har ikke snakket med henne om det, for jeg bor langt borte, og vil at vi skal ha det koselig de gangene jeg er hjemme og hun faktisk klarer å slappe av. Det er ikke noe en tar over telefonen heller!

Jeg må nok snart til pers... Jeg gruer meg, for hun kommer ikke til å like hva jeg har å si! Men det er bare jeg som kan, siden jeg er enebarn...

Jeg håper at noen andre som svarer her, her råd til deg som også jeg kan benytte meg av, for i meg er det ikke mye hjelp...

Det er i hvert fall godt å høre at man ikke er alene om å bekymre seg for slike ting.. Hadde du ikke skrevet at du var enebarn ville jeg trodd du var søsteren min som svarte! For mødrene våre høres jo prikk like ut..

Lykke til ihvertfall. Får håpe det kommer noen fler innspill til tråden etterhvert.