kanskje jeg ikke egner meg som mor

[Gjest trist, deppa og lei]

Jeg får det rett og slett ikke helt til. Det gjelder spesielt den eldste, hun utfordrer meg hele tiden og får fram sider jeg ikke visste eksisterte. Det resulterer i at jeg, særlig i perioder jeg er sliten -hvilket er ganske ofte, sprekker flere ganger om dagen. Jeg blir sint, kjefter, maser og kritiserer. Hvilket igjen selvfølgelig fører til at hun får et negativt reaksjonsmønster. Gråter og hyler for ingenting, ofte sint, vil at pappa skal gjøre alt, utfordrer grenser ift å gjøre ting hun vet hun får lov til osv.

Som igjen får meg enda mer sliten og lei. En evig runddans. Jeg vet at jeg er den voksne og er den som må forandre dette, og selvfølgelig er det fint i perioder, men det kommer alltid tilbake. Jeg føler meg totalt ubrukelig som mor og lurer innimellom på om det faktisk er bedre at de hadde vært uten meg.Kanskje jeg rett og slett skal flytte et annet sted. Jeg må jo ødelegge den eldste fullstendig ift selvfølelse og på det mentale planet. Kan ikke være lett å være henne og ser at hun får for lite oppmerksomhet -hvilket ghør at hun krever utrolig mye oppmerksomhet hele tiden. Hun maser ustanselig og jeg klarer ikke mer. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det.

Nå sitter jeg bare og gråter etter en forferdelig slitsom morgen og etter at hun begynte å hylgråte fordi jeg skulle kjøre henne i barnehagen og ikke faren. Hva skal jeg gjøre?

[Gjest trist, deppa og lei]

Mente selvfølgelig "utfordrer grenser ift å gjøre ting hun vet hun IKKE får lov til osv. "

[kati]

Hei

Kanskje du skulle tatt deg en tur til fastlegen din og fått litt hjelp? Kanskje du kunne hatt godt av en sykemelding en periode for å hente deg inn igjen? Noen å prate litt med?

Vi blir vel alle sliten innimellom, ingen tvil om det, men jeg tror jeg ville oppsøkt hjelp dersom ting hadde blitt for vanskelig å takle.

[Gjest trist, deppa og lei]

Hei

Kanskje du skulle tatt deg en tur til fastlegen din og fått litt hjelp? Kanskje du kunne hatt godt av en sykemelding en periode for å hente deg inn igjen? Noen å prate litt med?

Vi blir vel alle sliten innimellom, ingen tvil om det, men jeg tror jeg ville oppsøkt hjelp dersom ting hadde blitt for vanskelig å takle.

Sykemelding trenger jeg ikke, er hjemme med den minste.. Tror ikke det har så mye for seg å snakke med fastlegen heller. Han har stort sett dårlig tid for å si det mildt. Men takk for svar

[Gjest Jente31]

Jeg er helt enig med kati. Det er et godt forslag. Det høres ut som du trenger å få hvilt litt ut. Det er absolutt lov å være sliten, og ikke et nederlag. Gjør det, før det blir verre. For jo mer sliten du blir, jo verre blir det å komme seg på beina igjen også, er min erfaring. Jeg tror ikke du er en dårlig mor, men sliten, slik du beskriver situasjonen. Be legen hjelpe deg med en sykemelding. Masse lykke til fra

[kati]

Sykemelding trenger jeg ikke, er hjemme med den minste.. Tror ikke det har så mye for seg å snakke med fastlegen heller. Han har stort sett dårlig tid for å si det mildt. Men takk for svar

Er det noen som kan hjelpe deg meg litt barnepass, så du og mannen din kan ta en tur på kino eller ut og spise en kveld? Utrolig hvor den slags lader batteriene

En weekend tur, kanskje???

Forøvrig å vet jeg godt hvordan det er å ha en datter som trasser...! Vår mellomste er en meeeeget bestemt ung dame, og hun har til tider testet grenser så det holder! Og jeg har vært rimelig fortvilet og oppgitt, jeg også...

Men ting har gått seg til, og nå er hun snart 6 år, og mye lettere å forholde seg til.

[jubalong70]

Jeg kjenner meg så godt igjen.

Du skal vite at du ikke er den eneste som sliter og som synes foreldrejobben er myyyye vanskeligere enn vi trodde før vi fikk barn.

