Pappaèn kommer ikke i datterens konfirmasjon....

[Gjest Snart konfirmert]

Datteren vår skal konfirmeres snart. I den forbindelse kommer ikke faren hennes i konfirmasjonen. Han begrunner det med at han ikke har fått invitasjon. Han sier han kan komme i kika, men ikke selskapet. Vi har gitt han beskjed i god tid, ca 1 mnd siden nårtid kl konfirmasjonen skal være og nårtid selskapet skal være. Hvorfor må han ha innbydelse? Han er jo en selvfølge siden han er pappa til datteren vår.

Hva skal jeg si til datteren vår?

[Gjest mener jeg]

Det er umulig å svare på for andre, det ligger så mye i et samlivsbrudd.

De to parene med skilte tenåringsforeldrene jeg kjenner best, ville nok sammen planlagt konfirmasjonen fra første stund (fra konfirmanten begynte med konfirmasjonsforbredelser), både med tanke på sted, gjester, gave osv. Så da ville man vært vertskap sammen, og selvsagt ikke invitert verten med innbydelse..

Men alle skilte foreldre samarbeider ikke like godt, det motsatte er nok veldig vanlig.

En beskjed om når og hvor en gang i april høres jo ikke ut som om man har et godt samarbeid om barnet, og da er vel bare dette ett av mange symptomer på et vanskelig forhold.

men selv der jeg er fadder (og en selvfølge at jeg skal komme) synes jeg det hører med en skriftlig invitasjon.

Så ja, jeg synes det er rart hvis pappaen ikke kommer i sin datters invitasjon. Jeg synes også det er trist når foreldrene ikke sambarbeider om det meste i en slik anledning, helt fra begynnelsen av (året før konfirmasjonen). Og ja, jeg synes man skal sende skriftlig invitasjon i god tid til dåp, bryllup, konfirmasjon etc.

[Gjest mener du?]

Det er umulig å svare på for andre, det ligger så mye i et samlivsbrudd.

De to parene med skilte tenåringsforeldrene jeg kjenner best, ville nok sammen planlagt konfirmasjonen fra første stund (fra konfirmanten begynte med konfirmasjonsforbredelser), både med tanke på sted, gjester, gave osv. Så da ville man vært vertskap sammen, og selvsagt ikke invitert verten med innbydelse..

Men alle skilte foreldre samarbeider ikke like godt, det motsatte er nok veldig vanlig.

En beskjed om når og hvor en gang i april høres jo ikke ut som om man har et godt samarbeid om barnet, og da er vel bare dette ett av mange symptomer på et vanskelig forhold.

men selv der jeg er fadder (og en selvfølge at jeg skal komme) synes jeg det hører med en skriftlig invitasjon.

Så ja, jeg synes det er rart hvis pappaen ikke kommer i sin datters invitasjon. Jeg synes også det er trist når foreldrene ikke sambarbeider om det meste i en slik anledning, helt fra begynnelsen av (året før konfirmasjonen). Og ja, jeg synes man skal sende skriftlig invitasjon i god tid til dåp, bryllup, konfirmasjon etc.

Mener du at hun må sende skriftlig invitasjon til faren??

[mariaflyfly]

Nå fikk jeg stygge bilder inni hodet mitt om hva som kommer til å skje hjemme hos oss om 10-12 år...

[laban]

Send ham en invitasjon og se om han blir mildere stemt. Ingenting å tape på det, vel?

Og si det samme til ham som til oss - at hans nærvær er en selvfølge, siden han er faren hennes, og at hvis han har fått inntrykk av noe annet er det en beklagelig misforståelse som dere voksne får snakke ut om etterpå, men som ikke må gå ut over datterens store dag.

Om dette er gir et litt mer "krypende" inntrykk enn du egentlig har lyst til å gi, så se litt stort på det denne gangen, av hensyn til datteren deres.

[Gjest mener jeg]

Mener du at hun må sende skriftlig invitasjon til faren??

