Aleina, aleina igjen...!

[Gjest alensomheten]

Etter at mannen min og jeg skilte lag og ungene bor mest hos meg (han har dem annenhver helg), fikk et av barna diagnosen adhd. Da det fra skolen og meg ble snakk om videre utredning av resten, satte far foten ned, og da har jeg ikke lov til å gå videre med den saken. Jeg er temmelig sikker på at også far har diagnosen, og han har nå to brødre og diverse nevøer og nieser som har fått diagnosen der de er...

Saken er denne: Det er veldig slitsomt å være alenemor med unger som trenger så mye oppfølging og så faste grenser som mine adhd-barn trenger! Samtidig er det en påkjenning å stadig få reaksjoner fra omgivelsene, skolen, f.eks., på barnas oppførsel, samt kommentarer fra lærere og andre om at igrunnen er det altfor mange som får adhd-diagnose nå om dagen, mesteparten er visst bare dårlig oppdratt?

Selvtilliten min er på bånn som det er - det føles som om jeg ikke lykkes med noe, verken som kone, mor eller voksen. Og jeg har ingen å snakke med om dette! Hva gjør jeg da? Hvor går jeg hen med mine små og store bekymringer, når lærere er skeptiske til diagnoser og leger, far er i forsvar og konstant kritiserer alt jeg gjør og ungene er umulige? Jeg har ingen å få støtte fra! Aller minst meg selv: Tenk om "alle" har rett og det er jeg som kone og mor som har sviktet og daglig svikter?

Hvor går dere andre for å få støtte? Jeg har fått noe støtte fra hjelpeapparatet som finnes - men som også de sier: Det er veldig vanskelig å bruke f.eks. Webster-Strattons metoder når man er alene med ungene, det er mye mer vellykket når man er to om det. Det er jo bare å se på "Supernannyer" også, det - det er når mor og far blir enige og samarbeider at ungene oppfører seg slik de skal. Jeg er altså alene - og far saboterer og kritiserer alt jeg gjør.

Hvor skal jeg få fatt i støtte? Slik det er nå, skal jeg innrømme jeg teller årene til ungene blir så store at jeg kan si at nå får de klare seg selv og selv ta konsekvensene av oppførselen sin... Og det er jo ikke slik det skal være, er det det, da?

[Elis31]

Først tror jeg du trenger noen å snakke med. Familierådgivningskontor kan man gå til alene. Eller du kan kanskje snakke om barne på bekymringstelefonen for foreldre.

Hvis dere har så mye ADHD i familien så er vel sjansen ganske stor for at det kan være noe med dine barn også. Om du kontakter PPT(hvis det er de man kontakter?) og får en utredning kan det vel ikke skade? Uansett kanskje du får noen andre gode råd? Du får drite litt mer i hva andre sier og heller tenke på hva du selv føler. Som mor som har hovedomsorgen for barna er det vel du som har mest kjennskap til hvordan situasjonen faktisk er?

Det du nevner om Nanny stemmer nok mest for når det er to foreldre som bor under samme tak. Når du bor alene, tror jeg det skal være fult mulig å få barna til akseptere dine regler hjemme hos deg, uavhenging av hva far finner på hjemme hos seg.

Masse varme klemmer og lykke til.

[jubalong70]

Jeg føler veldig med deg. Det kan ikke være godt å stå så alene om dette.

Var far med når skolen snakket om diagnosen, eller var det du som gjenfortalte det skolen hadde sagt? Hvis det siste stemmer, så kanskje det hjelper om far hører det fra en nøytral tredjepart.

Kanskje han kan komme på en konferansetime på skolen der også ppt er?

Det finnes noe forskning på adhd og ernæring.

Kanskje du finner noe av interesse her:

http://www.matoghelse.no/index.php?find=hyperaktivitet&x=0&y=0

http://www.matoghelse.no/index.php?id=310004

http://www.matoghelse.no/feil-mat-kan-gi-laerevansker.338533-48966.html

http://www.matoghelse.no/ro-i-skolen-med-ritalin.311007-48966.html

http://www.matoghelse.no/norsk-pioner-innen-ernaering-og-medisin.309884-48966.html

Søker du på hyperaktivitet på www.matoghelse.no vil du finne mye interessant.

Kort fortalt har det vist seg at store doser med omega-3-6-9 samt kutt av glutenproteiner og/eller melkeproteiner kan hjelpe mange med adhd.

[Gjest alensomheten]

Jeg føler veldig med deg. Det kan ikke være godt å stå så alene om dette.