Du er så sliten nå. Du er hjemme med en lite barn og har et barnehagebarn som pusher grenser så det holder. Dere er i en vond sirkel det er vanskelig å komme ut av.

Hva om du får litt avlastning en helg. Prøv å finne ut av noe du kan gjøre som gir deg energi og overskudd. Så drar du, enten helt alene eller med mannen din eller kanskje ei god venninne.

Snakk litt om ting du kan gjøre for å komme ut av den vonde sirkelen.

Kanskje hjelper det at når hun provoserer deg, at du i stedet for å kjefte med en gang, trekker pusten dypt og prøver å finne en rolig måte å si ting på?

Nå vet jeg ikke hvor gammel datteren din er, men det er utrolig mye de skal prøve seg på. Min erfaring er at når jeg klarer å formidle klare beskjeder og med dem klare konsekvenser hvis grensene blir brutt, så går alt mye bedre.

Kan du tenke gjennom hvilke situasjoner som er de vanskeligste og så prøve å finne ut hva du ønsker skal skje. Hvordan kan du så formidle dette til datteren din slik at hun forstår? Og hva kan konsekvensen bli hvis det ikke skjer?

Som med levering i barnehagen. Kan det hjelpe at hun vet hvilke dager du lever og hvilke dager pappa'n leverer? Hjelper det hvis dere snakker om det på kvelden før? Og ikke form det som et spørsmål. Ikke si: "Er det greit at mamma levere i morgen?" Hvis dere voksne har bestemt at det er du som leverer.

Si heller: "I morgen leverer mamma." Og overhør protester om de skulle komme.

Neste morgen gjentar dere beskjeden - i dag leverer mamma. Ferdig med det! Hun må gjerne gråte, men det hører dere ikke ()

Vil hun ikke spise maten sin - greit, så blir det ikke mat til det måtidet (og heller ikke noe annet før til neste måltid).

Slår hun, så må hun ... du må selv prøve å finne på konsekvenser for uønsket oppførsel.

Du og mannen din bør bli enige om hvordan dere skal håndtere slike ting. Da står dere sterkere og risikerer ikke at den ene sier noe og den andre noe annet.

Men få deg en hvil først

[Gjest trist, deppa og lei]

Jeg kjenner meg så godt igjen.

Du skal vite at du ikke er den eneste som sliter og som synes foreldrejobben er myyyye vanskeligere enn vi trodde før vi fikk barn.

Du er så sliten nå. Du er hjemme med en lite barn og har et barnehagebarn som pusher grenser så det holder. Dere er i en vond sirkel det er vanskelig å komme ut av.

Hva om du får litt avlastning en helg. Prøv å finne ut av noe du kan gjøre som gir deg energi og overskudd. Så drar du, enten helt alene eller med mannen din eller kanskje ei god venninne.

Snakk litt om ting du kan gjøre for å komme ut av den vonde sirkelen.

Kanskje hjelper det at når hun provoserer deg, at du i stedet for å kjefte med en gang, trekker pusten dypt og prøver å finne en rolig måte å si ting på?

Nå vet jeg ikke hvor gammel datteren din er, men det er utrolig mye de skal prøve seg på. Min erfaring er at når jeg klarer å formidle klare beskjeder og med dem klare konsekvenser hvis grensene blir brutt, så går alt mye bedre.

Kan du tenke gjennom hvilke situasjoner som er de vanskeligste og så prøve å finne ut hva du ønsker skal skje. Hvordan kan du så formidle dette til datteren din slik at hun forstår? Og hva kan konsekvensen bli hvis det ikke skjer?

Som med levering i barnehagen. Kan det hjelpe at hun vet hvilke dager du lever og hvilke dager pappa'n leverer? Hjelper det hvis dere snakker om det på kvelden før? Og ikke form det som et spørsmål. Ikke si: "Er det greit at mamma levere i morgen?" Hvis dere voksne har bestemt at det er du som leverer.

Si heller: "I morgen leverer mamma." Og overhør protester om de skulle komme.

Neste morgen gjentar dere beskjeden - i dag leverer mamma. Ferdig med det! Hun må gjerne gråte, men det hører dere ikke ()

Vil hun ikke spise maten sin - greit, så blir det ikke mat til det måtidet (og heller ikke noe annet før til neste måltid).

Slår hun, så må hun ... du må selv prøve å finne på konsekvenser for uønsket oppførsel.

