Kan ha OCD?

[Gjest stadig noe jeg ikke forstår]

Sønn med ADD er så utrolig langsom i alt han gjør. OK, så har han ikke tidsbegrep. Men han hjelper ikke til i huset, vil ha følge i kjelleren etc. etc., og jeg er begynt å lure på om han kan ha tvangstanker eller angstproblematikk i tillegg? Han holder spiser bare bestemte mattyper, også, det blir jo masse styr ut av det, og det tar også tid. Og måten han blir sint på når jeg ber ham hjelpe til med husarbeid, får meg til å mistenke at han egentlig er redd? Høres det rart ut? Det at han bruker så lang tid på alt mulig og er redd i situasjoner der vi andre ikke er det, får meg til å tenke slik.

Men - jeg har jo spurt både direkte og indirekte for å finne ut om han kanskje må gjøre ting i bestemte rekkefølger, at det er derfor det tar tid, at han har bestemte ideer - tvang - ritualer - i forhold til påkledning, renslighet, mat o.lign. Kansje ting må gjøres i fast rekkefølge eller han må telle til 1000 (minst! så lang tid som alt tar) før han kan gå ut, hva vet jeg?

Det virker samtidig som om ting ikke henger sammen for ham, i betydningen at han ikke forstår sammenhenger i tilværelsen, konsekvenser, og igjen, tid. Alt tar forferdelig lang tid. Han gjør ting langsomt og omstendelig og kamerater og vi andre står daglig og kjefter og maser på ham for å få ham til å sette farten opp, uten resultat.

Spørsmålet er: Er det noen her inne som vet såpass mye om OCD/tvangstanker/angstproblematikk at de kan si noe om dette er slik problematikk, eller som kan gi meg tips om hvordan jeg skal spørre/gå fram for evt. å få ham til å fortelle hva som _egentlig_ er problemet hans? Han får jo ikke noe hjelp på denne måten det er nå.

[ebakerha]

Hvor gammel er han? Min sønn (nå 16, med ADD) har slitt med masse rare tanker/ting han har vært redd for/ting han ikke klarte å gjøre eller måtte gjøre på en bestemt måte... helt siden han var ganske liten, lenge før han fikk diagnosen. Det har begynt å gi seg nå, jeg har diskutert det mye med legen på BUPP (som syntes det var "interessant"...), vi har kommet til at han nå begynner å få litt mer "oversikt" over sin egen situasjon og derfor ikke trenger å være så redd for alt det han ikke forstår. Han er også en sånn som bare spiser noen bestemte ting, men det er heldigvis ganske enkle ting... og så går det i perioder. Vi har nettopp avsluttet en nokså lang periode med tomatbønner til frokost... jeg tror det er viktig å ikke se spøkelser bak hver eneste rare handling, AD/HD-hjerner går tross alt i sine egne, rare tankebaner iblandt.

[Gjest stadig noe jeg ikke forstår]

Hvor gammel er han? Min sønn (nå 16, med ADD) har slitt med masse rare tanker/ting han har vært redd for/ting han ikke klarte å gjøre eller måtte gjøre på en bestemt måte... helt siden han var ganske liten, lenge før han fikk diagnosen. Det har begynt å gi seg nå, jeg har diskutert det mye med legen på BUPP (som syntes det var "interessant"...), vi har kommet til at han nå begynner å få litt mer "oversikt" over sin egen situasjon og derfor ikke trenger å være så redd for alt det han ikke forstår. Han er også en sånn som bare spiser noen bestemte ting, men det er heldigvis ganske enkle ting... og så går det i perioder. Vi har nettopp avsluttet en nokså lang periode med tomatbønner til frokost... jeg tror det er viktig å ikke se spøkelser bak hver eneste rare handling, AD/HD-hjerner går tross alt i sine egne, rare tankebaner iblandt.

Ja, min sønn er også slik du beskriver... Så det er altså kanskje ikke helt uvanlig, slik han er... Min sønn har også vært slik helt siden han var liten, og blir nå snart 18. Første gang han besøkte mine foreldre og gikk ut i hagen deres, f.eks., ble han livredd for gresset! Da var han vel blitt 3, tenker jeg. Og siden har det vært litt til og fra med situasjoner der jeg har lurt på om han ikke gjør forskjellige ting fordi han er redd, og gjør en del ting, kanskje også fordi han ikke tør la være?

Men om jeg snakker med ham om dette, blir det leven! Så det gjør jeg ikke ofte.

Man skal selvsagt ikke se problemer i alt, men min sønn blir hengende etter i skolesammenheng og blant kamerater fordi han bruker så mye tid og har så mange omstendelige forklaringer eller grunner for "somlingen" sin.

Vi får håpe det beste. Og gi så mye kjærlighet vi bare kan. Livet de har foran seg vil by på utfordringer, da er det godt om de i hvert fall har opplevd mest mulig aksept hjemme i hvert fall... Det vanskeligste er - synes jeg - å gi dem den typen kjærlighet, og samtidig måtte mase, kjefte, sette grenser, utfordre, få igang, dytte...ja, du vet. Være forelder.

[ebakerha]

Ja, min sønn er også slik du beskriver... Så det er altså kanskje ikke helt uvanlig, slik han er... Min sønn har også vært slik helt siden han var liten, og blir nå snart 18. Første gang han besøkte mine foreldre og gikk ut i hagen deres, f.eks., ble han livredd for gresset! Da var han vel blitt 3, tenker jeg. Og siden har det vært litt til og fra med situasjoner der jeg har lurt på om han ikke gjør forskjellige ting fordi han er redd, og gjør en del ting, kanskje også fordi han ikke tør la være?