Var far med når skolen snakket om diagnosen, eller var det du som gjenfortalte det skolen hadde sagt? Hvis det siste stemmer, så kanskje det hjelper om far hører det fra en nøytral tredjepart.

Kanskje han kan komme på en konferansetime på skolen der også ppt er?

Det finnes noe forskning på adhd og ernæring.

Kanskje du finner noe av interesse her:

http://www.matoghelse.no/index.php?find=hyperaktivitet&x=0&y=0

http://www.matoghelse.no/index.php?id=310004

http://www.matoghelse.no/feil-mat-kan-gi-laerevansker.338533-48966.html

http://www.matoghelse.no/ro-i-skolen-med-ritalin.311007-48966.html

http://www.matoghelse.no/norsk-pioner-innen-ernaering-og-medisin.309884-48966.html

Søker du på hyperaktivitet på www.matoghelse.no vil du finne mye interessant.

Kort fortalt har det vist seg at store doser med omega-3-6-9 samt kutt av glutenproteiner og/eller melkeproteiner kan hjelpe mange med adhd.

Ta det med ro, far var med, ja. På møtet med skolen reiste han seg og marsjerte ut, smelte døra skikkelig igjen, da saken kom opp. Deretter reiste han til BUP og oppførte seg så sint og truende fordi de kom med slike lønger om hans barn, det var like før de ringte politiet. Siden har han nektet å snakke mer om saken, og bruker enhver anledning til å fortelle ungene at det er min oppdragelse og resten av verden som er gale, ikke verken han eller hans barn!

Jeg er akkurat begynt å lese på dette med kosthold, melke/glutenintoleranse og adhd/add. Barnas far har så lenge jeg har kjent ham, unngått melk, sier han ikke liker det, men jeg lurer på om det kanskje heller er at han ikke tåler det? I alle fall blir hans sønn aldeles hyperaktiv når han får kokt melk - som risgrøt, pannekaker, fiskeboller i hvit saus og lignende - så dette vil jeg lære meg mer om.

Det vanskeligste for meg er likevel følelsen av å være så aleina. Det er vanskelig å snakke med andre om det jeg ikke får til, vanskelig å få råd om Webster-Strattonmetoder når jeg ikke klarer å holde mot og tålmodighet oppe lenge nok til at det virker - montro om det virker noen gang... Joda, det virker faktisk ofte - men det krever så veldig mye overskudd og selvtillit å ta de kampene og holde de grensene jeg selv setter - over tid. Jeg knasker vitaminer og forsøker å få litt tid for meg selv - men mest av alt skulle jeg ønske meg en måned på spahotell med trening og sunn kost og skikkelig kommet meg på fote etter et vanskelig ekteskap og barn det stadig skjer "et eller annet" med. (Jada, jeg vet det bare er drømmer og ikke realistisk) Når man har flere barn enn et, hjelper det jo lite om 2 er fredelige når sistemann setter huset på hodet. Og får de andre med seg etterhvert. Det skjer noe, hele tida.

Men - nå er de ute alle mann - jeg skal skynde meg ut i hagen og luke. Den beste terapien for meg hittil har vært å kunne få ut frustrasjoner over løvetann og skvallerkål! Hva jeg skal gjøre når alle er oppe og ute av hagen, derimot...

[jubalong70]

Ta det med ro, far var med, ja. På møtet med skolen reiste han seg og marsjerte ut, smelte døra skikkelig igjen, da saken kom opp. Deretter reiste han til BUP og oppførte seg så sint og truende fordi de kom med slike lønger om hans barn, det var like før de ringte politiet. Siden har han nektet å snakke mer om saken, og bruker enhver anledning til å fortelle ungene at det er min oppdragelse og resten av verden som er gale, ikke verken han eller hans barn!

Jeg er akkurat begynt å lese på dette med kosthold, melke/glutenintoleranse og adhd/add. Barnas far har så lenge jeg har kjent ham, unngått melk, sier han ikke liker det, men jeg lurer på om det kanskje heller er at han ikke tåler det? I alle fall blir hans sønn aldeles hyperaktiv når han får kokt melk - som risgrøt, pannekaker, fiskeboller i hvit saus og lignende - så dette vil jeg lære meg mer om.