Du og mannen din bør bli enige om hvordan dere skal håndtere slike ting. Da står dere sterkere og risikerer ikke at den ene sier noe og den andre noe annet.

Men få deg en hvil først

Tusen takk for fint svar. Er nok mye i det du sier. Det må å si at hvis du gjør det og det, så skjer det og det, sier jeg ofte. Men føler at det blir trusler hele tiden, at jeg alltid kommer med trusler på oppførselen hennes. Hun gjør det samme tilbake. Sikkert fordi jeg gjør det for ofte. Vet ikke hvordan jeg skal løse det. Må prøve å begrense meg til helt alvorlige tilfeller s hvis hun slår e.l. Men er ikke alltid så lett.

Kan f.eks bli irritert hvis hun ikke rydder etter å endevendt hele rommet i løpet av 5 minutter. Hun så og si bare kaster ting utover og når jeg sier at hun skal rydde, svarer hun f.eks "det kan du gjøre sjøl" og så gjør hun noe annet eller går. Da ender det som regel med at jeg blir sint og løfter henne tilbake og plasserer henne i lekehaugen og gir beskjed om at hun skal rydde. Jeg kan hjelpe til, men hun får begynne. Eller så kommer jeg med en trussel om at jeg gir dem bort hvis hun ikke rydder for da er det andre som trenger det mer e.l. Blir så negativt på en måte. Hvordan synes du en slik situasj kan løses bedre? (på en dårlig da, det er ikke alltid det er slik).

[jubalong70]

Tusen takk for fint svar. Er nok mye i det du sier. Det må å si at hvis du gjør det og det, så skjer det og det, sier jeg ofte. Men føler at det blir trusler hele tiden, at jeg alltid kommer med trusler på oppførselen hennes. Hun gjør det samme tilbake. Sikkert fordi jeg gjør det for ofte. Vet ikke hvordan jeg skal løse det. Må prøve å begrense meg til helt alvorlige tilfeller s hvis hun slår e.l. Men er ikke alltid så lett.

Kan f.eks bli irritert hvis hun ikke rydder etter å endevendt hele rommet i løpet av 5 minutter. Hun så og si bare kaster ting utover og når jeg sier at hun skal rydde, svarer hun f.eks "det kan du gjøre sjøl" og så gjør hun noe annet eller går. Da ender det som regel med at jeg blir sint og løfter henne tilbake og plasserer henne i lekehaugen og gir beskjed om at hun skal rydde. Jeg kan hjelpe til, men hun får begynne. Eller så kommer jeg med en trussel om at jeg gir dem bort hvis hun ikke rydder for da er det andre som trenger det mer e.l. Blir så negativt på en måte. Hvordan synes du en slik situasj kan løses bedre? (på en dårlig da, det er ikke alltid det er slik).

Jeg skjønner at ikke alle dager er som du beskriver

Det dummeste man kan gjøre mot barna er å komme med tomme trussler. De ser gjennom det med en eneste gang. Så hvis du sier at du gir bort lekene hennes hvis hun ikke rydder - så må du gjøre det! Og jeg mener det helt alvorlig.

Du må ikke true med konsekvenser som du ikke kommer til å gjennomføre.

Det jeg gjør med barna mine når de ikke rydder bort ting er å gi dem 1 sjanse (etter at jeg har sagt det første gangen), og så kaster jeg tingen. Og de vet jeg gjør det. De har sett meg kaste leker, tegninger, dill og dall som har slengt der de ikke skulle være.

Jeg sier også at hvis de ikke rydder, så tar jeg alle tingene som ikke ligger på plassen sin og legger på loftet.

Jeg har gjort det også.

De lekene kan de få tilbake hvis de klarer å holde det sånn nogenlunde ryddig i en periode.

Og med nogenlunde ryddig så mener jeg at det er skikkelig ryddig innimellom, og at man kan finne fram til senga hver kveld

Dessuten tolererer jeg ikke svar som "det kan du gjøre selv". Før brukte jeg da time-out på dem. Vi har to stoler på stua som har blitt brukt til det. Der må de da sitte uten å gjøre noe i noen få minutter.

Etter at tiden er over så snakker vi om det som har skjedd.

Nå er det sikkert 2 år siden sist vi behøvde å bruke stolen.

Jentene kan godt svare meg, men ikke på den måten og det vet de.

