adoptert og egenfødt

[Gjest funderer om dagen]

Vet at mange har først fått egenfødte barn og deretter adoptert.....men er det noen som har først adoptert og fått egen født.

Vi har adoptert 2 barn,og ønsker veldig ett tredje barn.

Vi har 1 misslykket IVF forsøk bak oss før vi startet adopsjonsprosessen.Dette valgte vi å gjøre,selv om legen sa at vi mest sannsynlig villle lykkes med IVF.

Adopsjon er nå utelukket for oss bl.a pga kostnadene rundt adopsjon,så nå lurer vi på om vi skal ta ett IVF og se hva som skjer.

Vi har veldig lyst på ett barn til,og jeg er redd vi kommer til å angre om vi ikke gjør dette,føles som om noen mangler.

Hva tenker dere om dette?

[latinomama]

Jeg ser ingen betenkeligheter med å gjennomføre et IVF forsøk for å se hva som skjer. Prosessen med å få barn er unik på hver sin måte, uansett om de kommer herfra eller derfra. Det finnes kanskje noen problemstillinger i forhold til at IVF barnet ikke har noen "spennende" historie i sinn bakgrunn, men det kan kanskje de som har begge deler fortelle deg mere om. Barn trenger betingelsesløs kjærlighet fra sine foreldre, og alle barn trenger å bli sett for den de er. Å få noen fra ønskelandet og et fra magen vil, slik jeg ser det, ikke stå i veien for det.

Lykke til!

[Gjest Synes det skurrer]

Jeg har alltid hatt litt problemer med denne konstellasjonen. Synes det signaliserer at "vi adopterte mens vi ventet på egenfødt" og at man egentlig ikke er ferdig med tanken på å reprodusere seg selv. Omgivelsene kan også finne på å komme med dumme kommentarer om at "endelig" fikk man det til på "ordentlig". Minstemann i en søskenflokk får ofte mye gratis og ekstra oppmerksomhet, det er fort gjort at adopterte søsken i søskensjalusiens lys kan tolke dette som at den egenfødte er høyere elsket nettopp pga biologiske bånd mellom foreldre og barn.

Vet at dette kan komme til å skape storm her inne, men tar sjansen, fordi jeg gjerne vil få luftet denne følelsen jeg har om at det "skurrer" med adoptert først, så egenfødt. Egenfødt først og adoptert etterpå har jeg ingen problemer med. Jeg sier ikke at familier med egenfødt til sist er dårlige familier, men jeg tror det krever noe ekstra av familien, ikke minst fordi omgivelsenes fordommer går på at "egenfødt er best". Noen som skjønner hva jeg mener?

[Gjest mamma til to fra asia]

Jeg har alltid hatt litt problemer med denne konstellasjonen. Synes det signaliserer at "vi adopterte mens vi ventet på egenfødt" og at man egentlig ikke er ferdig med tanken på å reprodusere seg selv. Omgivelsene kan også finne på å komme med dumme kommentarer om at "endelig" fikk man det til på "ordentlig". Minstemann i en søskenflokk får ofte mye gratis og ekstra oppmerksomhet, det er fort gjort at adopterte søsken i søskensjalusiens lys kan tolke dette som at den egenfødte er høyere elsket nettopp pga biologiske bånd mellom foreldre og barn.

Vet at dette kan komme til å skape storm her inne, men tar sjansen, fordi jeg gjerne vil få luftet denne følelsen jeg har om at det "skurrer" med adoptert først, så egenfødt. Egenfødt først og adoptert etterpå har jeg ingen problemer med. Jeg sier ikke at familier med egenfødt til sist er dårlige familier, men jeg tror det krever noe ekstra av familien, ikke minst fordi omgivelsenes fordommer går på at "egenfødt er best". Noen som skjønner hva jeg mener?

Jeg har samme tanker som deg.

