Grunn til å adoptere

[Åsemor]

Sitter og leser et Gravid-blad, og der er det en artikkel om eggdonasjon. Dette er jo ikke lov i norge, og det er intervjuet et par som har hatt flere forsøk i utlandet, men som nå har adoptert to barn.

Uansett... det står mye frem og tilbake om eggdonasjon, og siste uttalelse i artikkelen er følgende:

"Samfunnet har misforstått dette med adopsjon. Det er ikke de infertile som skal ha ansvaret for å adoptere barn. Adopsjon er et allment samfunnsansvar. Man skal adroptere fordi man vil hjelpe barn, ikke fordi man ikke klarer å få dem selv."

Dette er en uttalelse av overlege Johan Hazekamp ved ivf-klinikken på Volvat i Oslo.

Enig, uenig?

[Rapido]

Hadde forventet en litt annerledes formulering av en som driver og hjelper barnløse par.

Ikke er jeg enig i at man adopterer for å "hjelpe" barn heller. Jeg hjelper mine to fadderbarn i Afrika og Asia.Da hjelper man et barn.

Mine to gullklumper har "hjulpet" meg til ett mye bedre liv,mer enn jeg kunne forestille meg.

For meg handler ikke adopsjon om hjelp i det hele tatt,selv om man kan si at: "joda, dette barnet er blitt hjulpet til en bedre fremtid". Foreldreløse barn får foreldre og barnløse får bli foreldre. En kjempesammensveising spør du meg.

Jeg har respekt for at man prøver ut før man starter opp en adopsjon. Men man bør være så ferdig som mulig med "sorgen" over at man ikke har fått biobarn når man starte.Jeg er samtidig av den oppfatning at en sorg kan man bære med seg hele livet uten at det er galt,men den skal ikke styre hverdagen.

[soc1365380848]

Motivasjonen for å adoptere må først og fremst være et ønske om å ha barn og at man ser på adopsjon som et likeverdig alternativ til å få barn selv.

Dernest kan man ha som motivasjon for å adoptere at man ønsker å hjelpe barn som trenger det.

[stromme]

Veldig, veldig, veldig uenig.

Han har ikke skjønt det....

[Mrs. Wallace]

Nøyaktig hva jeg tenker.

Synd å se at slike formuleringer kommer fra en overlege som jobber med barnløse. Man skulle tro at han hadde et litt mer nyansert syn på adopsjon, men slik han fremstiller det, virker det som om han ser på det som en litt traurig plikt noen må påta seg. Ikke som det privilegiet det faktisk er.

[Mrs. Wallace]

Nøyaktig hva jeg tenker.

Synd å se at slike formuleringer kommer fra en overlege som jobber med barnløse. Man skulle tro at han hadde et litt mer nyansert syn på adopsjon, men slik han fremstiller det, virker det som om han ser på det som en litt traurig plikt noen må påta seg. Ikke som det privilegiet det faktisk er.

Innlegget mitt skulle stå under "soc" sitt, slik at det er nøyaktig det jeg tenker. ;o)

[Gjest Hilsen en heldig adoptivmor]

Er helt enig med deg! Har selv vært bort i Hazelkamp, to ganger, og mitt inntrykk er at hans jobb er å hjelpe barnløse å bli gravid, men noe psykolog er han ikke.

Og i dag er jeg KJEMPEGLAD for at han ikke lykkes......... Nå har vi to nydelige og herlige adoptivbarn og har egentlig siden tennårene alltid ønsket å adoptere.

Og det skal også nevnes at man opplever ganske så ofte å høre mange rare utsagn fra menneskers holdninger til adopsjon og ikke minst rassistiske holdninger. Jeg blir skremt, dessverre,

[Gjest far&sønn]

Hadde forventet en litt annerledes formulering av en som driver og hjelper barnløse par.

Ikke er jeg enig i at man adopterer for å "hjelpe" barn heller. Jeg hjelper mine to fadderbarn i Afrika og Asia.Da hjelper man et barn.

Mine to gullklumper har "hjulpet" meg til ett mye bedre liv,mer enn jeg kunne forestille meg.

For meg handler ikke adopsjon om hjelp i det hele tatt,selv om man kan si at: "joda, dette barnet er blitt hjulpet til en bedre fremtid". Foreldreløse barn får foreldre og barnløse får bli foreldre. En kjempesammensveising spør du meg.