Hmmm, nå høres jeg fryktelig slem og herskende ut. Jeg tror ikke jeg er det. Barna er veldig trygge og kan godt komme med utbrudd. Og på dårlige dager så smeller det litt her i huset også (ikke fysisk selvsagt).

Men jeg føler at ved å ha brukt en god del energi på å holde det jeg har sagt, så har barna forstått at det ikke nytter å krangle om slike ting.

Likevel skal jeg være den første til å innrømme at det er tøfft, skikkelig tøfft til tider. Det krever styrke å holde seg til det man har sagt når ungen hyler og skriker. Men i det lange løp så får man belønning. Ungen vet da hvor grensene går, og kan forholde seg til det. Ungen behøver ikke å lete etter grensen - hvis du skjønner hva jeg mener.

[Gjest Rrose]

Tusen takk for fint svar. Er nok mye i det du sier. Det må å si at hvis du gjør det og det, så skjer det og det, sier jeg ofte. Men føler at det blir trusler hele tiden, at jeg alltid kommer med trusler på oppførselen hennes. Hun gjør det samme tilbake. Sikkert fordi jeg gjør det for ofte. Vet ikke hvordan jeg skal løse det. Må prøve å begrense meg til helt alvorlige tilfeller s hvis hun slår e.l. Men er ikke alltid så lett.

Kan f.eks bli irritert hvis hun ikke rydder etter å endevendt hele rommet i løpet av 5 minutter. Hun så og si bare kaster ting utover og når jeg sier at hun skal rydde, svarer hun f.eks "det kan du gjøre sjøl" og så gjør hun noe annet eller går. Da ender det som regel med at jeg blir sint og løfter henne tilbake og plasserer henne i lekehaugen og gir beskjed om at hun skal rydde. Jeg kan hjelpe til, men hun får begynne. Eller så kommer jeg med en trussel om at jeg gir dem bort hvis hun ikke rydder for da er det andre som trenger det mer e.l. Blir så negativt på en måte. Hvordan synes du en slik situasj kan løses bedre? (på en dårlig da, det er ikke alltid det er slik).

Jeg syns det høres ut som om du er veldig sliten. Alle blir mindre gode foreldre da. Så jeg er ening med jubalong at å finne ut en måte hvor du får avlastning på er viktig.

Videre høres det ut som om du og datteren din har kommet inn i en dårlig sirkel.

Jeg gikk engang ett kurs i PMT som står for parent management training.

Grunnideen der er at negativ respons på negativ oppførsel øker den negative oppførselen, mens positiv respons på positiv oppførsel øker den positive oppførselen og minsker den negative oppførselen.

De er også opptatt av å hele tiden lage mestringstrategier for barnet sånn at det hele tiden lykkes. Det vil si. Du ber ikke barnet ditt om å rydde rommet i sin helhet. Du deler oppgavene opp.

Første verktøy:

1. Startbeskjder: Du forteller barnet hva det skal gjøre isteden for hele tiden å fortelle hva det ikke skal gjøre. Vennlig og høflig. F.eks Heng opp jakka er du grei. Unngå å stille spørsmål.

2. Du deler opp oppgaver i små biter: eksempel Putt de legoklossene i kassen. Eller sett de bøkene inn i hylla. Du gir konkret ros etterpå f.eks flott at du satte bøkene inn i hylla! ( ikke heng på noe negativt etterpå som så lott du satte bøkene i hylla hvorfor kan du ikke gjøre slik med resten av rommet også?) Da virker ikke rosen.

3. Rose konkret.

I dette opplegge driver man også med belønningsystemer. Man lager skjemaer for adferd en vil ha en forandring på. Deler det opp i små oppgaver og gir KONKRET ros og f.eks stjerne på skjema. Når man har lykkes med 75% får man belønning. Systemet krever ikke 100% "lydighet".

Jeg syns det var mye som satte tanken mine i sving om måten jeg kommuniserte med mine barn på. F.eks Jeg kunne komme inn i stua og slenge ut i luften liksom...ryd opp etter dere i stua og gå igjen..hehe...det var jo ingen som hørte det!

Nei man skal stå der til det blir gjort og man skal hele tiden ha en positiv måte å uttrykke seg på, noe som er ekstremt virkningsfullt.

Jeg hadde masse nytte av dette kurset.

PS Tror mange foreldre kjenner seg igjen i det du beskriver. Jeg er sikker på aat du egner deg som mor!