[yogi]

Jeg har alltid hatt litt problemer med denne konstellasjonen. Synes det signaliserer at "vi adopterte mens vi ventet på egenfødt" og at man egentlig ikke er ferdig med tanken på å reprodusere seg selv. Omgivelsene kan også finne på å komme med dumme kommentarer om at "endelig" fikk man det til på "ordentlig". Minstemann i en søskenflokk får ofte mye gratis og ekstra oppmerksomhet, det er fort gjort at adopterte søsken i søskensjalusiens lys kan tolke dette som at den egenfødte er høyere elsket nettopp pga biologiske bånd mellom foreldre og barn.

Vet at dette kan komme til å skape storm her inne, men tar sjansen, fordi jeg gjerne vil få luftet denne følelsen jeg har om at det "skurrer" med adoptert først, så egenfødt. Egenfødt først og adoptert etterpå har jeg ingen problemer med. Jeg sier ikke at familier med egenfødt til sist er dårlige familier, men jeg tror det krever noe ekstra av familien, ikke minst fordi omgivelsenes fordommer går på at "egenfødt er best". Noen som skjønner hva jeg mener?

Vel jeg synes ikke det skurrer i det hele tatt og jeg synes ikke så mye om det å komme med hva som er rett og galt når det gjelder når en får egenfødt og når en adopterer. Det får virkelig være opp til en selv hva en ønsker.

Nå er det nå sånn at yngstemann i en familie som regel får mest oppmerksomhet, og da er det opp til foreldrene (og andre) å passe på at de eldre får sin del av oppmerksomheten. Adopterte eller ei. Kommer noen med "dumme" kommentarer så får en ta det hvis det skulle komme. Det burde i hvert fall ikke være et argument for ikke å prøve å bli gravid.

Til du som funderer, er det det dere ønsker, så gå for det. Det finnes ingen fasit om hva som er rett og galt når en skal få egenfødt og når en adopterer. Det er opp til dere å bestemme. Jeg kan i hvert fall skrive under på at det betyr ingenting hvor barnet kommer fra. Kjærligheten til jentene mine er like stor. Lykke til.

Mvh

[Mrs. Wallace]

Vel jeg synes ikke det skurrer i det hele tatt og jeg synes ikke så mye om det å komme med hva som er rett og galt når det gjelder når en får egenfødt og når en adopterer. Det får virkelig være opp til en selv hva en ønsker.

Nå er det nå sånn at yngstemann i en familie som regel får mest oppmerksomhet, og da er det opp til foreldrene (og andre) å passe på at de eldre får sin del av oppmerksomheten. Adopterte eller ei. Kommer noen med "dumme" kommentarer så får en ta det hvis det skulle komme. Det burde i hvert fall ikke være et argument for ikke å prøve å bli gravid.

Til du som funderer, er det det dere ønsker, så gå for det. Det finnes ingen fasit om hva som er rett og galt når en skal få egenfødt og når en adopterer. Det er opp til dere å bestemme. Jeg kan i hvert fall skrive under på at det betyr ingenting hvor barnet kommer fra. Kjærligheten til jentene mine er like stor. Lykke til.

Mvh

Nå ba jo trådstarter om andres tanker og meninger, da - og da må jo folk få lov til å svare ærlig, så lenge det formuleres på en skikkelig måte. Og det synes jeg absolutt at "synes det skurrer" gjør.

Personlig tenker jeg at enhver familie må kjenne etter hva som føles riktig. Jeg tror absolutt at det lar seg gjøre å "blande" søskenflokken - i begge rekkefølger. Men jeg vet om flere adopterte som har hatt de samme innvendingene som "synes det skurrer", så det er nok verdt å ha tenkt skikkelig igjennom akkurat de problemstillingene. Det blir man bare bedre rustet av.

[yogi]

Nå ba jo trådstarter om andres tanker og meninger, da - og da må jo folk få lov til å svare ærlig, så lenge det formuleres på en skikkelig måte. Og det synes jeg absolutt at "synes det skurrer" gjør.

