Mors pengeforbruk

[Gjest vond samvittighet...alltid]

Mors pengeforbruk ergrer tenåringen. Han lyder som et ekko av faren når han kommer hjem derfra og starter dagen med kritikk av påleggalternativene i kjøleskapet og fortsetter med "Hvor blir pengene du får _egentlig_ av??" og "Du har hull henda!"

Mitt problem er at jeg alltid har hatt vond samvittighet når jeg bruker penger på meg selv. Alltid. Samme hva. Det sitter vel i fra barndommen, der jeg alltid fikk høre at jeg sløste penger. Når jeg ser tilbake, innser jeg jo at det slett ikke var sant i det hele tatt, men _følelsen_ er like vond og jeg skammer meg rent ut sagt hver gang jeg kjøper noe som er til bare meg. Som blomster, f.eks., til verandaen. Som tenåringen og de andre barna i familien synes er unødvendig tull!

Hvordan argumenterer dere andre - overfor dere selv - når dere bruker penger bare på dere selv og ikke på ungene? Og hvordan, mødre, argumenterer dere overfor dere selv og evt. partner når dere spanderer på bare dere selv?

Jeg føler av og til at det hele livet er blitt forventet av meg at alle andre skal ha først. At der er greit når andre spanderer på seg selv, men ikke når jeg gjør det. At det å være mor, er å avstå fra egne behov og alltid sette mann og barn først. Nå er jeg skilt - så det er en mindre å sette før meg selv. Men likevel -

det er da ikke riktig at mor ikke skal kunne kjøpe noe til seg selv, bare seg selv? Eller må mødre alltid sette resten av familien først for å være en god mor?

[laban]

Mor er selvsagt ikke noe mindreverdig familiemedlem. Hun har også rett til å ha et personlig forbruk, og det er ikke sånn at alt hun kjøper inn til fellesskapet skal regnes som "hennes". Samtidig er det vel ofte slik at hun er den som har best oversikt over totalen (i hvert fall hvis far ikke bor i husstanden), og da er det lettest for henne å kutte ned på egne ting når det kniper. F.eks. når det gjelder klær - barn som vokser, MÅ ha nytt sommertøy, mens mor sikkert kan bruke de som ligger i skapet, enda et år...

Med tenåringer er vel løsningen å sette opp et enkelt budsjett og regnskap _sammen_, så lærer de samtidig at det ikke alltid er så enkelt som de tror å få pengene til å strekke til. Dere blir nødt til å inngå visse kompromisser mht. hva som er mest nødvendig - f.eks. verandablomster kontra andre ting. Det bør høre til vurderingen at i motsetning til mye annet som koster tilsvarende, f.eks. etpar gatekjøkkenmåltider, varer verandablomster hele sommeren :-)

Tenåringer med dyre "behov" bør også overveie å ta seg en jobb

synes

[Gjest pærebrus875]

Mor er selvsagt ikke noe mindreverdig familiemedlem. Hun har også rett til å ha et personlig forbruk, og det er ikke sånn at alt hun kjøper inn til fellesskapet skal regnes som "hennes". Samtidig er det vel ofte slik at hun er den som har best oversikt over totalen (i hvert fall hvis far ikke bor i husstanden), og da er det lettest for henne å kutte ned på egne ting når det kniper. F.eks. når det gjelder klær - barn som vokser, MÅ ha nytt sommertøy, mens mor sikkert kan bruke de som ligger i skapet, enda et år...

Med tenåringer er vel løsningen å sette opp et enkelt budsjett og regnskap _sammen_, så lærer de samtidig at det ikke alltid er så enkelt som de tror å få pengene til å strekke til. Dere blir nødt til å inngå visse kompromisser mht. hva som er mest nødvendig - f.eks. verandablomster kontra andre ting. Det bør høre til vurderingen at i motsetning til mye annet som koster tilsvarende, f.eks. etpar gatekjøkkenmåltider, varer verandablomster hele sommeren :-)

Tenåringer med dyre "behov" bør også overveie å ta seg en jobb

synes

godt forslag! da tenker jeg tenåringern holder kjeft, når han får presetert regnestykket over at han kanskje er dyrest i huset likevel..

Blomster til deg selv burde jo "være lov", ærlig talt. Det hadde vært noe annet om det plutselig forsvant 4000 over 2 uker som mora mi klarte, faren min ante ikke hvor de penga forsvant.. en av grunnene for at de gikk fra hverandre. jeg så heller aldri de pengene der.

[Gjest mandolina]

Ærlig talt, så lenge tenåringene ikke bidrag til familiens felles økonomi, må mor få lov til å bruke pengene, som hun ønsker og trenger ikke å stå til ansvar overfor en tenåring om hun kjøper planter til altankassen, det er ikke til mors personlige forbruk, men til familiens trivsel.