[skygge]

Selvfølgelig egner du deg som mor, det er jo slitsomt i perioder når et barn tøyer grenser til de grader at...

Men må si at jeg er enig i det jubalong70 skriver, tomme trussler er noe man må unngå. Ikke si noe du VET at du ikke kommer til å gjennomføre.

Nå fik jeg ikke med meg hvor gammelt barnet var ?

Dårlig oppførsel=1.advarsel og så kommer det konsekvens her i huset.

Slet veldig med å få 4,5 åringen min til å rydde for ca. 6 mnd siden. Jentene mine har fast ryddedag hver fredag, da skal de rydde rommene sine for rot. Slik at jeg kan vaske gulvene etterå. Men lille frøken som er staere en både meg og faren til sammens, var ikke i det samarbeidsvillige hjørnet.

Til slutt så sa jeg: Hvis ikke du har begynt å rydde når jeg er ferdig å støvsuge de andre rommene, så kommer jeg med søppelsekk og tar de tingene som ligger på gulvet opp i og så får du ikke leke med de en stund til du har lært å rydde opp.

Og jo da, hun satt seg ned på gulvet, armer i kross og løftet ikke en finger.... Og søppelsekken ble full den.

Fredagen etterpå så trengte jeg bare å si: I dag er det ryddedag, og så løp lille prinsessen og ryddet som en helt. Og fik 5 ting tilbake. Fredagen etterpå fik hun enda flere ting tilbake. Siden da har jeg aldri hatt problemer med ryddingen

Nå er minstemann som er 2,5 år midt i trassalderen, og det kan være krevende å følge opp når søstrene også vil ha tid med mamma. Men jeg ser på dette som en jobb nesten, vet at hvis jeg slapper av nå så blir det mye mye verre å prøve endre en oppførsel når han har blitt eldre. Det å være konsekvent er alfa og omega, ihvertfall har jeg erfart det med årene.

Kast dårlig samvittighet ut av vinduet, hva med at du tenker på at nå har du et lite prosjekt på gang... Og så begynner du med å takle en dårlig oppførsel av gangen, har planen klar før ungen slår seg vrang slik at du ikke sier noe ugjennomtenkt der og da. Og så må du være konsekvent uansett hvor mye bråk barnet lager, etterhvert når barnet skjønner at det ikke nytter å lage styr. Mamma gir seg ikke... Da tror jeg du vil se at kampene blir lettere og lettere.

Lykke til..

[Gjest togli]

Tusen takk for fint svar. Er nok mye i det du sier. Det må å si at hvis du gjør det og det, så skjer det og det, sier jeg ofte. Men føler at det blir trusler hele tiden, at jeg alltid kommer med trusler på oppførselen hennes. Hun gjør det samme tilbake. Sikkert fordi jeg gjør det for ofte. Vet ikke hvordan jeg skal løse det. Må prøve å begrense meg til helt alvorlige tilfeller s hvis hun slår e.l. Men er ikke alltid så lett.

Kan f.eks bli irritert hvis hun ikke rydder etter å endevendt hele rommet i løpet av 5 minutter. Hun så og si bare kaster ting utover og når jeg sier at hun skal rydde, svarer hun f.eks "det kan du gjøre sjøl" og så gjør hun noe annet eller går. Da ender det som regel med at jeg blir sint og løfter henne tilbake og plasserer henne i lekehaugen og gir beskjed om at hun skal rydde. Jeg kan hjelpe til, men hun får begynne. Eller så kommer jeg med en trussel om at jeg gir dem bort hvis hun ikke rydder for da er det andre som trenger det mer e.l. Blir så negativt på en måte. Hvordan synes du en slik situasj kan løses bedre? (på en dårlig da, det er ikke alltid det er slik).

Ang det med rydding, så hadde jeg sagt at alle lekene som ikke var på rett plass f.eks. før hun går ut av rommet, de går rett i en søppelsekk for kasting, levering til en eller annen hjelpeorganisasjon eller på loftet (dersom det er en dyr Nintendospiller e.l. innimellom alle lekene ;-))

Jeg brukte denne metoden med hell hos storesøster her i huset for noen år siden. Hun nekta å rydde og jeg gav henne advarselen. Jeg tok alle lekene som ikke var rydda oppi en bærepose og kasta det på bålet (det var ingen dyre leker der;-)). Jentungen ble skikkelig sinna, men denne feilen gjorde hun aldri igjen (heller ikke lillesøster som bivånet det hele...).