Personlig tenker jeg at enhver familie må kjenne etter hva som føles riktig. Jeg tror absolutt at det lar seg gjøre å "blande" søskenflokken - i begge rekkefølger. Men jeg vet om flere adopterte som har hatt de samme innvendingene som "synes det skurrer", så det er nok verdt å ha tenkt skikkelig igjennom akkurat de problemstillingene. Det blir man bare bedre rustet av.

Og det er det jeg også gjør. Sier min mening om hva jeg synes om at man ikke bør få egenfødt etter å ha adoptert.... )

Jeg leste en artikkel i InorAdopt bladet (som jeg tror også har vært trykket hos VB/Adopsjonsforum) om det å være den eneste egenfødte med to adoptivsøsken. Det ga meg en del å tenke på når det gjelder å være den som skiller seg ut. Det var ikke den egenfødte som fikk mest oppmerksomhet av familie, venner og ukjente, men småsøsknene. Dette hadde ikke vært så lett opp gjennom årene. Jeg har også sett at minstejenta vår fra Kina har fått til tider mye mer oppmerksomhet av kjente og ukjente enn eldstejenta vår. Det har ikke bare vært enkelt. Det er så lett å bli sjarmert av vesla med det mørke håret og de skjeve øyene, så storesøster med de blå øyene og det lyse håret står gjerne der uten å få oppmerksomhet. Heldigvis skjer det ikke i familien vår, men jeg skulle ønske at fremmede vi treffer på kunne se begge jentene og ikke bare hun som skiller seg litt ut utseende messig. Jeg skriver dette for at vi skal huske på at det kanskje ikke alltid er like lett å være den "vanlige" av søsken. Den som er så lik alle andre ute i gata.

Mvh

[Gjest bare en tanke...]

Og det er det jeg også gjør. Sier min mening om hva jeg synes om at man ikke bør få egenfødt etter å ha adoptert.... )

Jeg leste en artikkel i InorAdopt bladet (som jeg tror også har vært trykket hos VB/Adopsjonsforum) om det å være den eneste egenfødte med to adoptivsøsken. Det ga meg en del å tenke på når det gjelder å være den som skiller seg ut. Det var ikke den egenfødte som fikk mest oppmerksomhet av familie, venner og ukjente, men småsøsknene. Dette hadde ikke vært så lett opp gjennom årene. Jeg har også sett at minstejenta vår fra Kina har fått til tider mye mer oppmerksomhet av kjente og ukjente enn eldstejenta vår. Det har ikke bare vært enkelt. Det er så lett å bli sjarmert av vesla med det mørke håret og de skjeve øyene, så storesøster med de blå øyene og det lyse håret står gjerne der uten å få oppmerksomhet. Heldigvis skjer det ikke i familien vår, men jeg skulle ønske at fremmede vi treffer på kunne se begge jentene og ikke bare hun som skiller seg litt ut utseende messig. Jeg skriver dette for at vi skal huske på at det kanskje ikke alltid er like lett å være den "vanlige" av søsken. Den som er så lik alle andre ute i gata.

Mvh

Kanskje andre tror de kanskje må gi den adopterte mer oppmerksomhet for ikke å forskjellsbehandle?

[yogi]

Kanskje andre tror de kanskje må gi den adopterte mer oppmerksomhet for ikke å forskjellsbehandle?

Njaaa.... kanskje noen, men jeg tror ikke det. Nå kan jeg bare snakke for min egen del og det vi opplever, men den artikkelen fikk meg til å tenke på at andre kan oppleve det selv. Jeg håper og tror at eldstejenta ikke har lagt merke til det selv, men jeg er veldig var overfor akkurat dette og ønsker ikke at det skal gjøres forskjell på jentene bare fordi de har forskjellig utseende.

Hilsen

[grot]

Min erfaring er at det er helt uproblematisk å adoptere først for så å få egenfødt til slutt. Det finnes da ingen grunn i verden til at det skulle være noe verre enn å få egenfødte først og deretter adoptere? Det er vel få av oss som har et særlig stort grunnlag å basere en slik uttalelse på. . Noen kjenner kanskje en eller to slike familier (siden det ikke er særlig vanlig). Å generalisere når man faktisk har så lite fakta er ikke alltid lurt.