Hilsen

[Gjest Herrejemini]

Ærlig talt, så lenge den godeste tenåringen har det h*n trenger av mat og klær, har h*n da ingenting med hva du bruker pengene på! (Så lenge ikke alt går med til alkohol eller stoff, selvfølgelig).

Be ungen passe sine egne saker og gi klar beskjed om at pengene du tjener/har til overs, bruker du til det du måtte ønske.

[Gjest GjøglerBerit]

Om tenåringen din er i slutten av tenåra kan du be ham/henne om å skaffe seg en jobb så h*n får egne penger å kjøpe sine ting for. Min mor brukte sjelden/aldri penger på seg selv, noe som bidro til at hun utslettet seg selv.

[kaffepiken]

Jeg skjønner ikke hvorfor tenåringen tror han har rett til å kritisere ditt pengeforbruk? Spør ham rett ut hvorfor han syns han har rett til dette. All den tid det ikke er han som tjener pengene har han ingen rett til å kritisere. Det er respektløst.

Jeg tjener jo penger selv og syns derfor jeg kan bruke penger på meg selv med god samvittighet, så lenge det ikke går ut over resten av familien.

[sammfunnskritiker]

Mine penger so jeg tjener er mine penger og førsteretten til disse pengene er meg. Hvordan disse skal briukes og disponeres er det min jobb å finne ut av- og om jeg vil dele med noen eller la det dryppe litt på andre blir det opp til meg å bestemme. Ingen andre enn meg selv bestemmer over mine penger. de har jeg jobbet og tjent, derfor fortjener jeg hverneste krone og aldri i verden om jeg låner bort penga mine.

[Gjest vond samvittighet...alltid]

Mine penger so jeg tjener er mine penger og førsteretten til disse pengene er meg. Hvordan disse skal briukes og disponeres er det min jobb å finne ut av- og om jeg vil dele med noen eller la det dryppe litt på andre blir det opp til meg å bestemme. Ingen andre enn meg selv bestemmer over mine penger. de har jeg jobbet og tjent, derfor fortjener jeg hverneste krone og aldri i verden om jeg låner bort penga mine.

Du har helt rett, naturligvis. Men de samme ordene sved da jeg forleden spurte gutten, som har tjent seg noen kroner nylig, om han kunne låne meg noen kroner- og han sa nei! Og begrunnet det med akkurat det samme som du sa nå - han hadde selv tjent dem osv....!

Problemet er at vi som familie har forferdelig dårlig råd akkurat nå og et lite lån fra ham kunne ha hanket oss iland i forhold til endel presserende regninger. Men han sa altså nei, så nå får jeg ta ringerunden og be om utsettelser i stedet - mens vi venter på lottogevinsten eller andre mirakler. (Neida, har ikke råd til å spille lotto, heller, så vi vinner bare hvis noen andre har spilt i vårt navn!)

Så det der argumentet med at jeg har sjøl tjent dem - slo tilbake på meg selv. Jeg bare lurer på hvem som har lært hva av hvem - har jeg lært å holde på pengene jeg selv har tjent, av ham, eller han av meg? Faktisk tror jeg det er jeg som har lært - av ham. For hvorfor skal jeg dele med ham - når han holder på sitt? Jeg tror jeg har gått rundt og trodd at om jeg bare ga og ga andre, ville jeg selv få tilbake den dagen jeg trengte litt ekstra hjelp selv. Men dengang ei.

Det er nemlig vanskelig for meg å ikke dele med andre når de sier de trenger min hjelp. Jeg holder akkurat nå på å lære meg å si nei. Og duverden, så herlig det er å ikke alltid gi og gi og gi!

[Gjest Elextra]

Er i en helt annen situasjon enn deg, men kjenner meg likevel igjen. Er oppdratt til å bruke et absolutt minimum av penger på meg selv, og til at alt jeg eventuelt kjøper må være det billigste man får tak i.

Min mor var uten egen inntekt i mange år, og husholdningen såvel som egne behov måtte hun finansiere med husholdningspenger hun fikk fra far. Til tross for at vi egentlig hadde god økonomi, var det stadig kritikk fra far for at pengene ikke rakk langt nok. Jeg var ikke mange år gammel da jeg bestemte at jeg aldri skulle havne i den situasjonen. Bodde gratis hjemme til jeg var 19, men har finansert de mest personlige behov selv fra før jeg var 15...

Tror sønnen din har fanget opp din dårlige samvittighet og spiller på den. Så lenge du før på ham og han ikke har egen inntekt synes jeg ikke han har noe med hva du bruker pengene til.