Det vanskeligste for meg er likevel følelsen av å være så aleina. Det er vanskelig å snakke med andre om det jeg ikke får til, vanskelig å få råd om Webster-Strattonmetoder når jeg ikke klarer å holde mot og tålmodighet oppe lenge nok til at det virker - montro om det virker noen gang... Joda, det virker faktisk ofte - men det krever så veldig mye overskudd og selvtillit å ta de kampene og holde de grensene jeg selv setter - over tid. Jeg knasker vitaminer og forsøker å få litt tid for meg selv - men mest av alt skulle jeg ønske meg en måned på spahotell med trening og sunn kost og skikkelig kommet meg på fote etter et vanskelig ekteskap og barn det stadig skjer "et eller annet" med. (Jada, jeg vet det bare er drømmer og ikke realistisk) Når man har flere barn enn et, hjelper det jo lite om 2 er fredelige når sistemann setter huset på hodet. Og får de andre med seg etterhvert. Det skjer noe, hele tida.

Men - nå er de ute alle mann - jeg skal skynde meg ut i hagen og luke. Den beste terapien for meg hittil har vært å kunne få ut frustrasjoner over løvetann og skvallerkål! Hva jeg skal gjøre når alle er oppe og ute av hagen, derimot...

Uff, det høres ikke greit ut. Det virker jo absolutt som om faren har problemer selv å forholde seg til. Som du sier - symptomene sønnen viser virker kanskje alt for kjente.

Men er det virkelig slik at faren kan trenere alt?

Gutten trenger jo hjelp til å fungere både hjemme og ute.

Finnes det noen forening for mennesker med adhd? Kanskje du kan få støtte der?

Har du foreldre, søsken eller venner som kunne avlaste deg litt?

Jeg skjønner godt du ønsker god tid til å virkelig komme deg ovenpå og få litt overskudd. Hjelper det å komme seg ut på tur noen kvelder i uka?

Godt du har ugress å få ut frustrasjon over. Når du er ferdig hos deg kan du gjerne komme hit Jeg hater luking.

[ebakerha]

Først tror jeg du trenger noen å snakke med. Familierådgivningskontor kan man gå til alene. Eller du kan kanskje snakke om barne på bekymringstelefonen for foreldre.

Hvis dere har så mye ADHD i familien så er vel sjansen ganske stor for at det kan være noe med dine barn også. Om du kontakter PPT(hvis det er de man kontakter?) og får en utredning kan det vel ikke skade? Uansett kanskje du får noen andre gode råd? Du får drite litt mer i hva andre sier og heller tenke på hva du selv føler. Som mor som har hovedomsorgen for barna er det vel du som har mest kjennskap til hvordan situasjonen faktisk er?

Det du nevner om Nanny stemmer nok mest for når det er to foreldre som bor under samme tak. Når du bor alene, tror jeg det skal være fult mulig å få barna til akseptere dine regler hjemme hos deg, uavhenging av hva far finner på hjemme hos seg.

Masse varme klemmer og lykke til.

Jeg synes du skal ta kontakt med ADHD-foreningen, du finner dem på www.adhd-foreningen.no (tror jeg det er), de har lokallag og ikke minst likemenn (personer med egen erfaring OG opplæring i hjelp, støtte og gode råd) over hele landet. Hjemmesiden har også mye nyttig informasjon både om hjelpetiltak og støtteordninger (vet du at du kan få grunn- og hjelpestønad hvis barnet ditt har ADHD-diagnose?), linker til andre nyttige sider, osv.

Forøvrig er det en del mennesker som ikke liker melk fordi de kan smake et stoff i melken som de fleste ikke kan kjenne. Husker ikke hva stoffet heter, men jeg har ADHD, og jeg synes melk smaker vondt. Uten at jeg dermed skal kunne påstå at det er en vanlig sammenheng der...

[ruskesnusk]

Ta det med ro, far var med, ja. På møtet med skolen reiste han seg og marsjerte ut, smelte døra skikkelig igjen, da saken kom opp. Deretter reiste han til BUP og oppførte seg så sint og truende fordi de kom med slike lønger om hans barn, det var like før de ringte politiet. Siden har han nektet å snakke mer om saken, og bruker enhver anledning til å fortelle ungene at det er min oppdragelse og resten av verden som er gale, ikke verken han eller hans barn!

Jeg er akkurat begynt å lese på dette med kosthold, melke/glutenintoleranse og adhd/add. Barnas far har så lenge jeg har kjent ham, unngått melk, sier han ikke liker det, men jeg lurer på om det kanskje heller er at han ikke tåler det? I alle fall blir hans sønn aldeles hyperaktiv når han får kokt melk - som risgrøt, pannekaker, fiskeboller i hvit saus og lignende - så dette vil jeg lære meg mer om.