Jeg kjenner adopterte barn som har fått problemer knyttet til det å være adoptert til tross for at de er enebarn. Jeg kjenner andre som har fått problemer til tross for at de bare har adopterte søsken. Dette dreier seg da om problemer knyttet rundt det å få småsøsken, som faktisk har fulgt dem helt opp i ungdomstiden. Og når det er sagt så kjenner jeg til egenfødte barn som også har hatt problemer.....

Poenget mitt er at det på ingen måte går an å lage en fasit for hva slags familiesammensetning som vil fungere best. Om dette vil gå bra eller mindre bra er helt avhengig av hvordan vi som foreldre forholder oss til barna våre og deres opprinnelse på, men selvsagt også av barnas egen psyke og personlighet. Et adoptert barn som opplever å få problemer av ulike slag i en "blandet" familie kunne da ha fått minst like store prolemer i en annen familie som enebarn?

Vi bestemte oss tidlig for adopsjon. Dette var noe vi ønsket helt uavhengig av om vi kunne få egenfødte barn eller ikke. Noen få (eldre mennesker) spurte oss direkte om det var slik at vi ikke fikk egne barn. Vi kunne da fortelle at det visste vi faktisk ikke men at vi hadde ønsket å adoptere og at vi nå var veldig lykkelige som adoptivforeldre til gutten vår. Siden gutten vår var 1,5 år så følte vi det ikke som noe problem å snakke om dette "over hodet på han" de få gangene spørsmålet kom opp. Da vi ventet nr 2 et drøyt år senere så opplevde vi aldri å få slike kommentarer som at endelig kom vår egen osv... Dvs at de eneste kommentarene vi fikk om dette var fra andre her inne på DOL som opptrådte som bedrevitere. NOen hadde fått det for seg at vår adopterte gutt ville få det veldig tøft med et søsken fra magen. Jeg ble noe overrasket og skuffet, må jeg innrømme. Men jeg hevet meg over det og følte meg sikker på at dette skulle gå veldig fint, noe det absolutt har gjort:-)

Vår eldste har så smått begynt å spørre om sin fortid i Thailand. Han synest det er helt greit å ha ligget i en annen mammma sin mage før han kom hit til oss. Han synest det er stas å ha en slik spennende historie bak seg. Han koser seg rett og slett med følelsen av å ha kommet til oss på en mer spesiell måte enn lillebror:-)

Jeg regner med at han vil spørre mer når han blir større (som de fleste adoptivbarn gjør) Noen her inne sa noe om at det vitnet om at man ikke var ferdig med dette å skulle reprodusere seg selv, når man senere fikk biologiske barn. Hva kan man svare til slikt da? 90% av de som har adoptert har jo på ulike måter prøvd å få biologiske barn først, mange i årevis. Jeg sier ikke at det er noe galt i det. Men jeg føler at det er godt å kunne si til gutten min når han blir stor og forstår mer av dette , at det var faktisk akkurat han vi ønsket oss først. De fleste adoptivbarn har jo ikke noe problem med at foreldrene "ikke kunne få egne barn" og dermed adopterte. Men jeg ser ikke helt at det skulle være noen fordel heller??

Det er vanskelig å sanke særlig mye erfaring om dette siden det er forholdsvis uvanlig med adopterte først i søskenflokken. Du ender derfor opp med å måtte kjenne på din egen magefølelse. Bare du kjenner dine barn og kan tenke litt om hvordan de vil oppleve å få søsken fra magen din. Men er dette noe dere inderlig ønsker så er jeg helt sikker på at det vil gå fint. Du har jo også to adoptrerte, som uansett er to om å ha sin spesielle bakgrunn.