Jeg har respekt for at man prøver ut før man starter opp en adopsjon. Men man bør være så ferdig som mulig med "sorgen" over at man ikke har fått biobarn når man starte.Jeg er samtidig av den oppfatning at en sorg kan man bære med seg hele livet uten at det er galt,men den skal ikke styre hverdagen.

Mener du med det at kun dem som er "ferdig med sorgen" over ikke å få biobarn bør adoptere? At adopsjon bør forbeholdes ufrivillig barnløse, gjerne med IVF-forsøk bak seg?

Da er jeg fundamentalt uenig. Anser man adopsjon som en likeverdig måte å få barn på, er det jo nettopp det. Konsekvensen av et slikt standpunkt er at alle som godkjennes etter de oppsatte kriterier bør og skal kunne adoptere.

Er det mer prisverdig eller naturlig å adoptere hvis man er ufrivillig barnløs enn hvis man ikke er det? Er ikke det konsekvensen av de standpunkt som her er forfektet?

Jeg opplever at Johan Hazekamp i denne sammenhengen misforstås. Jeg er også temmelig lei av argumenter som at man ikke skal adoptere med idealisme som motivasjon (hovedmotivasjonen er selvsagt ønsket om å bli foreldre) for da påfører man barna en form for takknemlighetsgjeld. Er det bedre hvis alle adoptanter er ufrivillig barnløse med IVF-forsøk bak seg? Hva er signaleffekten da? At alle adoptivbarn er sistevalg? Denne type argumentasjon hører ingen steder hjemme. Verken det første eller det andre argumentet.

Adopsjon er å betrakte som en likeverdig måte å få barn på. Følgelig kan og skal det ligge ulike typer motivasjon og argumenter bak de ulike adopsjoner. Akkurat som når man får barn på andre måter.

[jonia]

Det er jo fint at denne overlegen har skjønt det, da. Og at resten av samfunnet har tatt feil........For meg virker det som at han legger til grunn at det er veldig mange barn som står i kø for å bli adoptert. (og at noen må ta "ansvar" for denne køen av barn). Det er jo mange barn som trenger foreldre, men det betyr ikke at de er frigitt til adopsjon. Det er ikke sikkert han forstår det, selv om han er overlege.

Denne legen bør kanskje holde seg til sitt felt, og ikke gå ut med uttalelser om andre ting enn det han har greie på.

Jeg leste et annet sted at en lege uttalte at barn som er frigitt til adopsjon bør forbeholdes dem som har hatt IVF-forsøk..............(Leste det i et engelskspråklig magasin like etter nyheten om at kinesiske myndigheter kom til å stramme inn på hvem de godtok som adoptivforeldre).

Nei, leger bør holde seg til medisinen.

[Rapido]

Mener du med det at kun dem som er "ferdig med sorgen" over ikke å få biobarn bør adoptere? At adopsjon bør forbeholdes ufrivillig barnløse, gjerne med IVF-forsøk bak seg?

Da er jeg fundamentalt uenig. Anser man adopsjon som en likeverdig måte å få barn på, er det jo nettopp det. Konsekvensen av et slikt standpunkt er at alle som godkjennes etter de oppsatte kriterier bør og skal kunne adoptere.

Er det mer prisverdig eller naturlig å adoptere hvis man er ufrivillig barnløs enn hvis man ikke er det? Er ikke det konsekvensen av de standpunkt som her er forfektet?

Jeg opplever at Johan Hazekamp i denne sammenhengen misforstås. Jeg er også temmelig lei av argumenter som at man ikke skal adoptere med idealisme som motivasjon (hovedmotivasjonen er selvsagt ønsket om å bli foreldre) for da påfører man barna en form for takknemlighetsgjeld. Er det bedre hvis alle adoptanter er ufrivillig barnløse med IVF-forsøk bak seg? Hva er signaleffekten da? At alle adoptivbarn er sistevalg? Denne type argumentasjon hører ingen steder hjemme. Verken det første eller det andre argumentet.

Adopsjon er å betrakte som en likeverdig måte å få barn på. Følgelig kan og skal det ligge ulike typer motivasjon og argumenter bak de ulike adopsjoner. Akkurat som når man får barn på andre måter.