Nei, jeg skriver at for meg ville det vært en selvfølge at mor og far planla konfirmasjonen sammen i lang tid (siden i fjor høst) på forhånd, og at mor og far var vertskap sammen, og at man selvsagt ikke sender invitasjon til verten av selskapet.

[Gjest ex tiltaksløs mamma]

Kanskje han føler seg litt såret fordi han ikke har fått være med på planleggingen av den. Men send ham for all del en invitasjon så han ikke har det å bruke mot deg. I tillegg bør han få høre at det er datteren sin han rammer ved ikke å komme - ikke deg !

[Gjest stoiker]

Jeg er en sånn forelder som ikke kom i sønnens konfirmasjon... Det skyldes det dårlige forholdet mellom faren og meg, der det er helt umulig å samarbeide. Det gjorde rett og slett så vondt å skulle stille som "statist" i guttens konfirmasjon, sitte der som forelder og høre hvor fint selskap etc. etc. vi hadde stelt istand og vite ikke bare at jeg ikke hadde fått delta i verken planlegging eller gjennomføring, men også sitte der blant den alle fra hans familie, og å vite at jeg ville få stikk siden fra ham om at jeg hadde tatt imot ros over selskapet uten å ha løftet en finger! Mens hans nye samboer, ikke guttens mor, engang, hun hadde stilt opp, hun!

Det skjedde nemlig i den første konfirmasjonen i familien. Og da nestemann skulle konfirmeres og selskapet skulle holdes på fars hjemsted langt, langt herfra, valgte jeg å bruke pengene jeg måtte ha reist for på gaven til gutten min i stedet.

Nei, det er forferdelig sårt å være skilt når man ikke klarer samarbeidet og må "late som om" overfor slekt og venner. Tåle stikk og kritikk og smile like fordømt og late som ingenting. I tillegg føle seg som en sviker fordi man ikke har deltatt verken i forberedelser eller gjennomføring og ikke har råd til å betale et eller annet for å bidra på den måten, i hvert fall.

Så jeg forstår godt. Tredjemann hos oss skal nå konfirmeres og igjen velger far sitt hjemsted og gutten gleder seg selvsagt til besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn. Jeg har sagt til ham at jeg ikke vil gjøre forskjell på ham og forrige konfirmant, så jeg kommer ikke til hans, heller, og han godtar det. Så får han heller få en litt større gave enn jeg egentlig har råd til.

Alternativet, å bite tenna sammen og klare å samarbeide med en stri eks-partner som elsker å kritisere alt jeg foreslår eller gjør og å måtte smile og late som ingentign for husfredens og konfirmantens skyld - det er jeg bare ikke i stand til!

Nå vet jeg selvsagt ikke noe om deres skilsmisse og samarbeid. Men jeg kjenner godt følelsen av å late som, bite tenna sammen og smile når man helst vil løpe sin vei. Derfor foreslår jeg heller at far og konfirmant kan finne en annen måte å feire dette på - bare de to, eller på sin måte. Så det kan bli noe spesielt for begge to.

Du må huske at en konfirmasjon og andre situasjoner der det er naturlig å tenke tilbake, også vil minne om de planene og drømmene man hadde f.eks. da barnet ble født - planer og drømmer som er knust og sorgen over det. Ikke alle klarer legge slikt fra seg, selv ikke for sine barns konfirmasjon. Eller bryllup. Og det å komme alene til slike festligheter og skulle være festlig og hovedperson som forelder, kan bare være mer enn noen av oss klarer.

[Dorthe]

Nå fikk jeg stygge bilder inni hodet mitt om hva som kommer til å skje hjemme hos oss om 10-12 år...

Jeg har hatt de tankene lenge. Jeg stiller ikke opp hvis faren vil at minstemann skal konfirmeres og det gjør heller ikke de to andre ungene.

[sammfunnskritiker]

Et valg pappaen tar tenker jeg. Slik er det her i livet . Noen gleder og noen skjær i gleden. Kanskje er det denne løsningen jenta blir mest glad for også? Hvem vet?