Min konklusjon her er altså at det ikkef innes noen fasit her, men at jeg ikke er i tvil om hva jeg ville ha gjort:-)

[grot]

Og det er det jeg også gjør. Sier min mening om hva jeg synes om at man ikke bør få egenfødt etter å ha adoptert.... )

Jeg leste en artikkel i InorAdopt bladet (som jeg tror også har vært trykket hos VB/Adopsjonsforum) om det å være den eneste egenfødte med to adoptivsøsken. Det ga meg en del å tenke på når det gjelder å være den som skiller seg ut. Det var ikke den egenfødte som fikk mest oppmerksomhet av familie, venner og ukjente, men småsøsknene. Dette hadde ikke vært så lett opp gjennom årene. Jeg har også sett at minstejenta vår fra Kina har fått til tider mye mer oppmerksomhet av kjente og ukjente enn eldstejenta vår. Det har ikke bare vært enkelt. Det er så lett å bli sjarmert av vesla med det mørke håret og de skjeve øyene, så storesøster med de blå øyene og det lyse håret står gjerne der uten å få oppmerksomhet. Heldigvis skjer det ikke i familien vår, men jeg skulle ønske at fremmede vi treffer på kunne se begge jentene og ikke bare hun som skiller seg litt ut utseende messig. Jeg skriver dette for at vi skal huske på at det kanskje ikke alltid er like lett å være den "vanlige" av søsken. Den som er så lik alle andre ute i gata.

Mvh

Helt enig med deg yogi. Det er ikke alltid lett å være den "vanlige" heller. Jeg har nok også sett eks på familier der den yngste (adopterte) stjeler det meste av oppmerksomheten. De adoptterte barna får jo en del ekstra oppmerksomhet i utgangspunktet og er man yngst i tillegg så kan det bli vel mye:-)

I familien her opplever jeg at lillbror får mye oppmerksomhet fordi han er yngst (slik er det jo gjerne) og det er jeg veldig glad for. For det blir uansett mer enn nok til storebror:-)

[Mrs. Wallace]

Og det er det jeg også gjør. Sier min mening om hva jeg synes om at man ikke bør få egenfødt etter å ha adoptert.... )

Jeg leste en artikkel i InorAdopt bladet (som jeg tror også har vært trykket hos VB/Adopsjonsforum) om det å være den eneste egenfødte med to adoptivsøsken. Det ga meg en del å tenke på når det gjelder å være den som skiller seg ut. Det var ikke den egenfødte som fikk mest oppmerksomhet av familie, venner og ukjente, men småsøsknene. Dette hadde ikke vært så lett opp gjennom årene. Jeg har også sett at minstejenta vår fra Kina har fått til tider mye mer oppmerksomhet av kjente og ukjente enn eldstejenta vår. Det har ikke bare vært enkelt. Det er så lett å bli sjarmert av vesla med det mørke håret og de skjeve øyene, så storesøster med de blå øyene og det lyse håret står gjerne der uten å få oppmerksomhet. Heldigvis skjer det ikke i familien vår, men jeg skulle ønske at fremmede vi treffer på kunne se begge jentene og ikke bare hun som skiller seg litt ut utseende messig. Jeg skriver dette for at vi skal huske på at det kanskje ikke alltid er like lett å være den "vanlige" av søsken. Den som er så lik alle andre ute i gata.

Mvh

Det er nok den samme artikkelen som sto i Adopsjonsforums blad. Veldig interessant. Monica Dalen har også i et foredrag snakket noe om akkurat det; nemlig at i blandingsfamilier er det ofte slik at søskenet med typisk norsk utseende er den som får merke rasismen i form av at folk snakker nedsettende om mennesker av utenlansk opprinnelse når det bare er såkalt "norske" til stede. Det er i ungdomstiden, altså.

Jeg tror at uansett hvordan man setter sammen familiene sin, vil de største utfordringene komme utenfra, altså i holdninger og kommentarer fra omgivelsene. De enkelte familiene det gjelder er (forhåpentligvis og sannsynligvis) godt forberedt og har tenkt gjennom problemstillingen nøye på forhånd.