Neida,jeg mener ikke at det er kun de med forsøk bak seg som skal få mulighet til å adoptere.Jeg tenkte ikke på det i går når jeg svarte på innlegget.Men siden trådstarter nevnte denne legens holdning, ble jeg litt opphengt i å få frem at jeg respekterer at man vil prøve andre muligheter, hvis det er mulig, før man går i gang med en adopsjonsprosess.Men at man bør være 100% sikker på at adopsjon er en likeverdig måte å bli foreldre på.Ulike typer sorg bærer man med seg hele livet uten at det trenger å gå ut over ens rolle som forelder.

Jeg mener selvsagt at adopsjon er en likeverdig måte å få barn på.Vi for vår del har aldri hatt 1 dag med sorg over at vi ikke kunne få biobarn.Jeg måtte nesten overbevise barnevernet den gangen om at det faktisk var tilfelle.Jeg har alltid ønsket å adoptere.Men likevel fårstår jeg fullt ut at andre opplever det annerledes.

Herlig med diskusjon her inne igjen:-)

[Qwerty2]

Motivasjonen for å adoptere må først og fremst være et ønske om å ha barn og at man ser på adopsjon som et likeverdig alternativ til å få barn selv.

Dernest kan man ha som motivasjon for å adoptere at man ønsker å hjelpe barn som trenger det.

Enig med deg, de fleste som ønsker å adoptere stiller nok sitt eget ønske om å få barn først, derretter kommer "gleden" med å hjelpe et barn i nød. Ikke noe i veien med det, men tror minsteparten velger å adoptere fordi et barn har det vondt og bare det - ens eget ønske om barn ligger nok først til grunn!

[Gjest også en mamma]

Jeg oppfatter hans holdninger som litt gammeldagse. Hvis vi ser på samfunns-biten så er han ikke helt på jordet, det er bra at det i samfunnet er noen som tar seg av foreldreløse barn. I gamle dager her til lands var det mange som "tok til seg" foreldreløse barn. Om det formelt og juridisk var en adopsjon aner jeg ikke, men det var ikke uvanlig at barnløse "tok til seg" barn, eller at familier med egne barn "tok til seg" enda noen flere, gjerne flere søsken.

Når adopsjon er såvidt omfattende som det er i dag så er det på mange måter et samfunnsproblem. Dvs problemet er jo i giverlandene, der hvor mange barn blir foreldreløse. Det er både manglende sosiale ordninger og dårlig helsevesen, og generelt holdninger i samfunnet i enkelte land som bidrar sterkt. Det ER jo hårreisende at man f.eks. i Kina i årevis har "kvittet seg med" jentebabyer fordi det å få gutter var mer status, og de bare fikk lov til å få ett barn.

Når man da har slike problemer i noen land, så får man et overskudd av barn som ikke har foreldre, og som trenger foreldre. Sånn sett, i global sammenheng, er det jo et samfunnsansvar at man legger til rette for at barna kan få foreldre, selv om det er utenfor landegrensene, og ikke på det gammeldagse viset hvor man tok til seg noen unger fra nabobygda.

Jeg kan også se dette fra en annen vinkel. Jeg kjenner opptil flere som har vært eller er ufrivillig barnløse. Alle som en har gjentatte ganger blitt møtt med kommentaren "hvorfor adopterer dere ikke". For de som da er opptatt av å få biologiske barn, og ønsker behandling for barnløshet, og for legen som jobber med å hjelpe dem, må det føles provoserende. Det blir som om man sier at behandling av ufrivillig barnløse er bortkastet og meningsløst, de kan jo bare "ta til seg" noen barn som allerede finnes.

I det perspektivet forstår jeg legens uttalelse. La de ufrivillig barnløse selv få avgjøre om de ønsker å adoptere, eller om de ønsker å gjennomgå behandling for å kanskje få biologiske barn. Selv om man er ufrivillig barnløs har man ingen "plikt" til å adoptere, ei heller til å føle at adopsjon er riktig for egen del.

Riktignok er jeg veldig uenig i at motivasjonen for adopsjon skal være å hjelpe. For i bunnen må det være et ønske om å få barn.

[Blessed woman x 2]

Grunnen til at vi adopterte var jo selvfølgelig fordi, VI ØNSKET OSS BARN!