Det vanskeligste for meg er likevel følelsen av å være så aleina. Det er vanskelig å snakke med andre om det jeg ikke får til, vanskelig å få råd om Webster-Strattonmetoder når jeg ikke klarer å holde mot og tålmodighet oppe lenge nok til at det virker - montro om det virker noen gang... Joda, det virker faktisk ofte - men det krever så veldig mye overskudd og selvtillit å ta de kampene og holde de grensene jeg selv setter - over tid. Jeg knasker vitaminer og forsøker å få litt tid for meg selv - men mest av alt skulle jeg ønske meg en måned på spahotell med trening og sunn kost og skikkelig kommet meg på fote etter et vanskelig ekteskap og barn det stadig skjer "et eller annet" med. (Jada, jeg vet det bare er drømmer og ikke realistisk) Når man har flere barn enn et, hjelper det jo lite om 2 er fredelige når sistemann setter huset på hodet. Og får de andre med seg etterhvert. Det skjer noe, hele tida.

Men - nå er de ute alle mann - jeg skal skynde meg ut i hagen og luke. Den beste terapien for meg hittil har vært å kunne få ut frustrasjoner over løvetann og skvallerkål! Hva jeg skal gjøre når alle er oppe og ute av hagen, derimot...

Har du tatt en titt på http://www.npif.no

Jeg har en sønn som har testet positivt på proteinintoleranse og som nå går på gluten og melkefri diett. Det er som å få et nytt barn i hus! Eller iallfall som å få tilbake det barnet han var tidligere og som vi ikke hadde sett på lenge. Han er mer konsentrert og husker beskjeder og ting, han er rolig, blid, samarbeidsvillig og verden raser ikke sammen for ham ved minste motstand. Ennå er han bare i startfasen på dietten!

Bare et lite(stort) råde; _Hvis_ du etter å ha lest og studert bestemmer deg for å forsøke diett, så ta urinprøven først! Den må fryses ned umiddelbart og kan stå i frysen i evig tid om så var. Da har du alt du trenger dersom du vil sende inn en prøve. Vi gjorde ikke det og gutten måtte tilbake på mel og melk i 14 dager for å få testet for proteinintoleranse. Det var ikke noe moro, spesielt ikke for ham! -men nødvendig, følte vi, for å ha ryggdekning for at det var riktig med diett, selv om vi helt klart _så_ at det var det.

[ruskesnusk]

Har du tatt en titt på http://www.npif.no

Jeg har en sønn som har testet positivt på proteinintoleranse og som nå går på gluten og melkefri diett. Det er som å få et nytt barn i hus! Eller iallfall som å få tilbake det barnet han var tidligere og som vi ikke hadde sett på lenge. Han er mer konsentrert og husker beskjeder og ting, han er rolig, blid, samarbeidsvillig og verden raser ikke sammen for ham ved minste motstand. Ennå er han bare i startfasen på dietten!

Bare et lite(stort) råde; _Hvis_ du etter å ha lest og studert bestemmer deg for å forsøke diett, så ta urinprøven først! Den må fryses ned umiddelbart og kan stå i frysen i evig tid om så var. Da har du alt du trenger dersom du vil sende inn en prøve. Vi gjorde ikke det og gutten måtte tilbake på mel og melk i 14 dager for å få testet for proteinintoleranse. Det var ikke noe moro, spesielt ikke for ham! -men nødvendig, følte vi, for å ha ryggdekning for at det var riktig med diett, selv om vi helt klart _så_ at det var det.

Jeg glemte å skrive; Han har ikke gått så lenge på diett, snart 4 måneder uten melk og bare en måned uten gluten, så det er fortsatt svingninger med dårlige dager innimellom, men de blir færre, og de er ikke på langt nær like dårlige lenger. -Og det kan bli verre, før det begynner å bli bedre! Jeg har nå lært, både i teori og praksis, at det å kutte ut mel og melk for en proteinintolerant gir rett og slett abstinenser som kan slå ut både fysisk og psykisk!

[Gjest Pontiac]

Jeg må bare få kommentere det ang. "Nanny".

Det er ikke det at det er to foreldre i de programmene som gjør susen på tilværelsen, det er det at de to det gjelder ikke jobber mot hverandre men med.

Det er helt mulig å få til like bra struktur, regler og dagligliv i en familie med en forelder.

Cluet er å ha regler og normer som lar seg følge og følge opp disse på riktig måte.

Det er på en måte et lite fortrinn å være "bare en".

Da har du "kun problemet" med å få dette til, du behøver ikke hanskes med en partner som kanskje "svikter" eller som du må bruke krefter på å få til et samarbeid med i tillegg.

[Gjest alensomheten]

Jeg må bare få kommentere det ang. "Nanny".

Det er ikke det at det er to foreldre i de programmene som gjør susen på tilværelsen, det er det at de to det gjelder ikke jobber mot hverandre men med.