Klart jeg følte meg slem, men på sikt tror jeg dette var den beste løsningen.

Her forleden slet vi litt med å få snart-treåringen til å sette på plass skoa i skohylla og legge lua i kurven etter barnehagen. Hun får ikke komme ut fra gangen før hun har gjort det hun skal. Første dagen vrælte hun og kasta sko og lue veggimellom før hun kapitulerte og rydda. Da fikk hun masse skryt, så i dagene etterpå har hun rydda uten at jeg har sagt noe.

Du får prøve å jobbe med slike småsaker, så blir det ikke så overveldende for deg. Jeg skal love deg at jeg skjønner godt hva du snakker om. Det er nok få mødre som hele tiden opptrer perfekt. Vi må prøve så godt vi kan og heller være flinke til å be om unnskyldning når vi har oppført oss dårlig (det lærer ungene av!).

[Lillemus]

Ang det med rydding, så hadde jeg sagt at alle lekene som ikke var på rett plass f.eks. før hun går ut av rommet, de går rett i en søppelsekk for kasting, levering til en eller annen hjelpeorganisasjon eller på loftet (dersom det er en dyr Nintendospiller e.l. innimellom alle lekene ;-))

Jeg brukte denne metoden med hell hos storesøster her i huset for noen år siden. Hun nekta å rydde og jeg gav henne advarselen. Jeg tok alle lekene som ikke var rydda oppi en bærepose og kasta det på bålet (det var ingen dyre leker der;-)). Jentungen ble skikkelig sinna, men denne feilen gjorde hun aldri igjen (heller ikke lillesøster som bivånet det hele...).

Klart jeg følte meg slem, men på sikt tror jeg dette var den beste løsningen.

Her forleden slet vi litt med å få snart-treåringen til å sette på plass skoa i skohylla og legge lua i kurven etter barnehagen. Hun får ikke komme ut fra gangen før hun har gjort det hun skal. Første dagen vrælte hun og kasta sko og lue veggimellom før hun kapitulerte og rydda. Da fikk hun masse skryt, så i dagene etterpå har hun rydda uten at jeg har sagt noe.

Du får prøve å jobbe med slike småsaker, så blir det ikke så overveldende for deg. Jeg skal love deg at jeg skjønner godt hva du snakker om. Det er nok få mødre som hele tiden opptrer perfekt. Vi må prøve så godt vi kan og heller være flinke til å be om unnskyldning når vi har oppført oss dårlig (det lærer ungene av!).

Jeg har også hatt noen runder med Snuppa om det der med å henge på plass klær og sette skoene i skohylla. Hun har sittet og furtet i gangen noen ganger ja, men nå er begge to sååå flinke til det så!

I forrige uke gadd hun ikke rydde på plass skolesakene etter at vi hadde gjort lekser. "Neivel, da får du ikke kveldsmat for skolesakene ligger på plassen din på spisebordet," sa jeg. Hun trodde meg ikke og nektet å rydde. Jeg lagde kveldsmat til broren og til meg selv og satte meg og spiste. Da skal jeg love deg at skolesakene fant veien ned i sekken! )

[Gjest togli]

Jeg har også hatt noen runder med Snuppa om det der med å henge på plass klær og sette skoene i skohylla. Hun har sittet og furtet i gangen noen ganger ja, men nå er begge to sååå flinke til det så!

I forrige uke gadd hun ikke rydde på plass skolesakene etter at vi hadde gjort lekser. "Neivel, da får du ikke kveldsmat for skolesakene ligger på plassen din på spisebordet," sa jeg. Hun trodde meg ikke og nektet å rydde. Jeg lagde kveldsmat til broren og til meg selv og satte meg og spiste. Da skal jeg love deg at skolesakene fant veien ned i sekken! )

Hørs ut som hos oss, ja!

Det lønner seg å være slem mamma iblant ;-)

[Lillemus]

Hørs ut som hos oss, ja!

Det lønner seg å være slem mamma iblant ;-)

Oh yeah! Av og til føler jeg meg riktig slem, men jeg vet jo det lønner seg i lengden. Ungene, særlig 6,5-åringen, har blitt råflinke til å rydde av bordet etter seg også! Men den æren skal nok far og stemor ha... )

Men trusselen "alt som ligger på golvet på rommet om et kvarter går i støvsugeren!" funker som bare det! ;o)