[Gjest far&sønn]

Jeg oppfatter hans holdninger som litt gammeldagse. Hvis vi ser på samfunns-biten så er han ikke helt på jordet, det er bra at det i samfunnet er noen som tar seg av foreldreløse barn. I gamle dager her til lands var det mange som "tok til seg" foreldreløse barn. Om det formelt og juridisk var en adopsjon aner jeg ikke, men det var ikke uvanlig at barnløse "tok til seg" barn, eller at familier med egne barn "tok til seg" enda noen flere, gjerne flere søsken.

Når adopsjon er såvidt omfattende som det er i dag så er det på mange måter et samfunnsproblem. Dvs problemet er jo i giverlandene, der hvor mange barn blir foreldreløse. Det er både manglende sosiale ordninger og dårlig helsevesen, og generelt holdninger i samfunnet i enkelte land som bidrar sterkt. Det ER jo hårreisende at man f.eks. i Kina i årevis har "kvittet seg med" jentebabyer fordi det å få gutter var mer status, og de bare fikk lov til å få ett barn.

Når man da har slike problemer i noen land, så får man et overskudd av barn som ikke har foreldre, og som trenger foreldre. Sånn sett, i global sammenheng, er det jo et samfunnsansvar at man legger til rette for at barna kan få foreldre, selv om det er utenfor landegrensene, og ikke på det gammeldagse viset hvor man tok til seg noen unger fra nabobygda.

Jeg kan også se dette fra en annen vinkel. Jeg kjenner opptil flere som har vært eller er ufrivillig barnløse. Alle som en har gjentatte ganger blitt møtt med kommentaren "hvorfor adopterer dere ikke". For de som da er opptatt av å få biologiske barn, og ønsker behandling for barnløshet, og for legen som jobber med å hjelpe dem, må det føles provoserende. Det blir som om man sier at behandling av ufrivillig barnløse er bortkastet og meningsløst, de kan jo bare "ta til seg" noen barn som allerede finnes.

I det perspektivet forstår jeg legens uttalelse. La de ufrivillig barnløse selv få avgjøre om de ønsker å adoptere, eller om de ønsker å gjennomgå behandling for å kanskje få biologiske barn. Selv om man er ufrivillig barnløs har man ingen "plikt" til å adoptere, ei heller til å føle at adopsjon er riktig for egen del.

Riktignok er jeg veldig uenig i at motivasjonen for adopsjon skal være å hjelpe. For i bunnen må det være et ønske om å få barn.

"Riktignok er jeg veldig uenig i at motivasjonen for adopsjon skal være å hjelpe. For i bunnen må det være et ønske om å få barn."

Og hvor ligger motsetningen her? Er det ikke fullt mulig å ønske seg barn, ønske å hjelpe og dermed kombinere ønskene. Som et aldri så lite kinderegg? Og hva er i så fall galt med det?

Med 40 millioner foreldreløse barn bare i Afrika sør for Sahara, blir det meningsløst å forfekte meninger som at det er for mange adopsjoner. Problemet ligger i andre enden.

For det første er det for dårlig kapasitet både i avsender- og mottakerlandene.

For det andre er det for få som vil adoptere fordi biologisentrismen er ekstremt dominerende i vår og andre kulturer.

Hadde vi vært mer opptatt av barn enn at barna rent fysisk lignet på oss, ville verden vært et bedre sted for millioner av mennesker med ikke-hvit hudfarge. Det være seg adopterte eller ikke. Alt henger sammen med alt, som Gro Harlem Brundtland en gang sa. Jeg kaller det konsekvensetikk. Mener du adopsjon er en likeverdig måte å få barn på, følger det logisk at biologi er underordnet eller egentlig uviktig. Hvis ikke, blir det vanskelig å argumentere for likeverdighet.

[Gjest også en mamma]

"Riktignok er jeg veldig uenig i at motivasjonen for adopsjon skal være å hjelpe. For i bunnen må det være et ønske om å få barn."

Og hvor ligger motsetningen her? Er det ikke fullt mulig å ønske seg barn, ønske å hjelpe og dermed kombinere ønskene. Som et aldri så lite kinderegg? Og hva er i så fall galt med det?

Med 40 millioner foreldreløse barn bare i Afrika sør for Sahara, blir det meningsløst å forfekte meninger som at det er for mange adopsjoner. Problemet ligger i andre enden.

For det første er det for dårlig kapasitet både i avsender- og mottakerlandene.

For det andre er det for få som vil adoptere fordi biologisentrismen er ekstremt dominerende i vår og andre kulturer.