Det er helt mulig å få til like bra struktur, regler og dagligliv i en familie med en forelder.

Cluet er å ha regler og normer som lar seg følge og følge opp disse på riktig måte.

Det er på en måte et lite fortrinn å være "bare en".

Da har du "kun problemet" med å få dette til, du behøver ikke hanskes med en partner som kanskje "svikter" eller som du må bruke krefter på å få til et samarbeid med i tillegg.

Selvsagt er det mulig å få til fast struktur når man bare er en forelder, også. Men jeg _orker ikke_!!! Jeg har ikke nok overskudd til å takle de dagene/ukene/måneden(e?) det vil ta å innarbeide slik struktur. Og jeg har ikke krefter til å stå alene mens det pågår og å hele tida ligge i forkant.

Det handler vel om at familien er den eneste familien jeg har - og da er det veldig ensomt å skulle stå i kamp. Ja, det er kanskje slik problemene begynte - at jeg ikke slo i bordet fra dag en. Hadde jeg visst fra starten...

Jeg ser i filmer at det finnes slike supermammaer som klarer å oppdra ungene sine alene, som er sterke og flinke og konsekvente og strenge, men kjærlige samtidig. Jeg mangler det meste av alt det.

Og hvor vender man seg da - når kreftene ikke strekker til og man er alene...?

[Gjest AnnaMolina]

Ta det med ro, far var med, ja. På møtet med skolen reiste han seg og marsjerte ut, smelte døra skikkelig igjen, da saken kom opp. Deretter reiste han til BUP og oppførte seg så sint og truende fordi de kom med slike lønger om hans barn, det var like før de ringte politiet. Siden har han nektet å snakke mer om saken, og bruker enhver anledning til å fortelle ungene at det er min oppdragelse og resten av verden som er gale, ikke verken han eller hans barn!

Jeg er akkurat begynt å lese på dette med kosthold, melke/glutenintoleranse og adhd/add. Barnas far har så lenge jeg har kjent ham, unngått melk, sier han ikke liker det, men jeg lurer på om det kanskje heller er at han ikke tåler det? I alle fall blir hans sønn aldeles hyperaktiv når han får kokt melk - som risgrøt, pannekaker, fiskeboller i hvit saus og lignende - så dette vil jeg lære meg mer om.

Det vanskeligste for meg er likevel følelsen av å være så aleina. Det er vanskelig å snakke med andre om det jeg ikke får til, vanskelig å få råd om Webster-Strattonmetoder når jeg ikke klarer å holde mot og tålmodighet oppe lenge nok til at det virker - montro om det virker noen gang... Joda, det virker faktisk ofte - men det krever så veldig mye overskudd og selvtillit å ta de kampene og holde de grensene jeg selv setter - over tid. Jeg knasker vitaminer og forsøker å få litt tid for meg selv - men mest av alt skulle jeg ønske meg en måned på spahotell med trening og sunn kost og skikkelig kommet meg på fote etter et vanskelig ekteskap og barn det stadig skjer "et eller annet" med. (Jada, jeg vet det bare er drømmer og ikke realistisk) Når man har flere barn enn et, hjelper det jo lite om 2 er fredelige når sistemann setter huset på hodet. Og får de andre med seg etterhvert. Det skjer noe, hele tida.

Men - nå er de ute alle mann - jeg skal skynde meg ut i hagen og luke. Den beste terapien for meg hittil har vært å kunne få ut frustrasjoner over løvetann og skvallerkål! Hva jeg skal gjøre når alle er oppe og ute av hagen, derimot...

Jeg kjenner at jeg blir ordentlig ergelig på denne pappan.

Jeg har en mistanke om at jeg har barn med adhd og det er ikke bare å lage orden og struktur. Orden og struktur er viktig for barn med denne diagnosen....men det er 100 ganger mer jobb enn for andre.

Men det at han baksnakker deg til barna er HELT forferdelig. Ikke rart at du får problemer. Han undergraver deg som forelder.

Nei dette er så alvorlig at du burde prøvd å få foreldreansvaret alene så du endelig kan gjøre jobben din ordentlig.

Om barna dine har ADHD så er det viktig med utredning!

[ekte nick]

Hvis far nekter utredning av barnet, som er viktig for at gutten skal få den hjelpen han trenger, kan du kontakte barnevernet og be dem om hjelp. Det er faktisk slik at de kan frata far omsorgen (eller true med dette) dersom han hindrer at barnet får slik hjelp.

[Dorthe]

Du trenger ikke farens tillatelse lenger. Loven ble forandret 1.juli i år ;o) Så nå kan du be om hjelp uten farens samtykke.