Men om jeg snakker med ham om dette, blir det leven! Så det gjør jeg ikke ofte.

Man skal selvsagt ikke se problemer i alt, men min sønn blir hengende etter i skolesammenheng og blant kamerater fordi han bruker så mye tid og har så mange omstendelige forklaringer eller grunner for "somlingen" sin.

Vi får håpe det beste. Og gi så mye kjærlighet vi bare kan. Livet de har foran seg vil by på utfordringer, da er det godt om de i hvert fall har opplevd mest mulig aksept hjemme i hvert fall... Det vanskeligste er - synes jeg - å gi dem den typen kjærlighet, og samtidig måtte mase, kjefte, sette grenser, utfordre, få igang, dytte...ja, du vet. Være forelder.

Når du sier at han somler, er det da slik at han ikke kommer igang med ting? For det er veldig vanlig, iallefall... Men det å bruke lang tid er jo også vanlig hos disse ungene, ikke minst fordi de så lett blir avsporet. Og det er jo noe av problemet, det blir så lett til at man maser og kjefter, og så går alt bare i ball for dem, ting tar enda lengre tid, de blir deppa og ampre og dermed tar ting enda lengre tid... Jeg har stor tro på TRE virkemidler, nemlig masse humor, masse kjærlighet og beskjeder som aldri inneholder mer enn EN melding om gangen. Skulle bare ønske jeg klarte jeg å gjennomføre det jeg tror på...

[blakre]

Når du sier at han somler, er det da slik at han ikke kommer igang med ting? For det er veldig vanlig, iallefall... Men det å bruke lang tid er jo også vanlig hos disse ungene, ikke minst fordi de så lett blir avsporet. Og det er jo noe av problemet, det blir så lett til at man maser og kjefter, og så går alt bare i ball for dem, ting tar enda lengre tid, de blir deppa og ampre og dermed tar ting enda lengre tid... Jeg har stor tro på TRE virkemidler, nemlig masse humor, masse kjærlighet og beskjeder som aldri inneholder mer enn EN melding om gangen. Skulle bare ønske jeg klarte jeg å gjennomføre det jeg tror på...

Hei. Jeg er voksen og har AD/HD, og har en sønn med angstproblematikk. Tenkte jeg kunne bidra litt? OCD viser seg gjerne i en eller annen form, slik at du klarer å se det. Kanskje ikke akkurat i den situasjonen du først tenker på. Fra barndommen husker jeg f.eks. at "brett på klærne" under utedress osv var forferdelig, de måtte brettes og stappes på en spesiell måte. En venninne måtte si en lang regle inni seg før hun kunne gå forbi et bestemt vindu i gata, og hvis hun kom til å tråkke på et ispapir når hun løp bortover, måtte hun stoppe, gå tilbake og tråkke med den andre foten på samme papir. Jeg klapper meg selv på skulderen tre ganger hvis jeg tråkker på et kumlokk.. (litt overdrevent kanskje, i en alder av 40 år..) Dette er eksempler på OCD.

Da jeg ble utredet for AD/HD var noen av spørsmålene rettet mot slike ting som : Utsetter du ofte gjøremål? Er det vanskelig for deg å komme i gang med det du skal? Har du problemer med å fullføre det du har begynt på? Disse tingene ligger altså i ADD-AD/HD diagnosen. Vi har LITT forsinket oppfattelse av beskjeder.Hvis det kommer to på rappen da, så blir det kaos i hodet. Vi vil gjerne være flinke, men for min del har den STOOOORE indre uroen en tendens til å avlede meg fort. Jeg er voksen, men gjør ting jeg har lyst til først, så jeg får ut rastløshet og kreativitet. Så gjør jeg det jeg må. Hvis jeg rekker... Skjønner at dette er vanskelig å forstå for andre, men jeg har vært nær å få nervøst sammenbrudd, og alvårlige stressrelaterte sykdommer da jeg har "tatt meg sammen" over lengre tid. Det vil si et par år f.eks. Nå er jeg medisinert, og ting går litt bedre.

Sønnen min på 16 har generalisert angst, sosialangst og separasjonsangst i barndommen. Han er ikke flink til å gjøre noe hjemme. Han liker bare noen sorter mat. Mye av det som dere nevner stemmer mer på ham enn på meg. Han bruker kjempemasse krefter hver dag på å unngå situasjoner som fremkaller angst. De siste tre årene har han hatt stor fremgang, med unntak av perioden med konfirmantundervisning. Det var et eneste stort mareritt, med tilbakeskritt så det suste. Han har hatt stor hjelp av kognintiv terapi, bare for å nevne det. Barnepsykiater hjalp veldig på det å finne ut "hvor skoen trykker". Hun leste ham gjennom leken hans. Det hadde jeg ikke klart selv. Vi klarte etter hvert å kommunisere bedre med hennes hjelp. Han er ferdig med ungdomsskolen nå i vår, og jeg tror at det går greit å begynne på videregående til høsten.

Vet ikke om dere finner noen svar i det jeg skriver, men jeg lar det stå til. Lykke til, og bruk humor, tid og kjærlighet :-) Det skaper trygghet, og er ikke så slitsomt.