Hadde vi vært mer opptatt av barn enn at barna rent fysisk lignet på oss, ville verden vært et bedre sted for millioner av mennesker med ikke-hvit hudfarge. Det være seg adopterte eller ikke. Alt henger sammen med alt, som Gro Harlem Brundtland en gang sa. Jeg kaller det konsekvensetikk. Mener du adopsjon er en likeverdig måte å få barn på, følger det logisk at biologi er underordnet eller egentlig uviktig. Hvis ikke, blir det vanskelig å argumentere for likeverdighet.

Nei, ikke motsetning. Men HOVEDmotivet må være ønsket om å få barn. Man må FØRST ønske barn, og dernest ønske å hjelpe. Hvis hovedmotivet er å hjelpe, så blir etter mitt skjønn adopsjon feil.

Forøvrig stusser jeg på dette med likeverdig og biologi. Ut i fra måten du definerer det på så vil raskt jeg og sikkert mange andre bli oppfattet som om vi ikke synes adopsjon er en likeverdig måte å få barn på. For meg er biologi også viktig. Jeg ønsket barn, og tok det som en selvfølge at det skulle være mine biologiske barn. Da vi valgte å få barn, var adopsjon aldri et tema. For oss var biologi viktig. Men det betyr jo ikke at vi syns adopsjon er mindreverdig. Men bare rett og slett at jeg tror ikke adopsjon er for alle. Det passet ikke for oss, og vi vurderte aldri adopsjon. For oss var det biologiske barn eller ingen barn.

[Gjest]

Når jeg ser på mine nydelige og høyt elskede barn, hender det jeg tenker på en kommentar vi fikk av en lege ved en fertilitetsklinikk i Danmark:

"Dere bør gå for sæddonsajon, da får dere i hvert fall ikke et lille sorthåret børn!" - vi var ikke enige i hans argumentasjon, og gikk for adopsjon. Har såå ofte lyst til å sende ham et bilde av mitt perfekte, sorthårete barn :-)

Har også opplevd en del rare utsagn av leger her hjemme i forbindelse med legeattester etc. Tydeligvis mange leger som er "redde" for adopsjon - godt vi stoler på oss selv av og til!

[Gjest far&sønn]

Neida,jeg mener ikke at det er kun de med forsøk bak seg som skal få mulighet til å adoptere.Jeg tenkte ikke på det i går når jeg svarte på innlegget.Men siden trådstarter nevnte denne legens holdning, ble jeg litt opphengt i å få frem at jeg respekterer at man vil prøve andre muligheter, hvis det er mulig, før man går i gang med en adopsjonsprosess.Men at man bør være 100% sikker på at adopsjon er en likeverdig måte å bli foreldre på.Ulike typer sorg bærer man med seg hele livet uten at det trenger å gå ut over ens rolle som forelder.

Jeg mener selvsagt at adopsjon er en likeverdig måte å få barn på.Vi for vår del har aldri hatt 1 dag med sorg over at vi ikke kunne få biobarn.Jeg måtte nesten overbevise barnevernet den gangen om at det faktisk var tilfelle.Jeg har alltid ønsket å adoptere.Men likevel fårstår jeg fullt ut at andre opplever det annerledes.

Herlig med diskusjon her inne igjen:-)

Vi kan få biobarn men var aldri i tvil om at vi skulle adoptere. For det var den måten å få barn på vi begge hadde som førstevalg. Aldri har jeg angret. Tvert om.

Når det gjelder vår hang til å hevde biologi som det "eneste saliggjørende" for identitet og tilhørighet, anbefales Geir Follevågs doktorgradsavhandling. Tidvis tung lesning, men avgjort så viktig at den burde være obligatorisk pensum for alle adoptivforeldre: https://bora.uib.no/bitstream/1956/2082/1/Main+Thesis_G.+Follevaag.pdf

[Gjest girasol]

Når jeg ser på mine nydelige og høyt elskede barn, hender det jeg tenker på en kommentar vi fikk av en lege ved en fertilitetsklinikk i Danmark:

"Dere bør gå for sæddonsajon, da får dere i hvert fall ikke et lille sorthåret børn!" - vi var ikke enige i hans argumentasjon, og gikk for adopsjon. Har såå ofte lyst til å sende ham et bilde av mitt perfekte, sorthårete barn :-)

Har også opplevd en del rare utsagn av leger her hjemme i forbindelse med legeattester etc. Tydeligvis mange leger som er "redde" for adopsjon - godt vi stoler på oss selv av og til!

Hjelpe meg, jeg blir helt satt ut av sånne kommentarer!! Og fra et høyt utdannet menneske... sukk!!! Jeg er så glad "skjebnen" førte meg til RIKTIG lege, for han jeg gikk til da vi holdt på med kunstig befruktning i sin tid, viste seg å selv ha adoptert et barn fra Colombia!! Og han var helt enig i vårt valg om å avslutte prøverørsforsøkene og gå for adopsjon - så lenge vi ville det! Det er en fantastisk måte å få barn på, som han selv sa!

[Gjest girasol]

Grunnen til at vi adopterte var jo selvfølgelig fordi, VI ØNSKET OSS BARN!

Skriver under på den! Hadde vi ikke ønsket oss barn, hadde vi heller ikke adoptert! Ser for meg et grusomt scenario der man adopterer for å være snill og hjelpe barn i den tredje verden - men egentlig ikke vil ha barn (??), så forferdelig det måtte være for barnet å vokse opp under de kårene, der hele hans eksistens hviler på vissheten om at han ikke var ønsket som sønn eller datter eller arving, men som et objekt for hjelpearbeid for å sikre samvittigheten hos noen mennesker med penger!...

[Gjest girasol]

Jeg oppfatter hans holdninger som litt gammeldagse. Hvis vi ser på samfunns-biten så er han ikke helt på jordet, det er bra at det i samfunnet er noen som tar seg av foreldreløse barn. I gamle dager her til lands var det mange som "tok til seg" foreldreløse barn. Om det formelt og juridisk var en adopsjon aner jeg ikke, men det var ikke uvanlig at barnløse "tok til seg" barn, eller at familier med egne barn "tok til seg" enda noen flere, gjerne flere søsken.

Når adopsjon er såvidt omfattende som det er i dag så er det på mange måter et samfunnsproblem. Dvs problemet er jo i giverlandene, der hvor mange barn blir foreldreløse. Det er både manglende sosiale ordninger og dårlig helsevesen, og generelt holdninger i samfunnet i enkelte land som bidrar sterkt. Det ER jo hårreisende at man f.eks. i Kina i årevis har "kvittet seg med" jentebabyer fordi det å få gutter var mer status, og de bare fikk lov til å få ett barn.

Når man da har slike problemer i noen land, så får man et overskudd av barn som ikke har foreldre, og som trenger foreldre. Sånn sett, i global sammenheng, er det jo et samfunnsansvar at man legger til rette for at barna kan få foreldre, selv om det er utenfor landegrensene, og ikke på det gammeldagse viset hvor man tok til seg noen unger fra nabobygda.

Jeg kan også se dette fra en annen vinkel. Jeg kjenner opptil flere som har vært eller er ufrivillig barnløse. Alle som en har gjentatte ganger blitt møtt med kommentaren "hvorfor adopterer dere ikke". For de som da er opptatt av å få biologiske barn, og ønsker behandling for barnløshet, og for legen som jobber med å hjelpe dem, må det føles provoserende. Det blir som om man sier at behandling av ufrivillig barnløse er bortkastet og meningsløst, de kan jo bare "ta til seg" noen barn som allerede finnes.

I det perspektivet forstår jeg legens uttalelse. La de ufrivillig barnløse selv få avgjøre om de ønsker å adoptere, eller om de ønsker å gjennomgå behandling for å kanskje få biologiske barn. Selv om man er ufrivillig barnløs har man ingen "plikt" til å adoptere, ei heller til å føle at adopsjon er riktig for egen del.

Riktignok er jeg veldig uenig i at motivasjonen for adopsjon skal være å hjelpe. For i bunnen må det være et ønske om å få barn.

Fint og saklig innlegg! Er enig i det meste, men se innlegget jeg skrev til 10.05.2007 over... motivasjonen MÅ være helt og holden fordi man ØNSKER barnet, ikke "for å hjelpe". Hvilken takknemlighetsgjeld kunne man komme til å utsette banret for da? At man i tillegg hjelper ut noen som ellers ikke ville hatt familie, det er FLOTT! Men ikke hovedmotivasjonen for det enkelte adoptivforeldrepar.